Feil å dra det politiske kortet mot 14 års gamle barn

Det faller noen få tungt for brystet at det har kommet noen 14 års gamle jenter fra Pyongyang i Nord Korea til Norge for å spille fotball. At de gir barna på sletta en leksjon i hvordan fotball skal spilles, er en ting. Men noen prøver iherdig å dra det politiske kortet i denne saken. Det føler jeg kan bli feil. Likevel gir vårt land rom for fritt å komme med ytringer. Meningsutveksling og dialog er som regel den beste veien til forståelse og løsninger. Min blogg er en hyllest til barna.

Min blogg om disse jentene er derfor ingen hyllest til et regime, slik noen feilaktig prøver å fremstille det. Det er en hyllest til barna - vår verdens fremtid. Og en sterk kritikk av norsk fotballs arroganse. Det er samtidig en fortelling om en gjeng jentebarn med drømmer om å komme seg ut i den store verden med idrett som døråpner. Fotballskolen i Pyongyang har, med sterkt begrensede ressurser i forhold til vår overflod, fått frem en gjeng utrolig talentfulle fotballungdommer. Norsk fotball er i krise - damefotballen i vårt politisk korrekte land med kvinnefrigjøring på den politiske agenda, er skamfullt nedprioritert og respektert. Derfor er jeg overrasket over at verdens mest lukkede land med sine ørsmå ressurser, kan kreere så gode jentespillere - og ikke minst overrasket over at de kommer med fire ledere og 16 ungdommer til Norway Cup. Det bør honoreres, ikke sarkastisk slaktes. En saklig meningsutveksling må man dog tåle.

DIALOG: I mine øyne er det dialog som starter åpning av regimer. Tre ting går langt utenpå politikken: sport, kultur og hjelpeorganisajsoner. Det bør være utelukkende positivt at disse barna kommer til Norge, får oppleve vårt land fra sin aller beste side - uavhengig av politikk, rase og religion. At de har et vanvittig bra fotball-lag, er en bonus, men egentlig helt underordnet opplevelsen vi kan gi dem. Barna har tatt i mot vårt land med full glede og åpenhet, de har hatt full bevegelsesfrihet på sletta - og det føles godt når all verdens ungdommer, bokstavelig talt, omfavner disse jentene med hjertevarme og aksept. Det falt noen tårer på Gardermoen i dag da Pyonyang-jentene tok farvel med sine nye venner i vennskapsklubben Bjerke IL. De ble enige om at de skulle sees igjen...

REALTIVT SETT, FEIL: Noen fremstiller fotballskolen i Pyongyang som en eliteskole. Relativt sett blir dette feil sett i internasjonal målestokk . Denne skolen er ikke i nærheten av hva våre ungdommer blir tilbudt. Talentene er plukket fra alle samfunnslag ute i skolegårdene. Både JENTER og gutter har fått LIKE muligheter på denne skolen til å bli gode fotballspillere og samtidig få en utdannelse. Skolen disse barna går på i Pyongyang kan sammenlignes med et toppidrettsgymnas i Norge, men forholdene er selvfølgelig ikke på langt nær så gode. 

Faktum er at Norway Cup har invitert og tatt i mot en jenteklasse av to eksisterende på samme alderstrinn. Skulle man ha et lag fra Nord Korea, var dette eneste mulighet siden det ikke finnes andre klubblag på barnenivå. Skulle man sagt nei til Pyongyangs eneste klubb for barn når sjansen bydde seg? Er det viktigere at norske barns selvfølelse ikke skades enn dem enn at disse barna ikke får oppleve Norway Cup? Og er det så fornedrende å bli rundspilt av en utenlands klubb, atpåtil fra Nord Korea?

VIKTIG BUDSKAP:Jeg tror fokus må skiftes. Som Nord Koreanerne selv sier: det var viktig at disse jentene fikk møte ungdommer fra alle land på Ekeberg og at deres fikk med seg internasjonale inntrykk hjem i kofferten. Jeg håper folk forstår viktigheten og tyngden i disse ordene: Dette er friske, overraskende og positive toner fra et land mange tror ikke vil ha kontakt med vår verden. 

KAN IKKE SAMMENLIGNES: Dette er en idrettsprestasjon til tross for, ikke fordi at. Deres muligheter er ikke i nærheten av hva vi kan tilby våre unge. La meg presisere: disse unge spillerne har ikke samme helseoppfølgning, ikke muligheter for operasjoner hvis de blir skadet, ikke medisiner eller medsinsk utstyr, ikke godt nok sportsutstyr - og heller ikke samme varierte kosthold, som våre ungdommer her i Norge. Hvorfor? Fordi landet er underlagt store sanksjoner. Likevel har disse jentene en drøm: om å komme ut i den store verden for å spille fotball, gjerne i utenlandske klubber. Den drømmen mener jeg at vi ikke skal ta fra dem ved å kritisere disse barna for landet de kommer fra. De er helt uskyldige. La dem oppleve vårt land, la dem oppleve raushet - og ikke minst. forsterk drømmen.

LIKE TØFT I EUROPA: Samtidig vil jeg påstå at fotballungdommer(barn) kjøres minst like hardt, ja kanskje hardere, på fotballakademier i de store europeiske toppklubbene. Der er det ingen kjære mor når de plukker de beste talentene fra hele kloden, i håp om å utvikle talenter, vinne trofeer, og ikke minst tjene penger på spillersalg. Mon tro om ikke kynismen i dette er større enn på den Nord Koreanske skolen? Også norske junioravdelinger i enkelte av våre toppserieklubber, har en enorm proff satsing med stort støtteapparat og alle type ressurser på barn ned i disse jentenes alder.

I lys av dette: hvorfor klarer ikke Norge, med sine enorme ressurser, å skape gode fotball-lag? Hvorfor kan ikke et land som har vært et foregangsland innen kvinnefotball, varte opp med gode resultater?

MANGLER TÆL: "Vi mangler talenter", er unnskyldningen. Jeg er ikke enig: det mangler vilje, tæl - og trening. Vår Snapchat og Musically-generasjon er rent idrettslig i ferd med å sakke akter ut - og samtidig luller man seg inn i en verden hvort man naivt tror at all kompetanse ligger i Skandinavia. Man trenger ikke diktatorer for å skape idrettsfolk men man trenger disiplin i treningsarbeidet, inspirasjon til idrettsgleder - og ydmykhet for at andre har kompetanse - selv om de kommer fra land med et styresett vi forhåpentligvis aldri vil få.

IDRETT OG GLEDE: Til slutt: Idrettsprestasjoner og idrettsarrangementer har alltid vært god reklame for Norge ute i den store verden. Idrett samler folket og gir folket glede uavhengig av poilitikk, rase og religion. Nord Korea har ikke vært den nasjonen som internasjonalt har hatt gode idrettsprestasjoner å vise til og kan neppe beskyldes for at de bruker idrett i internasjonal propaganda. Men også deres befolkning har rett til å føle glede og stolthet uavhengig av styresett. Det er mennesker vi snakker om her: foreldre som er glad i barna sine, barn som er glad i sin mor og far. Mennesker med følelser som deg og meg. Således er idrett et aktivum og en døråpner, en åpning vi bør ta vare på når all annen politisk kommunikasjon er slutt. Tenk om...

Den Nord Koreanske fotball-leksjonen

Blide jenter på besøk i Oslo og tar gjerne bilde med unge fans etter at norske ungdommer har fått en leksjon i effektiv fotball. (Foto: Lasse olsrud Evensen)

14 års gamle jenter fra Pyongyang International Football school i Nord Korea har gitt norske, jevngamle jenter en leksjon i hvordan man skal spille fotball. Ja, ikke bare de, men hele det fotballinteresserte Norge har fått en fotball-leksjon som forbløffer. Helt frem til og med semifinalen har de en målforskjell på 41-0 - og det kunne vært nesten det dobbelte. På Norway Cup i dag fikk jeg det endelige svaret på hvorfor norsk fotball er i ferd med å sakke enda mer akter ut.

Jørn Andersen har åpnet grensene og er selv trener for herrelandslaget i Nord Korea(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

De Nord Koreanske jentene trener opptil to ganger om dagen, fem dager i uka. De bor på internat og tar sin utdannelse samtidig som de formes som toppidrettsutøvere. Jentene fra Nord Korea er plukket fra skoler over hele landet og får komme inn på det som på folkemunne kalles "Messi-skolen". De kommer fra alle grupperinger i samfunnet, men en ting har de felles:  fotball-talentet har talt sitt eget språk da de ble hentet i skolegården. Disse jentene har hengt sammen siden de var 10 år. De utgjør en fremtidig stamme i Nord Koreas enorme fotball-satsing både på herre og damelandsalg. Det har blitt påstått av synsere at disse jentene nok er spesialplukket for Norway Cup. Tull. Jeg har filmet denne troppen lenge før Norway Cup ble aktuelt.

Nord Korea har hentet inn Jørn Andersen som landslagstrener for sitt herrelandslag. I sommer har de hentet inn nok en tysker, Thomas Gerstner, som trener for damelandslaget. Jørns posisjon har ført til at han har åpnet landet sportslig. Uten hans ønske om å bygge allianser, hadde ikke jentene kommet seg til Norge.

Trening hjemme i Pyongyang i Nord Korea(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

SJOKKERT

Jeg har vært i Nord Korea tre ganger. Første gangen jeg så disse jentene i aksjon på treningsfeltet utenfor verdens største fotball-.stadion, May Day stadion i Pyongyang, ble jeg regelrett sjokkert over nivået. Min første tanke var: de må til Norway Cup.  Og her er de:  smilende, sjarmerende, med full åpenhet for pressen - og med et mål for øyet nemlig fair play og høflighet. Ja, de er såpass høflige at når en komfortabel ledelse er oppnådd, triller de ball for ikke å ydmyke motstanderen enda mer med en mengde scoringer. De har sågar blitt godvenner med vennskapslaget fra Bjerke IL på Nannestad. Gleden jeg så i jentenes øyne da de hygget seg i klatreparken på Sørum, invitert av Bjertke IL, var fornøyelig og rørende på samme tid..

Trening hjemme i Nord Korea. Opptil to ganger pr dag. (Foto: Lasse Olsrud Evensen)

FOLK MÅPER

Kampene deres har samlet flere tusen tilskuere. Folk måper. Dette har ingen sett maken til før. De rundspiller alle motstandere som nesten aldri får tak i ballen. Samspillet., teknikken, fotballforståelsen, er formidabel. Det skulle IKKE forundre meg om dette laget lett kunne spilt jevnt med flere av norges eliteserielag på seniornivå.

Jevngamle, norske jenter, er ikke i nærheten. De er verken fysisk eller teknisk rustet til å ta opp kampen med dem. Her må snart norsk fotball forstå at noe må gjøres. Det er ikke helsefarlig for 14 års gamle jenter å trene mye. For det er trening det står på. Det er bare å se til enkelte individuelle idretter. Problemet er at i Norge skal alle være like, ingen skal stikke seg ut - og alle skal få spille på førstelaget uavhengig av hvor gode de er. I klubber som satser, har vi råd til å tenke annerledes. Der hvor man har målsetting om masseidrett, er jeg helt åpen for at det SKAL være plass til alle. Gøymomentet må vi aldri glemme, men det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

De trener mye og hardt, her med strikk for å fysisk styrketreining(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

LØSNINGEN FOR NORGE

Norske toppklubber må satse enda mer på sine junioravdelinger og aldersbestemte klasser.. Fotball og skolegang må tilrettelegges bedre. Samtidig må trenerkompetansen i våre største klubber samt landslag heves.  De må vurdere å hente trenekompetanse utenfor Norge og Sverige.  Hvorfor ikke se til Tyskland som har hatt en enorm satsing fra år 2000 på aldersbestemte klasser? Både Bundesliga samt landslaget har hatt en formidabel kompteanseheving. I Tyskland er det nemlig gromt for en tidligere toppspiller å bli trener for aldersbestemte lag. I Norge er det nesten flaut å bli spurt. All praksis viser at seg Norges fotball-forbund og norske toppklubber beveger i verste fall til Sverige for å hente en "Søta bror". La meg i den forbindelse ydmykt nevne det går 30-40 arbeidsløse trenere i Tyskland som går utenpå de aller fleste norske. Selv Jørn Andersen har vært "for dårlig" for norske klubber. Jeg er skremt over arroganse og selvgodhet i Norge.

Jo da, jeg vet at vårt samfunn er helt annerledes en styresettet i Nord Korea. Men det er til sammenligning ikke Tyskland. De har vært bevist på sin satsning på ungdommen - med mye trening og displin som innhold.

I disse dager avslutter jeg en bok om Jørn Andersen som kommer utpå høsten. Samtidig lages en TV-dokumentar om samme mann for NRK i tillegg til en dokumentar om de Nord Koreanske jentenes reise til Norge og Norway Cup. En anstrengende høst, men jeg gleder meg til å vise frem resultatet.

De stiller alltid opp for media etter kampene og svarer ydmykt på de fleste spørsmåø. (Foto: Lasse Olsrud Evensen)

Eirik Jensen-jakt med uladde våpen

Therese Johaug blir dømt for bruk av anabole steroider

Hvorfor tror ikke folk på idrettsutøveres unnskyldninger og forklaringer når de blir tatt for doping? Hvorfor ser jeg stor skadefro på sosiale medier, fra enkelte utenlandske idrettsuøvere - og ikke minst aviskommentatorer? Det kan jo hende at utøveren snakker sant? At de faktisk har fått i seg et middel uten at meningen var prestasjonsfremmende. Eller at de faktisk har blitt misledet av leger - som i Therese Johaugs tilfelle.

Ja, jeg vet. Det er utøverens ansvar. De skal kunne alt om matinntak, legemidler og kosttilskudd. De skal ha oversikt over hva de putter i kroppen sin eller hva de påfører den.

Men hva med Therese Johaug? Hun har en alvorlig leppesykdom. Jeg har lagt merke til det flere ganger når jeg har intervjuet henne. Det er tydelig plagsomt.

Spørsmålene min er:

  1. Burde Johaug selv ha hatt nok kunnskap om kremen hun påførte leppen sin utover hva landslagslegen fortalte henne?
  2. Har hun gjort nok undersøkelser for ikke å få i seg dette middelet?
  3. Kan vi tro på denne forklaringen eller er dette en konstruert forklaring fra Norges Skiforbund.

Svar:

  1. Nei. Jeg mener det er umulig for en idrettsutøver å vite om alle preparater og hva de består av. Dette kan man ikke kan forlange. Utøverne er ikke leger eller farmasøyter. Det bør derfor, i saker som denne mot Johaug, ha formidlende omstendigheter med hensyn til en eventuell dom. Det betinger dog at hun og legen snakker sant.
  2. Ja. Hun har gjort nok undersøkelse ved at hunhar spurt fagmannen i troppen, landslagslegen. Han er den eneste med tilstrekkelig kunnskap til å vurdere. Mer kan vi ikke forlange av Johaug.
  3. Nja: Norges Skiforbund har et troverdighetsproblem i og med at det har kommet frem fakta i Sundby-saken som setter det medisinske støtteapparatet til landslaget i et spesielt lys samt at man ser at NSF har forsøkt å glatte over episoden i media med forklaringer som KAN vise seg ikke å stemme. I Johaug-saken imidlertid, ser vi en tydelig plage på Therese sine lepper samt at man har brukt et middel for å motvirke denne plagen. Samtidig er det en særdeles troverdig forklaring fra en lege som også trekker seg fra sin stilling. Jeg føler at forklaringen er sannferdig, men kan, på bakgrunn av Sundby-saken, likevel settes spørsmål ved grunnet skiforbundets svekkede troverdighet.

 

Selv om jeg tror på Therese, er dette en sak skinnhellige norske skiutøvere ikke trengte akkurat nå. Dette blir brukt mot dem for hva det er verdt, ikke minst internasjonalt. Den gryende mistanken mot norsk skisuverenitet, har plutselig blitt en sannhet uten modifikasjoner for kritikerne og konspirasjonsteoretikerne.

Bør Therese Johaug bli dømt? La oss se to scenarioer:

Ville hun blitt dømt i en norsk, sivil domsstol? Eller et mer relevant spørsmål: ville du og jeg blitt dømt for bruk av narkotikamisbruk hvis noen putta noe i drinken vår eller satte en sprøyte mens vi sov? Neppe. Men sånn fungerer ikke idrettens egne domsstoler.

Her blir Therese Johaug dømt uansett skyld. Urettferdig? Ja, jeg synes det, fordi:

Jeg tror nemlig 100% på Therese sin historie. Jeg synes veldig synd på henne nå. Dette fortjente kanskje ikke en av de nobleste og mest rettskafne idrettsutøvere vi har. Hun får straffen, ikke legen.

Det er bare det at min tro på uskyldighet, Thereses forklaring, eller legens "være lei seg-uttalelser" ikke vil hjelpe.

Therese Johaug, nasjonalikonet,  blir dømt for bruk av anabole steroider. Dermed basta.

Sosiale medier, den femte statsmakt, er livsfarlig

Den femte statsmakt: sosiale medier. De dømmer hardere enn domstolene og er mer kynisk og ondskapsfull enn politi, offentlige myndigheter og rettstaten. Her hersker intet legalt forsvar eller lovpålagt sensur. Dette er farlig fordi det er totalt ute av kontroll.

Samtidig ser jeg at rettsikkerheten og mulighetene for å få en rettferdig dom i det offentlige, er betydelig svekket. Dette er minst like farlig.

Konklusjon: jeg er redd.

Uavhengig av Hemsdals-saken og gruppevoldtekten: folket har blitt dommere i sin egen domsstol. Dommen de tre frikjente i Hemsedalssaken,  som utnyttet en ung, forvarsløs ungjente, har fått i sosiale medier, er ikke noe annet enn en offentlig livstidsdom. Og ikke bare de, men også familie går med i dragsuget. Hvorvidt de fortjener det eller ei, får hver enkelt vurdere.  Jeg synes saken i Hemsdal er grisete. Men samtidig er jeg redd. Redd for konsekvensene av at vi har fått den femte statsmakt. En makt som ofte styres av følelser, ikke fornuft. Følelser kan være ekstremt farlig.

Hver eneste dag, i større eller mindre grad, blir folk dømt i sosiale medier. Og det verste: mange er utsatt for falske, ondsinnede rykter som ikke har rot i fakta. Det gjelder folk i alle samfunnslag og i alle aldere. Ingen spares. Unge jenter blir hengt ut i venneflokken og på skolen, folk med en annen legning eller personlige problemer blir dømt og trakassert. Det blir verre og verre.  Mange skyr ingen midler i å sverte, ødelegge samt hevne.

Jeg lurer egentlig på hvor mange liv sosiale medier har tatt? Jeg lurer på hvor mange liv de har ødelagt?

I sinne og frustrasjon over at det offentlige rettsystemet ikke fungerer tilstrekkelig, må man kanskje se at også rettsstaten vår gir rom for overgrep mot de svake. I Hemsdal var den unge jenta på 18 den svake. Rettsikkerheten i Norge er betydelig svekket av flere årsaker. Når advokathonorarer overstiger 4000 kroner i timen, når rettsapparatet er myndighetstro til skattevesen, barnevern, NAV med omvendt bevisbyrde, når lekdommere uten juridisk innsikt skal synse i rettssaker - og når kun påstander uten bevis kan føre til domfellelse, er dette farlig for enkeltmennesket.

Det er lett å bli merket for livet, og ikke minst få et liv ødelagt enten man dømmes i rettsvesenet eller i sosiale medier. Det plager meg at folk blir dømt uskyldig hver eneste dag.

Tenk om det var lettere å få fri rettshjelp?  Tenk om våre dommere ikke var så myndighetstro, tenk om....

Tenk om at folk skjønte hvilken makt de sitter med når de karakterdreper folk på sosiale medier?

Jeg tenker at den femte statsmakt bygd på følelser er en del av demokratiet men samtidig ute av kontroll. Jeg tenker at det rike folk har større rettsikkerhet enn mannen i gata fordi de har penger. Og at folk i dommerkappe ofte blir blendet av det offentliges byråkrati og ufeilbarlighet.

Problemet er at jeg søren meg ikke har noe svar på hvordan dette kan løses....

 

 

Englands innsats i EM viser det dårlige nivået på PL

Englands forsmedelige tap mot island (2-1) i EM viser nivået i engelske Premier Leauge. En hel haug med middelmådige og overbetalte spillere får ufortjent mye oppmerksomhet i motsetning til spansk og eksempelvis tysk liga. Det er i disse ligaene kvaliteten ligger.

Blant norske fotballspillere blir liksom ikke drømmen oppfyllt før de kommer seg til en PL-klubb, koste hva det koste vil. Personlig tror jeg de utvikler seg mer i eksempelvis tysk liga. Der finnes treningsidisiplin, høyt nivå og en mer teknisk basert fotball. I tillegg er de overlegne taktisk. Det er bare å se på det tyske laget i dette EM. I mine øyne klare favoritter.

Egentlig er det utenkelig at England skulle bli slått ut av island. Jeg er  ikke så overrasket. PL utvikler spillere kun for tette taklinger, masse løping og lite teknisk fotball. Hvor er de elegante, tekniske og ikke minst underholdende spillerne fra England når vi kommer til internasjonal fotball? Vi ser dem ikke. Ei heller Wales og de andre "øy-lagene" har så mye å by på rent underholdningsmessig. For der jo det fotball er og skal være-underholdning.

Spansk liga er også bra, men der er det, i motsetning til Tyskland, veldig stor forskjell på de aller beste og de dårligste klubbene. Dog har god økonomi gitt spansk fotball stjernene: Messi, Ronaldo og hele bøtteballetten.

Jeg håper at Zlatan går til Manchester United. Da får vi en ekte stjerne i PL. Supersvensken vil bruke "tungt trente" PL-forsvarere som rundingsbøyer. På den måten får vi sett nivået slik det egentlig er.

Derfor: dere norske spillere som ønsker å bli gode, se til Tyskland:  brukbart lønnsnivå og ikke minst en annen treningshverdag enn dere er vant med. Og til Martin Ødegaard: du burde valgt en tysk klubb. Da hadde du hatt enda større utvikling enn å spille på nivå tre i Spania. Sikkert greit for pengeboka men ikke som ung spiller med ambisjoner.

 

Martin Ødegaard må gi litt mer fa....

Har Martin Ødegaard stagnert eller blitt en bedre spiller etter halvannet år i Real Madrid? Er spansk tredjedivisjon bedre enn norsk eliteserie? Og hva har han i så tilfelle blitt bedre på - eller av? Nei, Martin Ødegård må gi litt mer fa...

Å skrive noe negativt om Martin Ødegaard har vært selvmord for norske sportsjournalister. Dersom han skulle bli en verdensstjerne, ville kommunikasjonslinjene direkte inn til vidunder-gutten stoppe opp. Ikke en eneste av de store sportsredaksjonene har tatt den sjansen. De har sett gjennom fingrene på det meste. Hør:

Hva er status i dag, halvannet år etter. Den eneste forskjellen man kan se på Ødegaard, er at han har blitt mer mannfolk. Den utviklingen hadde han, naturlig nok,  hatt i norsk liga også. Derimot mener jeg at kamperfaringen i spansk tredjedivisjon har vært altfor dårlig. Sportslig sett hadde han hatt bedre av å holde seg i Norge. Økonomisk sett har selvfølgelig Spania vært det lureste. Sportslig og økonomisk burde han gått til en tysk toppklubb.

Faktum er at han ikke har utmerket seg slik han burde i disse lavrangerte kampene. Alle forventet jo at han ville briljere. Martin har utmerket seg med en passiv spillestill. Flotte enkeltprestasjoner, jo da, men tenk på motstanden. Tenk på nivået. Det er jo ikke all verden. Den litt passive, ja jeg vil si tilbakespillende stilen, ligger litt i guttens fremtoning. Han er en forsiktig, litt sjenert, ung mann. Han trenger et spark bak for å bli enda frekkere og råere, ja rett og slett gi mer fa...

Løpsfarten er og har vært Martins største motspiller. Man kan, inntil en viss grad, trene dette opp. Det krever mye, ikke minst eksplosiv styrke. Problemet er at Martin ikke har de muskelfibrene. Han kommer alltid til å ha farten som en av sine stor begrensninger.

Martin er ikke lenger er på alles lepper. Wow-effekten er borte. Hvem gidder å se på spansk tredjedivisjon på gjørmete baner på TV?  Svar: svært få når nyhetens interesse har lagt seg. Ei heller har han dominert de gangene han har fått sjansen på landslaget.

Derfor er det på tide at noe skjer. Og signalene fra Spania går også i den retningen når norske sportsjournalister nok en gang har pressekollegaer i Spania som kilde.

Hvor bør han gå? Å gå til andre nivå i Spania er bortkastet  Nei, Martin: gå til en tysk storklubb. For det første vil du kunne uvikle fysikken betydelig. Tyskerne trener mer enn andre lag i Europa og disiplinen vil passe. Det er jo nettopp egentrening og disiplin som har ført deg dit du er i dag. Samtidig vil du møte fulle stadioner med en herlig stemning hver eneste helg. Og tysk fotball er ikke noe springbrett. Derfra har du allerede hoppet. Bundesliga er kanskje Europas jevneste liga rent kvalitativt. Dersom det blir utlån fra Real Madrid, har du jo en retrett til en av verdens beste klubber.

Men nå vil vi se hva du duger til selv om du bare er 17 år. Ja, du skulle aldri gått til Spania etter min mening. Du skulle valgt en tysk klubb. Da hadde du allerede vært en internasjonal stjerne. For balltalentet ditt skal ingen ta fra deg.

All trening er målbevisst planlegging

All trening, enten det er hester eller mennesker, er målbevisst planlegging. For å bli best, må man trene best. Men hva betyr det? I TV-serien Razehorse har jeg forsøkt å gripe fatt i en del ting som jeg ikke forstår når det gjelder trening av travhest. Etter å ha snakket med trenere, sett på løp, er det mange ting som for meg ikke er logisk.

Jeg blir møtt med følgende uttalelse: hester har tynne bein, tung kropp, små lunger og hjerte relatert til en menneskekropp. Samtidig kan de ikke snakke. Konklusjon: de tåler ikke å trenes mye. Dette er også utgangspunktet til hovedtreneren i Razehorse, Heidi Moen. Jeg skal love dere at det er noen friske diskusjoner rundt dette på stalllen i Begnadalen.

Men jeg stiller likevel spørsmålene:  betyr dette at de ikke kan trene mer enn to-tre ganger i uka, at all restitusjon etter trening er å stå på boks eller i en liten innhegning? At mesteparten av treningen skal være intervall i et tempo hvor laktatnivåene er høye?

UENIG FERSKING

Jeg håper ikke det og er derfor uenig i disse treningsmetodene. Samtidig er jeg usikker. Jeg har masse erfaring med toppidrett men innen travsporten er jeg en fersking. Muligheten for at jeg er på gyngende grunn, er selvfølgelig tilstede.

Det jeg derimot vet med sikkerhet er at det er høy intensitet og fart som skaper skader. Det jeg også vet er at få, harde økter gir rask form og men samtidig en kort formtopp med rask nedgang fordi kroppen tappes for energi. Det bør også være udiskutabelt  at kun hard trening  over en lengre periode gir skader.

10% HARD TRENING

Espen Tønnessen leder testavdelingen på Olympiatoppen. Han har i de senere år kartlagt 45 VM OL-mestere. Fellesnevneren for dem er at kun 10% av treningen er hardtrening i sone 4 og 5. Resten foregår i sone 1,2 og 3 hvor sone fem er knallhardt og hvor sone 1 er veldig rolig. Når vi vet at en herremann som Martin Johnsrud Sundby trener 1100-1200 timer i året, betyr dette at i overkant av 100 timer er hard trening.

Hvorfor så lite hard trening? Fordi man VET at hard trening er skadefremkallende, at det tapper kroppen mer enn det bygger opp dersom antall harde økter økes. Man vet også at en toppidretsutøver må ha mye basistrening for å klare den tøffe treninga. I prakis betyr dette at man må trene for å kunne trene. Gjelder ikke dette hester?

Hvorfor skal hester trene 80-100% av alle treningsøkter hardt? Eller i verste fall 50-60% hardt?  Tåler plutselig hestene MER enn mennesker nå? Er ikke det å snu argumentasjonen på hodet? Kan noen av disse prinsippene og de forskningsresultatene man har på mennesker overføres til hester? For hva vet vi om resultatene av mye hard trening av hest? Jo, det er mye skader, mange hester blir ødelagt i ung alder - og at et stort antall travhester aldri kommer seg til start.

Kan man likevel forsvare treningsmetodene?

JA, AV ØKONOMISKE GRUNNER

Alle vet at det å trene hest tar mye tid og er altoppslukende. Proffe trenere har mange hester i trening, noen opp mot 100 individer. Når vi vet at det koster fra 8000-12000 kroner å ha en hest i trening hos lisensierte trenere, høres det mye ut - for eieren. Men ikke sett i forhold til de kostnadene trenerne har pr. hest. For eieren derimot, er dette en stor kostnad pr. måned.

Da oppstår følgende scenario: Eieren vil gjerne ha raske resultater for å tjene penger og redusere kostnadene, trenere derimot, har ikke kapasitet til å holde på døgnet rundt med hver enkelt hest siden det ikke er regningsvarende.

Resultat:  Det blir  i prinsippet praktisk umulig å jobbe/trene mer med hesten enn tre dager i uka. Da må det bli snarveier og man vet at mye intervall er løsningen på å komme i rask form.  

Konklusjon: Dersom man ikke skrur opp treningsavgiften, skal det mye til å gjøre noe med et slik opplegg som er godt innarbeidet i travkretser.

Jeg stiller meg dog spørsmålene: kan vi få flere hester til start ved å trene mer og annerledes? Er det bedre dyrevelferd i andre treningsmetoder? Og kan hester som er avskrevet eller skadet komme tilbake i banen?

Rent teoretisk , SETT PÅ BAKGRUNN AV HUMANIDRETTSLIG TRENING, er mitt svar JA. Er jeg derfor så dum at jeg ikke forstår at hestene er så fundamentalt forskjellig fra oss mennesker? Mange vil nok rope et klart JA på de også.

La meg først si: det er umulig for en hest å trene 1200 timer i året som eksempelvis Martin. Det er heller ikke det jeg mener. Jeg mener bare at man kan overføre noen av prinsippene fra humanidrettslig trening til hestetreningen.

KJENNE MELKESYRE

Hvor mange av dere som leser dette, kan med hånda på hjertet si at dere har kjent melkesyra ta over kroppens mekaniske funksjoner?  Jeg tror dessverre det er et fåtall selv om dere tror at dere har kjent det. Svært få idretter byr nemlig på den følelsen. De mest klare syreøvelsene er 400, 800 og til dels 1500 meter i friidrett eller 1000 , 1500 og til dels 3000 meter på skøyter. Den er omtrent fraværende på langdistanser samt i håndball og fotball.  For å forstå hestens koordinasjonsplager på siste langside, tror jeg det er en klar fordel å ha følt på dette selv som menneske. Det er rett og slett et smertehelvete.  Kan det trenes opp?

Ja. Men ikke uten å ha god basistrening for å tåle øktene i sone 4 og kanskje 5 som må til for å flytte terskel. Er man ikke basistrent, vil det mest sansynlig virke mot sin hensikt.

PLANMESSIG TRENING

På bakgrunn av dette mener jeg at planmessig periodisert trening av hest slik som toppidrettsutøvere jobber, er viktig for å skape resultater samt holde orden på hva man driver med. Lag et treningsopplegg som strekker seg over tid og sett opp målsettinger. Lag gjerne en plan for hele året og periodiser treningen.

Samtidig må man måle effekten under trening og av treningen man legger ned. Det er ikke nok å få svar dere og da. En treningsdagbok for utført trening er viktig for fremtiden for å kunne lære av eventuelle feil.

MÅLE TRENING

Siden hesten ikke kan snakke, kan man måle via laktat, puls og en følelsesmessig vurdering av individet. Disse tre elementene henger nøye sammen. Puls og laktat alene er ikke nok hvis man ikke kjenner på hesten i tillegg. Samtidig mener jeg at å kunne kjenne på hestens dagsform heller ikke er nok alene.  Dersom det står i programmet at man skal ta det rolig, bør man ta det rolig ? og ikke kjøre fortere enn planlagt fordi hesten virker pigg.

Det er ingen skam å ta det rolig nok.

VARIASJON OG RESTITUSJON

I treningen til mennesker, ser man at variasjoner og alternative treningsmetoder er viktig både fysisk og psykisk. Det SKAL være morsomt å trene. Dette må jo også gjelde for hest.  Å kjøre alle økter på bane, som noen gjør, tror jeg sliter på en hest psyke. Noen klarer det, men ikke alle.  Jeg tror også man kan variere med typer terreng samt både kjøre og ri. Og ikke minst variere distanser, tempo samt veksle både trav og gallopp. En glad hest presterer. En gjennomtrent hest presterer. En hest med psykisk og fysisk overskudd leverer.

Restitusjon er ekstremt viktig som skadeforbygger og det å ta til seg trening. Jeg sverger til rolig jogg som restitusjon på hesten pluss massasje, Energylight pluss behandlinger av osteopat. Jeg tror det er mye bedre med en aktiv og rask restitusjon som samtidig har en positiv aerob virkning til basistrening kontra stillestand på boks eller i luftegård med total hvile.

ER HESTEN LETTRENT?

Mange stiller seg spørsmålet om hvor lettrent en hest er. Jeg vil si at hesten er fire ganger mer lettrent enn et menneske. Hvorfor? Det har noe med gjennomsnittelig levealder å gjøre. Mens mennesker lever til de er 80 år, lever hesten til den er 20.  Som en tommelfingerregel har jeg tenkt at et års trening for et menneske tilsvarer 3-4 måneder for en hest dersom man har tilstrekkelig mengder. I mitt hode kan man derfor få gjort mye med en hest i løpet av et til to års trening dersom man jobber målbevist.

Så rent praktisk: hvor mye kan en hest trene? Sprangrytteren Geir Gulliksen trener sine hester hver eneste dag. Han traver tre dager i skogen, han trener dressur, sprang og lydighet. De beste hestene hans er mellom 12 og 16 år. Slik har de blitt trent i en årrekke. Så hvorfor kan ikke travhesten trenes like mye?

I vårt opplegg har vi middelmådige hester. Målet vårt er å få de bedre enn det de har vært med tidligere opplegg. Der har alle blitt skadet og har prestert dårlig før vi kjøpte dem. Vi trener fem til seks ganger pr. uke og samtidig har vi laget et opplegg som gir masse restitusjon og behandlinger ved at vi har et veldig godt støtteapparat rundt hestene.

I dette innlegget har dere kunnet lese noe om treningsfilosofien bak Razehorse.  I den neste bloggen skal jeg skrive litt om hvordan hestene har blitt trent så langt og de erfaringene vi har gjort. I tillegg vil jeg si litt om oppvarming før løp samt dopinreglene. I det siste punktet er det mye jeg ikke forstår.

Norsk friidrett har for dårlig produkt

Å gi pressen skylda for at friidrettsforbundet ikke får støtte og at utøvere må betale deler av reiser selv, er i beste fall en stor misforståelse. Manglende sponsorer skyldes at produktet norsk friidrett rett og slett ikke er godt nok.

Det er veldig lite norsk pressen kan gjøre med dette. Klagingen blant norske utøvere vitner om liten kunnskap både om markedssituasjonen i sponsormarkedet samt hvordan pressen jobber.

http://www.vg.no/sport/friidrett/friidrett/friidrettsutoevere-maa-betale-for-aa-konkurrere-for-norge/a/23613894/

At friidretten taper sponsorkroner, er en trend man ser over hele verden, ikke bare i Norge. Det er kun toppene, de store friidrettsprofilene, som tjener penger internasjonalt. De fleste andre har såvidt til smør på maten. Hvorfor skulle det være annerledes for norske firiidrettsutøvere i sitt hjemlige marked?

Sett fra sponsorenes side, er det for lengst slutt på å gi støtte idretten. De vil ha noe igjen. Det skal lønne seg å sponse idrett. For de fleste store bedrifter er dette en ren forretningsavtale som skal vurderes av styre og eiere. I dagens økonomiske situasjon, med svekket krone og trange kår med blant annet masseoppsigelser i oljesektoren, lyser alarmknappene illrøde rundt omkring. Børsene svinger som huskene i barnehagen. Sponsormarkedet blir derfor ikke lettere. Sponsorkronene går ofte til de som har klare profiler med resultater og soleklare holdninger av sportslig art. Utøverne, i tillegg til å vise til resultater, må ha utstråling og en evne til å tekkes et publikum. Man må ha "knagger å henge alt på" for at sponsorene igjen skal vurdere å inngå avtaler som inneholder både en toppidrett og en breddesatsing. Fotball og ski er foregangsidretter i så henseende. De har møysommelig bygd et mediaprodukt som fenger.

Der er ikke norsk friidrett lenger. Bislett Games er uten profiler og ser ganske likt ut som det gjorde for 30 år siden, foruten at da hadde man stjernene. Til general Steinar Hoen & Co:  Det er ikke nok å kjøre høy musikk over høytaleranlegget. Og i et stort stevne som dette, er det langt mellom de norske prestasjonene. Det er slutt med Vebjørn Rodahl, Geir Moen, Steinar Hoen, Hanne Haugland, Trine Hattestad i et og samme stevne. Her gjelder det å stikke fingeren i jorda,

Jeg har selv forøvrig produsert to elitestevner for norsk tv i 2015. Jeg registrerte at mange av de beste norske utøverne ikke engang gidder å stille. Til alt overmål tar ikke arrangørene hensyn til tv-produksjonen. I et av stevnene klarte man pinadø å legge sprintdistansene til bortre langside vekk fra TV-riggen og hovedtribunen. Når jeg legger til at sprintistansene var 19 av i alt 23 øvelser, sier vel dette sitt. Håpløst.

Og så sitter man og klager på at media er så negative?

Hør: Journalister har ingen plikt til å skrive verken positivt eller negativt om en idrett. De skal skildre den virkeligheten de ser. Jo da, noen kan være til overmål kritiske. Men jeg har 30 år bak meg i journalistikken og tør med hånda på hjertet si at friidrettens omtale i årenes løp har vært 99% positiv. Husk at mesteparten av friidrettsstoffet figurerer i lokalpressen og her er det jammen meg mange, lokale stjerner som har fått masse positiv omtale i alle år.

For en gammel friidrettsmann er det vondt å høre at sponsorer mangler og at det således blir vanskelig for satsende utøvere. Ser man resultatene i sammenheng med andre idrettsgrener hvor man faktisk har utøvere i verdensklasse, har friidretten tross alt vært heldig. Jeg kan nevne seilere, roere, kajakkpadlere blant andre.

Derfor: Slutt med sytingen. Tenk kommersielt. Tenk redaksjonelt. Og lag bedre stevner ved at de aller beste norske stiller på elitestevnene. Det har skjedd mye på 50 år som friidrettsfolket ikke har fått med seg.

Facebook er brutal, kynisk og grusom

Mer og mer gruer jeg meg til å åpne Facebook. Facebook har blitt mer brutal, kynisk og mer grusom enn noen nyhetsportal. Det var da ikke meningen?

Folk deler grusomme videoes av lemlestede dyr, dyr som plages, mennesker som drepes, som lider og som har det vondt her på Facebook. Jeg føler dette blir mer og mer vanlig. De begrunner visningen ofte med et eller annet budskap - et budskap som i seg selv ville stått like sterkt uten disse levende(eller døde) bildene.

Det har blitt sånn at jeg gruer meg til å åpne fjesboka. rett og slett fordi jeg ikke aner hva som møter meg på min ferd nedover i statusene. Videoer spilles av enten man ønsker eller ikke. Facebook er mer brutal, kynisk og grusom enn noen nyhetsportal.

Facebook har også blitt hevnernes medium. Å vise en naken pupp eller en rumpe, ja det blir slått ned på fra Facebooks administratorer. Men mobbing av folk, statuser hvor man bevisst forsøker å skade andre psykisk, florerer. Facebook(og andre sosiale medier) har blitt den aller beste måten å hevne seg på folk man ikke liker, som man har noe utestående med. Og ikke bare det: Å bruke sosiale medier florerer som en trussel i samfunnet. Ren utpressing - noe som er ulovlig i alle andre tilfeller enn i sosiale medier.

Joda. Jeg vet. Sosiale medier en del av demokratiet. Ytringsfrihet er viktig. Blogger, sosiale medier gir folk et mikrofonstativ. De kan ytre seg som de vil - ofte uten noen som helst konsekvenser. På de fleste måter bra, men:

Pressen er i ferd med å bli akterutseilt. De har tross alt redaktørplakater som de må holde seg til. De har en viss troverdighet å ta vare på. De må, etter fattig evne, forholde seg til fakta. Hvis ikke, risikerer de rettslig straff.

Fakta er ikke så farlig når mannen i gata tar tastaturet fatt.

Jeg er redd for hvor dette ender. Vi sprer hat, feilinformasjon, løgner og annen dritt over en lav sko. Er dette demokrati? Er dette ytringsfrihet?

Lurer på om jeg skal kutte hele Facebook. Og i hvert fall slette samt blokkere "venner"(jaggu sa je´smørr) over en lav sko. Jeg trenger dere ikke.

hits