hits

Feil å dra det politiske kortet mot 14 års gamle barn

kommentarer

Det faller noen få tungt for brystet at det har kommet noen 14 års gamle jenter fra Pyongyang i Nord Korea til Norge for å spille fotball. At de gir barna på sletta en leksjon i hvordan fotball skal spilles, er en ting. Men noen prøver iherdig å dra det politiske kortet i denne saken. Det føler jeg kan bli feil. Likevel gir vårt land rom for fritt å komme med ytringer. Meningsutveksling og dialog er som regel den beste veien til forståelse og løsninger. Min blogg er en hyllest til barna.

Min blogg om disse jentene er derfor ingen hyllest til et regime, slik noen feilaktig prøver å fremstille det. Det er en hyllest til barna - vår verdens fremtid. Og en sterk kritikk av norsk fotballs arroganse. Det er samtidig en fortelling om en gjeng jentebarn med drømmer om å komme seg ut i den store verden med idrett som døråpner. Fotballskolen i Pyongyang har, med sterkt begrensede ressurser i forhold til vår overflod, fått frem en gjeng utrolig talentfulle fotballungdommer. Norsk fotball er i krise - damefotballen i vårt politisk korrekte land med kvinnefrigjøring på den politiske agenda, er skamfullt nedprioritert og respektert. Derfor er jeg overrasket over at verdens mest lukkede land med sine ørsmå ressurser, kan kreere så gode jentespillere - og ikke minst overrasket over at de kommer med fire ledere og 16 ungdommer til Norway Cup. Det bør honoreres, ikke sarkastisk slaktes. En saklig meningsutveksling må man dog tåle.

DIALOG: I mine øyne er det dialog som starter åpning av regimer. Tre ting går langt utenpå politikken: sport, kultur og hjelpeorganisajsoner. Det bør være utelukkende positivt at disse barna kommer til Norge, får oppleve vårt land fra sin aller beste side - uavhengig av politikk, rase og religion. At de har et vanvittig bra fotball-lag, er en bonus, men egentlig helt underordnet opplevelsen vi kan gi dem. Barna har tatt i mot vårt land med full glede og åpenhet, de har hatt full bevegelsesfrihet på sletta - og det føles godt når all verdens ungdommer, bokstavelig talt, omfavner disse jentene med hjertevarme og aksept. Det falt noen tårer på Gardermoen i dag da Pyonyang-jentene tok farvel med sine nye venner i vennskapsklubben Bjerke IL. De ble enige om at de skulle sees igjen...

REALTIVT SETT, FEIL: Noen fremstiller fotballskolen i Pyongyang som en eliteskole. Relativt sett blir dette feil sett i internasjonal målestokk . Denne skolen er ikke i nærheten av hva våre ungdommer blir tilbudt. Talentene er plukket fra alle samfunnslag ute i skolegårdene. Både JENTER og gutter har fått LIKE muligheter på denne skolen til å bli gode fotballspillere og samtidig få en utdannelse. Skolen disse barna går på i Pyongyang kan sammenlignes med et toppidrettsgymnas i Norge, men forholdene er selvfølgelig ikke på langt nær så gode. 

Faktum er at Norway Cup har invitert og tatt i mot en jenteklasse av to eksisterende på samme alderstrinn. Skulle man ha et lag fra Nord Korea, var dette eneste mulighet siden det ikke finnes andre klubblag på barnenivå. Skulle man sagt nei til Pyongyangs eneste klubb for barn når sjansen bydde seg? Er det viktigere at norske barns selvfølelse ikke skades enn dem enn at disse barna ikke får oppleve Norway Cup? Og er det så fornedrende å bli rundspilt av en utenlands klubb, atpåtil fra Nord Korea?

VIKTIG BUDSKAP:Jeg tror fokus må skiftes. Som Nord Koreanerne selv sier: det var viktig at disse jentene fikk møte ungdommer fra alle land på Ekeberg og at deres fikk med seg internasjonale inntrykk hjem i kofferten. Jeg håper folk forstår viktigheten og tyngden i disse ordene: Dette er friske, overraskende og positive toner fra et land mange tror ikke vil ha kontakt med vår verden. 

KAN IKKE SAMMENLIGNES: Dette er en idrettsprestasjon til tross for, ikke fordi at. Deres muligheter er ikke i nærheten av hva vi kan tilby våre unge. La meg presisere: disse unge spillerne har ikke samme helseoppfølgning, ikke muligheter for operasjoner hvis de blir skadet, ikke medisiner eller medsinsk utstyr, ikke godt nok sportsutstyr - og heller ikke samme varierte kosthold, som våre ungdommer her i Norge. Hvorfor? Fordi landet er underlagt store sanksjoner. Likevel har disse jentene en drøm: om å komme ut i den store verden for å spille fotball, gjerne i utenlandske klubber. Den drømmen mener jeg at vi ikke skal ta fra dem ved å kritisere disse barna for landet de kommer fra. De er helt uskyldige. La dem oppleve vårt land, la dem oppleve raushet - og ikke minst. forsterk drømmen.

LIKE TØFT I EUROPA: Samtidig vil jeg påstå at fotballungdommer(barn) kjøres minst like hardt, ja kanskje hardere, på fotballakademier i de store europeiske toppklubbene. Der er det ingen kjære mor når de plukker de beste talentene fra hele kloden, i håp om å utvikle talenter, vinne trofeer, og ikke minst tjene penger på spillersalg. Mon tro om ikke kynismen i dette er større enn på den Nord Koreanske skolen? Også norske junioravdelinger i enkelte av våre toppserieklubber, har en enorm proff satsing med stort støtteapparat og alle type ressurser på barn ned i disse jentenes alder.

I lys av dette: hvorfor klarer ikke Norge, med sine enorme ressurser, å skape gode fotball-lag? Hvorfor kan ikke et land som har vært et foregangsland innen kvinnefotball, varte opp med gode resultater?

MANGLER TÆL: "Vi mangler talenter", er unnskyldningen. Jeg er ikke enig: det mangler vilje, tæl - og trening. Vår Snapchat og Musically-generasjon er rent idrettslig i ferd med å sakke akter ut - og samtidig luller man seg inn i en verden hvort man naivt tror at all kompetanse ligger i Skandinavia. Man trenger ikke diktatorer for å skape idrettsfolk men man trenger disiplin i treningsarbeidet, inspirasjon til idrettsgleder - og ydmykhet for at andre har kompetanse - selv om de kommer fra land med et styresett vi forhåpentligvis aldri vil få.

IDRETT OG GLEDE: Til slutt: Idrettsprestasjoner og idrettsarrangementer har alltid vært god reklame for Norge ute i den store verden. Idrett samler folket og gir folket glede uavhengig av poilitikk, rase og religion. Nord Korea har ikke vært den nasjonen som internasjonalt har hatt gode idrettsprestasjoner å vise til og kan neppe beskyldes for at de bruker idrett i internasjonal propaganda. Men også deres befolkning har rett til å føle glede og stolthet uavhengig av styresett. Det er mennesker vi snakker om her: foreldre som er glad i barna sine, barn som er glad i sin mor og far. Mennesker med følelser som deg og meg. Således er idrett et aktivum og en døråpner, en åpning vi bør ta vare på når all annen politisk kommunikasjon er slutt. Tenk om...