hits

Blogg

Stopp korstoget mot Erik Tysse

Jeg blir oppgitt over Dagbladets sportskommentator Esten O Sæther. Gang på gang skal han hamre inn i det norske folk at kappgjengeren Erik Tysse er en jukser. Gang på gang trekkes Tysse inn i saker som ikke er relevant. Nå må Sæther stoppe dette latterlige korstoget mot Erik Tysse som jeg for min del tror er utsatt for et direkte idrettspolitisk overgrep og er uskyldig. Sæther bør vurdere sin stilling som sportskommentator i Dagbladet.

Denne gangen klarte Esten O Sæther å trekke Tysse inn i diskusjonen rundt Petter Northugs nei til skilandslaget. Her blir Tysse brukt til å rakke ned på en annen kar han går i korstog mot: Olympiatoppens øverste sjef, Jarle Aambø. Saken er at Olympiatoppen hjalp Tysse under utestengelsesperioden mens Petter nå blir nektet hjelp og støtte fra Olympiatoppen og Aabø.

Hvis Sæther ikke har fått det med seg så er det himmelvid forskjell på disse to sakene. Sammenlikningen er på grensen til søkt. Tysse har så vidt til smør på maten mens Northug er mangemillionær med store fremtidige inntekter. I heldigste fall har Sæther misforstått, i verste fall vil han ikke forstå. Northug har selv valgt å stå utenfor og har penger nok til å klare seg sjøl samt bygge sitt eget støtteapparat. Tysse, som denne sesongen kjemper i toppen i verdenscupen, vil gjerne ha hjelp både fra Olympiatoppen og friidrettsforbundet. Skal han klare å satse på en lengre karriere, trenger han all den økonomiske støtte han kan få. Kappgang er en av verdens desidert dårligst betalte idretter.

Jo da, jeg kan se at det rent politisk sett ikke var lurt hvis Olympiatoppen ga Tysse hjelp under soningen av dopingdommen. Men rent menneskelig var det kanskje ikke så dumt likevel. Bevisene rundt Tysses dom er så vage og så usikre at han etter min mening burde vært frikjent på grunn av bevisets tilstand. Selv på en løgndetektor-test. scorer Tysse fullt hus på sannhet. Uten penger kunne ikke Tysse kjempe sin kamp mot en hel idrettsverden. Rent prestisjemessig for internasjonalt dopingarbeid kunne hans sak ikke underkjennes. Det ville vært en stor idrettspolitisk risiko for idrettsorganisasjonene. Eksperter fra en hel idrettsverden har stilt seg bak Tysse hvor mange av dem til og mener at Tysses dopingprøver er manipulert. Dette har IKKE gått Aambø hus forbi. Jeg liker at Aambø tar menneskelige hensyn og at han eventuelt tør å snakke de større midt i mot.

Men dette elementet tror jeg neppe at Esten O Sæther har fått med seg. Korstoget mot Tysse, som etter hvert har snudd til å bli latterlig, holder rent pressetisk ikke lenger mål. Korstoget mot Aambø er IKKE av så grov karakter som mot Tysse men har også sine mørke sider. Det hele er faktisk et spørsmål om Sæthers troverdighet og intigritet.

Spørsmålene er så til de grader relevante når man vet at Sæther i en årrekke har vært landslagstrener for et landslag i fotball. Han er på lønningslista til et særforbund i idrettsforbundet og tjener således to arbeidsgivere: NIF og Dagbladet. Når vi vet at NIFs generalsekretær ikke har hatt det beste forholdet til sjefen i Olympiatoppen, Jarle Aambø, kan det stilles spørsmål til Sæthers motiv. Generalsekretæren er jo i prinsippet Sæthers øverste sjef. Troverdigheten til Sæther blir således såpass svekket at han i sin helhet burde vurdere sin stilling i Dagbladet som kritiker av norsk idrett. Men Sæther forsvarer seg beinhardt. Da Aftenpostens sportsredaktør Bertil Valdehaug skrev en kommentar som så dopingsaken mot Tysse i et annet lys enn Sæther, ble han hånet som kunnskapsløs av Sæther. Jeg sier bare: At han tør!

Erik Tysse har sonet sin dom på papiret men tydeligvis ikke i praksis. Selv om han ligger som nummer to i verdenscupen i kappgang, blir han nå nektet økonomisk støtte av Norges Friidrettsforbund. Dette synes jeg er feigt av friidrettspresident Svein Arne Hansen & Co. Er de redde for krtikk fra Esten O Sæther og velger minste motstands vei med ofring av en person på veien? Til alt overmål har Tysses mangeårige trener,  Stephan Plätzer,  fått tilnærmet arbeidsforbud i Norge. Hvorfor? Han har da vitterligen ikke gjort noe galt enn å støtte sin svoger Erik Tysse i en sak som til de grader sår tvil om både dømmende og dømte part. For meg er hele saken tragisk på alle måter.

Men mest tragikomisk er korstogene til Esten O Sæther?

Han kunne dødd i grufulle smerter



Esko er nyoperert og neddopet...


Det var varmt. Han var tørst. Randselva. Flom. Iskaldt vann. Schæferen min, Esko, bøttet i seg litersvis med vann før jeg fikk sukk for meg. Plutselig begynte han å brekke seg. Ingenting kom opp. Magen var hard som murstein. Jeg skjønte plutselig at hunden var i livsfare. Han hadde blitt rammet av alle hundeieres skrekk: magedreining.

 

UNNA FOLK: Vi var langt unna folk. Og uten bil. Ved magedrining står det om minutter. Hvis ikke hunden får behandling raskt, dør den en meget smertefull død. Jeg ringte en kompis. Han var sju mil unna. Jeg ringte min ex-kone, Ann-Cathrin Hun slapp det hun hadde og kastet seg i bilen. Esko, min datter Julia, samboer Jenny, lille valpen og jeg gikk til nærmeste vei. Hunden hadde store smerter. Klarte nesten ikke gå. Ryggen var krummet. Skrittene korte.

Esko sammen med sin sønn, 4.5 mnd gamle Asko, sist lørdag. Fortsatt lykke...

 

Randselva. Vann! Esko bøttet i seg. Valpen også. Bare sekunder etterpå begynte Esko å brekke seg...



STRESSET: Jeg merket at jeg ble stresset. Høy puls og et ubehag med sterk følelse av utilstrekkelighet. Jeg visste at Esko, som for bare ti minutter siden var rimelig frisk og glad, bare hadde kort tid på seg. 10 minutter etter at min ex-kone ble oppringt, var hun på plass. Vi hadde 15 km til Ringerike Dyreklinikk. Det ble lange kilometer. Lørdag ettermiddag er søndagskjørernes vorspiel. Herregud folkens! Er det virkelig nødvendig å kjøre i 60 km/t i 60-sonen? En traktor dukket også opp i veibanen foran oss. Går det an? Sving til siden for svingende. Nå!  Høy puls. Stress. Hund som bærer tydelig preg av smerte. Det står om liv.

 

Nede på klinikken står de klare. En fyr med en annen syk hund blir grinete. Skjønner ikke helt hvorfor Esko blir prioritert før hans. Veterinærene må forklare. De prioriterer. Han forstår ikke. På en måte forstår jeg han. Hunden hans var også syk, men ikke så akutt som min. Adrenalinet flyter. Vi elsker jo dyra våre. Røntgen. Digitalt utstyr. Resultatet foreligger umiddelbart. Jeg hadde rett: magedrining.

 

OPERERES: -Han må opereres, sier veterinæren. Esko blir dopet ned. Jeg ser de bærer han inn på operasjonsbordet. Så kommer tårene. Pulsen min er fortsatt høy. Merker jeg er sliten. Tankene. Fortvilelse. Vil han klare det? Nå er han der i et annet rom. Jeg får ikke gjort noe. Følelsen av utilstrekkelighet er der igjen.

 

FLAKS I UFLAKS: Fra jeg så de første symptomene til han lå på operasjonsbordet tok det 35 minutter. Jeg har hatt flaks i uflaks. Først at min ex-kone, nå verdens beste venn, kunne komme med bilen på kort varsel. Dernest at det var folk på Ringerike Dyreklinikk med kompetanse. De hadde til og med ringt en kollega fra nabobygda med kirurgisk kunnskap om magedreing. Hun hadde vært i Hønefoss på shopping og kom til klinikken på 5 minutter. Tankene svirret. Hva om fyren med den syke hunden som allerede var der, ikke hadde ringt etter veterinær før meg?  Det hadde tatt for lang tid å få utkalt veterinæren i ei bygd hvor veterinærvakt bygger på frivillighet. Hva om veterinæren med spesialkunnskap tilfledigvis ikke hadde vært i Hønefoss på shopping? Det hadde rett vært for sent. Esko hadde dødd!

 

Noen holdt hånden over denne schæferen lørdag ettermiddag.

 

En masete valp på en hund som har vondt. Vi så plutselig at Esko ikke var sitt rette jeg. Magen begynte å blåse seg opp.


 

Esko klarte  operasjonen fint. Magesekken var dreid 360 grader men den var ikke skadet. Heller ikke milten. Hjertet hans jobbet knallhardt. Pulsen ville ikke gå ned på kompisen min. Han så plutselig så puslete ut der han lå med et rødt pledd over seg. Faren var ikke over fortalte de med kompetanse. 

 

-Jeg våker over han i natt. Gå hjem du nå. Hvis situasjonen forverrer seg, ringer jeg,  sa veterinæren. Hun så meg rett inn i øynene. Jeg skjønte at jeg burde dra hjem. Hvile. Håpe. Tro. Pulsen min var forstatt høy. Jeg klarte ikke å roe meg ned. SMS meldingene på kvelden var positive. Esko var stabil. Pulsen hadde gått ned mye. Jeg sovnet omsider. Utslitt. Redd. Ingen telefon kom. Takk Gud!

 

GÅTT BRA: For å gjøre en lang historie kort. Så langt har det gått veldig bra med Esko. Han er sterk. 100 sting i tre lag i buken vitner om et stort inngrep. I dag skal vi ned igjen på klinikken til undersøkelse. Jeg er positiv. Og tankefull. Er jeg rett og slett for soft til å ha hunder? Jeg er ikke likegyldig selv om jeg i perioder har hatt flere hunder i mitt eie. Jeg bryr meg. Gråter. Sørger. Viser glede når hunden har det bra. Men er det verdt det? Skal man virkelig engasjere seg så sterkt? En ting er gleden ved at hundene mine presterer når jeg har dem med på utstilling. Men det aller beste er når de er i pakt med naturen ute i skog og mark. Hvor de kan løpe fritt. Kose seg. Utfolde seg. Det gir meg den maksimale hundeopplevelsen. Nå var det naturen som påførte min hund en livstruende situasjon. Er det verdt tårer, stress, sorg, fortvilelse?

 

Dette tappet de fra Esko sin magesekk... 


BARE TULL? Jeg har venner som sier at mitt engasjement er bare tull. Det er bare en hund. Noen sa til meg søndag at jeg ikke burde brukt penger på operasjon og heller avlivet Esko. For å slippe utgifter og for å slippe problemer. Mulig de har rett, men jeg kommer aldri til å klare og se det sånn. Er de ikke en del av familien da? Eller bør de ikke være det?

 

Alle hundeiere vet at det er en risiko å ha hund. For de fleste setter det i gang et følelsesregister som for mange er sterkt. Jeg er nok en av dem. Det er grunnen til at jeg ikke lenger er så aktiv som oppdretter. Det er grunnen til at jeg ikke har så mage hunder som tidligere. Det skjer alltid noe med aktive firbeinte. Det er uungåelig. Og jeg lider med det. Men gledene er større enn lidelsene.

 

Dette er gjengen ved Ringerike Dyreklinikk i Hønefoss som reddet livet til Esko. Bildet er tatt dagen etter operasjonen. 


Ringerike Dyreklinikk vet også at ting kan skje. For bare et halvt år siden brant hele klinikken deres ned. De reåpnet på nytt sted for bare en måned siden. Til  dyras fordel kan de skilte med det siste av moderne utstyr. Normalt bor vi i Tyskland men er hjemme i Norge på pinseferie. Jeg er glad jeg var i Norge når dette skjedde. Og jeg er veldig glad for den behandlingen min hund fikk hos dyrekjære veterinærer. Det finnes andre klinikker i distriktet som har mer fokus på penger enn dyrevelferd. 

 

Så får jeg håpe at Esko blir restituert. Ingen garantier, men det ser lovende ut. Han blir hos min ex-kone. Hun er for meg Florence Nightingale. Det er en selvfølge at en hund med en så stor operasjon ikke tåler den lange reisen i bil gjennom hele Europa. Sa hun. Man skal lytte på kloke ex-koner. Jeg gleder meg allerede til å hente han. Esko skal aldri mer skilles fra familen sin?









Rooney må til Tyskland for å bli bedre

Vil Wayne Rooney lykkes utenfor England? Eksperter på øyene tror ikke det. Jeg er uenig. Problemet med britiske fotballeksperter er at de kun har øyne for egen liga og har for store tanker om hva som skjer i britisk fotball. Skal Rooney ha sportslig utvikling bør han uten tvil finne seg en tysk toppklubb.

-Han er uaktuell for oss, sier Mathias Sammer, sportsdirektøren i Bayern München. Det Sammer sier er nok riktig. De har akkurat robbet Dortmund for Mario Götze og har ikke bruk for en benksliter fra de britiske øyer. Om Rooney vil kunne tilføre Bundesliga noe mer enn PR-effekt på kort sikt er jeg i tvil om pr. dags dato. Men talentet til Rooney er udiskutabelt. Jeg tror han vil utvikle seg mye i Tyskland. Hva med Dortmund forresten? Rooney er ingen dårlig erstatter for Götze.

Rent sportslig tror jeg Wayne Rooney vil ha godt av å komme til en annen liga. I mine øyne har det vært noe udefinerbart trist over han som spiller de siste par årene. Han trenger inspirasjon. Og selv om ”hele verden” i Norge mener at Manchester United er det ypperste av hva man kan oppnå som fotballspiller på klubbnivå, bunner dette i nesegrus beundring for en liga som for lengst er tatt igjen og til og med forbigått av andre ligaer i andre land. Opp med øya folkens: Det finnes andre klubber og det finnes andre land som spiller glitrende fotball.

Manchester United blir heller aldri den samme klubben uten Sir Alex. Jeg er til og med av den bestemte mening at de burde funnet en annen manager enn David Moyes. Med den kontroversen Moyes og Rooney har hatt, støtter jeg Rooney hvis han har bestemt seg for å gå til en annen klubb – og aller helst prøve et annet land.

Wayne Rooney er 27 år. Man må være døv, blind og mindre begavet hvis man tror at han er ferdig som spiller. Men det er helt avhengig av hvor han går. Blir han i England, tror jeg han vil stagnere. Går han til fransk fotball og Paris Saint-Germain er det kun for pengene. Monaco har åpnet lommeboka i det siste men er et dårlig sportslig alternativ. Skal Rooney ha en utvikling som spiller tror jeg han rett og slett må velge en av de tyske toppklubbene. Hvorfor? Fordi det er i dette landet det på treningssiden skjer spennende ting om dagen. Det trenes planmessig hardt og mye. Det er alltid forbedringspotensiale for idrettsutøvere. Også for Wayne Rooney.

Problemet med Tyskland er derimot pengene. De betaler ikke så godt som i England, Spania og Frankrike men samtidig stiller de fleste tyske fotball-klubber med orden i regnskapet og solid økonomi. Man risikerer ikke å stå uten lønn når lønningsdag kommer. Bundesliga går så det suser. Foruten Bayern München er klubber som Dortmund, Leverkusen og Schalke helt i toppsjiktet hva gjelder økonomi og sportslig utvikling.

Selvfølgelig er det en mulighet at han kan gå til en spansk klubb. Her ligger det store penger for pengeglade fotballspillere. I Spania er jeg derimot usikker på om han virkelig vil passe inn i spillestil, liga og mentalitet.

En ting er sikkert. Den klubben som sikrer seg Rooneys underskrift (hvis han velger å forlate Man U) har ikke bare gjort et sportslig kupp men også et PR-kupp. Interessen rundt laget han eventuelt velger å gå til vil stige betraktelig. For tysk fotball tror jeg Rooney ville vært viktig. Med Rooney på tysk gress vil verden i enda større grad ville fått opp øynene for hva tyskerne driver med.

Wayne kan for øvrig ringe meg så skal jeg hjelpe han med tysken…

Total ydmykelse av engelsk fotball: to tyske lag spiller finale på Wembley. Og derfor taper Bayern

Jerome Boateng dynker Franck Ribery med øl i seiersrus over at Bayern München vant serien i Tyskland. Dette likte ikke muslimen Ribery og nå er de to spillerne fiender som ikke snakker med hverandre. (Foto: AFP)

Er det dette som får Bayern München til å tape finalen i Champions League mot Dortmund? Et ølglass rett i hodet på Ribery med Jerome Boateng som avsender? Når de to beste klubblagene i verden møtes må alt klaffe for begge lag. Også lagmoralen. Da kan ikke Franck Ribery og Jerome Boateng være fiender. Skal sløseri med verdifullt alkoholholdig drikke bli årsaken? Men det verste er den totale ydmykelsen av engelsk fotball når to tyske lag spiller en finale på Wembley.

Bildet der Boateng dynker Ribery med øl har gått verden rundt. Først: For et fantastisk sportsbilde. Dernest: For en dum gest.

Ribery, som har konvertert til islam, hadde sagt fra til lagkameratene at han ikke ville ta del i tyske øltradisjoner når Bayern kunne feire seriegullet etter at de slo Augsburg sist helg. Det ble ikke respektert. Boateng ga rett og slett fa… i hele greia. Og helte litervis av skummende øl i hodet på Ribery.

DUMT: Om det er dumt rent religiøst skal jeg ikke uttale meg om. Men det er fryktelig dumt rent sportslig. Når Ribery foran en storfinale går så knallhardt ut mot en lagkompis med utsagn om at han ikke kommer til å snakke med Boateng igjen, gjør dette noe med lagmoralen. Og dere kan være sikre på at luringen Jürgen Klopp gnir seg i henda. Alt som kan forstyrre den indre ro i et lag er gode nyheter for motstanderen.

HVEM BLIR SATT UT? Hva betyr det for et lag internt når medspillere ikke kan snakke med hverandre? Mye. I alle fall når vi snakker om så sentrale spillere. Spørsmålet er vel om ikke Heynckes velger å sette ut en av dem for å slippe dette problemet. Hvis den godeste Jupp må velge, setter han ut Boateng som jeg personlig har sett i det grinete hjørnet tidligere. I en kamp mot Hannover for to år siden ble han utvist og Bayern tapte mot Hannover etter at Moa hadde satt en straffe. Vi som tilfeldigvis sto i mixed zone da Boateng kom inn i garderoben etter utvisningen måtte dukke for flyvende fotballstøvler. Men Ribery i storform er mer verdt for laget enn en impulsiv ølkaster. Får de ikke vasket håret og rensket luften ganske snart, sitter en av dem på benken.

YDMYKELSEN AV ENGELSK FOTBALL: Når det er sagt skal vi snart være vitne til den totale ydmykelsen av engelsk fotball på mange tiår. Hva kan vel være verre for engelskmenn enn at to tyske lag spiller om Champions League trofeet på selveste Wembley stadion i London? Bayern München har i en årrekke vært fotballfiende nummer en for engelske klubblag. Dette er jo den totale hevn siden Chelsea spillemessig ufortjent vant over Bayern München i fjorårets superfinale på tyskernes egen drømmearena, Allianz. Atpåtil etter en straffekonkurranse!!! Jeg var der, så det – og kjørte hjem skuffet. Ikke fordi jeg er storfan av Bayern München men fordi jeg er fan av tysk fotball. Nå er det Tyskland sin tur hvis noen skulle være i det minste tvil. Noen ting er selvfølgelig!!!

I den kommende kampen banker hjertet mitt for Dortmund. Det er et eller annet udefinert med de gulsvarte som jeg liker. Å være tilstede under en kamp på Dortmund sin hjemmearena er en opplevelse. 81.000 tilskuere på tribunen er stort. Og når du atpåtil har muligheten til å stå på indre bane, slik jeg har hatt, er det en opplevelse selv for de av oss som har sett litt aktiv idrett de siste årene. Men min største grunn til at jeg har på meg gul-svart topplue under kampen er at min favorittspiller i Tyskland kan bli en av hovedbrikkene til å slå storfavoritten Bayern München. Jeg er nemlig en Marco Reus-fan.

STJERNA: I fjorårets sesong var han storstjerna på Borussia Mönchengladbach. Han bøtta inn med mål og sendte lissepasninger til medspillerne så de kunne putte på flere goaler. Marco Reus alene sendte Mönchegladbach til Europacup-spill. Dessverre kom ikke Håvard Nordtveits lag seg videre til sluttspillet i år. Men hadde Reus fortsatt spilt i klubben hadde laget kommet lengre. Å erstatte en slik spiller er neste umulig. Både sportslig og økonomisk.

At naboklubben Dortmund ville kjøpe Marco er jeg ikke det minste overrasket over. Tenk dere følgende trio på topp: Lewandowski, Götze og Reus. Drømmerekka er for meg en åpenbaring. Legg merke til Reus inne i feltet. Han er ekstremt flink til å gjøre seg pasningsmulig, han leser spillet i flere trekk fremover og plasserer seg ditto, han er enormt god teknisk, han er rask – og han har en ekstremt presis pasningsfot. I en alder av kun 24 år(31.mai) er han for meg den spilleren som kommer til å dominere tysk klubb og landslagsfotball fremover. I fjor ble han kåret til Årets Spiller i Tyskland. Marco Reus er selve beviset på målbevisst satsing på unge spillere i Tyskland de siste 10 år.

BESTEVENNER: Marco er for øvrig bestevennen til Håvard Nordtveit. Jeg var så heldig å få lage en reportasje med de to for et drøyt år siden mens de fortsatte spilte sammen i Mönchengladbach. Jeg møtte en ydmyk og grei kar med begge beina godt planta på jorda. Ikke så lett å holde seg der nede når man blir bejublet av 81.000 tilskuere på den enorme stadion i Dortmund. Men Marco bryr seg ikke. Han er seg sjøl. Han og Håvard er fortsatt bestevenner suksessen til tross. Jim Solbakken, Nordtveits agent, viste meg en SMS Marco hadde sendt til Håvard – og hvor Marco ba Håvard fortere enn svint komme seg over bygrensa til Dortmund. Håvard er en klok mann. Han vil heller være stamspiller på Mönchengladbach en sesong eller to til istedenfor å slite benken i perioder i Dortmund. Det er uten tvil mer vanskelig å komme inn blant de 11 i Dortmund enn i den noe mindre naboklubben. Men at Håvard er god nok for laget er ikke Marco det minste tvil om. Kanskje vi får se Nordtveit på et av verdens beste lag allerede neste sesong?

Uansett blir dette ren spekulasjon i Nordtveits fremtid.

DORTMUND VINNER: Jeg er derimot mye mer sikker på at Dortmund vinner Champion League-finalen. Reus putter to, Gomez ett etter å ha blitt byttet inn litt ute i annen omgang. Det blir 2-1 til Dortmund rett og slett fordi det fremste trekløveret til Klopp er så mye mer sultne på seier enn seiersvante snobber fra Münchens beste vestkant.

Ute i gatene vil man garantert høre jublende tyskere som feirer uansett hver som vinner. Selv ikke under 2.dre verdenskrig klarte tyskerne å innvadere London. Men akkurat denne kvelden er de i førersetet og kan endelig  briefe med dårlige engelskkunnskaper og et trofe´som vil havne i et tysk utstillingsmonter uka etter. Engelskmennene? Ja, de drikker Coca Cola på puben og mimrer om Solskjær og en ubetydelig straffekonkurranse for et år siden. :)

God fornøyelse!

 

 

Skal Gaute Ormåsen redde gatehund i Thailand?

Er det riktig å redde gatehunder i andre land å ta dem med til Norge? Hva skal seire? Følelsene eller fornuften? Artisten Gaute Ormåsen har kommet i en slik situasjon. Han skrev følgende på sin Facebook Profil lørdag:

“I det jeg setter meg på scooteren, hopper en av de mange løshundene opp og setter seg der jeg tenkte å plassere beina. Jeg lar den sitte på til hotelet, den følger meg til døra, jeg gir den vann. Nå sitter den utenfor døra og vil inn! Hva gjør jeg? Tror den vil ha meg som ny bestekompis.. Og jeg som elsker hunder og hater goodbye's!.. — på Lamai Beach, Ko Samui" 

Profilen hans er full av kommentarer om folk som lovpriser det Gaute har gjort. Han blir på det sterkeste anbefalt å ta med hunden hjem. Jeg skjønner det. Men er det lurt?

Hver dag leser jeg historier om mennesker som faller for gatehunder. Jeg forstår dem godt. Å redde et liv, enten det er dyre- eller menneskeliv, er noe av det sterkeste en person kan gjøre.

Jeg er en sterk forkjemper for dyrevelferd og er opptatt av at hunder skal ha det godt. Likevel skal det kan ikke stikkes under en stol at løshunder er et stort problem i mange land – og at de som blir reddet fort kan bli et problem her hjemme. Jeg har sjøl blitt forfulgt av en flokk da jeg løp eg en tur på kanariøyene. Det var ingen koselig opplevelse. At de kan være farlige er en ting. Men de kan også være bærere av sykdommer som vi ikke har i Norge.

Og nettopp her ligger mye av problemet. Reglene for innførsel av hunder fra utlandet er ingen bombesikker løsning for at hunder som blir innført til Norge ikke bringer med seg smittbare sykdommer selv om reglene blir fulgt. Norge har en hundestamme som er relativt frisk i forhold til andre land. Når vi snakker om Asia eller enkelte land i Øst Europa  finnes det sykdommer som, hvis de sprer seg, kan ødelegge mye av det Norge via strenge regler har bygd opp gjennom mange år.

Et annet moment er miljøet. Ikke alle gatehunder vil finne seg til rette i et hjem i Norge. Husk at disse hundene er vant med å streife og de er vant med å klare seg selv. Friheten de har kan være vanskelig å takle i "fangenskap" i Norge. Ei heller er det lett å være hundeier. Det krever kunnskap og ikke minst tid til å ta seg av hunden. Det er ikke til å stikke under en stol at mange rett og slett ikke passer til å ha hund. Den største feilen mange gjør er at de tror hunden er et menneske og behandler den deretter.

Så er det følelsene da. Å se en hund som lider gjør veldig vondt for de av oss som er glade i dyr. Jeg er ikke engang i stand til å se et bilde av mishandlede hunder på nettet eller aviser før jeg blir kvalm og tårene kommer. Jeg er et typisk mannlig sippetryne for å si det på godt norsk. Jeg har derfor ingen problemer med å forstå de som vil redde disse hundene.

Likevel vil jeg mane til stor forsiktighet. Man løper en stor risiko med tanke på andre hunder i Norge. Det kan fort bli en skjebnesvanger avgjørelse.  En ting er at disse hundene blir tatt til Norge og får et kjærlig og godt hjem. En helt annen sak er når folk begynner å avle på dem ”fordi de er så snille”. Da faller jeg av i følelsesregisteret mitt. Det er totalt uansvarlig – både for eventuelle valper og avkom som kan bære med seg arvelig lidelser i stor skala. Vi vet jo overhodet ingenting om disse hundene som kommer til Norge.

Hva skal så Gaute gjøre? Skal han ta med seg hunden eller skal han la den være. Det aller beste han kan gjøre er uansett å ta kontakt med Mattilsynet for å få gode råd hvis han vurderer å gi hunden et hjem i Norge. Det er nemlig ikke så enkelt å importere en hund fra land utenfor EU.

Hva ville du gjort? Ville du gitt hunden en kjærlig hjem eller ville du latt den bli? Og hva synes du om at norske organisasjoner nå organiserer arbeidet med å redde utenlandske gatehunder?

Jeg vet bare en ting. Dette er vanskelig.

Kutt ut russefeiringen - for godt!

Før var russetiden en honnør til de som kunne få seg mer enn sju-årig folkeskole. Nå har det blitt komikveld for folket hvor det går for langt med idiotisk festing og pengebruk. Ikke bare fordi at russen selv bruker enorme mengder på russebusser og festing, men også fordi det koster samfunnet mer enn det smaker. Er det på tide at russefeiringen avskaffes?

Før jeg svarer på det, la meg si litt om russefeiringens tradisjon. Russemarkeringen har tradisjon helt tilbake til 1700-tallet. På den tiden var det ikke universitet i Norge og nordmenn måtte studere ved "Universitas Hefniensis" som var Københavns Universitet. For å få tilgang til disse universitets-studiene måtte man bestå "examen artium". Ordet "russ" er en forkortelse for det latinske navnet "cornua depositurus" - som på godt norsk betyr "å legge fra seg hornene". Etter å ha bestått examen artium kunne man således kalle seg student.

Den nåværende norske russetradisjon skriver seg fra året 1905 da røde russeluer først ble brukt av elever i avgangsklasser ved de høyere skoler i datidens Kristiania, nå Oslo. I 1916 ble de blå russeluene innført av elever ved Oslo Handelsgymnasium (økonomi).

Tradisjonen med egne russebiler oppsto omkring 1950. Dengang ble åpne biler fra 1920-tallet foretrukket og ble først og fremst brukt som paradekjøretøyer i russetoget på 17.mai. Russefeiringen helt frem til 1980-tallet gikk relativt rolig for seg. Men nå har det bare ekspoldert i pengebruk og vill festing. Samtidig har det gått inflasjon i russefarger: Vi har rød, blå, svart, grønn, oransje og rosaruss.

Mest av alt har det gått inflasjon i å koste samfunnet unødvendige penger som kunne vært brukt til helt andre formål enn å passe på russen.  Det er også hevet over enhver tvil at overdreven russefeiring rett og slett ødelegger karakterer og skolegang for  mange russ. Hva er så vitsen? I tillegg blir russetiden preget av bøllene, de som tror de kan gjøre hva de vil når de vil. Utskuddene får mulighet til å boltre seg og ødelegger for de som virkelig kunne hatt glede av  russetiden. Her er en link til en reportasje i Dagbladet. Dette er bare et eksempel på de oppslagene media har hatt om russen de siste årene.

Link til Dagbladet om russebråk...

I dagens samfunn er det ikke så gromt og unikt lenger at man har gått 12-13 år på skole. Det er både nødvendig og særdeles vanlig med en utdannelse for å komme seg ut i et yrke. Samtidig er skolegang et politisk virkemiddel for sysselsetting av ungdom.

Jeg mener derfor at russefeiringen for lengst har gått ut på dato og at symbolverdien er borte. Det er på tide at samfunnet kommer seg et hakk videre og slutter dette tullet.

Krise for skiforbundet hvis Petter går

Petter Northug kan snu ryggen til Skiforbundet og gå baklengs over mål. Det vil bli problemtaisk både for Skiforbundet og for Olympiatoppen. (Foto: Lasse Evensen)

Hvilke konsekvenser har det for Petter Northug Jr. om han velger å stå utenfor Norges Skiforbund?  Det vil utvilsomt ha store økonomiske og idrettslige konsekvenser både for Petter Northug OG for skiforbundet pluss Olympiatoppen. Vil det gjøre han til en bedre skiløper? Og vil skiforbundet lide mer enn de vil innrømme? Jeg tror svaret er JA på begge spørsmål.

BOIKOTT: Tidligere år har vi sett at Norges Skiforbund har boikottet utøvere som har valgt å stå utenfor landslagsgruppen. I dagens idrettsvirkelighet kan ikke skiforbundet lenger gjøre det uten å bli utsatt for en massiv kritikk. Petters PR-apparat vil gå bananas i pressen og jeg tror samtidig at han vil få en del støtte i den norske befolkning hvis så skulle skje. Vi snakker nemlig om mannen som nordmenn elsker å hate for så å elske igjen: Petter Northug.

SKIFORBUNDETS SPONSORER: Utvilsomt har flere av skiforbundets sponsorer gått inn med midler nettopp for å assosiere seg med trønderen. Vil de fortsette med det hvis Petter velger å stå utenfor? En ting er at han må gå med landslagsdrakten når han skal representere Norge i mesterskap og verdenscup. Sponsorerene til skiforbundet vil således få i posen men ikke i sekken. Utover det har han nemlig ingen forpliktelser ovenfor skiforbundets sponsorer. Til og med bildet av han vil bli fjernet fra den nye smøretraileren.

FLERE STJERNER: Dog skal vi være klar over en ting: Skiforbundet har ikke bare ei stjerne. De har Therese Johaug og Marit Bjørgen også – og begge disse scorer like bra eller bedre på populærstatistikken enn det Petter gjør. Likevel er det Petter som får mest oppmerksomhet. Det kan ikke være så mye tvil om akkurat det. Han er gullkalven til norsk langrenn – og det vet han så inderlig godt. Petter har ikke mange år igjen som aktiv, kanskje han til og med vurderer å gi seg etter kommende sesong. Skal han da kritiseres for at han ønsker å melke markedet? Det kan være nå eller aldri.

Foto: Lasse Evensen

MOT SAMFUNNET: Men midt oppe i dette skal Petter Northug kjempe mot et samfunn som bare gradvis aksepterer utskuddene. Norge er et spesielt land og nasjonalfølelsen er stor. Skisporten ligger i nordmenns hjerter. Jeg tror ikke hovedtyngden av befolkningen vil like at han vender ryggen til landslaget verken økonomisk eller sportslig. Landet har vært styrt av sosialister i mange år og da skal man ikke ha for mye fokus på penger uten at folket reagerer. Petter kan fort bli kritisert for å være grisk, en særdeles negativ karakteristikk i Norge. Selv om det nok har skjedd en politisk vridning mot høyre i det norske samfunnet, er det fortsatt upopulært å snakke om idrett og penger. Derfor er det særdeles viktig for Petters PR-apparat at de klarer å vinkle dette inn mot det sportslige – og at han, ved å gå ut av landslaget, vil ha større sjanse til å vinne gull i OL samt dominere VM i Falun i 2015. Da KAN det bli akseptert, men samtidig kan Petters image kan stå for fall.

BEST HOS OSS: -Petter satser på OL, Tour de Ski og verdenscupen i prioritert rekkefølge. Det beste sportslige tilbudet får han hos oss, sier langrennsjef Åge Skinstad. Åge vet hva han prater om, men de private langdistanselagene viser at det går an med en privatsatsing og samtidig ha suksess. De private lagene har riktignok ikke verdens største smøretrailer, men de har stor treningskunnskap og ikke minst den internasjonale interessen.

Jeg tror derfor at Åge Skinstad delvis har rett. I Norge i dag, er det ingen som kan gi et bedre sportslig tilbud over tid enn landslaget. Samtidig vil jo Petter med et nytt opplegg få midler til å sette sammen et støtteapparat som er spesialtilpasset kun for han. Det får han IKKE ved å være på landslaget. Vi så opptakten allerede sist sesong da Petter reiste rundt med en egen buss i Tour de Ski. I Petters verden er det jo det beste for han som teller, ikke for de andre. Jeg synes ikke vi skal klandre han for det. Vi snakker jo tross alt om enkeltmannsidrett.

UNIKE PETTER: Petter Northug er unik. Unik fordi han ikke er typisk norsk i tankegangen. Gutten har en vinnerskalle som gjør at han hele tiden er på utkikk etter avgjørende detaljer. Allerede før fjorårssesongen oppholdt han seg mer i høyden enn de andre løperne. På mange måter er han en ensom ulv som velger å gå sine egne veier. For de som ønsker å skape et lag er det alltid en utfordring å holde på slike personer – og kanskje en enda større utfordring å ha de på laget. Når jeg sier at Petter ikke er typisk norsk, betyr det at norsk idretts filosofi med stø kurs anlagt av Olympiatoppen nettopp er å samle enkeltutøvere i lag for at de i fellesskap skal bli enkeltvis bedre. Spesielt innenfor vinderidretter har dette vært en ubetinget suksess. Ikke bare i langrenn men også alpint, hopp og skiskyting.

STORE KONSEKVENSER: Sett med bakgrunn i dette kan Petters utspill møte uvilje i mye sterkere grad enn det som kommer til uttrykk i media i disse dager, både hos Olympiatoppen og hos skiforbundet. Det blir en trussel mot det bestående, ja faktisk hele fundamentet for norsk toppidrett.

Hva slags valg har Norges skiforbund nå? Jo, vil de beholde Petter i landslaget må de matche Petters økonomiske tilbud som han vil få ved å stå utenfor samt gi han den maksimale idrettslige frihet som han ønsker. I tillegg må det sportslige tilbudet fra skiforbundet være MYE bedre enn det han selv klarer å få til. Dette byr, mildt sagt, på en del utfordringer for skiforbundet. Jeg kan ikke se at de kan klare det uten å bryte med mange av de interne prinsippene de har.

Foto: Lasse Evensen

BEDRE? Til slutt: Blir Petter Northug en bedre skiløper av å stå utenfor? Ikke uten at han får satt sammen et veldig bra støtteapparat med folk som ikke ubetinget er hans ja-mennesker. Han trenger folk med baller, som tror på det de kan, som har mot til å si fra hvis de mener hans utspill og forslag ikke er gode nok. Får han tak i disse personene, tror jeg han kan utvikle ytterligere som langrennsløper. Skal han kun ansette tjenere, kan dette fort bli komikveld.

ØKONOMIEN AVGJØRENDE? Blir økonomien avgjørende? Jeg tror ikke Petter er så dum at han kun har fokus på økonomien selv om det er et menneskelig trekk å bli lokket av mye penger. Hvis han ser at det sportslige kan utvikles samtidig som han vil tjene mer penger på det, tror jeg han vil forlate landslaget.

LIDER SKIFORBUNDET? Vil skiforbundet bli skadelidende? Utvilsomt ja. Grunnfilosofien vil slå sprekker og dette vil åpne muligheten for andre som har tenkt tanken men som ikke har hatt mot til å gjøre det. Dog er det bare Petter pr. dags dato som kan ta slike steg siden han er i en unik posisjon. Med en Petter Northug utenfor landslaget vil dette på sikt skape uro hos skiforbundets sponsorer og det kan føre til tap av sponsormidler. I tillegg kan det slå begge veier rent sportslig for de gjenværende utøverne på laget. Enten ved at de skjerper seg ytterligere og hever nivået for å slå Petter i en ren hevnaksjon – eller at de i underbevisstheten mister litt av den inspirasjon som Petter med sin innstilling kan tilføre sine omgivelser. Samtidig har jo skiforbundet et breddeansvar og signaleffekten av at den store stjerna forlater skuta vil utvilsomt bety at egoismen i større grad vil synes på langrennsarenaen. Espen Graff, skiforbundets kommunikasjonssjef, vil utvilsomt få en stor og vanskelig jobb de neste årene skal han dempe ringvirkningene av det som nå kan være i ferd med å skje.

Summa sumarum tror jeg at dette kan bli bra for Petter Northug jr. men at det kan ha store konsekvenser for Norges skiforbund og langrenn generelt. 

Heynckes overtar etter Sir Alex

Kun en mann kan ta over etter Sir Alex ferguson. Det er Jupp Heynches. Det vil bli et løft for fotballen på øyriket.

Mens Engelsk fotball har slitt med fremgangen, har tysk fotball utviklet seg enormt på de siste ti årene, ikke minst på treningsfronten. Tyskerne har utviklet egne spillere og samtidig kommet enormt langt på treningsfronten i forhold til nasjonaer som Spania og England som tidligere hadde høyere nivå på sine ligaer. Men ikke nå lenger…

Jupp Heynckes har hatt enorm suksess med Bayern München. Men ikke bare han. Dortmund beviser også at det foregår positive ting i tysk fotball - ikke minst på trenersiden. Jürgen Klopp beviser at selv det nest beste laget i Tyskland også er det beste - eller det neste beste - i Europa.

Med Jupp Heynckes på laget vil Manchester United får en trener med alle kvaliteter: Taktisk og treningsmessig. Bare en ting har han mindre av  i forhold til Sir Alex: Karisma. Men trenger man det for å være trener?

Jeg ser ingen andre akkurat nå som kan overta for Sir Alex. Og hvis det skulle være noen andre, måtte det være Jürgen Klopp, men nei: Det blir Jupp heynckes.

Og i så tilfelle har dette vært planlagt en stund. Heynckes har sagt at han vet hva han skal gjøre når han er ferdig i Bayern. Da er timingen rundt Sir Alex sin avgang rimelig god.

Josef "Jupp" Heynckes er født i Mönchengladbach 9 mai 1945.  Han spilte også mesteparten av sin karriere i Mönchengladbach som aktiv spiller. Jupp har vunnet Bundesliga fire ganger og han vant EM i 1972 og VM 1974 med det tyske landslaget.  Han spilte hele 385 kamper i Bundesliga, scoret 220 mål og han har spilt 39 landskamper for Tyskland. Som trener har han i åtte sesonger trent moderklubben Mönchengladbach på 80-tallet, han trente Bayern München i to år fra 1989-1991, han har vært trener i Eintracht Frankfurt . Deretter har han trent spanske og portugisiske toppklubber som Real Madrid, CD tenerife, Athletic Bilbao samt  Benefica. Etter karraieren i syden var han trener i Mónchengladbach og Schalke 04 før han var innom Bayern München for annen gang i 2009. Deretter var han to år i Bayer Leverkusen før han igjen skapte dagens Bayern München fra 2011-sesongen.

Sponser Heineken forbudt hundekamp?

Hundekamp med Heineken-reklame? Eller bare en tilfeldighet? Bildet sirkulerer i disse dager på Facebook og fordømmes over en hel verden.

I Asia kaller de det hundesport. Vi kaller det dyremishandling. For meg som dyreelsker er dette bildet noe av det verste jeg har sett. Ikke bare fordi jeg ser mennesker som fryder seg over hunder som lemlester og dreper hverandre. Men mest av alt fordi hele er arenaen dekket med Heineken reklame! Kan det virkelig være slik at Heineken har sponset hundekamp i Asia? Tilsynelatende ikke...

I Norge er alkoholreklame forbudt. Heineken har derimot full mulighet til å reklamere for sine produkter i andre land i hele verden hvor alkoholreklame er lovfestet. De har i de siste årene blitt store på sponsing av internasjonal idrett.

Etter sigende er bildet tatt i en nattklubb i Mongolia. I følge linker på nettet skal dette ha funnet sted en eller annen gang i 2011, altså for to år siden.

Hvis dette er et arrangement som er sponset av Heineken bør det sporenstriks bli en total internasjonal boikott av varemerket og alle samarbeidspartnere innenfor sport/idrett samt kultur som får økonomiske midler av Heineken bør, uavhengig av avtalens størrelse, trekke seg fra alt samarbeid. En eventuell sponsing av hundekamp er på alle måter totalt uakseptabelt uavhengig av hvor det er i verden.

Men heldigvis ser det ut til at det ikke henger slik sammen. Heineken skal ha gått ut med en beklagelse i etterkant av dette bildet. En forvirret nattklubbeier skal visstnok av eget initiativ ha hengt opp reklamen i lokalet uten godkjenneelse fra Heineken. Likevel sendes dette bildet rundt på Facebook over hele verden og fordømmes av titusner av mennesker hver eneste dag.

Selvfølgelig er dette ødeleggenede for varemerket Heineken - og viser samtidig den makten som sosiale medier har fått. Siden bildet fortsatt sirkulerer hyppig på Facebook, mener jeg at Heineken ALDRI, med tanke på sit egget rennome, må slutte å benekte dette bildet.  Ja, jeg mener sågar at der hvor varemerket Heineken uskyldig har blitt koblet til kommersiell hundekamp, har de en moralsk plikt til internasjonalt å gå ut med både en beklagelse, en fordømming av det som skjer samt å bruke deler av sin inntjening til å jobbe mot denne formen for hundesport, les: dyremishandling. De bør legge krefter i å synes i fordømmelsen av sådanne aktiviteter.

Bildet er hentet fra Facebook og det har vært i sirkulasjon helt siden desember i fjor. Her er svaret fra Heineken.

http://www.snopes.com/photos/advertisements/dogfight.asp

Jeg slutter ALDRI å forundre meg over menneskers grufullhet mot dyr. I enkelte samfunn er det akseptert som underholdning og fornøyelse. Jeg kan bare ikke forstå det.

Fucking Paradise Hotel

Det finnes et hotell i Paradis som heter Paradise Hotel. Der kan man knulle to damer om kvelden og bli kjendis – noe som helt sikkert kvalifiserer til å bli programleder på TV i etterkant. Det er jo sånne folk vi vil ha i TV-ruta til å oppdra ungdommen. Er det ikke? For å si det rett ut på et språk ungdommen forstår: Fucking Paradise Hotel! Og samtidig blir jeg flau og trist på mediabransjen vegne.

Pardiset på TV er underholdning hvor intriger, spekulasjoner og taktikk er elementene i underholdning til folket. De lager innhold av menneskers mer eller mindre moral. Vi finner fire kommersielle elementer i vakker samklang:

TV-kanalen, produksjonsselskapet, annonsørene og deltakerne.

Mange tjener faktisk gode penger på dette konseptet, bare ikke deltakerne. De får neppe får noe annet enn trynet sitt i en avis og en dårligere CV. I tillegg til de involverte parter, tjener navlebeskuende medier, både dagsaviser, ukeblad og nettsteder penger på paradise Hotel. De fråtser i  ”gode historiene” og skaper nye kjendiser samt klikkvinnere. Selvfølgelig selger svensken både klikk og aviser når han har sex med to stykker på samme kveld!

I en fri kommersiell verden er dette prisen man MÅ betale. Stakkars verden. Og midt oppe i dette er det altså en løssluppen hadelending som setter seg til doms over et tv-program. Men skitt au. Jeg synes bare dette blir for mye dumskap!

Hvilken funksjon har et slikt program annet enn å gjøre vår verden dårligere? At sex er pirrende uansett legning er vel hevet over enhver tvil. Og her ligger nøkkelen til ”suksess”. Det eneste ved programmet som gjør at media pirres er når deltakerne har sex.  På TV!  Med fjernstyrte kameraer påmontert nightvision som får med seg underholdende bevegelser i paradishusets krok og krik er folket anonyme kikkere.  Hvor lenge skal vi vente til at dette ikke er spennende lenger? Når tv-sex i paradisformat ikke lenger er pirrende? Når får vi minikamera i anus for å se penitreringen? Ja, for skal vi toppe dette, må det mer bisarr sex til.  Jeg gleder meg til tittelen:

”Heftig analsex i paradis mens tarminfeksjon herjer”

For å si det på en annen måte. En real pornofilm er pinadø mer ærlig enn Paradise Hotel som har utviklet seg til å bli det samme - bare i en mykere, kamuflert form.

Innholdsmessig er hotellet  i mine øyne ren søppel og den rake motsats til 71 Grader Nord som er i samme sjanger hvor grunnelementet er utstemming. Ser man derimot på produksjonen rent teknisk, er Paradise Hotel veldig bra. Men hva ønsker vi? Flotte bilder eller kvalitets innhold? Jeg er sikker: Jeg ønsker meg kvalitets-innhold. Men jeg registrerer at mange andre vil ha noe annet….

Jeg merker faktisk at jeg blir lei meg og direkte flau på min stands vegne. Både journalistkollegaer, som bruker spalteplass på supersvensken som knullet de to uskyldige, og  TV-kanaler og produksjonsselskaper som MÅ vise samt produsere slike programmer for å overleve. Og det verste av alt: De som høster av dette produktet er dyktige mennesker! Det er bare slik at i mediabransjen i dag er det ikke plass til alle de flinke.

Sett bort i fra at jeg jobber med TV sjøl, og forstår meg på de kommersielle mekanismene, er det først og fremst som far til ei lita jente på snart åtte som gjør meg bekymret. Det er min fordømte plikt å gi jenta verdier med på veien mot et voksent liv. Det får hun IKKE av å bli kikker i slike tv-program. Jeg sier det som det er: Paradise Hotel som et enkeltstående tv-program er trist. bare veldig trist. Fucking Paradise Hotel!

 

 

 

Farvel, Ianko!

 

Svenn Børre steinsland bor i Voss. I går var han på hundeplassen i Kinsarvik for aller siste gang med sin kjære venn, Janko, 13.5 år gammel. Janko elsket den plassen...(Foto: Privat)

Riktig bruk av ord gir makt. Men et bilde kan si mer enn tusen ord. Svenn Børre Steinsland må i dag ta den tunge veien til veterinæren for å avlive sin 13.5 år gamle schæferhund, Ianko. I går var de for siste gang på hundeplassen, stedet Ianko elsket over alt på jord…  Farvel, Ianko!

Sorg. Vi har alle følt det. Mange forstår ikke sorgen et menneske kan ha når det gjelder kjæledyr. Faktum er at denne sorgen for mange er like stor som når vi mister et menneske. Hva er det med dyr som gjør at så mange av oss blir så ekstremt lykkelige – og at vi får så sterk sorgreaksjon når de dør? For meg er det sårbarheten, den totale lojaliteten – og at de aldri svikter. De er din venn uansett – en egenskap mennesker kanskje skulle hatt mer av….

-Sier du at en hund har personlighet? Det er første gang jeg har hørt. Det går jo ikke an, sa en kompis til meg for bare et par dager siden. Jo visst går det an. Jeg er, som sikkert mange har fått med seg, en hundemann men ble det først i voksen alder. Hunder har alle forskjellige personligheter. Selv om ordet menneskeliggjør hundene, står jeg inne for det.

Min første hun var en dobermann. Han het Eich. Jeg hadde mitt siste oppdrag for Dagbladet og skulle ut i en usikker tilværelse som frilansfotograf . Hunden hadde blitt pint og plaget av en fyr som ikke brydde seg. Jeg skulle lage reportasje. Media har for lengst forstått at dyrehistorier selger..

Oppdretteren av bikkja, og en venn hadde hentet hunden, men den var for svak og underernært til å leve. Samtidig var de usikre på hva slags mentale skader den hadde fått av behandlingen. Mens jeg fotograferte hunden under lek med en annen hund, hoppet den plutselig inn i varerommet på bilen min. Bakdøra sto åpen. Og der ble den. Hunden ville ikke ut…

Det var et eller annet i øynene på denne bikkja. Et slags rop om hjelp. Ikke hadde jeg noen peiling på hund, ikke hadde jeg hatt hund før – og ikke hadde jeg tid til bikkje heller. Men følelsene tok overhånd.

-Han blir med meg. Jeg betaler veterinærutgiftene, sa jeg. Og så kjørte jeg av gårde med en forstyrret dobermann i bagasjen. Hva nå?

Den første natta bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Min far var livredd hunder – og min mor var oppgitt over min impulsivitet. Jeg var også usikker. Bikkja lå og knurret hele natta. Jeg skal innrømme at jeg lurte fælt på hva jeg hadde gjort. Men omsider sovnet jeg, utslitt av inntrykk.

Neste morgen da jeg våknet, var bikkja borte. Jeg bannet stille inne i meg. Hva hadde skjedd? Hvor var han? Men synet som møtte meg da jeg kom inn på kjøkkenet, kommer jeg aldri til å glemme. En logrende dobermann med snuta langt ned i matfatet og en smilende aldrende kvinne med bredt glis og grått hår som satt ved siden av monsteret og klappet ham over hodet.

-Han var så sulten, Lasse. Vi har kost oss hele morgenen…

Fra den dagen var jeg hundefrelst.

Eich var min trofaste venn i nesten åtte år. Han var med overalt. En dag fikk han mageproblemer. Jeg reiste til den lokale veterinæren som fastslo at dette var magedreining. De pumpet bikkja full med vann, med amatøren som behandlet han, klarte ikke å få vannet ut igjen. Og med magen full av vann, fant de plutselig ut at de skulle stikke hull på magesekken med en kanyle for å tappe han for luft. Det fikk de ikke til. I hui og hast kjørte jeg til veterinærhøyskolen i Oslo hvor de umiddelbart tok han under behandling. Jeg måtte reise hjem. Dagen etter kom telefonen. Eich var død…

Da raknet verden min fullstendig. Jeg hadde aldri mistet noen eller noe jeg var glad i tidlig. Kroppen reagerte med krampegråt og bunnløs fortvilelse. Det gjorde så vondt. Men på en eller annen måte visste jeg at Eich hadde en plan med dette her. Sorg er noe vi alle på et eller annet tidspunkt må igjennom i livet. Og det skulle komme mer…

Et år etter, døde min pappa. Min aller beste venn og kompis. På nytt kom sorgreaksjonen, men denne gangen hadde jeg kjent på følelsene før. De var helt like. Savn, tårer, fortvilelse. Akkurat da sendte jeg en stor takk til Eich. Han hadde lært meg hva sorg var. Jeg var på en måte forberedt på reaksjonen. Min mamma døde også i desember sist år. Da jeg sto foran hennes båre, husket jeg historien med Eich - og hvor glad hun var i våre hunder. De forsto at hun var snill og elsket å komme til det lille røde huset hennes. De visste at det ble kos og noe godt å spise...

Siden den gang har jeg hatt flere hunder, alle med forskjellige personlighet. Noen er bare der for alltid i minnene. Da jeg så bildet av Svenn Børre på facebook i dag, våknet  følelsene og savnet etter våre egne døde familiemedlemmer med fire til liv. Sammen med Julia(7) så vi på en film om vår avdøde schæferhanne, Pacco vom Nadelhaus, som døde i Julias armer for tre år siden. Han var stor, staut, snill – og Julias trofaste lekekamerat siden hun kunne krabbe. Vi husket da han lå med tiara på hodet og med fullt av dukker rundt seg mens Julia sov med hodet på magen hans. Da var hun fire år.

Vi har grått mye for våre savnede venner denne morgenen, Julia og jeg – og gitt noen ekstra klemmer til de firbeinte som er her i dag. Vi sender alle gode tanker til Svenn Børre i Voss som kanskje allerede har vært hos dyrlegen når du leser denne historien…

Og i ettertid har Svenn Børre lagt ut denne meldingen på Facebook:

"Takk for alt kjære gode gutten til far

SchH1 Ianko av Svebø 

f. 14.12.1999 d. 29.04.2013

Et vennlig og lunt vesen har trukket sitt siste pust - en gammel venn har sagt farvel. Her sitter en igjen med en tomhetsfølelse og uenderlig savn og smerte i seg som vil ta tid å lege. Å miste en hund - eller rettere sagt - måtte ta den beslutningen å avlive en gammel venn fordi belastningen dens med å leve etterhvert blir for stor er langt langt tøffere enn hva folk som aldri har hatt hund kan forestille seg.

En hund blir som et barn for en - og en venn av det trofaste slaget som alltid er der selv når en er glemt av andre !!! En hund svikter en aldri !! Ianko var slik !

For de fleste blir ens første hund det mest spesielle - for meg var det også slik med Ianko sin oldemor Heidi. Jeg har nå drevet med oppdrett i snart 20 år - og må si at Ianko er den andre hunden som virkelig har satt slike solide spor i meg og mine. Ungene (Amalie og Maria) har også hatt et fryktelig døgn etter at jeg hentet han i går. 

Ianko var en hund som på alle måter var av det unike slaget - som en ikke opplever så mange av "på veien". En fantastisk flokkleder og "preger". Vennlig med alt og alle, livsglad og kjærlig.

Jeg la nok på mange måter mye igjen av meg selv på veterinærkontoret i dag når Ianko sovnet stille inn i fanget mitt vel 13.10 tiden:) Takk for gode minner, gutten min, og for at du fulgte meg i tykt og tynt disse 13 1/2 årene og alltid var der for meg ! 

Takk til dattern min Linn Kristin som kom og ble meg på den tunge stunden :) Glad i deg!"

Hva skal egentlig Bayern München med Guardiola?

1.juli skal Pep Guardiola(42) ta over laget til en herremann som for lengst har nådd norsk pensjonsalder. Men hva kan Guardiola tilføre Bayeren München som Jupp Heynckes(67) ikke allerede har gjort? Etter min mening ingenting. Hva skal de med han - når de har Henynckes? Jeg er usikker på om Guardiolas treningsprinsipper i det hele tatt passer for Tyskland. Da må han i så tilfelle sette seg godt inn i tysk fotball-kultur og lytte til gode råd. At tysk fotball nå er verdens beste, bygger nemlig ikke på tilfeldigheter men målrettet idrettslig arbeid over en lang periode.

MYE TRENING: I tysk toppfotball trenes det betydelig mer enn i andre ligaer. Det kan vi slå fast med en gang. Vi har hørt Håvard Nordtveit i Mönchengladbach snakke om opptil tre økter om dagen i oppkjøringsperioden til Bundesliga. Norske fotballspillere får sjokk når de kommer til tysk toppligaer. De får sjokk av tempo, treningsintensitet, mengder og innstilling. Det siste bunner ut i en vanvittig kamp for å komme på laget. Konkurransen er knallhard, og intensiteten på treningene likeså. Og dette gjelder ikke bare nordmenn men spillere fra alle andre land som kommer til Tyskland. De får sjokk – og mange klarer det ikke. Det skal svettes og det skal jobbes.

Hva har dette resultert i? Jo, at tysk klubbfotball av de fleste nå plutselig karakteriseres som den beste i verden. At det å spille i de øverste ligaene i Tyskland er toppidrett hva angår treningsmengder og intensitet. Det krever topp fysikk og mental innstilling.

ELITEIDRETT: At både Barcelona og Real Madrid, det ypperste av det ypperste innen klubbfotball, blir sendt ydmyket hjem til Spania av Bayern München og Dortmund, bør få noen til å våkne. Ikke bare ble de spanske lagene løpt i senk, men de ble også utspilt teknisk og taktisk. La meg sette et annet bilde på det:

Verden har siste uka blitt vitne  til ”playmaker-fotball” satt i system, hvor kunstnerne ble fratatt sin pensel av kreative håndverkere, og hvor eliteidrett har byttet ut ”nattklubbidrett”.  

Å være toppspiller i Bayern og Dortmund betyr et asketisk toppidrettsliv. Dette gjør meg glad. Kanskje fotball-miljøet internasjonalt nå forstår at det kun er knallhard jobbing som gir resultater? Ingen annen nasjon har jobbet mer målbevisst med breddefotball på alle alderstrinn i kombinasjon med toppfotball enn tyskerne de siste ti årene. Ungdommen har kommet for fullt. Jobbingen bærer frukter.

GUARDIOLA OG SOLBAKKEN: Hva så med Guardiola oppe i alt dette? Jo visst er han en rasende dyktig trener. Men passer stilen hans i Tyskland hvor spillerne blir usikre og engstelige hvis treningsmengdene ikke holdes i hevd? Jeg er usikker. Veldig usikker. La meg ta et eksempel. Vår egen Ståle Solbakken er en god trener. Ingen tvil om det. Det han gjorde med FC København står det fortsatt respekt av. Selv om mye kan sies om Køln, hvor Ståle var trener i nesten en sesong, sier både spillere og administrasjon i etterkant at Ståles filosofi gjorde spillerne engstelige og usikre. De synes rett og slett ikke at de trente hardt nok og heller ikke fikk nok mengde. Samtidig følte de at disiplinen i spillergruppa ble for slapp. Hvor sant er dette? Jeg gjentar: Mye kan sies om Køln i denne perioden. Store gjeldsproblemer, lite penger å investere i en allerede råtten spillerstall, stor uro i administrasjonen, ja en vanskelig oppgave fra Ståle som atpåtil kom fra en kultur hvor han i mye større grad kunne bygge lagfølelse, hvor innstillingen til lagkultur samt det å gjøre lagkameraten god, hvor samfunnet i mye større grad var diplomatisk. For nettopp her tror jeg mye av nøkkelen ligger til suksess i Tyskland. Å forstå samfunnet for på den måten å vite hvordan man må opptre. Tyskland er bygd opp som et sterkt heierki. Sjefen bestemmer, respekten er stor – og bestemmer ikke sjefen, tar de rotta på deg. Dette gjelder idretten så vel som næringslivet. Og man er vant med å stå på for å oppnå noe.

Jørn Andersen sier det på en annen måte: -Du må holde avstand til spillerne, ikke snu ryggen til dem for da dolker de deg i ryggen umiddelbart. Jørn Andersen har snart 30 år bak seg i tysk toppfotball både som spiller og som trener. Han vet hva han snakker om. Og jeg vet han ga dette rådet til Ståle Solbakken da han begynte i Køln.

SISTEA-FOTBALL PASSER IKKE: Hvorfor trekker jeg sammenlikningen til Ståle Solbakken når jeg skal vurdere Guardiola? Jo, jeg er redd for at Guardiola tar med seg den finslepne tekniske stilen fra Barcelona til Bayern og innfører siesta midt på dagen. En stil og en filosofi som står i sterk kontrast til tyske treningstradisjoner. Nettopp derfor tror jeg det kan bli vanskelig. Samtidig rår han over verdens beste tropp med i alle fall en, kanskje to av toppstjernene fra den tyske rivalen Dortmund. Hva sier  Mario Götze, Mario Gomez, muligens Lewandowski, Müller og alle stjernene hvis de i perioder må sitte på benken? Det er jo ikke plass til mer enn 11 på et fotball-lag. Jeg lukter problemer.

Det er lett å være etterpåklok, men Jupp Heynckes og Jürgen Klopp, har gjort noe med tysk fotball. Klopp blir ganske sikkert i Dortmund. Men hvor farer Heynckes? Det blir jo ledige jobber både i Barcelona og i Real Madrid?

KRAV TIL UNGDOMMEN: Til slutt vil jeg si litt om den fantastiske jobben som er gjort i ungdomsarbeidet i Tyskland. Både fra det tyske forbundet sin side samt på klubbnivå, har det blitt satset hardt på å utvikle egne tyske talenter. Ikke bare på den måten at toppklubbene har egne akademier, noe de selvsagt har. Nei, det ligger på grasrotplan. I Norge skal man leke med idrett til man er langt over puberteten. Samfunnet vårt er bygd opp slik at barn og ungdom ikke skal settes under press. Min datter går i tysk skole. Hun går i annen klasse. Da jeg fikk høre at hun skulle begynne med karakterer etter jul, ble jeg veldig overrasket. Men det forteller meg at det i Tyskland og i det tyske samfunnet settes krav til barn og ungdommens prestasjoner. Hvorvidt dette er riktig eller ikke, kan diskuteres. Jeg ser bare at det norske skolesystemet ligger et stykke ned på lista når man på europeisk basis skal kåre de beste.

Men dette gjenspeiler seg også i idretten – og ikke minst i fotballen. Da min datter for et par år siden i en alder av seks skulle prøve seg på fotball-trening på den lokale klubben, fikk jeg nok en aha-opplevelse. Treneren, for øvrig en eldre mann, kjørte knallhard disiplin med tekniske øvelser med ball som du sjelden eller aldri ser på norsk gress utført av norske barn. Da skjønte jeg mer av Tyskland og tradisjoner.

I Norge er vi livredd for de som faller utenom, noe jeg synes er bra. Men for de som IKKE gjør det, er jeg overbevist om at et slikt system er bedre enn kun lek. Så får norske forskningsrapporter, med ditto idrettspedagoger og psykologer si hva de vil. Resultatet ser vi i dag: Bayern München og Dortmund - og en liga med stappfulle hus hver eneste helg.

Jeg var for øvrig på kamp i Norge i påsken – på AKA Arena i Hønefoss. Buskerud-derby der HBK møtte Strømsgodset. 2600 tilskuere på tribunen…

Hundeorganisasjon vil sensurere media og medlemmer

Å lese Norsk Schæferhund Klub sitt tilsvar svar på mine kritiske reportasjer om hundemiljøet generelt – samt lover og regler som man styrer etter, er for meg trist lesning.  Holdningen de viser i sitt tilsvar satt på trykk i siste utgave av bladet Schæferhunden, blir som et dystert gufs fra en svunnen tid hvor sensur var dagligdags. Dette beviser mer enn noe at min kritikk av styrende organer innen norsk hundepsort er berettiget.

Grunnen hovedstyret(HS) og hovedavlsrådet(HAR) i Norsk Schæferhund Klub legger til grunn for disse skriveriene mener de bunner i misunnelse og sjalusi. Å avfeie saklig kritikk på denne måten er både arrogant og håpløst. La meg sitere fra medlemsbladet:

Faksimile fra siste Nr. av Schæferhunden

Sitat:

"Det har dne siste tiden fra enkelte miljøet vært en del skriverier på nettet vedrørende NKK, hundeklubber generelt og dommere.For det første burde de som står for disse skriveriene sette seg bedre inn i de forskjellige reglement. Påstander som korrupsjon og lignende, er ikke med på å styrke hundesaken, tvert i mot."

Med andre ord: Adlyd og hold kjeft.

Jeg sier: Det er ikke slik at man trenger å være enige i regler og lover selv om de finnes. Det er heller ikke slik at et bestående system er perfekt selv om det eksisterer.

Når det gjelder bedømming av hund på utstilling med basis i endommer-prinsippet med full suverenitet og ingen kontroll, er dette et system som er spesielt godt egnet for korrupsjon, kompisdømming og juks. All praksis fra livet utenfor hundemiljøet viser nettopp det at der hvor myndighetspersoner har fullt spillerom uten kontroll - og hvor det er penger involvert, finnes det i større eller mindre grad kriminalitet. Når man således vet at schæferhunder selges for høye summer både innenlands og utenlands, noe de styrende i Norsk Schæferhundklub meget vel vet,  er det etter min mening mening trist at de ikke ser farene og manglene ved systemet. Det er direkte naivt å tro at dette ikke eksisterer når man vet at det finnes domsavgjørelser i andre land hvor hundedommere bevisst har mottatt penger eller tjenester ved salg av andres hunder etter først å bedømt de på utstilling. At dette skjer i Norge, har jeg ingen formening om. Jeg sier bare at systemet ikke hindrer at dette skjer siden det ikke gjennomføres kontroller av bedømning. Jeg har sågar på videotape hvor en kjent norsk dommer innrømmer at det å få frem en hund på store utstillinger i utlandet, er etter "hundepolitisk" arbeide.

http://www.youtube.com/watch?v=wm0HpxN13Dg

Sitat:

"Vi har faktisk tiltro til at våre dommere gjør en skikkelig jobb og plasserer alle hunder på de plassene de fortjener. Det må heller ikke bli slik at kjøper du en hund av en dommer så risikerer du at du ikke kan stille på Norsk Vinnerutstilling. I den i media nevnte klassen ved Norsk Vinnerutstilling, kom faktisk tjenestegjørende dommer, når han var ferdig med sin bedømmelse og spurte resten av dommerne om de synes rangeringen var OK. Alle dommerne var enige om at det var riktig vinner i klassen."

Jeg sier:  Jeg, og mange med meg, har dessverre på generelt grunnlag IKKE tiltro til at dommere gjør en skikkelig jobb og plasserer alle hunder på de plassene de fortjener. Uttalelsen faller på sin egen urimelighet og opphøyer dommere av utstillingshunder til en overmenneskelig rase. At en ledelse i en hundeklubb blindt stoler på at alt fra offisielt hold utføres korrekt uten at det trengs kontroll, er i beste fall naivt. Men jeg er mer redd for at det beviser en særdeles arrogant holdning til sine omgivelser og er et sterkt uttrykk for maktarroganse. Hvorfor er de så redde for kontroller? At de skal miste egne fordeler? Jovisst føres det kontroll: men denne er fra ALLE hold rettet mot oppdrettere, utstillere, hundesportsutøvere, ikke kontroll av  ledere, dommere, egen organisasjon. Stakkars deg hvis du har glemt å melde inn kullet din innen fristen eller ikke har omregistrert hunden din tidsnok. I enkelte tilfelle har jeg vært vitne til den rene heksejakt på mennesker...

Dog kan en dommer som dømmer eget oppdrett , eller sågar egen hund til seier, meget vel være en riktig avgjørelse. Mitt poeng er derimot at INGEN dommer bør sette seg i en slik situasjon frivillig. Gjør man det, MÅ man finne seg i at det blir stilt spørsmålstegn ved troverdighet og integritet til den dommeren det gjelder. At man således har lov til å dømme egne hunder og oppdrett, er unikt i forhold til all annen idrettslig praksis samt rettspraksis. Men her, i forhold til andre idretter, har selvfølgelig hundedommere full kontroll over egne følelser, egen bedømming, egen berømmelse, egne oppdrettsprestasjoner. Ja, ja. Jeg vet bare at det hadde ikke jeg klart. Men så er jo de fleste hundedommere et mye bedre menneske enn meg...(hermed servert på et gullfat)

Når HS/HAR begrunner avgjørelsen hvor dommer Oddbjørn Winther dømte sitt eget oppdrett til seier under Norsk Vinnerutstilling for schæferhunder sist år med at samtlige dommere var enige i dommeravgjørelsen, tror jeg at jeg, i ren barmhjertighet, ikke skal kommentere dette ytterligere.

Sitat:

"Hovedstyret og HAR tror ikke at slike påstander, uten dokumentasjon, støtter oppunder hundesaken. Vi har vel også på følelsen at mye av dette kommer pga sjalusi og misunnelse. Det kan jo ikke være slik at dersom du mener din hund skulle vunnet, men gjør det ikke, så må dommer være korrupt. Det er egentlig en alvorlig anklage, noe vi burde være for gode til å komme med."

Jeg sier: Usaklig kritikk og drittslenging mot hundeorganisasjoner og ledere, ødelegger for hundesaken. Foreldede regler og lover i NKK/hundeklubber i utakt med samfunnet for øvrig ødelegger kanskje enda mer. Og ledere/dommere som ikke ser farene ved det bestående systemet, ødelegger kanskje aller mest. Jeg er enig i at det er mye sjalusi og misunnelse i hundemiljøet. Jeg er glad for at jeg får støtte på dette punktet fra HS/HAR. Jeg vanker i internasjonale toppidrettsmiljøer hver eneste uke og påstår hardnakket at hundemiljøet er mye verre.

Men, og det er et stort MEN her: Å avfeie ALL kritikk med sjalusi og misunnelse, slik de her gjør, er noe av det mest arrogante jeg har sett på lenge. Dette viser at heller ikke de valgte i Norsk Schæferhundklub er villige til å gjøre noe med det bestående. Dermed har de jo selv valgt et system som innbyr til spekulasjon, korrupsjon, juks og fanteri. Jeg mener IKKE at denne holdningen – hvor regler som snart nærmer seg 100 år , og fortsatt skal holdes i hevd, tjener hundesaken på noen som helst måte.

Jeg søker derimot et system som i størst mulig grad er rettferdig. Jeg søker en viss ydmykhet fra hundeorganisasjonen til å se eget regelverk i et annet lys.  Jovisst er kritikken alvorlig, men som kommentator av samfunn og sport i særdeleshet, holder jeg meg, i rettferdighetens navn, for god til å holde kjeft. At man ikke engang enser at mine blogger er lest av over 60.000 personer, at det har kommet opp mot 10.000 kommentarer på disse i forskjellige media, at 99 prosent av kommentarene støtter det jeg skriver, er mildt sagt merkelig, i verste fall sterkt kritikkverdig. Er alle vi så dumme og uvitende mens de har all kompetanse og fasit på hva som er riktig?

Mulig NKK og hundeklubber ønsker å legge munnkurv på alle, men det fungerer ikke slik i et demokratisk samfunn. Og det tjener i alle fall ikke hundesaken.

Sportsarrangement: En ny arena for faenskap

Dette har jeg ventet på. Jeg skrev om det her i bloggen min for noen få måneder siden. Et terroranslag mot et idrettsarrangement. Nå har det skjedd. Anslaget mot Boston Maraton tror jeg ikke blir det siste. Sikkerheten er dårlig, menneskemengden stor – og oppmerksomheten rundt et anslag likeså. Her får terrororganisasjoner alt de ønsker seg servert på et sølvfat. En ny arena for faenskap. Akkurat nå tenker jeg på den lille åtte års gamle gutten....

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=046MuD1pYJg#!

Jeg farter Europa rundt på idrettsarrangementer både sommer og vinter. Ikke siden 1972 under OL i München har vi hatt et målrettet terroranslag mot en idrettsbegivenhet. Nå fikk vi det igjen. Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken: En åtte års gammel gutt ble rammet idet han stolt løp mot mamma og pappa som ventet i målområdet. Jeg tenker på gleden han måtte føle når han visste at mamma og pappas gode favn ventet på han noen få meter lenger fremme. På foreldrene som bare lengtet etter den lille gutten sin. Og så - plutselig….

Hvor grusomt, ulogisk, slemt og uforklarlig er det å leve i en verden av folk som ikke har sperrer, som ikke skyr noen midler for å fremme sine tanker og filosofier. Som ikke respekterer uskyldige menneskeliv. Hva oppnår de egentlig? Ingenting. Annet enn å spre redsel og yngle til mer faenskap. Vi har levd i denne ondskapens spiral i årtusener siden gudene inntok våre sinn. I en verden hvor samtlige gode religioner blir onde – i filosofien om hvem som er den riktige gud og den riktige veien til en himmel. Jeg går ikke med på at våre liv legges i hånden på de ekstreme. Men det er nettopp det som skjer. De rammer der hvor det er lettest – og hvor det er mange. Nå er det idretten som er arena for de som vil oppnå andre resultater enn det som blir målt i tid og meter. De vil innføre andre måleenheter. De vil måle i blod…

Terror i Boston...

Jeg var på skiskyting i Anterselva i vinter og så den noe spinkle tribunen med 15.000 jublende, glade og smilende mennesker. Jeg så alle som gikk med store ryggsekker inn på arenaen. Det var da det slo meg: For et enkelt terrormål. Ingen ble sjekket. Nesten ikke politi. Ikke security. I et øyeblikks redsel så jeg for meg konsekvensene, bildene, frykten, skrikene, kroppene. Akkurat da forsto jeg at dette ville bli virkelighet. Det var bare spørsmål om tid.

Og nå er tiden her. Ikke bare i Norge, men på verdensbasis må man så godt det lar seg gjøre, sikre idrettsarrangementer. Ikke bare de store internasjonale arrangementene, men også de små lokale. Ikke bare arrangementer for elite, men også breddeidretten. Ikke bare arrangementer for voksne, men også for barn.

Det sier seg selv: Dette er en umulig oppgave. Jeg banner sjelden – men:  FY FAEN!

For meg bunner dette ut i kun en konklusjon: Fortvilelse. Måtte de ansvarlige finnes og straffes.

Feil Schanke: Brækhus bedriver toppidrett

Tom A Schanke tar feil. Cecilia Brækhus bedriver toppidrett, sier Lasse Evensen (Foto: Lasse Evensen)

Hvis ikke kvinnelig boksing er internasjonal toppidrett, er det mange grener som får problemer med betegnelsen. Hva er kriteriet? Antall utøvere, treningsmengder, motstand, nivå? Idrettshistoriker Tom A Schanke får mye oppmerksomhet i media når han uttaler seg, men han har en lei tendens til å vurdere idretter ut i fra tall og historikk. Cecilia Brækhus driver med toppidrett. Om ikke annet en snål type toppidrett. Basta. Nå har Schancke etter min mening ”forment” seg langt ut av historiebøkene. Her synliggjør han manglende kompetanse på området.

Når det gjelder idrettshistorie og fakta, er det INGEN som overgår Schanke i Norge. Når det gjelder idrettsforståelse, er det mange. At han stiller spørsmål om proffboksing som internasjonal toppidrett basert på den siste kampen til Cecilia, mangler dybdeforståelse for boksing som idrett og er i beste fall særdeles korttenkt. Det siste er rart siden vi her snakker om en idrettshistoriker.

Først må man forstå boksingens verden. Her er det ingen automatikk i at man hele tiden møter de beste. Det er ikke dermed sagt at det ikke er internasjonal toppidrett. Alle boksere, enten de forsvarer en tittel, eller de går for en, har svake motstandere på sin vei. Det er over et halvt år siden at Brækhus hadde en kamp. Da er det helt normalt at hun velger en svakere bokser – som får en god neve dollar for å møte den påståtte verdenseneren. Det er to hensyn å ta: Strategisk riktig kamp for Brækhus – og penger:

La meg ta pengespørsmålet først:  De av dere som tror at det er Sauerland Event, Cecilias tyske management, som betaler Cecilias lønn, tar dere skammelig feil. Det er VIASAT og sportssjef Stian Kleppo som holder liv i Cecilia. Går ikke kampene hennes på TV, blir det så som så med honorarer. Denne Mia St. John, som i en alder av 45, møtte Cecilia, var en strategisk dårlig motstander. De ville skape blest rundt Cecilia i USA, boksingens Mekka. Og det har de klart. Mission completed!

Franske Anne Sopihe Mathis, som Cecilia møtte i sist kamp, var, og er, en meget god bokser. Hun knocket Holly Holmes til blods i USA – og var en meget farlig utfordrer for Cecilia. Jeg var i Frankrike og besøkte den franske jenta sist høst. Da jeg så henne på trening, var jeg faktisk veldig usikker på om Cecilia Brækhus ville klare å slå henne. Mathis trente to ganger om dagen, hun var ekstrem sulten på triumf, og var stappfull av selvtillit før møtet med Brækhus. I mine øyne vokste Cecilia stort da hun slo Mathis. Det beviste i alle fall for meg at Brækhus er en meget god idrettsutøver. Jeg stiller spørsmålene: Når var Schanke sist på en boksekamp? Når var han på en trening og så med egne øyne hva slags arbeid Cecilia legger ned for å bli så god? Til sammenlikning trener hun over dobbelt så mye og hardt som en toppspiller i Tippeligaen.

Å sammenlikne med antall registrerte proffboksere i verden, blir derfor feil. Selvfølgelig er det mange flere enn 35 kvinner som bokser på verdensbasis selv om de ikke er registrerte. Kampsport generelt er en sterk voksende idrett blant kvinner. Men skal man følge Schankes resonnement her, så er ikke skiskyting for kvinner, skihopping, hurtigløp på skøyter for kvinner, sleggekast, stavsprang, diskos eller for den saks skyld spydkast for kvinner toppidrett heller. Flere trenger jeg ikke nevne, men skal man basere seg på antall registrerte utøvere, kan jeg skrive et helt kapitel om idrettsgrener som faller utenfor betegnelsen toppidrett. Ei heller kan man sammenlikne herre og dameboksing på lik linje som man ikke kan sammenlikne kjønnene i andre idrettsgrener.

På et punkt er Schanke og undertegnede enig: Hun må få kvalifiserte utfordrere i tiden som kommer. Men det er ikke Frk. Brækhus det står på. Cecilia både vil og kan møte de beste bokserne i egen og høyere vektklasser. Hun er sulten på flere belter og flere seire. Blir heller ikke det internasjonal toppidrett for Schanke?

Jeg gjentar: Idrettshistorie har Schanke peiling på, men idrettsforståelse? Njaneivel. Men en ting skal han ha: Han er veldig ivrig. Og så er han HBK supporter! Yes!

Ekte idrettsglede...

Man trenger ikke være idrettsutøver for å vise idrettsglede. Denne russiske damen nyter skiskyting på TV- og er tydelig engasjert. Mon tro om Emil Hegle Svendsen ligger i ytterste bildekant her...

http://www.youtube.com/watch?v=Up0gXlfMoXc

Jeg forstår ikke det kvekk. Det gjør kanksje ikke dere heller. Men jeg ser jo at damen tar stavtak og dobbeldans samtidig som hun tar ladegrep. Jeg er usikker på om hun har sett Emil Hegle Svendsen bak buskene til høyre i bildet. Utropene varierer fra lutter glede til fortvilelse - og kanskje litt håp?

Personen på sengen virker ikke like engasjert. Det må være en mann som ikke liker menn...

Jeg sier ikke mer. NYT!

Videoen av Pernille og hundene ble YouTube-hit

Etter at vi la ut videoen av Pernille fra Løiten som leker med sine 14 schæferhunder, har vi skapt en ny YouTube-hit. Snart har en halv million mennesker sett videoen som akselerer på nettet. Bare i løpet av de 12 siste timer, har videoen fått 250.000 visninger. Hvor vil dette ende?

http://www.youtube.com/watch?v=ofCZNgnPtqU

-Dette er morsomt, sier Jannicken Larsen fra Løiten som sammen med sin mann, Frode Thrane Larsen, eier og driver Kennel Finika. I tilegg har de sin egen dyrebutikk som heter ”Best Choice”.

-Filmen er to år gammel, men Pernilla har jo vokst opp i valpekassa og hun har lekt med hundene helt siden hun kunne gå. Schæferhunder er en stor del av livet hennes, forteller en stolt mamma.

-Vi ser jo at det kommer en del kommentarer, men det kan vi ikke bry oss om. For oss er det viktig at det er god reklame for schæferhunden som vi mener er en fantastisk rase. Det forteller vel disse bildene, sier Jannicke Larsen.

Med så mange visniger, er det grunn til å tro at filmen ganske fort vil komme opp i over en million seere. I kommentarfeltet har det kommet kommentarer fra hele verden og filmen deles i disse dager hyppig i sosiale medier.

Enestående hundevideo, men dyreplageri florerer...

Denne videoen er bare enestående. Pernille er fem år og leker med 14 schæfer-hunder på jordet hjemme på Løten. De lykkelige hundene eies av Kennel Finika. Dette er hundeglede. Og menneskeglede. Og ikke minst hunder som har underlagt seg et lederskap. Sånn skal mennesker og hund ha det. jeg elsker denne videoen. Men det er ikke alltid at det er slik. Dessverre. Jeg kaller det dyreplageri.

http://www.youtube.com/watch?v=ofCZNgnPtqU

Hunden er for de aller fleste et familiemedlem, men i påsken – som i julen, er det mange barn og hunder som lider. I høytider er familien samlet. Enten på hytter eller i heimen. Alkoholforbruket er stort i mange familier – og da lider barna – og hundene.

Skriking og skråling, bråk og uvante situasjoner er like lite gode opplevelser for hundene som for mennesker. Mens mange er flinke med hundene sine i påsken med ditto turer og skiturer, er det mange hunder som lider.

Konklusjonen. Mange mennesker burde aldri hatt barn – ei heller hunder.

Dyretragedier ser vi som oftest  før ferier. Avlivning av hunder øker betydelig før jul, påske og sommerferien. Jeg kan ikke skjønne at man ikke tenkte på dette før man anskaffet seg hund. Men jeg er like forundret over veterinærenes innstilling: bødlene står som oftest klare med giftsprøyter. Hovedsaken for mange er at det kommer penger inn i kassa.

Jeg har de senere år vært kritisk til mange veterinærers moral. Når hundeiere kommer med friske hunder for at de skal avlives, må det gå an å si nei. Eller rett og slett være så barmhjertig at man tar over eierskapet til hunden og gir den videre til forening for omplassering av dyr. På meg virker det som om veterinærene altfor ofte ikke stiller kritiske spørsmål men avliver hunden og tar de 2-3000 kronene som dette koster. For øvrig varierer kostnadsnivået på behandling av hunder enormt fra veterinær til veterinær. Har du hund er det dyrt å være fattig. Da lever hunden din et farlig liv og må for all del ikke bli syk. Jeg har hørt om grelle eksempler hvor dødssyke hunder har blitt nektet behandling fordi eier ikke har hatt med seg nok penger, bankkort eller kunne betale i forskudd. Resultat: Hunden døde.

Fredrik Steen, en kjent svensk hundeinstruktør med sitt eget TV og radioprogram, tok forleden opp spørsmålet om at innlæring med godbit eller leke, kunne slå feil ut? Hunder som ikke responderte på denne metoden, ble karakterisert som umulige og ble anbefalt avlivet av instruktører. Å ta fysisk i hunden, vise lederskap, er for mange hundeinstruktører en håpløs vei å gå. Da er visstnok avlivning bedre...

Samtidig er Steen sterkt kritisk til de harde metodene som enkelte innen IPO-miljøet bruker. Etter det jeg erfarer, har både han og familien blitt truet på livet fordi han har kommet med denne kritikken. Etter mitt syn har Fredrik Steen helt rett. De knallharde metodene med pigghalsbånd og strøm samt gjentatte slag og spark, har ingenting med hundesport å gjøre. Det er dyreplageri og samtidig ulovlig.

Men jeg stiller meg heller ikke bak de tilfellene hvor ”pusemetodene” ikke fører frem i treningen og hundene  blir avlivet. For meg er dette også dyreplageri.

La meg legge til en ting: veterinærer har ofte liten peiling på hundeadferd. Jeg vet at mange hundeiere spør sin veterinær om råd. Mange har aldri eid hund selv og har kun lest om hundeadferd i studiet. For meg er en forutsetning for å være en god ”hundepsykolog” at man har lang erfaring med egne hunder. Man må være dedikert hundehold skal man ha erfaring med hunder av forskjellige raser – og ikke minst på forskjellige alderstrinn. Ordet ”hundepsykolog” er for øvrig en tittel som for meg er meningsløs.

Personlig er jeg også kritisk til mange jegeres syn på hundehold. Hvis hundene ikke er gode nok i jakt, velger mange å avlive dyra for så å skaffe seg nye hunder. Jegere gjør det enkelt. De skyter dyra sine sjøl.

La meg presisere: jeg mener ikke at alle hunder fortjener å leve. Vi kan ikke ha hunder som angriper mennesker, barn eller andre hunder. Men samtidig vet vi at mange av disse episodene kunne vært unngått hvis hunden hadde en dyktig leder. Da er det rett og slett for jævlig at bikkja skal lide for menneskers dumskap.

Hva er så meningen med denne bloggen? Først og fremst en påminnelse om at hunder trenger lederskap samt at det finnes like mange metoder som det finnes spesialister. I hundemiljøet, som jeg har uttrykt meg sterkt kritisk til tidligere, er det mange avguder. Sjelden eller aldri, har jeg truffet så mange folk med så stor selvtillit, påstått kompetanse med ditto bombastiske utsagn enten de er oppdrettere, instruktører eller hundesports-utøvere.

Husk bare en ting: Hunder har følelser. De lever. De føler angst, glede og sorg på lik linje med oss mennesker. Anskaffer du deg hund, er det din fordømte plikt å sørge for at bikkja har det bra. Kan du ikke det, la vær! Derfor gjør det så godt å se videoen med Pernille og de 14 hundene. Den er enestående!

God hundepåske!!!

 

FIS-sjefen mener Lund Svindal ble behandlet rettferdig

Generalsekretæren i Det Internasjonale Skiforbundet(FIS), Sarah Lewis, mener IKKE at Aksel Lund Svindal hadde færre sjanser til å ta verdenscup-poeng enn Marcel Hirscher denne sesongen. Hun mener at terminlisten var og er rettferdig og at man må regne med avlysninger. Fakta er at fartsløperen Lund Svindal hadde seks færre renn å sanke poeng i kontra teknikeren og hovedkonkurrenten Marcel Hirschel fra Østerrike som vant den totale verdenscupen.

Jeg traff Sarah Lewis i Lenzerheide i Sveits sist helg da jeg var på jobb for TV2. Hun er den mektigste personen i FIS – og oppfører seg også slik. Det merkes fort at hun er vant med å få det som hun vil. Hun er en dyktig men dominant kvinne som uttaler seg bombesikkert om de tema hun blir spurt om. Hun er rett og slett vanskelig å intervjue. Når jeg fortalte henne at jeg ville stille spørsmål om Lund Svindals begrensede muligheter til å sanke poeng, var hun ikke akkurat villig.  Men uvillige intervjueobjekter kan gjøres villige. Jeg skjønte fort at jeg måtte spille snill gutt for å få FIS-sjefen i tale. Det fikk jeg. Og snill gutt var jeg. Helt til hun begynte med en form for hersketeknikk som etter min mening er en toppsjef uverdig.

LIKT FOR ALLE: Jeg spurte først om hun synes at terminlista var urettferdig i og med at Aksel fikk fire færre fartsrenn til å sanke poeng enn Marcel Hirscher. Østerrikeren  fokuserer som kjent på storslalåm og slalåm. Det synes ikke Sarah Lewis. Hun mente at terminlista ga/gir like muligheter for alle – og at Aksel også kunne kjøre storslalåm og slalåm for å sanke poeng.

URETTFERDIGE AVLYSNINGER: Deretter spurte jeg om hvorfor man ikke så urettferdigheten i at de to avlyste rennene i Lenzerheide, utfor og Super G, ikke ble lagt til en annen dag. Da tok Lewis sin mobiltelefon og slo opp reglene for meg. Der står det at i verdenscup-åpning samt avslutning skal ikke avlyste renn kjøres på en senere tidspunkt. Sånn var reglene – og sånn måtte det bli…

ANSTRENGT: Jeg merket at intervjuet begynte å bli litt anstrengt. Lewis kan skremme hestemøkka av veien med sin dominante måte å være på. Det kuliminerte med spørsmål og påstand om at det er mye større sjanser for at en fartsdisiplin blir avlyst enn storslalåm og slalåm. Realiteten er at det ikke har blitt avlyst verken storslalåm eller slalåm i denne sesongen – og at det de siste årene i praksis har vært slik.

Dette spørsmålet likte ikke Lewis. Hun tro til med det man på godt norsk kaller hersketeknikk. Men etter hvert ble hun svar skyldig. Se intervjuet og hør selv…

http://www.youtube.com/watch?v=n-BDJQGMGEI&feature=youtu.be

AKSEL MÅ PRESTERE BEDRE: Etter det jeg erfarer, er terminlista som er lagt for de nærmeste årene ganske lik den som var denne sesongen. Hvis Aksel Lund Svindal skal vinne verdenscupen sammenlagt, må han prestere mye bedre i hvert eneste renn samt at han må kjøre inn poeng også i tekniske øvelser.

SPESIALISTER: Jeg tror derimot at alpinsporten ikke lenger skaper allroundere slik vi KUNNE se før, men i enda større grad enn tidligere, spesialister. Derfor mener jeg at man må ha en terminliste hvor fartsløperne kontra de som kjører tekniske øvelser, har like forutsetninger for å vinne den totale cupen. Reglene, slik de nå står, vil kunne slå urettferdig ut slik de gjorde i disfavør av Lund Svindal denne sesongen. At det er en regel som regulerer avlysninger i verdenscup-åpning og avslutning, er IKKE ensbetydende med at det er en god regel. Jeg mener at det bør være større rom for skjønn. En ting er det sportslige, en annen ting er det økonomiske. Lund Svindal kan ha tapt millioner på det som skjedde i Lenzerheide.

YDMYK: En mer ydmyk holdning til rettferdighet føler også jeg burde vært på sin plass hos Sarah Lewis som representerer FIS. Samtidig burde hun gripe fatt i de politikken som ble utført fra Østerrike for å sikre at Lund Svindal ikke fikk en sjanse til å kjøre Super G. Maktarroganse passer like dårlig i idrett som ellers i samfunnet.

 

Aksel Lund Svindal urettferdig utsatt for maktspill

Aksel Lund Svindal fikk seks færre fartsrenn(utfor og Super G) å kjøre enn det Marcel Hirscher fikk i tekniske renn(storslalåm og slalåm). Opprinnelig var det fire terminfestede, men med de to avlysningene i verdenscup-avslutningen i Lenzerheide i Sveits onsdag og torsdag, ble det i prakis 600 færre poeng å kjempe om for Aksel. Uflaks? Ja, men mest urettferdig. Attpåtil satte østerrikerne inn alt de hadde av krefter for å avlyse Super G-rennet. Her så vi politikk og maktbalanse i alpinsporten i praksis.

Men jeg er sikker på en ting: Aksel Lund Svindal er den moralske vinner av den totale verdenscupen i alpint sesongen 2012/2013. I alle fall hvis idrett skal være rettferdig. De to dagene jeg har vært i Lenzerheide, har gitt meg en særdeles flau smak i munnen.

Onsdag ble utfor-rennet for herrer avlyst. Det kan jeg forstå ut i fra de rådende forhold i løypa. Rennleder Hujara, sammen med generalsekretæren for alpint i FIS, kunne gjerne bestemt at dette rennet kunne utsettes istedenfor og kansleres. Riktignok er det innført regler om at man ikke utsetter renn i verdenscupavslutningen, men med tanke på skjevfordelingen i fartsdisipliner kontra tekniske renn, burde en overprøvelse vært vurdert. Her ble nest siste spadetak i graven for den optimale kamp om sammenlagtseieren tatt.

Likevel er det torsdagens avlysning og kanslering av Super G for herrer som for meg blir stående som den totale fiasko. Her ble siste spadtak tatt og rettferdigheten gravlagt. La meg først fortelle bakgrunnen for det som har skjedd:

Hadde Aksel Lund Svindal fått kjørt utfor og Super G denne uka samt gjort det bra i storslalåm og sanket poeng i slalåm søndag, kunne han, hvis Marcel Hirscher fra Østerrike ikke hadde levert toppresultater, hatt en fair sjanse til å vinne verdenscupen sammenlagt. Utfor og Super G-trofeet hadde Aksel i praksis allerede vunnet. Men værgudene, Hajara og østerrikske ledere ville det annerledes.

På start nr. 10 i Super G kom østerrikeren Klaus Kröll. Han kjørte ut og skadet skulderen. Det tok 19 minutter før lege ble sendt opp i bakken med helikopter. Da la østerrikerne inn protest. De mente at dette tok for lang tid, de mente at forholdene var skylda for at Kröll fallt – og at rennet derfor måtte avlyses. Det var selvfølgelig i deres særinteresse med en avlysning.

Når protesten derimot IKKE ble tatt til følge, bestemte østerrikerne seg for å trekke alle sine løpere fra konkurransen. Det gjensto 17 løpere på toppen, seks av dem var fra Østerrike. Ved å lagge et slikt press på rennleder Hajara, hadde ikke rennlederen noe valg. Han måtte avlyse. Han skyldte på forholdene.

Som Aksel sa til meg etterpå: -Jeg hadde gjerne kjørt.

Jeg var selv vitne til hvordan østerrikerne holdt på. Treneren deres sto ved siden av rennleder Hajara i løypa og de var i heftig diskusjon – noe tv-bildene viste. Samtidg var det hektisk telefonvirksomhet med alle i støtteapparatet til Østerrike. Lagets pressemann, som har som jobb å informere pressen, var hele tiden borte hos ORFs reporter som sto ved siden av meg i mixed zone med informasjon slik at dette skulle komme riktig ut i media.

Løperne selv, som sto igjen på toppen, ville derimot kjøre. De følte at dette var det mest rettferdige. Men som Marcel Hischer sa til meg nede i målområdet etterpå:

-Vi(østerrikerne) var ikke opptatt av rettferdighet…

Med det siktet han til kjørernes sikkerhet.

Jeg er derimot minst like opptatt av en annen sikkerhet. Den går på at idrettsutøvere skal sikres muligheter til å vinne trofeer på ærlig vis. Var det presset østerrikerne la på arrangør og rennleder et utilbørlig press? Burde rennet vært avlyst? Skal idrettskonkurranser avgjøres på denne måten?

For at ingen skal være i tvil: Marcel Hirscher er en fantastisk idrettsmann og en strålende alpinist. Han er alpinsporten fremtid. Samtidig representerer han den sterkeste nasjonen innen alpint og har et unikt og omfattende støtteapparat i ryggen som kjemper hans kamp på alle nivåer. Da er det IKKE lett å være enslig svale fra Norge selv om man er verdens beste og heter Aksel Lund Svindal.

For meg er derfor avslutningen i årets verdenscup en farse.

Livsfarlige nett-overgripere herjer i sosiale medier

Sosiale media er fullt av ondskapsfulle folk som benytter nettet til å gjøre livet vanskelig for andre. Språket, uttalelsene, måten å karakterisere andre på, savner offentlig sidestykke. Nå tror man at en 13 år gammel jente i Kumla i Sverige tok sitt eget liv grunnet mobbing på nett. Vi trenger domsavgjørelser som setter grenser for de livsfarlige nett-overgriperne i sosiale medier. NÅ!!!

Les saken: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10108313

Det ser ut til at Facebook, Twitter og useriøse blogger er tumleplass for de som sprer eder og galle. Den psykiske terror som foregår på nett blir sjelden eller aldri gjort noe med. Det er ikke bare ungdom som er ofre for nett-overgriperne. Det foregår nesten like mye i alle aldersgrupper. Formen er bare annerledes.

Som samfunnsblogger, får jeg ofte passet påskrevet i kommentatorfeltene. Det er særdeles mange som ynder å bruke uttrykk som dum, idiot, mindre begavet, drittsekk og enda verre betegnelser.  Dette gjelder ikke bare undertegnede, men de fleste som har meninger. Jeg skriver ofte om sport. Man trenger vel ikke gå lenger enn til enkelte lags supportere for å finne nivået på diskusjonen. Men på nett blir det ofte enda verre og riv ruskende galt.

Jeg er, som noen kanskje vet, over middels interessert i hunder. I den siste tiden har jeg vært vitne til en gruppe hundefolk på Facebook med nettopp en agenda: Å slenge dritt om andre samt skape splid, ødeleggelse og dårlig miljø. Selv om denne gruppen samlet sette er grovt usaklig og over grensen til sjikanerende, er den bare barnemat mot flere andre ting som presenteres. Hos ungdommen går det bokstavelig talt på helsa løs.

Der i gården går det nemlig på mer enn ord: Det går på bilder, videoes og ryktespredning av groveste art. Også blant politikere, som kritiserer andre partier, ser jeg en klar mobbing av kollegaer over partigrensene. Jeg ser altfor ofte uttrykk som dum, hjernedød etc. servert av politikere som sitter med makt både i regjering, storting, fylke, kommuner og  sentralt i større partier. Er dette nødvendig? Bør ikke våre folkevalgte med lovgivende makt gå foran som et godt eksempel?

Hva er det som får folk til å karakterisere andre mennesker så til de grader nedsettende? Hva får de til å gå bananas på nett? Det ser ut som om mange lever en grå hverdag på jobb, men får selvhevdelsen ut via tastaturet på en særdeles ekkel måte. På sosiale medier kan de bli den de selv ønsker å være, de kan rakke ned på folk uten å stå ansikt til ansikt, de kan kort og godt gjøre hva de vil. Det er feigt, ondskapsfullt og totalt uakseptabelt.

Politiet har ofte fått inn anmeldelser hvor folk har blitt sjikanert på sosiale medier. Selv om bevisene er overveldende, blir sakene henlagt på grunn av bevisets stilling. Det ser ikke ut som om politiadvokatene ønsker å bruke tid på slike saker mellom to normale mennesker. Først når det er maktpersoner, kjendiser eller andre i politietaten med i bildet, kan sakene bli tatt på alvor.

Jeg stiller spørsmål om selvinnsikten til de personene som ynder å drive nett-terror, som har meninger om alt og alle – og som ler seg i søvn hvis de får sjansen til å drite ut folk? Skjønner de ikke at det er farlig? At det sitter andre folk med følelser på andre siden av ledningen?

Saken om den 13 års gamle jenta i Kumla i Sverige er ikke unik. Hun var utsatt for den groveste nett-terror av en 15 åring. Dette skjer over alt. Og i redsel for selv å bli offer, tør ikke ungdommene si noe. De tør ikke ta affære for neste gang kan det være de det skrives om. Hadde dette skjedd med min datter, hadde jeg gått hardt til verks. Det kan jeg love.

Den forestående rettssaken med ryktesprederen Burmeister og kjendisen Tone Damli er således viktig. Det måtte altså en rammet kjendis til for at man endelig skal få en rettsavgjørelse som setter grenser. Hvis Elden & Tone gidder da. Bobla sprakk – og har nå falt til jorden og blitt borte. Er det noe vits i å lage en ny boble? Ja, det håper jeg virkelig. Vi trenger sårt en slik dom for fremtiden.

Spørsmålet er om politiet gidder å følge opp en slik rettsavgjørelse ved å ta innkomne anmeldelser på alvor i tiden som kommer? Ærlig talt: Det tror jeg ikke. Dette blir kun en arena for ressurssterke mennesker med penger som har råd til dyktige advokater. For oss vanlige må vi tåle det vi får. Med dagens begrensede krav til fri rettshjelp og ditto skyhøye advokathonorarer er rettssikkerheten også på dette området svak for de som er ubemidlede.

Alarm: Legger ut godbiter med gift til hunder

På en særdeles utspekulert måte, forsøker hittil ukjente i München i Tyskland å forgifte hunder ved å legge ut godsaker i parker, langs veier etc som hundene glefser i seg før eierne rekker å reagere. Nå har det kommet en egen side på Facebook hvor alle observasjoner av giftutleggelse blir offentliggjort. Dette kan fort spre seg til Norge så hundeiere på være på vakt.

Her er link til facebook-siden: https://www.facebook.com/MuenchnerGiftkoederAlarm

Det virker som om problemet er størst i den bayerske hovedstad München. Hundeiere er på vakt, men etter det jeg forstår er, det ikke funnet ut hvem som utfører dette. Omfanget synes såpass stort at det kan synes som om det er flere personer.

Jeg skal gjøre litt mer research og så skal jeg se om jeg får mer info. Men det kan tyde på at hundehaterne, av en eller annen årsak,  har bestemt seg for å gå drastisk til verks. En forferdelig sak. Vi får håpe på at fenomenet ikke sprer seg utover Europa og at politiet tar saken på alvor.

Men til de av dere som tar med hunden på ferie i Europa i sommer. Pass på - og la ikke hunden spise av noe som ligger gatelangs uansett hva det måtte være.

 

 

Tone med grov ripe i lakken og Burmeister vinner...

Omdømme-eksperter sier at Tone Damli har fått en grov ripe i lakken og at glansbildet av henne er ødelagt. -Hun vil få en lang vei tilbake, sier de. Samtidig varsler bloggeren Christian Burmeister at han får sitt eget show til høsten. Verden er urettferdig.

For det første er jeg ikke enig i at Tone aldri før har hatt en ripe i lakken. Jenta har blitt kritisert for dårlige musikkvideos, dårlige låter og for en heller middelmådig stemme. For de som har fulgt med på kommentarfelter på sosiale media de siste to årene, har det vært mange negative kommentarer om både henne og Aksel Hennie. Å like Tone rent offentlig har for mange ikke vært ”in”. Det er forskjellige grunner til det:

Tone Damli har brukt media på en måte som det er lenge siden vi, ja kanskje aldri, har sett i Norge. Hun har gitt litt og fått mye. Forholdet til Aksel Hennie har blitt glorifisert som det perfekte forhold. Bomben eksploderte på sekundet da pressen begynte å spekulere i bruddet. Media-vitere, som har fulgt denne saken analytisk, sier at det ikke har vært slik oppmerksomhet rundt et par siden Jahn Teigen giftet seg med Anita Skorgan. Og på den tiden fantes ikke internett, nettaviser, Facebook og Twitter. Det sier litt.

Tone har blitt løftet opp på en vaklende premiepall av media, men her stopper mine hurrarop for den analysen de egenutnevnte omdømmeekspertene har utført. Tone har vært – og er – unorsk. Hun er mye mer amerikansk i sin fremtoning enn urnorske Synnøve Solbakken. Nordmenn er forelsket i Synnøve-figuren. Synnøve er ujålete, jordnær, farer ikke med selvskryt og lar andre gå foran egen person. Jeg tror nemlig IKKE at nordmenn flest oppfatter Tone Damli slik.

Jeg tror Tone irriterer gjennomsnitts-nordmannen like mye, ja kanskje mer, enn hun begeistrer. Bak den usedvanlig vakre fasaden og det tilsynelatende sympatiske ytre,  kan hun på mange måter også virke både egoistisk og kald. Hun kan fort gi et indirekte inntrykk av at hun gjør alt for posisjon og berømmelse samt skaffe seg fordeler. Man klarer ikke helt å gripe fatt i henne. E r hun ekte eller er hun falsk?  Er hun kynisk manipulerende eller kommer det hun sier fra hjertet?  La meg for ordens skyld presisere at jeg ikke kjenner Tone. Jeg lager denne enkle analysen ut i fra samtaler med andre personer og min egen undring over Tone Damli som mediaperson.

Jeg tror nettopp disse følelsene – og nordmenns forkjærlighet for jantelovens samtlige paragrafer, gjorde at altfor mange av det norske folk i ren skadefro grep sjansen til å være med i produksjonen av Tones nedtur – iscenesatt av bloggeren Christian Burmeister.

Jeg hadde ikke trodd det, men det ser pinadø ut som om mange gir sin støtte til Christian Burmeister for bloggens sladder . Hvorvidt innholdet er sant eller ikke, ser ikke ut til å ha betydning for de hånlige og til dels ondskapsfulle meninger om Tone som de siste dagene har kommet frem i kommentarfelt på sosiale media. Og legg merke til en ting: Det er BARE Tone som har fått kjørt seg, ingen av de andre som har blitt omtalt.

Det sies at bloggen hans har hatt opp mot en halv million treff. Burmeister har hos enkelte, ja jeg vil si altfor mange, blitt opphøyet til en akseptert slarvekjerring. Plutselig er han deltaker i talkshows og radioprogrammer hvor han blir puset med av programledere uten å bli satt skikkelig til veggs. Derimot nekter han konsekvent å snakke med nyhetsjournalister. Tror dere Burmeister selv er sin situasjon som norges nye  superklyse bevisst? NEI!

Bak Burmeister står nemlig en av Norges beste informasjonsrådgivere, Jarle Aabø. Rent faglig tar jeg av meg hatten for Aabø. Han er i ferd med å ri av stormen og gjøre Burmeister på grensen til stueren. Ja, meditaktikken er så strålende, at selv garvede omdømmeeksperter som Håkon B. Schrøder, Elisabeth Hartmann og til og med rektor ved Norges Markedshøyskole, Trond Blindheim, klarer å lire av seg negativt ladede stikkpiller om og mot Tone Damli. Samtlige av dem mener at advokat John Christian Eldens utspill mot Burmeister var det som startet den enorme interessen rundt den nevnte bloggen. Det har de, i etterpåklokskapens navn, helt rett i.

Elden regnet med at hans vanlige mediataktikk, angrep er det beste forsvar, også gjaldt i denne saken. Men han feilregnet totalt den status som Tone Damli har i det norske folk. Og han hadde ingen tanker om at Tones image kanskje ikke var så rosenrød som han trodde. Når det atpå til var underlivssladder om kjente nordmenn, vekket det kikkeren og janteloven i Norge. Mediakatastrofen var et faktum. Nå skulle alle kikke, alle mene. Det var for sent for Elden & Co..

Jarle Aabø har tidligere beskrevet Eldens mediaopptredener på en meget negativ måte. Jeg er usikker på om disse to er spesielt gode venner.

http://e24.no/kommentarer/spaltister/sirkusdirektoer-john-chr-elden/2341188

Elden er en god advokat, men mediastrategisk litt enkel. Dette blir Davids kamp mot Goliat, hvor Aabø tok Davids kamp(Burmeisters) og Elden tok Davids(Tone). Eller var det motsatt? Jeg er bombesikker på jussen. Der vinner Tone & Elden. Men Tone kan aldri leve av jussen. Hun er artist, skal selge plater og synge konserter. På kort og lang sikt er hun den store taperen her – og Burmeister kan, uansett hvor håpløs både han og det han har gjort er, gå halvt jublende ut av denne konflikten. Jeg gjentar: det er ikke rettferdig, men antakeligvis utfallet.

Personlig blir jeg trist av hele saken. Jeg liker ikke janteloven, jeg liker ikke folk som gnir seg i hendene og ler skadefro over andres fiasko og motgang. Og jeg liker i hvert fall ikke at drittsekkene skal seire.

Om det ikke er godt for noe, så kan det jo hende at vi nå får en rettsavgjørelse som gjør at at ondsinnede, uansvarlige og idiotiske bloggere får rettspålagte retningslinjer. Det er for mange villmenn og kvinner som opererer på sosiale media og bruker dette som arena for å spre fandenskap og sjikane.

Og til Tone: Blås i Norge. Ikke bruk mer energi her hjemme. Bruk kontaktene David Eriksen har i USA og søk lykken der borte. Flytt dit. Kom deg vekk. Du har mye av det som kreves. I Norge er du rett og slett for pen.

Dessverre er jeg redd for at kommersielle mediabedrifter nå ser Burmeister som et scoop. Mye vil forundre meg om ikke nettopp Burmeister dukker opp som programleder på tv til høsten. Hva er egentlig moralen i dette? Vær drittsekk mot andre og du får  heder tilbake? Men rettferdig er det ikke.

 

Må Freddy dø fordi legene mener det er best?

Freddy er 42 år men legene har bestemt at han skal dø uten livgivende hjelp. Det eneste Freddy vil er å bli holdt liv i så lenge som mulig – så han får være sammen med sin lille datter i oppveksten. Skal virkelig legene få bestemme at en mann skal dø når de likevel kan holde han i live?

Skal Freddy, av lege-etiske grunner, ikke få følge sin datter så lenge som mulig  – selv om han må leve et liv uten annen verdi enn kjærlighet og omsorg fra de han er glad i?

Saken står på www.tv2.no:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/doedssyke-freddy-blir-nektet-hjelp-til-aa-puste-4001072.html

For to år siden, da Freddy var 40 år gammel, fikk han diagnosen ALS. Sykdommen fører til at muskulaturen visner bort og den som er syk blir gradvis lammet.

Sykdommen rammer viljestyrt muskulatur til å begynne med, men etterhvert rammer det også svelg, taleevne og til slutt også pustefunksjonen. Gjennomsnittlig overlevelse etter diagnosen er stilt er cirka tre år.

MARERITTET: For de fleste av oss med små barn i huset står det å dø fra barna når de er unge som det store marerittet. Ja, jeg skal villig innrømme at det som får meg til å stå på, det som får meg til å krumme ryggen, gå inn i hverdagen med en jobb uten sikkerhetsnett. Det er datteren min som holder meg oppe. Vi har alle vårt å stri med. Jeg også – uten at jeg skal komme for mye inn på det akkurat nå. Men min energi henter jeg fordi datteren min trenger meg. Å skulle dø fra henne nå – når hun trenger min kjærlighet, min tilstedeværelse og beskyttelse, er jeg livredd for. Jeg tenker faktisk på det hver eneste dag.

TÅRENE RENNER: Kanskje nettopp derfor renner tårene når jeg leser saken om Freddy. Jeg kan så inderlig forstå han. Smertene han må føle gjør vondt for meg som leser av reportasjen. Jeg kan vel knapt sette meg inn i hans situasjon. Han vet jo at det skal skje.

Så hvorfor skal legene bestemme at han ikke vil ha noe verdig liv, at det ikke er etisk forsvarlig at han skal få leve? Freddy vil bare være sammen med datteren sin så lenge han kan. Uansett.

I TV2 reportasjen sier legene ved St. Olavs Hospital at de ikke vil la Freddy få respirator når sykdommen gjør at han ikke klarer på puste selv. De mener det han ber om er et liv verre en døden.

SKJØNNER IKKE: -Den enkelte pasient vil ikke ha forutsetninger til å skjønne hva det egentlig innebærer på forhånd, mener Elin Tollefsen. Hun er seksjonsoverlege på Klinikk for lunge- og arbeidsmedisin ved St. Olavs Hospital.

-I forhold til å ha et fremmedlegeme i luftrøret som skaper irritasjon, slim og lungebetennelser. De er avhengig av hjelp 24 timer i døgnet, sier hun.

-Det er ikke pengene det står på. Avgjørelsen om å ikke la Freddy få respirator er tatt fordi legene mener det er til det beste for Freddy.Etikken her er det når tid forlenger man livet og livskvaliteten og når tid forlenger man plagene og dødsprosessen, sier hun

VIL IKKE DØ: Men saken her er jo at Freddy vil noe annet enn legene. Hvem skal bestemme? Aktiv dødshjelp er forbudt I Norge. Hva er dette? Etisk dødshjelp? På  den ene siden kan jeg forstå seksjonsoverlege Elin Tollefsen siden hun kun ser medisinsk på det. Men er dette etikk? Å la en mann dø uten han og familiens vilje?

BESTEMME OVER LIV OG DØD: Dette klinger dårlig i mine ører. Jeg er redd dette føyer seg inn i  flere andre eksempler av hva som skjer med pasienter i helsesektoren om dagen. At de rett og slett ikke får lov til å leve. Første gangen jeg opplevde det, var ved min onkels sykeseng. Han bodde på aldershjem og vi fikk en telefon om at han var syk. Jeg og min søster satt ved sengen hans da han trakk sitt siste åndedrag. Han var riktignok 88 år, men jeg husker den gang at jeg var forundret over at det ikke var en lege tilstede. Det var ingen som forsøkte å holde han i live. I ettertid har jeg forstått at legen hadde bestemt at han skulle dø. Hans tid var kommet. Jeg fikk aldri svar på om det hadde vært mulig å holde han i live lenger. Er etikken her at legene skal bestemme så direkte over liv og død?

HVA ØNSKER DATTEREN? Men Freddy er bare 42 år. Hva tror dere hans lille datter ønsker? At han skal få dø eller at han skal få leve – om det så er som en grønnsak i respirator?

Uansett gjør dette så utrolig vondt. Jeg skal kose ekstra med lille Julia på sju i dag. Og håpe på at vi får et langt liv sammen helt til tiden er inne. Men livet kan være brutalt. Vi har hverandre bare på lån. Det som er en selvfølge i dag, er det ikke i morgen. 

Slutt på å pule i hemmelighet

Hele verden befolkes av sex-positive mennesker. Nå er det slutt på at de skal pule i alle hemmelighet. Sexen skal frem i lyset og de som bedriver griseriet skal avdekkes - eller rett og slett avkles.  Jeg har faen meg fått nok!

Har dere forresten hørt hvorfor Paven ville abdisere? Han hadde visstnok hatt seg med en av jentene i Oslo Gospel Kor - og så fikk Paven vite at Christian Burmeister hadde fått greie på det. Da begynte helvetet. Paven ble livredd for å havne på den svarte siden - eh bloggsiden. Og sånn begynte historien som gjorde at jeg fikk nok av kjendiser som bare skal vise seg frem fra sin beste side. Nå skal sannheten, enten den er sann eller ikke, frem.

For et par dager siden steg røyken opp av skorsteinen i Vatikanet hvor det med orgasmisk korsang ble kunngjort at John Christian Elden har blitt ny Pave. Ja helt sant. Det har bare ikke stått i media enda. Han er jo vant med å gå i kappe, denne Elden. Imidlertid faller utnevnelsen en herværende informasjonsrådgiver dårlig for brystene og han forlanger sporenstriks at konklaven tar seg en jägermeister og jakter på en ny kandidat.

I mellomtiden, og med en overraskende reisning,  faller også den nye Paven for fristelsen til sexpositivisme etter litt for mange lysbilder av en lettkledd og særdeles hyppig Siw Jensen. Aldri hadde den tett ettersittende gråe buksen fremhevet bakenden mer. Og brystene, som strittet under dressjakken sydd i sort latex, hadde aldri sett så kompakte ut.

Men Jensen, som  vil bli statsminister - eller i alle fall minister før hun dør, har et klart motiv for å friste Paven med en veldreid helsestudiokropp. Hun vil ha presseomtale foran det kommende valget. Intimbildene med Pave Elden i Vatikanets privatjet på vei over Oslofjorden blir brukt for hva de er verdt - omlag 200 kroner pr. stykk i Se og Hør. Foto: Erik Solheim. Tekst: Sven Kåre Kristiansen. Begge forøvrig nylig medlemmer av frilansklubben.

Se og hørs redaktør, som forøvrig hadde et faglig forhold til Kjell Magne Bondevik, skriker i ekstase over de avslørende bildene på morgenmøtet sent lørdag kveld, men nytelsesropene i takt med høye stønn kom litt for tidlig. Slik det ofte gjør for redaktører som har et hemmelig forhold til den unge redaksjonssistenten. Ikke sant Fredrik Skavlan - eh. jeg mener Torry Pedersen, nei kanskje det var Gunnar Stavrum.... Nei, nå ble jeg plutselig litt usikker her, men drit i fakta. Det er ikke så viktig bare vi tar rotta på de sexpositive. Historen fortsetter slik:

Pave Elden, til stor ergrelse for Frk. Jensen, klarer nemlig å stoppe at disse bildene blir trykt over 34 sider i søndagsnummeret. Isteden må Se&Hør publisere uklare snikfoto av en bunadskledd Dronning Sonja på fest med Rune Rudberg under en bygdefest i Rakkestad forrige uke. Fotograf: Kong Harald. Og da, ja da abdiserer også Elden i ren sjalusi etter bare 14 dager i Pavestillingen (ikke 69-stillingen hvis dere griser tenkte det). Også denne abdiseringen skjer helt frivillig.  Pave Elden trodde nemlig aldri at Sonja kunne gjøre dette mot hans balsamerte legeme.

Imens bedriver informasjonsrådgiveren lobbypolitikk på et sommerstengt Refsnes Gods etter at våren hadde senket seg over landet. Han klager på at han ikke får påvirket noen, andre enn seg selv - siden han har blitt innelåst i vinkjelleren uten internett og Facebook. For en skjebne...

Men hvor i hule heiteste var den Burmeister mens alt skjedde? Ikke var han bura inne, ikke var han på avvenning for treningsnarkomane, ei heller på vekkelseskurs for lesbiske prester eller på avlskurs for burhøns. Han var rett og slett glemt hos alle - foruten Tone Damli da.... Og Aksel Henie kanskje... Eller Aqua Lene...

Akk ja hvor vi er kjendiskåte!! Synd Glomsæth har mistet advokatbevilgningen sin ellers hadde jeg blitt saksøkt om krav om å slette hele Facebook!!!!!

Tror pinadø jeg søker på pavestillingen jeg. Midt i blinken for en avholdsmann og ikke-røyker.  Så slipper jeg dette kjendistullet og disse forvirrende sexfokuserte bloggene. Goodbye life!

Når betydningsløse folk som bloggeren Burmeister blir farlige

Saken om bloggeren Christian Burmeister og hans sladder rundt Tone Damli og Aksel Hennie skal via advokat John Christian Elden sette rettslige grenser for hva som kan skrives i blogg. Det er søren meg på tide. Si hva dere vil, men jeg er glad Tone Damli tar denne saken. Betydningsløse folk som Burmeister blir plustelig livsfarlige om de får inneha en slik rolle.

Som journalist mener jeg at bloggere som skriver bloggreportasjer slik Burmeister gjør,  må ta et betydelig ansvar for det de skriver og publiserer. Hvis det bloggeren skriver er fakta, må det foretas en vurdering om det er etisk forsvarlig å publiserer sannheten, altså om det gjelder en ”vær varsom plakat” også for bloggere. Er det derimot rent oppspinn uten kildedekning - og kan regnes som ondsinnet ryktespredning i kommersiell hensikt, mener jeg at det aldri bør publiseres. Slike blogger må stoppes, grenser må settes - gjerne ved en anvendelse av lovbestemmelser og kommende rettsavgjørelser. Samtidig mener jeg at bloggstedet, dersom bloggeren er underlagt en bloggtjeneste, også bør stilles til ansvar . Rett og slett fordi de også tjener penger ved sidevisninger og har kommersiell nytte av at en slik blogg får mange sidevisninger.

Jeg ser at man fra Burmeisters side argumenterer at slike blogger er vanlige i utlandet. For meg er det et håpløst argument. Vi kan ikke ha det slik i Norge at det som er vanlig i utlandet, skal bli det i Norge. Norge har vært et foregangsland når det gjelder rettssikkerhet, personvern og demokrati. Visst kan gradene av dette diskuteres, men som et juridisk utgangspunkt trenger vi alle rettsvern uansett overgriper.

Ytringsfrihet hjemlet i grunnlovens §100 er ikke det samme som falsk og ondskapsfull ryktespredning. La meg med en gang slå fast. Offentlige personer har de samme rettighetene til personvern som de som ikke stikker frem hodet. Forskjellen er bare at de blir fulgt mer intensivt av journalister, myndigheter og av samfunsskritikere (og nå også bloggere) enn de som sitter stille og rolig borte i en krok og holder kjeft. Men la meg snu alt på hodet.

Tenk om ukjente Per Nordmann skulle blitt fulgt av pressen i seks måneder, de skrev om hans skattesnusk, smugfotograferte hans besøk på horehus, dokumenterte at han var notorisk utro samtidig som han sniffet kokain hver lørdag. Og at dette ble slått opp over 14 sider i en nasjonal avis eller ukeblad. Uten at vedkommende ante at det kom på trykk. Ville reaksjonene da blitt: Dette må han regne med…???  Neppe! Skal vi da godta det fordi Tone er kjendis?

På den annen side. De som gjør noe galt, avhengig av graden og formen, må selvfølgelig forvente å bli satt søkelys på. Men da må søkelyset være basert på fakta.

Når det er sagt: Tone Damli har eksponert seg selv med viten og vilje på en måte som er rimelig unik i nye norske media. Slik jeg har lest pressen, har forholdet til Aksel Hennie av begge parter blitt glorifisert også ved hjelp av egne utsagn og handlingsmønstre. De har ikke akkurat holdt forholdet hemmelig for å si det mildt. Selvfølgelig må de regne med et enormt mediatrykk når det meget overraskende kommer frem at de har brutt forholdet.  En slik sak har offentlighetens interesse siden vi her snakker om to av Norges aller største kjendiser. Det tror jeg både hun og Aksel var forberedt på å kunne takle. Diskusjonen om oppslagenes størrelse og hvilke media som brukte server og spalteplass, skal jeg la ligge.

Men paret Damli/Hennie må og skal heller IKKE regne med å være utsatt for ondsinnede rykter som til de grader ødelegger navn og proffesjon på en slik måte som fremkommer i bloggen til Burmeister enten de er sanne eller ikke. Det finnes grader av alt.

Burmeister påstår at alt han har skrevet er sant. Og at han har kilder og dokumentasjon som han sparer til rettssaken. Indirekte truer han med mye mer grums enn det som har kommet frem. Jeg tror neppe Elden & Co blir særlig skremt. Hvorfor kommer han ikke med dette nå når det blir sådd tvil om hans motiv og faktainnhold? I intervjuer farer han jo bare med svada. Jeg skal like å se pålitelige kilder stå frem med saftige fortellinger om hvem som hadde sex med hvem, bilder som dokumenterer dette - og gjerne vidoes. Det ville blitt en farse, tragedie, skrekkscenario og komedie på en gang – men som trøst til de blodtørstige: Det vil aldri skje. ”Superbloggeren” eier ikke troverdighet – og ikke en person i verden vil stå frem med slikt muntlig innhold og bevismateriale i en rettssak uten at noen vil mistenke at det ligger psykisk sykdom bak. Ergo er det hele både tragisk og veldig trist. Og her regner jeg med at norsk presse vil vise forstand. Noen personer må beskyttes mot seg selv.

På meg virker Burmeister som en spekulant, en spekulant i andres tragedie for å fremme sin egen karriere. Jeg kjenner han ikke, men han virker som en person som frekventerer i utkanten av kjendismiljøet med et sterkt ønske om å være der selv. Som han sier:  -Jeg kjenner ikke Tone og Aksel, men jeg har vært på fester sammen med de…

Ikke kan han kalles journalist, han er ikke spesielt god til å skrive, ikke tar han opp samfunnsrelaterte tema av betydning. Fyren er og har vært betydningsløs. Men nå så han sjansen til sitt livs scoop, grep fatt i ryktene – og hadde flaks med timingen. Plutselig var han selv i søkelyset – og han melker det for hva det er verdt. Likevel: I mine øyne er han fortsatt betydningsløs men samtidig farlig. Jeg tror han selv liker den siste betegnelsen. Da er det noe riv ruskende galt.

Man kan ikke nekte for at han får god hjelp av advokat Elden, av Tone selv – og av media som har fått en lekkerbisken av en sak. Når alt kommer til alt, tjener alle penger her: Elden, media, Burmeister, bloggstedet -og kanskje til og med Tone. Det siste vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg… Og som Burmeister selv hevder: -Til høsten får jeg mitt eget show, men hvor det skal gå kan jeg ikke si.

-Ja, ja, sier jeg da. Jeg hørte han i koseintervjue med Leif Erik Forberg på Radio Norge hvor han kom med utsagnet at han skal få et eget show. Skal man lede et show på TV må man kunne snakke. HVIS det virkelig er slik at en mediainstitusjon skal satse på denne fyren, har vi nådd et redaksjonelt lavmål i Norge. Det kan da for svingende ikke være slik at det bare er rating og sidevisninger som gjelder? Vi har da hatt nok realitykjendiser som programledere i Norge uten at vi skal bli belemret med dette her…. Jeg velger å tro at Burmeister farer med nok en løgn. La han fortsette med å være betydningsløs, men stopp han i å være farlig.

Kan en langrennsløper med tre års trening spille i Tippeligaen? JA!

Trener fotballspillere for lite? Er ikke norsk tippeliga toppidrett? Spørsmålet har blitt reist etter at kritiske røster fra langrennsleiren offentlig har kritisert fotball og trening. Dessverre for fotballen: De kritiske røstene har rett. Norsk fotball har mye å gå på rent treningsmessig – noe som til og med bekreftes fra norske spillere som spiller i utlandet. Men langrenn har også stort utviklingspotensiale og bør kutte ut hovmodet.

Likevel er det en ting jeg vil slå fast: Det å trene mye betyr IKKE at man trener riktig. Problemet går mer på at fotballspillere, dog med flere unntak, trener feil og ofte for lite. Hvis vi ser bort i fra teknisk trening og spillerforståelse, er det jo åpenlyst for alle som har peiling på trening at man ikke trener 20 spillere likt rent fysisk.

Denne uken var jeg på den fysiske treningen til en av verdens aller beste klubblag i damefotball, Turbine Potsdam. Jeg var også på hovedtreningen til Bundesliga-laget Hamburg SV.

BLE SKREMT: I Turbine Postdam spiller det tre norske jenter, alle på norske landslag. De kunne fortelle at overgangen fra norsk damefotball til tysk var ekstrem. Fra å trene fem-seks ganger i uka, måtte de plutselig gjennom opptil tre økter pr. dag. Men hvor lur er deler av all denne treningen. Er det mye bedre selv om man trener betydelig mer? Selv overvar jeg en hurtighetsøkt. Jeg ble skremt. Ikke av nivået, men av dumskapen i måten å trene på.

Først hadde jentene kun 10 minutters lett jogg i oppvarming. Deretter, uten å tøye, var det rett ut i full sprint-trening. Lurt? NEI! Det er åpenlyst for de fleste at sprint-trening med den belastningen det er på muskulaturen krever mye lengre oppvarming – og ikke minst tilpasning til toppfart. En ting er å trene, en annen ting er å trene lurt, den tredje tingen er å trene på en slik måte at man unngår skader. Heldigvis gikk det bra, men i mine øyne er det mer flaks enn kunnskap.

TRENING SOM STRAFF: I Bundesligaklubben Hamburger Sportsverein hadde laget sist helg gått på et forsmedelig tap 1-5 borte mot Hannover 96. Da fikk laget straffetrening! Jeg presiserer: Trening brukt som straff!!!! Hvem i hule heiteste trenger å straffe såkalte eliteidrettsutøvere med trening? Dette er etter min mening så dumt at jeg søren meg ikke har ord. Hva sier dette om fotball på elitenivå? Hva sier dette om treningsformene innenfor fotballen? Altfor mye. Og det til tross for at tysk klubbfotball er i kvalitet noen hakk bedre enn norsk – uten å ta i for hardt.

VIKTIG MED KAPASITET: Jørn Andersen, en kjent norsk fotballspiller og trener på toppnivå i Tyskland, sier at fotballspillere må trene mye utholdenhet og ha høy løpskapasitet. Det har han rett i. De skal ikke bare fort opp på banen, men også raskt tilbake. Og i eksempelvis tysk og engelsk fotball, hvor tempo er betydelig raskere enn norsk, er dette enda viktigere. Noe av denne treningen kan man utføre i flokk på fellestreninger. Men hvorfor kaste bort viktig tid med ball på å trene fysisk? Kan ikke fotballspillere gjøre dette på egen hånd? Jo noen kan det, men generelt er svaret på dette NEI.

MANGLER DISIPLIN: Jeg vil derfor påstå at altfor mange fotballspillere mangler disiplin og selvstendighet. De er flesket opp med klubber som syr puter under armene deres, de er vant med at alt skal gjøres i regi av laget. Bare de aller beste har forstått hva det koster å være en eliteidrettsutøver – og hva det krever av egentrening.

LETT Å FÅ TIPPELIGAPLASS: Nettopp derfor kan jeg støtte et argument om at det er ganske lett med et begrenset talent å spille seg til en plass i norsk toppserie. Det gjelder rett og slett å trene. Og intensitet og mengde satt i system med hvile og restitusjon,  som man ser i andre i andre idretter, viser at mye trening er mulig. Det gjelder å trene lurt – og riktig.

INDIVIDUELL TRENING: En ting er å trene taktikk, spillemønstre, situasjoner etc med laget. Da er flokken en selvfølge. Men slavisk å følge den fysiske treningen som legges opp i klubbene i Norge der hvor 20 spillere trener likt, holder ikke for den enkelte. En fotballspiller som virkelig ønsker å bli god, få maksimalt ut av sitt talent, må jobbe masse på egenhånd og trene på de elementene man er svak i – enten det er tekniske ferdigheter eller fysiske. Skal man eksempelvis bli hurtigere, er det masse å hente hos spesialtrenere på dette feltet. De finner man IKKE i fotballen. Da må man gå til friidretts-trenerne. Personlig tror jeg fotballen har masse å hente ved å lære av samt skotte over til andre idretter, både ballidretter, eksplosjonsidretter og utenholdenhets idretter. Hvorfor? Jo nettopp fordi fotball, slik som fotballtrenerne selv hevder, er så sammensatt. Da må man plaske litt i andre andedammer også - og ikke tro at man er allvitende.

Norske fotballspillere med ambisjoner så som Nordtveit, Moa, Hedenstad, Skjelbreid med flere har forstått dette. Derfor har de suksess. Men selv flere av disse gutta er kritiske til hva som skjer også i tyske klubber på treningsfeltet. Å fortjene betegnelsen toppidrettsutøver innbærer noe langt mer enn å spille på et lag i Tippeligaen.

VÆR YDMYK: Når det er sagt, har fotball-nivået nasjonalt men kanskje aller mest internasjonalt hevet seg betraktelig de siste årene. Jeg har tidligere skrevet om at atletene – de som kan bli gode i mange idretter, også har inntatt fotballen. Når trenerne på lagene kan utvikle individualistene innenfor fotballen med sterke innspill fra andre idrettsgrener,  tror jeg kvaliteten og nivået vil bli betydelig høyere. Vær ydmyk og ta noe av kritikken fra andre idrettsgrener på alvor.

MYE Å GÅ PÅ: Langrennsløpere har hatt en tendens til å kritisere andre idretter fordi de selv mener at de trener så mye. Det er helt riktig. De har enorme treningsmengder. Men husk nå endelig på at langrenn kontra fotball er en pygmeidrett. Man kan saktens også diskutere hvor langt man kommer i langrenn med riktig trening og begrenset talent. Jeg tror heller ikke DET er så vanskelig for den som virkelig vil. Langrenn er en idrett som har utviklet seg mye de siste to tiårene med sprint, fellestarter, skibytte, nye teknikker etc. Dette krever en annerledes skiløper enn på Oddvar Brå – ja jeg vil si på Bjørn Dæhlie sin tid. Jeg tør påstå at sprintlangrenn, en særdeles ung idrett, har mye å gå på. At Petter Northug skal vinne fem-mila den ene dagen og sprint noen dager etter, er rett og slett unaturlig for en idrett med høyt nivå. Sprintlangrenn, med enda flere rendyrkede spesialister, har stort utviklingspotensiale, spesielt når det gjelder hurtighet og styrke. Langrenn bør se til friidrett, skøyter og eksplosjonsidretter for å få nyttige innspill. Hovmod, slik vi ser langrennsfolket ofte lirer av seg i retning fotball, er kanskje å ta litt for hardt i når man sjøl har masse ugjort på treningsfronten.

DJEVELSK VILJE: Og motsatt: Når fotballspillere kritiserer og gjør narr av langrennsløpere som sier at de i løpet av tre år vil kunne bli så gode at de kan spille i norsk eliteserie, snakker fotballspillerne av ren uvitenhet. Jeg tror faktisk at Finn Hågen Krogh ville klart det. Poenget er at en langrennsløper som i dag kun trener langrenn – og ikke med ball – har utviklet en evne som SVÆRT FÅ fotballspillere i Norsk Tippeliga i dag har: Disiplin til å trene samt en djevelsk vilje. Det kommer man utrolig langt med. Og Krogh har jo vist at han har teknisk anlegg med ball(apellsin...). Samtidig bør nok fotballspillerne senke det generelle festnivået og leve mer aksetisk. Jeg vet om spillere i 1 og 2 Bundesliga som røyker, fester midt i uka - og som til og med har alkoholproblemer - og allikevel leverer brukbart på banen. Det skal jeg love. Det skjer ikke hos langrennsløpere, skiskyttere, hoppere, alpinister, roere og syklister – i sesongen.

Her noen linker:

http://bodonu.no/drikker-som-kvinner-pa-byen-etter-graviditet/

http://www.dagbladet.no/sport/2007/02/26/493325.html

http://www.nrk.no/sport/fotball/adriano-skylder-pa-alkoholen-1.3010610

http://www.tv2.no/sport/fotball/adeccoligaen/adeccospillere-drakk-alkohol-paa-vei-til-kamp-3579770.html

GODT RÅD: Mitt råd er: Skal du som ung idrettsutøver sikre deg en brukbar inntekt, et morsomt idrettsliv uten altfor mye trening – og samtidig kose deg med gjengen: Velg norsk fotball. Skal du bli eliteidrettsutøver. Gjør noe annet – eller kom deg til utenlandsk topp-fotball så fort som mulig.

Ski-VM er antiklimaks

Er det bare jeg som synes rammen rundt VM på ski i Val Di Fiemme er stusselig? Jeg jubler selvfølgelig for Marits gull og Petters sølv, men det er for meg et antiklimaks i forhold til VM i Holmenkollen for to år siden å se sprintfeltene ute i løypa uten EN ENESTE tilskuer langs løypa.

Jeg har vært et par ganger i Val Di Fiemme - og trives ikke der i det hele tatt. Det er et eller annet som gjør at jeg føler meg innesperret i denne italienske dalen . Det ser betydelig mer romslig ut på TV-bildene enn det er i virkeligheten, men synes dere at det ser innbydende ut? Er det slik at dere får lyst til å reise dit på ferie? Slappe av? Kose dere? Når sant skal sies er det vel bare Toblach som har liknende arena å fremvise i Italia. VM kan nemlig ikke gå i norden hver eneste gang. Da må vi dessverre leve med et publikumsantall som er på høyde med et krestlangrenn i Steinkjer…

Det positive er jo at nordmenene føler som om de går på hjemmebane. Hoveddelen av tilskuerne reiser med norske selskaper som selger sportsreiser. De er der for å feste, for å ha det moro - og for å juble for norske medaljer. Men jeg kan ikke tenke med at FIS og Vegard Ulvang er fornøyd med TV-bildene som fremvises ute fra løypa. Dette er ikke god reklame for langrennssporten. Og jeg synes faktisk ikke at selve tv-produksjonen er god heller. Jeg savner de tette bildene, de som viser action. Blir en tanke for mange store bilder for min del.

Fakta:Langrenn har ingen stor status ute i Europa. Sammenliknet med skiskyting, er kjennskapsgraden minimal. Spør hvem som helst i Tyskland om hvem Ole Einar Bjørndalen er, og de nikker anerkjennende. Spør du hvem Marit Bjørgen er, ser de ut som spørsmålstegn. Og spørsmålstegnet ruver like stort ved navnet Petter Northug. Faktisk tror jeg kombinertsporten er mer kjent ute i Europa. Ikke grunnet langrennsdelen men pga hopp. Og spesialhopperne nyter stor anerkjennelse blant det Europeiske publikum.

Langrenn er, enten vi vil eller ikke, et særnordisk fenomen. Det positive er at vi etterhvert har flere nasjoner som kan hevde seg mot de beste norske. Ikke minst har innførsel av sprint gjort mye - og tro det eller ei: De internasjonale langløpene fenger også andre enn nordmenn og svensker.

Men igjen: Det var stusselige TV-bilder vi fikk se fra dalføret Val Di Fiemme idag. For meg blir noe av TV-stemningen borte med slike bilder.

Bekymringer og forhåpninger før ski-VM og norsk skiskytterdominans ødelegger

Andreas Stjernen sto for sitt internasjonale gjennombrudd med 2.plass i skiflyvning i Oberstdorf lørdag. Og snart er det VM.

Snart er det VM på ski i Val Di Fiemme. Jeg har noen bekymringer - og noen store forhåpninger. Bekymringene ligger hos Petter Northug og Marit Bjørgen. Forhåpningene ligger hos hopperne. De har fått meg på andre tanker. Forøvrig er jeg redd for at den norske dominansen i skiskyting er direkte skadelig for idretten.

I helgen var jeg på TV2 jobb i Oberstdorf under skiflyvningskonkurransene. Med allerede seks utøvere som hadde vært på pallen i løpet av vinteren, steg nok en nordmann opp på podiet denne helga. Jeg var vitne til Andreas Stjernen sitt gjennombrudd på lørdag. En jordnær kar som vi kan forvente oss mye av fremover. Men han er ikke alene. Anders Bardal er ikke den komplette skiflyver, men viste form og leverte. Det samme gjorde Tom Hilde. Og Anders Jacobsen hoppet dagens nest lengste med 212 meter under lagkonkurransen søndag. Vi har altså fem-seks norske hoppere som leverer. Et bedre lag kan det hende at vi aldri har hatt. Hvem har skylda for dette?

KUN EN MANN:Mika Kojonkonski la grunnlaget for norsk hoppsuksess, men under han stagnerte gutta. Mika klarte aldri å skape god lagmoral. Så fant hoppsjef Clas Brede Bråthen ut at det kun var en mann som kunne trene Norge: Alexander Stöckl. Han hadde vært med på det østerrikske eventyret - og hadde dratt frem en hel haug med gode juniorer. Alex ble ansatt. Og suksessen kom sesongen etter.

Alex Stöckl forklarer suksessen på følgende måte: -Jeg sier til hopperne at de ikke begynte med skihopping på grunn av penger og resultater men fordi de elsket å hoppe på ski. Det må de huske og det er den følelsen vi forsøker å holde på. Glede gir trivsel og alle vet at det er mye lettere å holde på med noe når man trives.

Jeg kan trekke klare paraleller til en annen norsk trener med samme filosof: Marit Breivik. De har samme ro, samme vesen - og er begge i besittelse av høy kompetanse.

LAGÅND:For Alex har selvfølgelig rett. Trivsel, lagånd, heie på lagkameraten, er alfa omega for å lykkes. Nettopp derfor kom Anders Jacobsen tilbake. Han var lei av et lag hvor det ikke var så hyggelig. Med Stöckl ble det en annerledes hverdag for Anders og han leverer i verdenstoppen. Ikke engang feber og en sterk forkjølelse så ut til å legge en demper på prestasjonen hans i Oberstdorf.

VANT 3/4 MILLION: Stjernen, Jacobsen, Hilde og Bardal vant Team Touren samt laghoppinga i Oberstdorf og ble 100.000 Euro rikere. Omregnet til norske kroner er det omlag 750.000. Og da tenker du sikkert: -Så heldige de fire gutta er. Men da kan jeg fortelle deg at du tenker feil:

Hvorfor? Fordi pengene deles på hele laget, alle hoppere, trenerteam og støtteapparat. Kun en gjeng som forstår helheten tenker slik.

Marit Bjørgen virker ikke helt patent før VM mens Therese Johaug vikrer sterkere enn noengang.

LAGÅND I LANGRENNSLEIREN: Jeg er mer usikker på om det er slik i langrennsleiren. Er det samme lagånden som gjør at løperne blir gode? Er det for mange individualister med Petter Northug i spissen? For meg er dette et relevant spørsmål. Og jeg er usikker på svarene.

IKKE I RUTE: Rent sportslig virker ikke Petter Northug på noen som helst måte å være i rute. Han kan si hva han vil, men det er litt for mange ujevne resultater til at jeg trives med det. 12 plassen i Davos lover ikke bra. Normalt sett burde jo storformen vist seg nå, men mye kan - og bør skje - i løpet av den korte uka de har igjen før VM. Jeg har før sagt at Dario Cologna blir den store i dette verdensmesterskapet, ikke Petter. For selv om det er andre nordmenn som kan gjøre det bra, tror jeg ikke på gull fra noen av de andre gutta selv om jeg håper. Unntaket er stafetten selvfølgelig.

IKKE PATENT: Marit Bjørgen er heller ikke patent. Hun følte seg sliten og valgte, klokt nok å stå over det siste rennet i Davos. Dette var en avgjørelse velsignet av trener Egil Kristiansen. Jeg er helt enig i den avgjørelsen. Fokuset bør være VM. Heldigvis har Norge en Therese Johaug som viste styrke på 10 km. Therese har trent mye mer styrke og ditto raskhet før denne sesongen. Selv om hun har frekvens som er mye raskere enn de fleste, er ikke dette synonymt med hurtighet. Det kan synes som om hun har fått igjen for denne treninga. Therese blir faktisk bedre og bedre for hver eneste sesong og blir god å ha i VM.

HVORFOR? Hvorfor er våre beste langrennsløpere tunge i kroppen? Det kan ha noe med høydeoppholdet i Seiser Alm å gjøre. Ingen er bedre på høydeopphold og effekten av dette enn nordmennene. Og selv om også Val Di Fiemme ligger ganske høyt, kommer ofte effekten av et høydeopphold etter noen dager nede i lavlandet. Uansett: Det er mange usikkerhetsmomenter her, men det positive er jo at vi kan gå mot et særdeles spennende mesterskap.

Sprintlandslaget har valgt et annent løp før dette mesterskapet og har trent i lavlandet. Det skal bli spennende å se hvordan dette slår ut.

Tarjei Bøe gjorde et gledelig "comeback" i Nove Mesto, men norsk dominans er ødeleggende for det internasjonale skiksytterforbundet.

SKADELIG DOMINANS: Jeg vurderte skiskytterne før VM - og sa at vi hadde to klare gullkandidater i Tora Berger og Emil Hegle Svendsen. De innfridde mye mer enn noen kunne håpe på. Og med Tarjei Bøe som toppet mesterskapet med sin individuelle gullemdalje sist søndag, kunne det norske flagget og "Ja vi elsker" nok en gang spilles over høytaleranlegget i Nove Mesto.

Men isolert sett vil jeg våge påstanden om at den norske dominansen er direkte skadelig for internasjonal skiskyting. Grunnen er enkel: Tyskere liker ikke at nordmenn vinner og at deres egne blir langt bak. Når tyskerne slår av TV-apparatene i skuffelse, er dette selvfølgelig negativt. Mens Norge er en liten TV-nasjon, bor det 82 millioner i Tyskland og dette markedet er ekstremt viktig for det internasjonale skiskytterforbundet(IBU) og deres sponsorer. Normalt sett samler skiskyting masse seere, men uten tysker i hovedrollen, blir "Neuner-effekten" borte. Heller ikke i Frankrike, hvor skiskyting har hatt en formidabel oppsving grunnet Martin Fourcade, jubles det hos TV-selskapene.

ANDRE DOMINERTE: Et annet moment er hva internasjonale sportskommentatorer hadde snakket om hvis en nasjon som Russland hadde dominert på samme måten som Norge?  Jeg har ikke hørt et pip om dopinganklager mot de norske utøverne, noe som viser hvilke standing norsk idrett har ute. Men det skulle vært noen av de andre…

Ubevoktede terrormål og myndigheter i helspenn. Hva skjer?

Full beredskap etter terrortrusler i Oslo i natt. Myndighetene ser ut til å være i helspenn. Men i Norge finnes attraktive og tildels ubevoktede terrormål.

En eneste person med vest, gassvåpen og en bag med klær satte Oslo på hodet i natt. Han sa han skulle sprenge Stortinget - og i kjølvannet av 22 juli tok ikke politiet noen sjanser. Norske myndigheter er i helspenn om dagen - og ser ut til å vite noe ikke vi vet.  Men hva? I Norge er det mange tildels ubevoktede terrormål hvor et anslag ville gjøre stor skade.

Jeg var veldig tidlig tilstede som journalist under Utøya-massakren. Jeg så alt faenskapet som Anders Behring Breivik klarte å skape. Alene. En eneste mann som ingen visste om, selv ikke nærmeste familie. Jeg så fortvilsene i ansiktene til de som ble reddet på Utøya. Jeg så de skadde, de som døde - og hva slags innsats hjelpemannskapene gjorde. Der og da det beste de kunne, det beste de visste. Det er alltid lettest å være etterpåklok. Men bildene fra fredag 22.juli kommer jeg aldri til å glemme.

GODT NOK? I Oslo i natt og i dag var politiet etterpåkloke på forskudd. De tok ingen sjanser. Heldigvis var dette en person som i realiteten var relativt ufarlig. Dette bør gi nordmenn en trygghet som viser at politiet kan når de vil. Spørsmålet mitt er likevel: Er dette godt nok? Mange terrormål i Norge ligger i mine øyne helt åpne, uten nevneverdig beskyttelse ved et overraskende angrep. La meg ta noen eksempler.

MINIMAL KONTROLL: Hver eneste dag kl.14.00 går det en ferge med plass til 2500  passasjerer og mange hundre biler fra Oslo til Kiel. I motsatt retning går søsterskipet retning Oslo. I ferietider er Colorline-skipene Fantasy og Magic tilsynelatende ubevoktet. Ombord finnes det et par vektere - og kontrollene ved ombordstigning er minimal. Trailere kjører ombord uten at de blir sjekket på kaia. Det samme gjelder personbiler. Og det samme gjelder publikum med bagasje. Jeg har sjøl kjørt ombord mange titalls ganger med bil og henger - uten noen gang å bli sjekket. Å smugle våpen eller kraftige bomber ombord på dette skipet er det enkelste i verden.

DET PERFEKTE MÅL: Hadde jeg vært terrorist som ville ramme hardt, hadde dette vært et perfekt terrormål. Ei kraftig bilbombe ville senket skipet på sekunder midt ute i Skagerak - og en gruppe mennesker med kraftige håndvåpen kunne lett tatt kontroll over skipet, drept en hel masse mennesker FØR beredskapstroppen fikk tid til å reagere eller FSK kunne borde skipet.

Jeg vet at det foregår stadige øvelser på nettopp dette. Jeg var passasjer en gang var skipet på vei ut Oslofjorden. Plustelig hang et av forsvarets Bell-helikoptre ved skutesiden. Døren i helikopteret var åpen, en skuddklar person i svart finlandshette, skuddsikker vest og kjeledress satt i åpningen med sitt automatvåpen. Sekunder etter ble et titalls menn satt ombord på skipets øverste dekk. Jeg skal innrømme at jeg ble skremt over opplevelsen. Heldigvis var det bare en øvelse. Det er jo tydelig at man har sett faren for angrep, men da kan det være for sent. Jeg føler at dette er gjengs på alle fergeselskaper som frekventerer Norge og Sverige og til og fra Europa.

FLYPLASSER ENKLE MÅL: Etter min mening er også avgangshallene på våre flyplasser lette mål. En travel dag på Gardermoen, et par, tre personer med håndvåpen og granater som i kommandostil kjører opp foran inngangen, stormer inn døren og setter i gang sitt dødelige angrep, vil rekke å gjøre masse skade før ubevæpnede politimenn rekker å gjøre mye. Men verst av alt frykter jeg terrorisme på store idrettsarrangementer.

IDRETTSARRANGEMENTER: Ikke siden 1972  og OL i München har vi hatt et mårettet terrorangrep på en idrettsbegivenhet. Jeg tenkte tanken da jeg var i Anterselva på skiskyting for noen uker siden. Flere titalls tusen tilskuere satt på den, etter min mening, spinkle tribunen ved oppløpet. Her vandret glade tilskuere rundt med sine store ryggsekker med noen godt og flytende i - samt ekstra med klær. Hva om noen av disse ryggsekkene var fyllt med eksplosiver? Eller håndvåpen? Hva med en fotball-kamp i Tippeligaen, Bislett Games eller landskamp på Ullevål? Og enkelte steder i utlandet er sikkerheten betydelig dårligere enn i Norge - hvis man da kan kalle dette sikkerhet.

Vet statsminister Jens Stoltenberg noe om terrorfaren som vi ikke vet? Hvorfor synes myndigheter, politi og forsvaret å være i helspenn?

DE VI IKKE SER: Vi har sett gang på gang at terrorisme ofte rammer der hvor det er minst forventet. Utøya er et godt eksempel. Tvillingtårnene i New York det samme. Norge er et land i krig. Vi har kriget med grupperinger som ikke skyr noen midler og landet vårt er, enten vi vil eller ikke, et terrormål. Både militær etterretning og PST jobber sammen med utenlandsk etterretning for å finne aktuelle grupperinger, men det finnes flere som ABB der ute. De vi ikke ser, de vi ikke hører om, de som lever normalt i hverdagen men som bærer faenskapet i seg. De som venter på rett sted, rett tid. De som er umulige å oppdage. Jeg kan ikke la vær å stille spørsmålet. Er sikkerheten i Norge naiv? Skjønner vi ikke at dette kan ramme oss igjen? Og da kan skadene bli mye større enn i regjeringskvartalet og på Utøya.

I HELSPENN: Jeg sitter på en følelse at noe er i ferd med å skje. Myndighetene i Norge er i helspenn. Militærleire skjerper vaktholdet, politiet rykker ut fordi en mann på en buss sier han skal sprenge Stortinget - og flyplasser sjekkes mer enn normalt. De vet noe vi ikke vet. Men hva?

Terningkast fem for NRKs MGP-produksjon men Jenny Skavlan holder ikke

Margaret Berger leverte veldig bra under den norske MGP-finalen. Men mest av alt er NRKs TV-produksjon sterkt gjennomført til tross for at jenny Skavlan ikke holder som programleder.

Mens folk er mest opptatt av låtene under gårsdagens MGP på NRK,  tar jeg for meg TV-produksjonen. La meg si det med en gang: Terningkast 5 for NRK. Dette var digg - som Aksel Lund Svindal ville sagt det. Hva som trekker ned? Jenny Skavlans programledelse.

Flerkameraproduksjonen satt som ei kule. Mange gode og originale ideer som gjorde at produksjonen hadde dynamikk til tross for at man fulgte en særdeles tradisjonell oppskrift. Likevel funket det. Grunn: Kreative løsninger innenfor det tradisjonelle.

La meg først gripe fatt i bilderegien. Den ble gjennomført uten store feil. Den bød på spennende bildevinkler - og ikke minst: jeg likte gjennomføringen av kamerakjøringene. Bruken av både kran og steadycam samt håndholdte kameraer fungerte veldig bra. Det er deilig å se kranbilder som blir fullført - og ikke klippet midt i bevegelser. Samtidig var regien variert. Ikke et eneste nummer hadde likehetstrekk til tross for minimale dekorforandringer på scenen. Jeg likte spesielt kameraposisjonen til programleder ute i salen hvor publikum ble en god og funksjonell kulisse. Det jeg ikke likte var presentasjonen av  komponist og tekstforfatter før hver artist. Det ble litt lokal-TV for meg og kunne vært løst mer elegant enn at de sto som statuer og så inn i kamera. En kort kreativ VB ville eksempelvis bedret dynamikken.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=YyHMEUXf-9U

Scenen og dekoren er jeg også rimelig godt fornøyd med. Kunne jeg ønsket med noe, var det en mulig catwalk ut i salen for å skape en nærhet til publikum under fremføringen av låtene. I lengden kan det fort bli kjedelig med en rektangulær scene uten nivåer og utbygg, men samtidig er det safe og forutsigbart. Jeg likte dekorens enkelthet ved bruk av led - samt ditto lyssetting. En scene i dagens TV-verden uten et hav av moving heads(bevegelige lyskastere), gjør fort en produksjon gammeldags. Men her var det såpass mange at det skapte variasjon og dybde i scenen. Og lysdesigneren bruker skygger uten å pøse på selv om det henger bøttevis i taket. Yes. Respekt.

Rent lydmessig er det for de fleste et helvete for alle lydmenn å jobbe i Oslo Spectrum, enten de jobber med PA-delen eller i TV-bussen. Murvegger lager klang. Heldigvis slapp vi live-orkester og lydproblemer fordi man i MGP-sammenheng kjører playback(musikk på tape, live sang). Jeg mistenker dog at det var autotune med i bildet her. Ikke en eneste en av artistene jeg hørte sang surt - og det hører med til skjeldenhetene. Men hvorfor ikke?

Jenny Skavland er ingen fullblods programleder og virket bundet av manus og situasjonen unde MGP i Spectrum.

Når det gjelder programledelsen, er den for meg todelt. Unge Erik Solbakken er god. Ferdig diskutert. Men han gjorde en stor blemme i siste del under avstemningen. Allerede før det var to landsdeler igjen, deriblant Østlandet, slo han fast at Margaret Berger vant. Sånn gjør man ikke. Han kunne bygget opp stemningen ved å si at det normalt sett er mange flere som stemmer på Østlandet og at dette ikke på noen måte var avgjort. Da hadde nervesystemet i mellomgulvet til seerne fått leve noen minutter til. Men ser jeg bort i fra akkurat den lille detaljen har han humor, godt språk og evnen til å improvisere som gjør han til NRKs sikreste valg i årene som kommer. Når det gjelder Jenny Skavlan bør hun få mer oppmerksomhet for kjolevalget enn for rollen som programleder. Hun var for bundet til manus, til teleprompt og for usikker til denne store rollen. Min ærlige mening er at hun ikke har de egenskapene som gjør henne til en fullblods programleder, kun utseendet.  Jeg stiller derfor spørsmålet: Hvorfor?

Så kort om det musikalske: Personlig synes jeg dette var en finale med stor variasjon i låter. Alle artister var gode på scenen foruten Annsofie, som for meg har en negativ utstråling. Det går på kroppspråk og ansiktsuttrykk. At man valgte å la henne stå når hun sang - og ikke satte henne på en barkrakk med elementer rundt seg for å ta vekk fokus fra hennes opptreden, er for meg en klar regi-tabbe. Jeg synes heller ikke at stemmen hennes  kledde denne krevende låten. Hva med Torstein Sødal eller Didrik Solli Tangen - eller Maria Haukås på denne nydelige låten? Og la meg komme med et ukjent tips: Sjekk ut kristin Bjerkerud fra Hønefoss! Med slike artister bak mikrofonen, tror jeg Margret Berger hadde fått større konkurranse.

Forøvrig er Margaret Bergers låt godkjent.  Om den har noe å gjøre i den internasjonale finalen, er jeg særdeles usikker på. For min smak, mangler hit-følelsen. Jeg klarer ikke huske refrenget etter å ha hørt den noen ganger nå. Men jeg husker kjolen - og en meget god og balansert sceneopptreden.

At Norge har fått en ny yndling i Adelene, har jeg tro på. 16 åringen har litt Tone Damli-preg over seg, men virker ikke fullt så kalkulert og planlagt som Tone. Jeg håper hun beholder denne ekteheten og får dyktige folk rundt seg. Det trenger hun - for stemmen skremmer ingen.

Kveldens beste: Den svenske MGP vinneren fra i fjor. Suverent...

Hvem i helvete har lagd hundeloven? Og hvorfor får hundehysterikerne alltid viljen sin?

Jeg hyller den danske politimannen Lars Bo Lomholt. En stakkars hund som hadde havnet i slagsmål med en annen hund med resultat at det ble en liten flik i det ene øret, ble av politiet dømt til døden. Med hjemmel i Hundeloven! Dagen før hunden skulle avlives, kidnappet politimannen Lomholt hunden for å redde den fra giftspøyta. Heroisk!

Med hjemmel i den danske Hundeloven av 2010, skulle schæferhunden Thor avlives. Det hele skjedde for none dager siden i Danmark. Jeg spør: Hvem i helvete er det som lager slike lover?

Den danske loven likestiller angrep på hunder med angrep på mennesker. Og den innbefatter ALLE former for biteepisoder, også de mindre alvorlige. Har det klikka for danske lovgivere? Og et annet spørsmål: Hvorfor er det slik at hundehysterikerne, de som skriker farlig hund bare de ser et dyr med fire, alltid skal få viljen sin?

Thor bet en mindre hund i øret. Hunden måtte fjerne noe betennelsesvæske fra øret og sy ET sting. Jeg gjentar: ET eneste sting!!! Og visstnok er det slik at den lille hunden bet Thor først, noe som ikke er bestridt av den andre hundeieren. Med verdens mest komiske og samtidig dramatisk alvorlige hundelov på sin side, fattet politiet i Nord Skjælland avgjørelsen om henrettelse. Det verste av alt er at vedtak som fattes administrativt hos politiet ikke kan prøves for en domstol. Dette er rettssikkerhet som selv ikke diktaturer er bekjent av.

Jeg spør: Hvilke kjøtthode av en politiadvokat kan fatte et slikt vedtak? En menneskekylling som ble skremt av en hund i fjerde klasse på skolen, som har mareritt om det et par netter i måneden, og som er på hevntokt? Mon tro om han har like mye forståelse for vedtaket hos politifolka i hundepatruljen. NEPPE! De tør bare ikke si noe!

Selvfølgelig har dansk dyrebeskyttelse, kennelklubben, foreningen for danske dyrleger og mange enkeltperson reagert. Men bare en mann tok affære med fare for sin egen jobb. I full politiuniform møtte Lomholt opp, tok med seg hunden fra ventecella(kennelen) - og gjorde seg til helt. Samtidig er det jo stor grunn til å tro at han mister jobben.

Også den norske Hundeloven har store mangler. Den gir hundeieren og hunden en hel del påbud men svært få rettigheter. Dyrevelferd i Norge er et akterutseilt tema. Det er i praksis fritt frem for dyreplagere og hysteriske motstandere av dyr mens man totalt glemmer dyra og at vi faktisk har med levende individ å gjøre. Herregud! Jeg merker jeg blir forbanna bare jeg tenker på det. Men en ting forundrer meg:

Hvordan går det an å fatte slike lover? Hvilke "dyrekjære" folk har vi som kommer med slike lovforslag - og hva slags nasjonalforsamling har vi som vedtar dem? Hvor var foreksempel Norsk kennelklubb (NKK)når den norske Hundeloven ble laget?

Jeg hverken så eller hørte NKK i media - der hvor de blir sett og kan oppildne opinionen. Hvor var Dansk Kennelklubb i 2010? De burde for svingende fått med seg folket og samtlige hundeeiere lenge før loven ble vedtatt. Kom ikke til meg å si: "Jammen vi protesterte jo" Det holder ikke. Det er for slapt. Vis muskler!!! Stå på barrikadene for hundens rettigheter i samfunnet.

Når skal hundeorganisasjonene forstå at de er der for  mange tusentalls hundeiere og hunder som trenger noen som kjemper også for deres rettigheter? De er ikke der for å dyrke egen makt - enten de er ansatt eller er valgt. Er det snart på tide å få inn fagfolk fra næringslivet til å drive kennelklubbene? De trenger fagfolk på PR & informasjon og lobbypolitikk samt bedriftsledelse. Kanskje på tide at man ikke får verv og jobber i skandinaviske kennelklubber fordi man enten er dommer eller ringsekretær....

I Danmark har folkeopinionen fått politikerne på banen. De sier at de skal se på Hundeloven - som bare er tre år gammel!!! Kunne de for svingende ikke sett skikkelig på den den dagen den ble vedtatt? Det burde de pinadø gjort i Norge også!

Hunden Thor befinner seg på et ukjent sted.  En anonym kvinne har snakket med Ekstrabladet i Danmark og fortalt at hun har hunden. -Ingen finner den - om de så leter på månen, sier hun til avisen.

-Jeg valgte å sette hjertet mitt foran politimoralen, sier Lomholt som er suspendert fra jobben. Hmmm. Kanskje flere politifolk skulle tenkt slik i andre saker...?

Uansett: Mannen med baller heter Lars Bo Omholt. Han er dansk og han VAR politimann. RESPEKT!!!!

Historien om 500 griser som ble sultet til døde i Vestfold, forteller oss at politikerne her hjemme må våkne når det gjelder dyrevelferd. Nå går heldigvis politikere i både Frp og Venstre inn for dyrepoliti i Norge, slik de har det i Sverige - og ikke minst i USA. Her har man egne TV-serier som følger dyrepolitiet på jobb. Etter min mening glimrende TV. Media, i samarbeid med myndigheter,  må brukes for å avsløre mishandlere, de som vanskjøtter og overgripere mot dyr generelt. Derfor blir jeg sjokket når Mattilsynet ikke synes at dyrepoliti er en god ide. Til TV2 sier Assisterende tilsynsdirektør i Mattilsynet, Ole Fjetland:

– Man kunne alltids vært mer til stede, men man kan ikke være over alt hele tiden. Og når det gjelder akkurat denne typen tragiske hendelser, så viser erfaringen at mer kontroll og økt tilsyn ikke er svaret, sier Fjetland.

Ole Fjeltland: Du tar feil. Grundig feil. Vi trenger lover som sikrer dyras rettigheter - og vi trenger et kontrollorgan som har tid og prioriterer slike saker. Det er tid for det nå!

Verdenslansering av Sandefjord-trubadur som brukte fem år

Elling Hem har brukt fem år på å skrive sangene til sitt første album. Det ble lansert denne uka. Foto: Tor Lindseth

Det jeg skriver her, er ren reklame. Reklame for en kjernekar som har brukt de siste fem årene på å skrive låter han syntes var gode nok til å utgjøre et album. Sammen med sin produsent har han satset på å få frem sin musikk uten store markedsbudsjetter og masse ståhei. Mannen vi snakker om heter Elling Hem - og både han og musikken ruler.

Jeg er til de grader inhabil. Hvorfor? Fordi jeg liker karen. Han har blitt en god kompis. Elling Hem er 42 år, kommer fra Sandefjord, livnærer seg som trubadur, spiller ute hver eneste helg, koser seg på scenen med gitaren og alle coverlåtene som sitter spikra i hjernebarken etter 10 år på scenen. Han har en enorm kontakt med publikum. Elling er populær. Nå har han fått oppfyllt drømmen. Her er verdenslanseringen av videoen med låta "Pusterom", en nydelig ballade. Vi spilte faktisk inn denne videoen sist torsdag i et hønsehus i Sandefjord. Ja, du leste riktig. Vi hadde ikke råd til studio.

http://www.youtube.com/watch?v=59kRDU6Tz50

-Jeg har gjort det. Kommet med egen plate med egne melodier og med egen tekster. Jeg er stolt. Og jeg håper folk liker det, sier han. Det er lettbeint popmusikk som grenser til røff rock, country og rolige ballader. Alt sunget med sjel. Med seg på laget har han trollmann-produsenten, Henning Hoel Eriksen, mannen som oppdaget Plumbo og som kan få maksimalt ut av artisten uten at pengene renner ut av konto. Hoel Eriksen fikk orden på den viltre gjengen fra Sande. Og skapte en suksess. Spørsmålet er om han klarer å få til en suksess med Elling Hem? Spørsmålet er om Elling vil synes godt nok i et norsk musikk-miljø som fostrer talenter på løpende bånd om dagen? Jeg synes han fortjener det. Jeg vil derfor gjerne hjelpe til. En 42-åring fra Sandefjord trenger den drahjelpen han kan få. Låta "Forfra" er ei gladlåt. Vi fant en bakgård med noe grafitti i Sandefjord - og slik ble resultatet.

http://www.youtube.com/watch?v=lwIZxvLL2hg

Derfor har jeg tatt meg litt betalt men dog veldig lite for å lage Ellings musikkvideoer. Som utflyttet til Tyskland, koster det jo for en stakkar å komme seg hjem til gamlelandet med kamera for å bruke litt tid sammen med Elling. Det har resultert i tre videoes, alle skutt på en dag og redigert på den neste. Vi vet at det ikke blir noen Oscar-nominasjoner av dette, men det gir jo dere et aldri så lite innblikk i en ukjent manns verden. Og musikken er fengende. Synes i all fall jeg. Her er videoen av ei anna låt. "Alt jeg gjør". Også den spilt inn i Sandefjord i fjor høst

http://www.youtube.com/watch?v=2bJA1ABPsew

-Jeg får god respons på låtene når jeg spiller dem ute. Nå samler jeg et knallband for nå skal vi ut på veien, sier Elling. Som vet at live-opptredener er det som bygger karrierer i Norge. Han møter platekjøperne der de hører hjemme. Ute på byen, på utesteder og konsert-arenaer. Hvis jeg får komme med et råd. Hør låtene og gå på konsert med Elling.

Men jeg presiserer:  Denne reportasjen er IKKE uavhengig og fri journalistikk. Dette er renspikka reklame for en flink og dyktig fyr. Inhabiliteten lenge leve!!! Da har jeg gjort mitt. Dere får dømme sjøl. Her er en minidokumentar om Elling Hem. Da får dere det med hans egne ord. God stemning!

http://www.youtube.com/watch?v=POajGugR1L4

 

Lite norsk jubel i ski-VM-dessverre...

Hvordan står det egentlig til med norske vinteridrettsutøvere som nå går inn i en VM-periode? Svaret er:  njaa… Vi har noen enere, men deretter er det dessverre ganske tynt. Og siden jeg tviler på flere av enerne er jeg redd for at dette kan bli en laber VM-måned. La meg forklare:

ALPINT, VM SCHLADMING: I alpint  har vi Aksel Lund Svindal. Aksel er vår ubestridte ener som kan vinne når som helst og hvor som helst i fartsdisiplinene. Kjetil Jansrud er ikke så jevn, men på gode dager er han helt der oppe. Vi skulle bare ønske at han hadde vært der oftere, men vi kan rett og slett ikke forvente oss noe mer av Kjetil. Vi kan bare håpe. Forøvrig er det tynt i rekkene på herresiden. Dessverre. Altfor ofte består det norske verdenscuplaget i alpint av to menn, Lund Svindal og Jansrud.  Jeg husker svunnende tider:  Med Jagge, Aamodt, Kjus, Skårdal & Co. Da hadde vi vinnersjanser over hele fjøla. Hvorfor er det ikke sånn nå? Er det for gromt å stå på brett slik at vi mister rekrutteringen til nedoverski? Jo, kanskje, men i junior-VM alpint har Norge vært en dominrende nasjon de siste årene. Det ser rett og slett ut som om talentene blir for lette når de skal opp med de store gutta.

Så også på damesiden. Jeg jublet for Lotte Sejersted i fjor, men så langt har det vært tynt fra den kanten. Første dagen i VM for Lotte er rett og slett nedslående. En skade i oppkjøringen kan ha hatt mer å si enn vi kanskje trodde. NIna Løvseth har  kjørt bra i oppkjøringen til VM, men er realistisk sett ikke soleklar pallefavoritt. Vi får håpe på en heldig dag, men jeg føler likevel at jentene har noe positivt på gang. De trenger et par sesonger til med opplegget de har nå. Skal vi si Sotchi?

Sorry Aksel. Jeg er av en eller annen grunn ikke optimist før alpin VM. Jeg sitter med følelsen av at det ikke blir noen gullmedalje på Norge i Schladming.

Her er det noen bilder som jeg tok under VM i Holmenkollen for to år siden. Mon tro om Northug stopper opp foran målstreken i Val Di Fiemme? Teksten fortsetter under bildene....

LANGRENN, VM VAL DI FIEMME: I langrenn får jeg ikke helt godfølelsen på Petter Northug om dagen. Selv om han er mesterskapsløper, er det en ujevn sesong han har levert frem til nå. Veldig bra den ene dagen, under pari den andr.  Tour de Ski var en skuffelse, både for han sjøl og for oss andre. På distansene er det likevel Petter vi må sette vår lit til mens vi kun kan forvente oss overraskelser fra de andre gutta. Likevel føler jeg at VM i Val Di Fiemme blir Dario Cologna sitt store mesterskap. Dario fortjener et mesterskap med triumfer nå. Han har vært veldig bra så langt i sesongen sett under et. Samtidig  tror jeg vi skal passe oss for seierskåte russere. Ingen satser mer og ingen har mer penger å satse for enn dem. De ser frem i tid - mot et OL på hjemmebane - men allerede når har de begynt å vise muskler.

 På damesiden er det Marit Bjørgen som er den store favoritten. Outsidere her er Therese Johaug og Justina Kowalszyk, sistnevnte suveren i Tour de Ski, men på linje med Cologna, dominerer hun ikke mesterskapene. Marit har vist seg jevnt sterk og med den rutinen hun nå har, skal det mye til om hun bommer på formen til VM. Bare sykdom kan sette henne ut.

I langrennssprint er det mer åpent. I tillegg til å være i god form, er det ofte tilfledigheter som avgjør. Jeg tenker da på fall, stavbrekk, ødelagte ski etc. Min personlige favoritt er Pål Golberg, et kjempetalent som jeg tror vil blomstre for fullt mot OL. Klaffer alt på dagen, er han på pallen i Val di Fiemme. I OL i Sotchi kan han stå helt øverst. Men dette blir en kamp mellom nordmenn og svensker. Det skulle ikke forundre meg om sprinten blir Northugs sterkeste kort i dette VM. Hellner? Svaret er nei.

Jeg tror den eneste gullmedaljen i herrelangrenn kommer på stafett. På damesiden tar Bjørgen to individuelle og Johaug den lengste distansen. Selvfølgelig vinner Norge stafetten. Hurra!!

SKISKYTING, VM NOVE MESTO: På skiskyting har vi en dronnning. Tora Berger må finnne seg i å stille som favoritt på det meste. Og har hun klart å beholde formen i pausen før VM, er det vel ikke mange som kan stoppe henne fra i alle fall to gull i Nove Mesto. Jeg tør ikke ha noen forhåpninger til de andre norske jentene. De må ha tur for å lukte på pallen.

På herresiden er det franskmannen Martin Fourcade som er favoritten. Hvis Emil Hegle Svendsen får mer stabil skyting, er han den eneste som kan tukte franskmannen. Personlig hadde jeg synes det hadde vært morsomt om Ole Einar Bjørndalen viste seg frem fra sin aller beste side. Da ville han vært vanskelig for de fleste, men Ole Einar har ikke lenger den posisjonen han hadde og vi har ikke lov til å forvente oss altfor mye av Ole Einar. Jeg tror ikke han er så mye dårligere nå enn han var. Det er bare de andre som har blitt såpass mye bedre.

To gull til Tora, et gull til Emil. Gutta vinner også stafetten.

HOPP, VM VAL DI FIEMME: Så hopperne: Nordmennene har tatt et gigantsteg med sin nye trener Alex Stöckl. Vi har tre hoppere som alle kan kjempe om gullmedaljen på en god dag: Jacobsen, Bardal og Hilde. Jeg husker med glede Anders Jacobsen sin  Tysk-Østerrikske-hoppuke. Den var fantastisk. Et utrolig comeback av Anders. Men så gikk lufta ut av Hønefoss-ballongen - og selv om Zakopane var bra, står ikke Sapporo og Vikersund i stil. Anders Bardahl er jevn, men å være jevn er ikke godt nok til å ta gull. Tom Hilde er kanskje den jeg har best følelser for i VM, selv om Jacobsens come-back sesong hadde blitt usedvanlig hvis den ble kronet med et VM-gull. Jeg er usikker, men vi får snart svar på VM-formen. Før Val di Fiemme, skal hopperne nemlig konkurrere i Klingenthal og Oberstdorf (skiflyvning). Her må nordmennene vise form og vise muskler for å få et psykisk overtak på østerrikerne. At det er nordmenn helt der oppe i VM, er jeg rimelig sikker på, men gullmedaljen henger i en tynn tråd. Dessverre. Ingen VM-gull i hopp heller. SØREN HELLER!!!

Heller ikke Anette Sagen, som har vist seg frem på en veldig positiv måte denne sesongen, tar gull. For kvinnehopp og interessen i Norge, håper jeg på at jeg tar grundig feil. Endelig begynner skihopping for kvinner å få aksept, men media derimot, viser liten eller ingen interesse for kvinner i lufta. Jeg tror og håper på en pallplass for Anette, men altså ikke på gull.

KOMBINERT, VM VAL DI FIEMME: I kombinert er det Erik Frentzel fra Tyskland som har vært den jevneste i de siste rennene frem mot VM.  Mikko Kokslien viste seg brukbart frem i de siste rennene, Magnus Moan er alltid med og kjemper om tittelen hvis han får brukbar klaff i hoppbakken. Men likevel er det for ujevnt til at jeg tror på gull her. Vi skal være fornøyd med en pallplassering.

TO KLARE FAVORITTER: Hvis vi oppsummerer, er det jentene som er våre sikreste gullkort. Tora Berger og Marit Bjørgen peker seg ut som våre store favoritter. Men jeg, den fødte optimist, er usikker på flere norske gullsjanser.

USIKKER: For VM i de nordiske grener, er jeg kanskje mest usikker på arrangøren i Val Di Fiemme. De har hatt problemer med både bredbåndslinjer og arrangementet de siste årene. Ikke så lett å være pressemann i den Italienske dalen som ikke på langt nær er så sjarmerende som mange andre flotte plasser i Syd Tirol. Det må være ekkelt å være arrangør i et mesterskap etter folkefesten i Holmenkollen for to år siden.

 

De bildemanipulerer hundene sine. Ren juks!

Maniupulering av hundebilder hos oppdrettere og hundeeiere blir mer og mer utbredt. De fleste har vel fått med seg at jeg sjøl har rasen schæferhund. Derav har jeg tilgang på mange bilder fra hele verden av denne rasen. Motivet er todelt: Noen vil ”selge” kvalitetene til sine egne hunder og avlshunder, andre vil vise frem hvor bra oppdrettet deres er. I dag fikk jeg tilsendt et bilde på email av en schæfervalp på noen få måneder. Det var rett og slett ”kleint” å se hva man hadde gjort med denne stakkars hunden som i seg sjøl nok er mer enn bra nok.

Både hundens forbryst og vinkler samt beinas opprinnelige stilling er tuklet med. Jeg gidder ikke si så mye om det, annet enn at dere må gå inn på bildet selv. Her har jeg kommentert via grafikk og piler hva som er gjort med bildet.

Her har jeg prøvd å forklare hva som er gjort med bildet av denne schæfervalpen i et bildemanipuleringsprogram.

Samtidig har jeg tatt for meg deler av en avlshanne som blir mye brukt i Skandinavia. Som voksen hund er dette et av de grelleste eksemplene jeg har sett når det gjelder bildemanipulering. Hvem gidder å bruke en avlshanne som bare har en fremfot? Se sjøl! Hvis det er en trøst, er ikke hunden er ikke alene om å fremstå slik på bilder. Jeg har også tatt en kikk på de 12 første hundene fra verdensutstillingen for schæfere for to år siden. Her kan man se bildene som ligger på en stor database for hunder, www.pedigreedatabase.com. 9 av 12 hunder var tydelig manipulert. Jeg har tatt deler av hunden som jeg nevnte innledningsvis og brukt piler og grafikk for å fortelle.

Her har jeg tatt for meg to deler av en hund for å vise hva som er gjort for at den skal fremstå bedre enn den er.

Hvor ille er det at bilder blir manipulert? For valper og unge hunder fremstår det for meg bare som komisk. At folk gidder å drite seg ut på den måten, sier jeg bare. På avlshunder blir det straks mer alvorlig, enten det er tisper eller hannhunder. For valpekjøpere, er det mange som ser på foreldrene og kjøper valp fordi foreldre ser fine ut på foto. For oppdrettere som skal bruke en hannhund i avl, og som bruker bilde som underlag for å se hundens anatomiske kvaliteter, fremstår dette for meg som ren juks. Og når det er folk som kjøper hunder på bakgrunn av strøkne, men dog manipulerte bilder, er det rett og slett bedrageri.

Etter det jeg erfarer og hører, er bildemanipulajson av hunder i hundeverdenen utbredt blant mange raser der hvor anatomi og utseende er utslagsgivende. Hvorfor? Fordi det handler om penger og prestisje. Får man gjort noe med dette? Nei. Det er fritt frem for alle som har en computer med et bildemanipuleringsprogram. Og har man ikke et øvet øye, er det vanskelig, ja jeg vil si, umulig for de fleste å se.

Har jeg et øvet øye? Ja, det kan man vel påstå. Jeg er fotograf både innen stills og video og har arbeidet med denne delen i media sammen med journalistikken i snart 30 år. Kort fortalt: jeg vet hva jeg snakker om.

Det eneste man ikke kan kritisere noen for, er det mange kaller for fargemanipulasjon. Dette avhenger helt av hvilke lys hunden fotograferes i, av kameraets innstilling på hvitbalanse og til slutt skjermen du ser bildet på. Så her er det fritt frem for all UTEN at man kan tillegge folk for mye kritikk.

Men igjen: Dette beviser noe av det jeg har hevdet hele tiden. Hundeverdenen jukser, både fra offisielt hold og fra utøvere av hundesport.

Er schæferhunden så håpløs?

Dette er min egen hund, Esko del Giarizzo. En utmerket familiehund, utdannet innen IPO - og en kar som rent sosialt takler de fleste situasjoner. Er han for mye vinklet bak? Skulle han vært rettere. Og er speisalutstilling av schæfere ren galskap?

I mine saker om NKK og systemet rundt bedømming, er det mange som uttaler seg kritisk til Norges største hunderase,  schæferhunden. Men vet de egentlig hva de prater om? Er dette bygd på statistikk eller fakta? Her har jeg kommet over en film om schæferen og hva den står for. Se den og tenk litt på følgende:

http://www.youtube.com/watch?v=036Q1hiYVZ8&feature=youtu.be

Hva skal en schæferhund egentlig brukes til? Mange vil ha en pen og funksjonsdyktig hund, andre en ren familiehund. Og hva med sykdomsbildet? Er det slik at alle schæfere sliter med allergier, HD og AD problematikk, schæferhund-romper og ikke minst at de er farlige hunder som angriper mennesker, dvs er ustabile i gemyttet?

Noen klager på vinklingene bak og sier at det ikke er normalt at en hund går på den måten den gjør, at dette er helsefarlig for hunden og at man ikke vil ha slike schæfere.  Er det verre enn at schæferen, som er såpass vinklet bak, løper slik den gjør kontra raser som er helt rette i bakbensvinklingen? Trykk på bildet for å få det større!

Her ser dere utviklingen på verdensvinnerne i brukshundklasse schæfer hann. Har det gått riktig eller feil retning med utstillingsschæferne?

Og hvordan tror dere schæferhunden avles? Er det en markant forskjell på avlen på de som avler iht Norsk Schæferhund Klubs regler eller de som avler på individer uten samme krav? Kan dette ha noe å si på sykdomsbildet? Og hvilke garantikrav kan eksempelvis Norsk Schæferhund Klub gi de som kjøper hunder fra tilsuttede oppdrettere.

Mange mener at bruksdyktigheten til schæfere er utblandet og at de har blitt for mye familiehunder?

Spesial-utstilling av schæfere er helt annerledes enn andre raser. Det er betydelig mer action enn i andre raser. Er dette totalt galskap eller er det mer utfordrende enn i andre raser? Passer det å vise frem brukshunder i dress og slips uten at man forlanger bruksresultater? Her er en reportasje jeg har lagd for TV2 fra årets verdensutstilling i Tyskland.

http://www.youtube.com/watch?v=wm0HpxN13Dg

Hva mener dere? Det hadde vært fint om både tilhengere og motsandere av rasen uttaler seg for dette er en viktig diskusjon.

 

 

Tromsø-politiet etterlot hjelpeløs hund alene på øy i havgapet

Dette er Trym. Her får han hilse på sin eier etter å ha vært alene på en øde øy i to dager. bare innsatsen til Lill-Hedvig Greaker reddet hunden fra en grufull sjebne. (Foto: Privat)

I følge Lill-Hedvig Greaker i Tromsø ble buhunden Trym etterlatt alene på en øde øy langt ute i havgapet av både Tromsø-politiet og helsevesen da de måtte flytte en eldre mann inn til fastlandet. Hunden var mannens beste venn og han var etter det vi erfarer veldig fortvilet. Episoden skjedde for et år siden men har ikke vært omtalt så mye. I et år har den vandret rundt på Facebook.

Komiker og foredragsholder, Anders Tangen sier i en kommentar på Facebook:

"Hva pokker er dette! Politi og helsevesen har plikt til å redde alle levende vesener. Dårlig behandling av dyr gjør meg nesten mer forbanna enn dårlig behandling av mennesker. For dyra blir ikke spurt om hva de ønsker. De er prisgitt at vi mennesker vil dem vel!!"

Hunden ble forlatt ute på øye 05.01.2012, for et år siden. Alle fastboende på øya var bortreist. Hunden måtte klare seg selv.

Hundevennen Lill-Hedvig Greaker engasjerte seg kraftig da en hund tilhørende en eldre mann ble etterlatt alene på en øde øy i havgapet av Tromsø-politiet og helsevesenet. (Foto: Privat)

Lill Hedvig Greaker fortalte den gang på Facebook:

" Jeg fikk høre om dette sent torsdags kveld. Beboeren er veldig nær familien, og har bodd der ute på øya i familiens hus. Jeg reagerte umiddelbart og tok en telefon til vakthavende ved Politivakten i Tromsø for å høre hvorfor hunden var etterlatt der ute alene. Der skal den ikke være... 

I tlf møtte jeg en hyggelig dame som virket sjokkert over historien jeg fortalte. Hun gikk igjennom loggen som var skrevet i etterkant av hendelsen, men kunne ikke finne noen informasjon om hunden. Hun spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at hunden var der, eller at den kanskje hadde vært ute og politiet ikke hadde sett den. Men da jeg sa at jeg var hundre prosent sikker på at hunden var tilstede i huset, da den aldri går uten sin eier, sa hun at hun måtte sjekke dette nærmere og ringe til operasjonsleder, for så å ringe meg opp igjen. 

Etter en tid ringte hun meg opp igjen, og det første hun sa var, " Jeg kan ikke fatte at de lot hunden være igjen der alene!!!!", for så å fortelle at hun skulle sette opp ett oppdrag på dette dagen etter og at de samme folkene som forlot hunden der skulle utføre oppdraget med å få hentet den. Hun beklaget at de ikke hadde mulighet til å hente hunden på natten. Jeg ga beskjed om at hunden skulle leveres hos meg. Det er jeg som har gitt beboeren hunden i utgangspunktet og jeg ønsker derfor hunden innad i familien." 

Fortalte altså Lill hedvig Greaker i en gripende fortelling på Facebook. Men det skulle ikke gå helt etter planen. Politiet var neste dag ikke fullt så samarbeidsvillige.  Greaker fortalte videre:

"Fredag morgen ringte jeg for å høre om de var på tur ut for å hente hunden, og hvilket klokkeslett han ville bli levert her hos meg, men da møtte jeg en mindre hyggelig person i andre enden og fikk ett hardt slag i ansiktet da jeg ble fortalt at de ikke hadde tenkt seg ut å hente hunden alikavel. De hadde heller ikke tatt hunden med seg for at de ikke visste hva de skulle gjøre med den. Hunden hadde da vært alene i over 24 timer. De måtte se ann situasjonen først, så skulle de komme tilbake til saken senere. Jeg ble da rimelig ergelig i telefonen og sa at dette var dyremishandling og at jeg nå fikk se hva jeg gjorde videre i saken." 

For Greaker skulle det bli enda mer kjemping mot øvrigheten som IKKE ville ta noe kritikk for den lille hunden.  Hun fortsatte å ringe, men lett var det ikke. Greaker fortalte:

"Det første politiet da sier i tlf, er at han oppfatter at jeg ser situasjonen som en politisak, men at de ikke har hatt noe å gjøre med saken annet enn å bistå helsevesenet i oppdraget. Jeg sier da at jeg med sikkerhet vet at det var politiets avgjørelse at hunden ble etterlatt fordi de ikke ville ta den med seg. Jeg vet dette da legen som var med under oppdraget er den som har snakket med oss i familien og sagt at hunden ble etterlatt fordi politiet nektet å ta den med seg. Det var legen som gjorde oss oppmerksom på at hunden var blitt etterlatt. Det var hun som ordnet med vann og mat til han før de forlot øyen, for at han iallefall skulle klare seg i ett par dager. Uten henne ville ingen visst at Trym satt alene igjen på øya. Men politimannen i andre enden ba meg bare ta kontakt direkte med operasjonsleder for hendelsen. 

Jeg ringte så denne politimannen, som prøvde å legge seg flat og som gjorde seg veldig forståelsesfull og beklaget så mye det som var hendt. Han sa at helsevesenet prøvde å finne på en løsning for å hente hunden. Oppi alt dette begynte han å spørre når neste ferge gikk utover til øyene. Da jeg sa at denne gikk i dag fikk jeg spørsmål om at kanskje jeg kunne ta turen utover til øya å hente hunden. Til opplysning er dette en tur som tar over 5 timer tur/retur, og dessverre hadde jeg ingen mulighet for dette. (Jeg hadde mer enn gjerne hentet hunden om det hadde latt seg gjøre) Jeg spurte da om de ikke kunne gå med legebåten som de hadde brukt dagen i forveien, men da fikk jeg til svar at det var helt uaktuelt da den kostet 4000,- bare å starte motorene på, og at den ville være borte og ute av tjeneste i over tre timer på oppdrag for å hente hunden. Vi måtte finne en annen løsning... "

Greaker ga seg ikke, og etterhvert kommer det en løsning som gjør at hunden etter to døgn innesperret i huset endelig fikk komme seg til fatslandet og bli tatt hånd om. Hun forteller videre:

"Jeg har brukt hele dagen i telefonen, samtaler hit og dit... Vi i hele familien har engasjert oss for å få hunden bort fra øyen. Vi har ordnet slik at Trym ikke skal være alene og etterlatt til seg selv.. Hva har politiet gjort annet enn å fraskrive seg ansvaret for at de har latt hunden være igjen ute på øya? Ikke ett eneste menneske kunne se til han... Han var helt alene der ute. Innestengt i huset med litt mat og vann... Ingen muligheter for å gå ut å gjøre fra seg... Hunden var ikke engang nevnt i politirapporten, å det hadde neppe blitt gjort noe om ikke jeg hadde ringt å gjort de oppmerksomme på at hunden sto igjen. Han ville vært glemt... 

 I 19-20.00 tiden fredag kveld ankom fergen, ombord der vår gode samaritan som skal se til at Trym har det bra og senere ta han med hjem til oss. Hunden har vært alene i over ett og ett halvt døgn... 

Jeg stiller store spørsmålstegn med hvordan politiet har hansket med denne saken. At de ikke vet hva de skal gjøre med hunden er ingen unnskyldning for å etterlate den ensom og mutters alene på en øy... attpåtil innestengt..."

Sa Lill-Hedvig Greaker.

Jeg sier: Norsk Dyrevelferd trenger en lov som  i mye større grad sikrer dyreliv mot hjerteløse mennesker. Uavhengig av om du er politimann eller lege: Man lar ikke en hund bli igjen alene på denne måten. I dette tilfelle bør det bli nasjonalt ramaskrik og represalier for politimannen som tok denne avgjørelsen.

Hva synes dere?

Det hører med til historien at siden Trym har levd livet på landet hadde Lill- Hedvik hjerte til å la den bli en byhund. Så nå er Trym hos broren hennes i Lofoten Han var litt tynn og medtatt etter nesten tre døgn innesperret alene, men har det nå fint. Og den gamle eieren har fått hilse på den. Lykkelig slutt med andre ord.

 

Skal vi tillate proffboksing i Norge med blod, juks og korrupsjon?

Cecilia Brækhus får ikke lov til å utøve sitt yrke i Norge, men hvor farlig er det, hvor umoralskt er det? (Foto: Lasse Evensen)

Bør Cecilia Brækhus få lov til å utøve sin sport i Norge? Bør proffboksing bli lovlig slik det er i resten av Europa?  Skal to mennesker forsøke å ramme hverandre slik at det ultimate resultatet blir knock out?  Skal blod få fri flyt sammen med store penger i en idrett som er full av korrupsjon og  juks? Eller er det rett og slett ikke slik?

Folket har talt. Cecilia Brækhus er årets mest populære idrettsutøver i Norge i en idrett hun ikke får lov til å utføre i sitt eget hjemland. Det er noe totalt selvmotsigende i dette - og en klar front mot front kollisjon mellom det norske folk og norske bestemmende politikere.

Boksing er tøfft. Dette er et "stjernetreff" servert av Cecilia Brækhus. Er det forståelig at norske politikere ikke vi se slikt i Norge? (Foto: Lasse Evensen)

ENORM INTERESSE: I sin siste kamp mot franske Anne Sophie Mathis, klarte Cecilia Brækhus å samle fantastiske 600.000 seere på pygmekanalen VIasat Sport. Joda, Norge er et sportsgalt land i forhold til resten av verden målt i antall innbyggere, men interessen rundt Cecilia er formidabel. Dette til tross for at kvinneboksing fortsatt er i krybben som verdensidrett. Snart skal Cecilia til Las vegas for å møte erkerivalen Holly Holmes, ei amerikansk jente som ikke tørr bokse utenfor sin egen hjemby. Vi kan bare tenke oss mediaoppmerksomheten rundt denne kampen her hjemme. Men fakta er vel at den ikke blir nevnt med et ord i andre utenlandske media - kanskje kun noen lokale amerikanske TV-kanaler. Alt annet vil overraske meg. Det sier litt...

SAUERLAND EVENT: Jeg møtte Cecilia da hun var fersk i Berlin for snart fire år siden og siden har jeg fulgt henne tett både på trening og kamper siden det. Cecilia har vært i stallen til Sauerland Event, kanskje det proffeste managementet en Europeisk bokser kan ha. De holder til i de historiske lokalene ved Olympia-stadion i Berlin og besitter meget høy kompetanse. En ting er at de har en hel haug av verdens beste boksere i sin stall, men de produserer også TV-programmer. En boksegalla i Sauerlands regi er gjennomført proff. Reportasjene som presenterer utøverne under TV-sendingene, er i den absolutte verdensklasse. Og belysningen i salen like heftig som i  de største underholdningsprogrammer. Sauerland gjør boksingen til det det er: Stor underholdning for publikum i salen og foran TV-skjermen og knallhard idrett for utøverne.

ANERKJENT: Når Sauerlands utøvere med Cecilia Brækhus i spissen drar på treningsleir, er de på Tysklands OL-anlegg i Kleinbaum noen mil utenfor Berlin. Anlegget ligger øde til - i en skog. Utøverne bor der og de trener der - med alle fasiliteter tilgjengelig. Dette er tyskernes svar på Toppidrettssenteret. Forskjellen er bare at proffbokserne får lov til å trene her. Det er ute i den store verden anerkjent på linje med andre idretter.

FARLIG IDRETT: Men ikke i Norge. Her mener man fortsatt at det er en farlig idrett. Jovisst er det farlig. De slår jo for å slå motstanderen i svime, dvs knock out. De bruker nevene, riktignok godt pakket inn i boksehansker, men tanken bak polstringen er den samme. Ofte ser vi hovne, blodige, forslåtte ansikter. Dette er noe i dette som strider mot den norske oppfatningen av hva som er riktig og galt. Man skal ikke slå andre. Det er for de fleste en logisk tankegang.

Man diskuterer nå også hvor farlig utholdenhetsidrett kan være der hvor man presser kroppen til det ytterste. I langrennssporten har vi bla sett problemer med hjerteforstyrrelser hos flere av utøverne. Therese Johaug er ikke en av dem. (Foto: Lasse Evensen)

MEN HVOR FARLIG? Men hvor farlig er det? Undersøkelser viser at boksing ikke er mer farlig enn andre idretter og at skadeomfanget ikke er mer omfattende, snarere tvert i mot. Hvor farlig er det sammenliknet med alpinister som kjører utfør i 130 km/t kun iført en tynn skidress og hjelm? Eller hva med bilsport og utforkjøringer? For ikke å snakke om skihopping hvor man svever 250 meter i 100 km/t? Eller sykling? Eller ishockey? Faktisk er fotball den idretten som er mest utsatt for skader. Jeg føler derfor at argumentet om graden av farlighet ikke er så relevant.

JUKS OG FANTERI: Så er det spørsmålet om graden av seriøsitet i proffboksing. Det er hevet over enhver tvil at dette er en idrett hvor mye av resultatene gjennom tidene har blitt arrangert. Kampfiksing har ikke hatt samme alvorlighetsgrad som i andre idretter. Det har for mange vært en del av det å bygge opp en karriere å sette svake motstandere opp mot sterke med beskjed om hvem som skal vinne. Enkelte boksere lever av å være slaktoffer. Man kan derfor i mange tilfeller sette spørsmålstegn ved hvor mye alle disse beltene er verdt.  Altfor ofte møtes ikke de beste bokserne uten at det er store penger involvert. I de fleste andre idretter er det jo ikke sånn. Kjemper man om mesterskap, stiller de beste opp. Kun i amatørboksing er det annerledes med tanke på mesterskap, men proffboksing har levd sitt eget liv i ytterkant av normale idrettsgrener.

Historiene rundt hva som skjer i proffboksing er mange og dessverre er mange av dem sanne. Dette er et argument som fra politisk hold har stått sterkt - i tillegg til farlighetsgraden og målet om å slå hverandre ut.  Det moralske aspektet har således stått sterkt og for mange vært vesentlig når de har laget det urgamle forbudet mot proffboksing i Norge. I historisk perspektiv er dette forståelig.

FØLG MED: Men det gjelder å følge med i timen. Tidene har forandret seg. For det første er Cecilia Brækhus som person en av de beste rollefigurene kampidretter overhodet kan ha. Hun har et stort hjerte bak de hardtslående nevene. Treningsmengdene hun og andre legger ned for å nå toppen, er enorm og betydelig mer enn i norske nasjonalidretter som eksempelvis håndball. Skadeomfanget er ikke større enn i andre idretter samtidig som miljøet i proffboksing har blitt betydelig mer proffesjonalisert og kommet i mye mer ordnede former. Sauerland Event, som representerer Cecilia, fremstår som særdeles seriøse promotorer og er bygd opp som hvilken som helst toppidrettsklubb. De er rett og slett råflinke.

KONKLUSJON: Jeg ser derfor ikke så mange holdbare argumenter lenger for at politikerne skal holde på forbudet. Det må være en likhet for loven til å utføre sitt yrke i Norge uansett om det innebærer en viss risiko. Og når folket også stemmer henne frem på denne måten, er ikke de styrende politikere samstemt med folket - selv om det ikke er så unormalt i Norge.

STØRRE TV-KANAL: Jeg skulle bare ønske, for det norske idrettspublikum sin del, at en større TV-kanal enn Viasat sport hadde TV-rettighetene til Cecilias kamper. Ikke bare hadde produksjonen blitt bedre, men sjansen for at proffboksingens legalisering i Norge hadde vært større. Media har makt, enkelt og greit. Når det er sagt:  Viasat er de som betaler Cecilias lønn, men med hennes populæritet i dag, burde nok også både NRK, TV2 og TVNorge vist betydelig interesse da rettigheten ble lagt ut for salg. Dog er det lett å være etterpåklok. Mao: Et lurt trekk av Visat Sport å sikre seg rettigehetene til Cecilias kamper i årene som kommer.

Er Drillo en surmaget mann og har Idrettsgallaen mistet sin betydning?

Begynner Drillo å bli en eldre, bitter og surmaget mann? Han sier han hater Idrettsgallaen og mener at hans eget landslag er undervurdert. Da kan jeg opplyse Drillo om at toppidrett er underholdning for folket og ikke noe annet. Breddeidrett derimot er særdeles samfunnsnyttig. Men har Idrettsgallaen mistet sin betydning? Den er jo nesten blottet for vinteridrettsutøvere? Snart er det et TV-show med artister uten idrettsfolk.

Cecilia Brækhus er syk og velger å holde seg hjemme i Tyskland under Idrettsgallaen. (Foto: Lasse Evensen)

BLENDET: Jeg følger Drillos argumenter vedrørende håndball-jentene. Der har både folket og sportsjournalister vært blendet av resultatene i en miniidrett. Om det er en bedre prestasjon enn slåsskjemper med skøyter og puck, er jeg også usikker på. Internasjonalt er det flere på isen enn på det faste banedekket inn i en varmere hall. Og innsatsen fra hans eget landslag, skal jeg la ligge. De bør vel først klare å kvaifisere seg til et mesterskap før de skal bli vurdert, verdensomspennende idrett eller ei. Har Drillo kanskje glemt at fotballspillere først de siste årene har begynt å ta sin egen idrett alvorlig rent treningsmessig i forhold til andre idretter?  Men poenget er uinteressant når alt kommer til alt.

HVOR GJEVT? Spørsmålet er hvor gjevt disse prisene på Idrettsgallaen henger for utøverne? Det viser seg at altfor mange av de som er nominert til priser, ikke møter opp. Hva annet kan man forlange da man legger hele arrangementet til en av de mest aktive idrettshelgene i løpet av vinteren? Terminlista kan da umulig komme som en overraskelse på noen.  Det er jo kun fotballspillere og enkelte sommeridrettsutøvere som har muligheten til å komme - og selv flere av disse velger å holde seg hjemme.  Alpinistene er i Sveits og Østerrike. Langrennsløperne i Liberec i Tsjekkia. Hopperne i Polen, kombinertløperne i Frankrike, snowboarderne i Østerrike og skiskyterne i Rupholding. Og de som ikke er der er enten syke eller på høydetrening - eller har tatt seg en tur til Kanariøyene.

Sånn sett har Drillo helt rett: Denne prisutdelingen har mistet sin glans. Hatet kan ha la ligge. Slike utsagn er enten sagt i affekt eller dumskap.

Petter Northug hadde kastet glans over Idrettsgallaen uansett om han er nominert eller ikke. Men sitedenfor å gå baklengs over mål som her, under VM i Holmenkollen 2011, er han på Kanariøyene. (Foto: Lasse Evensen)

MÅLSETTING: Idrettsforbundet har selvfølgelig en klar målsetting med dette programmet. De ønsker å vise frem toppen av norsk idrett for å samle flere til breddeidretten, selve grunnlaget for idrettsbevegelsen. Eliteidrett er jo reklamefigurene og forbildene. Da må vi bare få se dem i setting hvor fine gallakjoler og mørke dresser er konkurranseantrekket.

LØSNING? Hva kan man så gjøre? Kan man finne et bedre tidspunkt? Romjulen kanskje? For en idrettsgalla der hvor stjernene ikke er med i showet, mister jo underholdningsaspektet. Vi ønsker nemlig å se gledestårer, jubel, et feststemt publikum istdenfor artister som får ekstra PR og ferdiginnspilte VB´r fra idrettsutøvere på et hotelrom som, uten å vise glede, sier mange takk for premien. Det blir rimelig kjønnsløst.

TENK NYTT: Og da blåser jeg i om NRKs superteam lager et bra program, om hvem som får prisene - og om Drillo hater hele greia. Min påstand: Tenk nytt!

Hundefolk livredde for represalier

I forbindelse med mine tre blogger om systemet for bedømning i hundesporten, har det, med underkommentarer, kommet omtrent 600 innlegg fra mine lesere som i alt har talt om lag 50000. Med delinger på Facebook(FB) og dertil hørende kommentarer, er disse blogginnleggene kommentert et sted mellom 3-5000 ganger! Felles for mesteparten av dem, er en gjennomgangstone av enighet samt redsel for represalier.

Denne rasen er ikke godkjent for utstilling i NKK. Biewer Yorkshire Terrier. Blogger har en nydelig hanne. Hundene på bildet er foreldrene til den nye valpen som komme i hus og noen uker.

I tillegg til de offentlige kommentarene på min blogg samt på FB, har jeg fått haugevis med personlige meldinger på fjeseboka samt emailer pluss at folk har ønsket å chatte med meg privat. Felles for disse er at de ikke ønsker at deres navn offentliggjort. De er redde. Ja, noen livredde. Hundesporten er livet deres og de vil ikke bli tatt fra det morsomste de vet. De vil ikke bli utstøtt fra det gode selskap. De vil ikke miste livet sitt. På en annen side er de sterkt misfornøyde, enormt kritiske og de ser klart det urettferdige i systemet. Dette går jo på helsa løs!

UFORLØST MISNØYE: Det ligger enormt med uforløst misnøye og tildels aggresjon ute i hundemiljøet. Hvordan jeg kan si det på bakgrunn av tre blogger? Jo, det er ytterst sjelden at en journalistisk samfunnskommentar i bloggform oppnår det engasjementet på landsbasis.

IKKE ALLE: De fleste er såpass oppegående at de forstår at kritikken av systemet ikke rammer alle i styre og stell samt i dommerfunksjoner. Det er viktig for meg å presisere at langt de fleste gjør jobben sin på et objektivt grunnlag og behandler alle likt. Men det finnes dessverre altfor mange unntak samt at systemet er laget slik at ingen kan verken overprøves, kontrolleres eller endog snakkes om. Nettopp DET er mitt poeng og hva min kritikk i all hovedsak har handlet om.

Det synes faktisk som om 98% av alle innlegg jeg har lest, er enige i mine betraktkninger om at man må gjøre systemet rundt bedømning mer i takt med folks rettferdighetsfølelse i form av mer kontroll av de som dømmer.

SPERRE OPP ØYNENE: Normalt sett burde en jo regne med at en slik massiv motstand  av et system som avler urettferdighet og legger forholdene til rette for juks, burde fått de høye herrer i hundeorganisasjonene til å sperre opp øynene samt gå i seg selv. Jeg har dessverre sporet det totalt motsatte. De tar på solbriller og snur seg andre veien: Når enkeltmennesker som har tilknytning til raseklubber og NKK, har kommentert på bloggenkommentaren min, i hovedvekt ringsekretærer men også noen dommere, kommer det klart frem at de verken har sett juks i praksis eller at systemet er feil. Dette gjelder samtlige. Jeg skulle ønske de hadde rett, men det har de pinadø ikke. Om dette skyldes naivitet, dumskap eller rett og slett løgn, skal jeg ikke uttale meg om. Men det burde jo ringe i alle fall en liten bjelle…

Kun en kommentar har kommet fra NKK sentralt: Den henviste kun til klubbens regler,  og disse reglene skulle visstnok gi et syn på NKKs mening. De ramser opp regler for dommere og for utstillere som i for seg sier at det ikke er lov å jukse. For det første er ikke disse reglene gode nok, for det det andre er det jo slik at hvis ingen kontrollerer at disse reglene ikke blir fulgt opp ved oppsøkende virksomhet, vil de sjelden eller aldri fungere.

FORSKJELLSBEHANDLING: Skal du påpeke juks eller overtredelser av regler, er eneste mulighet å skrive en klage – enten fra dommere og ringsekretærer eller fra utøvere av hundesport, eksempelvis utsillere. Men i klagens behandling, synes det en klar forskjellbehandling: Dersom en dommer legger inn en klage, resulterer det som oftest i en negativ dom for den innklagende. Dersom en utøver legger inn klage på en dommer blir denne ALLTID avvist med et betydelig høyere krav til bevis. Hva om vi som land hadde lover, men ikke et objektivt politi som drev oppsøkende virksomhet? Hva om sivile domstoler bare trodde på øvrigheten og dømte ensidig? La meg forsiktig si at land som har et slikt system, ikke kalles demokrati.

LØGN OG USANNHETER: Når en klage/rapport fra en utøver av hundesport sjelden eller aldri fører frem, sier man jo indirekte at disse klagerne kun farer med løgn og usannheter. Snakk om generalsiering. Er det noe rart at folk gir opp og ikke orker?  Klager man på en dommer , løper man samtidig en stor risiko. Risiko for å bli offisielt utestengt – og for å bli straffet i bedømning hvis de deltar i konkurranser i etterkant. Risiko for represalier.

I ytterste konskvens kan dette synes som et kynisk maktmisbruk hvor man bruker redsel som våpen for å kneble folk.

REDDE: Og ja: Folk er redde. Virkelig redde på en slik måte at det for enkelte ødelegger helsen. Folk elsker hundene sine, mange lever for og med hundene sine, men altfor mange føler at urettferdigheten regjerer og at de ikke kan si fra. Altfor mange føler seg maktesløse.  Er et system som fremkaller disse følelsene noe vi vil ha?

Jeg kom i min forrige blogg frem med noen konstruktive løsninger for å få bukt med noen av de problemene jeg med flere har skissert. Leser man dem, er det ikke så mye som skal til for å gjøre en betydelig mengde mennesker mer fornøyd og på den måte lage et bedre miljø. Jeg skulle ønske så inderlig at man fra sentralt hold i NKK hadde gitt et signal som følger:

"Vi har lest bloggene, lest mange av kommentarere – og er lei oss for at så mange mennesker føler det på denne måten. Å forandre et system tar tid, men for oss skal hundesport være morsomt og samtidig en viktig brikke i samfunnsutviklingen i Norge. Vi er glade for de meningene som nå kommer frem og lover at dette skal bli brakt på dagsorden hos oss i tiden som kommer."

DET hadde vært et lurt trekk. Det hadde fått diskusjonen til å stilne. Og det hadde kanskje gitt et håp. Men så langt er det total stillhet fra NKK og raseklubber utenom svaret som henviste til et sett med upraktiske regler som ikke blir fulgt opp.

De regner vel med at denne stormen vil gå over av seg selv.

Til slutt en personlig bønn til dere utstillere og andre utøvere av hundesport. Hvis dere er så forbanna redde for at dere ikke skal vinne den pokalen eller den sløyfa og ikke står opp mot redselspropaganda og maktmisbruk, kan dere på sikt takke dere sjøl. For utstillingsvakre og flinke hunder varer ikke evig.

 

 

Frustrasjonen råder: Gode råd til Norsk Kennel Klubb

Det er alltid lett å komme med kritikk. Å komme med konstruktive løsninger, er derimot mer vanskelig. Jeg tror at ved ganske enkle grep kan NKKs troverdighet styrkes ut mot medlemsmassen. På min blogg samt rundt omrking på Facebook og sosiale media har det de siste dagene vært tusenvis av meningsinnlegg. Det viser dessverre mye frustrasjon som NKK, dommere og hundefolk generelt MÅ ta alvorlig.

Her er mine forslag:

Utgangspunkt: NKK lever av medlemmene og deres tilstedeværelse på arrangementer. Derfor: ha en mer ydmyk holdning til medlemmenes meninger og holdninger. Vis respekt og lytt. NKK er der for medlemmene, ingen andre.

Hyggelig: Vær hyggelig når folk tar kontakt. Vær serviceinnstilt og blid.  NKKs organisasjon bør gå på smilekurs og ta i mot kundene på en positiv og behjelpelig måte. Det skal være hyggelig å ringe til NKK. Smil istedenfor å bjeffe.

Priser: Senk priser på deltakelse i konkurranser og aktiviteter. Stadig flere sliter med stram økonomi. Gjør hundesporten mer tilgjengelig. Ha som mål å kompensere inntektstapet i pris med høyere aktivitet og derav store glede.

Vis respekt: Ta innkomne klager på alvor. Se folks frustrasjoner og behandle klager, eller tips om klager, med utgangspunkt i at noe ulovlig kan ha skjedd fra offisielt hold, ikke bare hos utstillere og deltakere. Det er ikke alle som klager bare fordi de er misfornøyd med et resultat. Vis utstilllere og deltakere I NKKs aktiviteter mer respekt.

Undersøk saker selv: Jobb med preventivt arbeid.  Innse at det foregår juks både fra sentralt hold og fra medlemmer. Opprett en egen granskningskommite som kan gripe fatt i saker på tips og EGET initiativ. Driv oppsøkende virksomhet.  Det er ikke alle som tør å legge inn offisielle klager med navn samt betale masse penger for det i redsel for sanksjoner.

Dommerutvalg: Vær mer kritiske til dommerne som er og blir NKKs spydspiss og representanter utad i det aktive miljøet. Lag et dommerutvalg som både på utstillinger i raseklubber og på NKKs egne store utstillinger, vurderer dommernes innsats. Jeg sier IKKE at man kan kontrollere alt, men hyppige uanmeldte stikkprøver vil sette mer press på dommerne til å utføre sine oppgaver mer rettferdig. Slike dommerutvalg kan eksempelvis bestå av tre personer med dommerutdannelse. Vi trenger flere slike dommerutvalg, avhengig av rase og aktivitet. Bruk samtidig færre allround-dommere på NKK-utstillinger og flere rasedommere med større innsikt – og gjerne utenlandske dommere uten kontaktflate i Norge. Ved å tenke slik vil troverdigheten rundt bedømning bli mer troverdig, noe som er bedre både for dommere og for deltakende på prøver, konkurranser og utstillinger.

Stort løft: Dommerne er faktisk i en situasjon hvor de må ta et stort løft for å inspirere nye medlemmer, beholde gamle og se til ukjente marker. Dette gjør de vet å opptre mindre arrogante, være tilgjengelige, forklare hvorfor de tar de avgjørelsene de gjør - og ikke minst -  snakke med folk enten de vil eller ikke. Dommerne må bli mer bevisste sin posisjon, ikke utsette seg for åpenlyse situasjoner de kan bli kritisert for – og forstå at det å være dommer kan være en ensom tilværelse.

Inkluderende: Vær inkluderende og ikke eksluderende. I både raseklubber, brukshundklubber og fra sentralt hold i NKK, har det vært en lei tendens til å eksludere medlemmer, ikke inkludere og ta vare på. Man har gått på jakt for å ta folk. Løs problemene diplomatisk istedenfor å eksludere. Utestengelse  må være siste utvei når alt annet er prøvd. For at medlemstallet, aktivitetene og interessen for hundesport skal øke i den harde konkurransen med andre organisasjoner, eksempelvis Norsk Idrett, må man fra alle hold ta vare på medlemmene og gjøre hundesporten mer hyggelig å delta i.

Samsvar med samfunnet forøvrig: NKKs reglement bør I all hovedsak være i samsvar med de normale lover og regler som eksisterer i samfunnet forøvrig og man bør over en periode tilpasse de reglene som kan virke udemokratiske og som vil stride mot normal rettsoppfatning. Jeg ber spesielt å se på regler og kutymer for habilitet og intigritet som hersker ellers i samfunnet.

Raskere behandlingstid: Få opp behandlingstiden på de oppgavene NKK sentralt skal utføre. Sliter man med sprengt kapasitet, ansett flere folk. Det er økonomi til dette.

Aktiv: Vær mye mer aktiv i offentlige hundediskusjoner. Kjemp for hundens offentlige rettigheter. Ikke la hundeiere bli en pariakaste i dagens samfunn hvor det stadig blir strengere og mer omfattende regler rundt hundehold. Medlemmene trenger en klubb som er med i offentlig politisk arbeid for hundens beste. Stå på barrikadene.

Til medlemmene:

Høyere aktivitet: Still mer i konkurranser og aktiviteter. Vær enda mer aktiv. Delta!!! Vær med å gi ditt bidrag til at miljøet blir hyggelig. Debatten som jeg har reist er positivt ment. Man får ikke bukt med problemer hvis folk blir passive.

Vær ikke redd: Ikke vær redd for å ytre dine meninger. Er du redd for at det kan ha konsekvenser for dine prestasjoner i utstillingsringen eller i andre konkurranseformer med hund, har hundesportens betydning tatt over livet ditt. Du er et et selvstendig menneske som fortjener respekt for det du star for uansett hvor flink hunden din er eller hvor pen han er. Mao: Vis selvrespekt.

Diskuter med dommeren: Ta gjerne en SAKLIG diskusjon med dommeren. Spør hvorfor, still krav, diskuter gjerne bedømmelsen. Husk: Gjør dette ETTER  bedømmingen for alle deltakende hunder er ferdig, ikke mens bedømmingen foregår. Ikke bruk ukvemsord som dum, drittsekk, ikke vis sinne og aggresjon. Og film gjerne hendelsen slik at sakligheten og engasjementet ikke blir brukt mot deg i etterkant . Det er lov til å stille krav til dommere samt være saklig kritisk til en avgjørelse. Med dette legger medlemmene press på dommere til å foreta mer korrekte avgjørelser og til å skjerpe egen komeptanse. Vær stolt av hva du selv kan. Det er IKKE bare dommere som kan hund. En dommer er ikke Gud.

Ta over livet: Ikke la hunden og hundeholdet ta over livet ditt. Ikke la det bli altoppslukende. Verden går ikke under om man taper en konkurranse eller en utstilling. Hjertet ditt slår, lungene puster og hjernen fungerer likevel enten du vil eller ikke. Da er det viktig å bruke de hjernecellene man har til å se fremover. Og ha således mer fokus på eget hundehold enn andres. Men det er lov og naturlig i en konkurransesituasjon å vise engasjement samt følelse. Husk bare at det kommer en ny dag med nye muligheter i morgen.

Det viktigste er at vi koser oss med hundene våre. De har følelser og behov akkurat som oss mennesker. Den gleden kan INGEN ta fra oss hverken med bedømmelser eller ukvemsord.

Massiv mistillit mot Norsk Kennel Klubb(NKK)

Det var merkelig å lese Norsk kennel-klubb(NKK) sitt svar på min blogg i går. De gjør som mange politikere: Kommer med generelle svar uten å svare på tiltale. I mine øyne er deres svar en bekreftelse på det min blogg har handlet om:  Maktarroganse og liten eller ingen lyst til å renske opp i egen organisasjon. Og ingen ydmykhet i forhold til det å se alvorlig på kritikk. Ser NKK virkelig ikke den frustrasjonen som har kommet frem det siste døgnet? For meg synes det som en massiv mistillit!

 

La meg ta NKKs tilsvar punkt for punkt: De sier:"

"Hundeutstillinger handler først og fremst om bedømmelse av et avlsresultat. Bedømmelsen er basert på internasjonalt anerkjente standarder av en dommer som har gjennomgått en lang og omfattende utdanning. Likevel er vurderingen i noen grad gjenstand for et individuelt skjønn. Man kan derfor ikke uten videre sette likhetstegn mellom en hundeutstilling og en fotballkamp."

 

Skjønn, javel:  Det er riktig at en dommer har gjennomgått en lang og omfattende utdannelse og at vurderingen i noe grad er gjenstand for et individuelt skjønn. Men er det riktig bruk av skjønn når en hund blir BIR den ene dagen og får blå sløyfe - eller i verste fall gul -den andre - vurdert av to forskjellige dommere i to forskjellige utstillinger? Er det da noe galt med skjønnet - eller utdannelsen?

 

Vårt lille sjarmtroll heter Casper - eller Prince Caspian von Birkenhof. Han er en Biewer Yourshire Terrier. På dette bildet er han bare valpen. han kan ikke stilles ut i Norge men er godkjent i den andre land. En fantastisk hund som koser seg sammen med familiens schæfere.

 

NKK skriver videre:

"Man kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom en hundeutstilling og en fotball-kamp."

Jo, det kan man: Dommeren i en fotball-kamp har to hjelpemenn som hjelper han i å ta korrekte avgjørelser. Og gjør ikke de tre dommerne det, blir de vurdert av et dommerutvalg som bestemmer på hvilke nivå de skal dømme videre.

Men hvis NKK virkelig vil ha en direkte sammenlikning, så kommer det her: Skihopp, turn, kunstløp, dans for å nevne noe. Hvor det er opptil seks(6) dommere som dømmer basert på skjønn!  Jeg har som sagt jobbet med internasjonale idretts-stjerner i over 25 år over hele verden - og har eksempelvis aldri sett at en skihopper får 10.00 i stil av en dommer og 19.00 av en annen i samme konkurranse. En bedre sammenlikning med blåsløyfe og BIR på samme hund kan jeg vel neppe billedgjøre. Med en-dommer systemet i hundesport derimot,er slikt til de grader mulig! Dessverre. Det er fritt frem!

Igjen: Er det skjønnet, utdannelsen - eller andre kriterier som dommeren legger til grunn? Og det er nå det begynner å bli interessant...

NKK skriver:

"Norsk Kennel Klub har et omfattende regelverk for alle våre aktiviteter. Når det gjelder potensielle brudd på regelverket har NKK systemer og valgte organer for å håndtere overtredelser.

Ved påstander om juks og korrupsjon på utstilling finnes det i NKKs utstillingsregler spesifisert hvilke regler som gjelder for fremvisning av hunder til bedømmelse (pkt 7) http://web2.nkk.no/utstilling-2/regelverk/. Dessuten omtales dette i Etiske retningslinjer for eksteriørdommere: http://www.dommerforeningen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=9&Itemid=12."

 

Systemet er feil: Litt usikker på om NKK har lest bloggen min nøye. Jeg mener at systemet med en(1) dommer med all makt i utgangspunktet er helt feil. Altså: Jeg kritiserer utgangspunktet for de reglene som NKK her viser til, ikke reglene om straff. Dette er et system som innbyr til juks og fanteri - og til korrupsjon siden det i mange tilfeller er store penger involvert. Men kjære NKK. Det er jo ikke et slikt system vi vil ha. Vi ønsker oss et system som yder utstillere størst mulig grad av rettferdighet. Er det så mye å forlange da?

Sette stopper: For hvem er det da som skal sette en stopper for eller vurdere dommernes opptreden/utførelse av sin dommergjerning? Det kan jo ikke være noen andre enn NKK. Hvis en utstiller spør om hvorfor - kanskje til og med er kritisk ovenfor en dommer, gjør denne noe som er ulovlig iht de gjeldende reglene.

Spydspiss: Ei heller kan det være så vanskelig å forstå at dommerne er og blir NKKs spydspiss utad. Det er de som reprsenterer et system. Det er de som skal representere rettferdighet eller "fair play". Det er de som er hundesportens ledestjerner. Det er de som sitter med all makt. Jeg er forundret over at så mange av dem forsvarer det gjeldende system. Ved å innføre kontroller og dommervurderinger vil det jo gi alle dommere innenfor hundesporten større troverdighet og yte utstillerne større rettferdighet. Ligger noe av svaret i at de i ledende organisatoriske stillinger også er dommere innenfor bruks og eksteriør?

Avdekke juks: Jeg kan overhodet ikke se at NKK selv, slik som idretten gjør det med dopingkontrollører, dommerutvalg, stadige vurderinger av dommere etc, selv gjør undersøkende arbeid for å avdekke juks, kameraderi og også korrupsjon. De forventer å få ferdige saker på bordet med så overveldende bevis at de ikke har noe valg enn å se på saken- uten å løfte en finger sjøl. Men det burde - i anstendighetens navn - ringe en bjelle når en enkel blogg skaper så mange uforløste følelser hos folk fra hele landet, fra så mange raser reprsentert. Jeg ser fortsatt INGEN tegn til ydmykhet i NKKs svar.

Tvinger meg: I sitt svar føler jeg at NKK tvinger meg til å komme med eksempler - og dermed offentliggjøring av navn. Jeg viser derfor til et konkret eksempel: Schæferhund-dommer Oddbjørn Winther dømte sist sommer Norsk Vinner 2012 for schæferhunder i Fredrikstad. Etter det jeg husker, dømte han 18-24 mnd tispe. Der kåret han sitt eget oppdrett (dog med annen eier) til SG1 Norsk Vinner og hennes søster til SG4. Riktignok er dette fine hunder, men jeg mener det er betenkelig. Og selv om Norsk Vinner er en spesialutstilling utenfor NKK, bør vel NKK vurdere om Winther bør få dømme i regi av NKK når slike ting skjer. Hvor langt strekker NKKs etikkregler seg? Kan dommere gjøre hva de vil når de dømmer utstillinger utenfor hovedorganisasjonen? For NKK er det nok å sjekke resultatlistene, sjekke dommer - og vurdere. En telefon om forholdet burde her vært nok.

Vår unge schæfer heter Asphaugens Alex. Her er han 10 uker gammel, nå er han sju måneder. Valper er vakre!

 NKK skriver videre:

"Den som måtte mene at reglene er brutt, har anledning til å fremme en saklig begrunnet og dokumentert klage til NKK. Klagene håndteres etter NKKs saksbehandlingsregler http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2012/01/Saksbehandlingsregler.pdf. Dersom det er hold i saken, vil det få konsekvenser for den det gjelder."

Hva skal til for at en klage er saklig begrunnet og dokumentert? Ikke hjelper det å vise til en hunds totalt forskjellige resultater for to forskjellige dommere. Ikke hjelper det å skrive en begrunnet klage som viser til dommerens sjikane mot utstillere inne fra ringen. Ikke hjelper det å kunne dokumentere ovenfor NKK at en annen dommer går inn i ringen til en dommerkollega for å vise hva som er feil med den hunden som bedømmes. Ikke hjelper det å vise til festbilder av dommere og utstillere i lystig lag dagen før en stor utstilling. Ikke hjelper det å vise til at dommer og utstiller reiser sammen på utstilling - eller til utstillere som blir med dommeren på dommermiddager. Ikke hjelper det å vise til dommere som dømmer RIK og bruksprøver fra eget oppdrett og hvor forlovede og datter viser frem hundene. Til og med den kvinnelige utstilleren som ble utsatt for sexsjikane av en dommer dagen før utstillingen, og som klaget dette inn, fikk ikke gehør. Hva skal til?

Bevis: Hva forlanges av bevis? Video og lydopptak? Argumentasjonen til NKK er i mine øyne kun dårlig skyggeboksing. De viser ikke noe eget initiativ eller vilje for å avdekke juks og fanteri. rett og slett fordi det er for pinlig og vil føre til søkelys på hendelsen.

Penger: Det er vel heller ikke noen hemmelighet for ledelsen i NKK at hunder selges for masse penger. Her snakker vi IKKE om valper, men voksne hunder. Med det systemet som man har i dag, er det fritt frem å dømme hunder frem til topp-plasseringer de aldri har fortjent for så å få kick-back av salget av hunden i etterkant. Eller eierinteresser i hunden og avlsinntekter. Eller gratis valper. Ingen kan påklage dømmingen siden den er utført av dommere med lang utdannelse basert på et visst skjønn....

Jeg vet ikke hva NKK kaller dette, men jeg kaller dette korrupsjon. I Tyskland er dette et velkjent problem som SV(Det tyske forbundet) til en viss grad har grepet fatt i. Jeg vet om ledere på høyt nivå i Norge og i Tyskland som har kommet seg vekk fra ledelse i hundesporten rett og slett fordi de ikke orker all snakket om penger. Jeg skal spare disse avsløringene til min TV-dokumentar. Og når dette blir avdekket, i alle fall etter som problematikken nå har blitt kjent via disse innleggene, vil man muligens fra juridisk hold gjøre ledere i hundeorganisasjonene medansvarlig ved passivitet og unnlatelse av å ikke rapportere mistanker. For tro ikke at hundesalg av denne karakter rapporteres i selvangivelsen. Her snakker vi mest sannsynlig om svarte penger.

NKK skriver:

"Løse generelle påstander uten dokumentasjon kan vanskelig håndteres, verken i hundeverdenen eller i idretten. Heller ikke saker som ikke oppdages eller forblir uanmeldte kan forfølges."

Lettvint: Ja, det er lett å kalle ting løse generelle påstander. Kravet til dokumentasjon for NKK synes sterkere enn i sivile domstoler. De henviser til idretten - uten ha den minste peiling samt dekning for det de skriver. Idretten tar ansvar. Er det nok å nevne saken om Petar Vukicevic?  Og vær så snill: Spar meg for kommentaren om saker som ikke oppdages eller forblir uanmeldte. Det faller på sin egenfokuserte dumskap.

Til slutt skriver NKK:

"I likhet med andre bedrifter rapporterer NKK om inntekter, utgifter og gjennomførte aktiviteter i årlige årsberetninger/årsregnskap som er underlagt regnskapsloven og revideres av statsautorisert revisor. Årsberetning og regnskap er offentlig tilgengelige på våre nettsider og gir godt innblikk i vår virksomhet http://web2.nkk.no/om-nkk/arsberetninger/"

Selvfølgelig: Ja, selvfølgelig er det sånn. Skulle bare mangle. Så får vi håpe på at alle regler om oppgavepliktige inntekter er i orden både for NKK og underliggende raseklubber. Det skal bli spennende å se om skatteetaten tar tips om unndragelser på samme måte som NKK tar tips om overtredelser av regler….

Sterke reaksjoner: Jeg hadde ALDRI trodd at min blogg skulle føre til disse reaksjonene. Men når jeg, som demokrat, føler at jeg blir en del av et diktatorisk styre, sier jeg fra. Som journalist og kommentator, ser jeg på det som en plikt å være uredd. Jeg har i de siste 24 timer fått haugevis av mailer med folk som ikke tør kommentere offentlig fordi de er redde for sanksjoner fra dommere og NKK. De er rett og slett livredde, noe som skremmer meg stort.

Jeg blir mest redd av at NKK ikke tar min blogg - og all misnøyen som har kommet frem i kommentarfeltene på sosiale medieri løpet av de siste 24 timer - på alvor. Det er kanskje det mest skremmende av alt. I den grad jeg som mediamann ville komme med et råd i mediahåndtering, ville jeg sagt: Vær ydmyk.

Trist: Egentlig er NKKs motkommentar til meg veldig trist grunnet sin arroganse og totale mangel på ydmykhet. Jeg kan skjønne at min kommentar kan oppfattes som at alle dommere innenfor eksteriør og bruks gjør en dårlig jobb eller farer med uærlige hensikter. Sånn er det gudskjelov ikke. Diskusjonen kan fort bli generaliserende. Jeg vil presisere at det er mange frivillige innefor hundesporten som gjør en veldig god jobb enten de er funksjonærer eller dommere. Men jeg er overbevist om at det ville vært mange flere av dem som kunne stått frem med troverdighet hvis systemet ble forandret - samtidig som rekrutteringen til hundesporten ville blitt betydelig større.

For når alt kommer til alt, ønsker vi alle drive med hundesport for å ha det hyggelig, bli bedømt rettferdig - og berike livet til både hund og eier. Jeg kommer fortsatt til å komme på utstilling, og kommer helt sikkert til å få meg mange på trynet av dommere som vil hevne seg. Kun de som har rent mel i posen vil gi meg en rettferdig bedømming og stå for det.

Glad hund: Engie von Buchhorn elsker å være ute. Leken og morsom hund som er barnekjær og ekstremt tillitsfull - og utdannet SchH2 samt livstidskåret etter tysk mønster.

Hundesport - full av konflikter, juks og korrupsjon

I 25 år har jeg frekventert internasjonale idrettsmiljøer med verdensstjerner. Jeg har sett mye , opplevd mye – og hørt mye. Men jeg har aldri noen gang opplevd så mye baksnakking, konflikter, juks – og til og med korrupsjon som etter at jeg ble aktiv i hundemiljøet. Idrettens dopingsskandaler blir bare småtteri i forhold til hundesport.

Jeg er den lykkelige eier av tyske schæferhunder. For tiden har jeg to stykker hjemme pluss en aldeles herlig liten krabat som heter Casper.

Hunden min Esko er en avlshund og samtidg en kar som har det veldig godt. Han lever som familiehund men er også utstillingshund. Han er utdannet SchH3 , dvs sportshunddelen av det som en politihund kan. (Foto: Lasse Evensen)

 

Casper er en Biewer Yorkshire Terrier på halvannet år. Han tror han er schæfer han også.

ELSKET UTSTILLING: Min interesse for utstilling ble vakt for snart 10 år siden da jeg fikk min aller første schæferhund. Jeg elsket utstillingsformen med masse action og moro. Å stille schæferhunder er en helt spesiell greie. (Se video) Men: Jeg var ny og naiv. Etter hvert fikk jeg gode hunder, hunder som vant – og en hannhund som avlet. Det var da det begynte. Jeg skal ikke gå mer inn på det, annet enn å karakterisere det hele som pur råttenskap og misunnelse. La meg si det slik: Forelskelsen har gått over....

Er dette bare skylda til de på grasrota,  hundeeierne, utstillerne, de aktive, oppdretterne? Svaret er enkelt: Nei!

http://www.youtube.com/watch?v=wm0HpxN13Dg

ARROGANSE: Min konklusjon er klar. Norsk Kennel Klubb(NKK) sammen med sine raseklubber har mye å gripe fatt i. Det gjør de ikke. De sitter på sin høye trone, dyrker sin arroganse – og lar ting skje. Hadde idrettens organisasjoner opptrådt på samme måten, hadde det blitt reaksjoner og media hadde grepet fatt i det for lenge siden. Det hadde endt opp på politikernes bord, det er jeg overbevist om. Men det finnes altså over 400.000 hundeiere i Norge. Eneste gangen politikerne snakket om hund var da de kom med den nye hundeloven og alle dens pålegg.

Men tilbake til idrettsorganisasjonene. Hva gjør de når ting ikke er på stell?

  • Hvordan reagerer idretten og media hvis utøvere doper seg?
  • Hvordan hadde media og idretten reagert hvis det var bevisst dommerjuks?
  • Hvordan reagerer idretten ved påstander om kampfiksing, betaling til dommere etc?
  • Hvordan hadde idretten reagert hvis det var nære relasjoner mellom en dommer og en trener i en fotball-kamp på høyt nivå og dommeren konsekvent hadde dømt i dette lags favør?

Kommer det påstander om grove overtramp , setter idretten umiddelbart i gang granskning. Ja, noen ganger går denne granskningen til og med litt for langt. Men i hundemiljøet skjer det motsatte.

SIN EGEN KAMP:  I NKK og i dens underliggende raseklubber/hundeklubber, blir alt forbigått i stillhet. Det kan synes som at NKK ikke kjemper medlemmenes kamp, kun sin egen – aller helst uten for mye innblanding. Å granske en sak hvor medlemmer setter frem seriøse påstander om juks, kameraderi og korrupsjon, blir sjelden eller aldri besvart og aldri gransket. Og hvis de svarer, sier de: "Skaff bevis, det er ikke vår oppgave å sjekke dette."

Tenk om idrettens organisasjoner skulle svart på samme måte!!!

Litt stygt sagt, kan det synes at NKKs funksjon er å tjene penger til organisasjonen og sikre egne arbeidsplasser. De ansatte tjener godt over normale industrilønninger mens fotfolket betaler i dyre dommer i medlemskontingenter, påmeldingsavgifter, registreringer av hunder og annet. Det koster å ha hund samt være organisert og aktiv. Det mest morsomme(tragiske) er jo at hvis du vinner en premie på en NKK utstilling, må du kjøpe premiene. Tro IKKE at sløyfene er gratis. Neida…

Jeg må, for ordens skyld, legge til at hundemiljøet er så betent av skadefro medlemmer at hovedorganisasjonen NKK blir overøst av slike påstander daglig. Men det går an å skille klinten fra hveten.

STAT I STATEN: Slik jeg ser det, er hundesporten en stat i staten som lever utenfor grensen av normale regler i samfunnet. Den er i veldig stor grad bygd på ensidig utøvende makt, ja jeg vil si en gjennomsyret udemokratisk organisasjon. Og da tenker jeg ikke på valg av styre både i rasehundklubber og NKK sentralt, men hvordan det hele fungerer i praksis. Jeg tør påstå at hundesport er underlagt et system som inspirerer til juks og fanteri.  Først og fremst grunnet i den status og eneveldig makt som dommerne har – både i brukshundkonkurranser men først og fremst i utstillingsøyemed hvor jeg har mest erfaring både nasjonalt og internasjonalt.

ALL MAKT: En utstillingsdommer har all makt og han opererer alltid alene i ringen. Han er eneveldig Gud. Han kan ikke kritiseres for det han gjør av utstillerne, han kan ikke kritiseres av andre dommere,  avgjørelser kan ikke overprøves, det er ikke noen form for kontroll av hvordan dommeren utøver sin gjerning . Utstillingsdommere for hund opererer langt utenfor de regler som gjelder i organiserte idretter.

I idretten har man gjerne flere dommere som i for eksempel hopp, turn etc. I lagidretter er det minimum tre dommere som i fotball og håndball. Her har man sett verdien av at resultatene blir mest mulig rettferdige. Samtidig blir alle dommere uansett idrettsgren vurdert etter hvordan de utfører gjerningen sin. Mener kontrollørene at de ikke utfører oppgaven tilfredsstillende, blir de ikke vurdert for større oppgaver.

I hundesporten derimot, ser man ikke den langsiktige verdien av korrekte og rettferdige avgjørelser. La meg forklare:

HABILITET: Mange dommere er også oppdrettere av egne hunder. Noen har også avlshunder som parrer andres tisper. Men det finnes ingen regler for at dommerne ikke kan dømme eget oppdrett. Et grotesk eksempel så jeg med egne øyne  sist sommer:

Under Norsk Vinner for Schæferhunder, dømte en dommer sin egen hannhund til norsk vinner. Uten blygsel.  For meg er dette dumskap og frekkhet satt i system. Dumskap fordi Norsk Schæferhund Klub ikke sa stopp. Frekkhet fordi dommeren faktisk gjorde det. I mine øyne mistet han all troverdighet.

Vi ser også at oppdrettere og dommere har nære relasjoner. De er personlige venner, reiser på utstillinger sammen,  fester sammen samt at de omgås privat. Og på utstillingsdagen kan man altfor ofte bivåne at kompisen sine hunder vinner flere klasser. For oss utenforstående kan det hele virke synlig planlagt. Sogar vet jeg at dommere har vært behjelpelig med å selge norske hunder til utlandet for så å ta salgssummen inn på egen konto. Selgeren, en norsk oppdretter, fortalte meg at han ikke visste hva som gikk inn på dommerens konto. Sjøl fikk han de pengene han skulle ha.

BYGD FOR JUKS: Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at et slikt system er bygd for korrupsjon, juks og fanteri. I enkelte hunderaser er det mye penger involvert, ofte svarte penger. I Tyskland har skattemyndighetene avslørt flere dommere for svart omsetning av hunder. Det har foregått på den måten at de har hatt prosenter av hunder som har blitt solgt – etter at de først har dømt de til gode plasseringer.

 

Esko stortrives på fjellet. Dette er tatt på Norefjell, på fantastiske Tempelseter hvor vi koste oss i ei uke sist høst. Ingenting er som en hund som kan løpe løs- (Foto: Lasse Evensen)

LØSNING: Den eneste måte nasjonale og internasjonale hundeorganisasjoner kan få bukt med problemene på, er at de forandrer systemet og lager et system hvor dommere kontrolleres. De må få slutt på eneveldig makt. Samtidig må hundeorganisasjonene gå seg etter i sømmene og se på arrogansen i systemet sitt og tilrettelegge både sport og administrasjon etter normale normer og forventninger i samfunnet. Det som forskrekker meg er at det som er så åpenlyst galt, og hvor man har en så åpenlys løsning på problemet, ikke er tema når man snakker forandringer.

BALLESPARK OG STENGT TELEFON: Så til medlemmene, utstillerne, de som bedriver hundesport: Dere som hyller misunnelsen bør få dere et par skikkelige ballespark så dere ikke klarer å snakke på lang tid. Og de som ikke har baller må øyeblikkelig få sperret få  telefonabonnement samt bredbånd og satt rett i karantene.

Jeg for min del blir vel bannlyst av mange norske dommere etter dette innlegget, men det lever jeg godt med. Kun de som har rent mel i posen vil behandle mine hunder rettferdig når jeg kommer til Norge for å stille til sommeren. Hvis jeg gidder da. Vet sannlig ikke om dette er så morsomt lenger…

Jeg kårer årets beste idrettsutøver - og masse annet

Å kåre Årets Idrettsutøver 2012 var for meg ganske så lett i år. Som eneveldig  jury har jeg vurdert resultater, internasjonal nivå, utøverens innstilling, spesielle egenskaper samt sett inn i fremtiden. Tre personer  var for meg soleklare favoritter til tittelen: Eirik Verås Larsen, Edvald Boassen Hagen og Henrik Ingebrigtsen. Ingen kvinner, ingen vinteridrettsutøvere.

La meg si litt om hvorfor jeg har disse tre kandidatene. Her er min vurdering:

ÅRETS IDRETTSUTØVER: 

Eirik Verås Larsen tok sitt andre OL-gull I London i sommer – og Norges eneste. Så la han opp etter en hinsides karriere. Her er hans vanvittige resultatliste:

  • 2 OL-gull i K-1 på 1000 meter  i Athen 2004 og London 2012
  • 1 OL-sølv i K-1 på 1000 meter i Bejing 2008
  • 1 OL-bronse i K-2 på 1000 meter (Athen 2004)
  • 2 VM-gull i K-1 1000 meter (2002 og 2005)
  • 2 VM-gull i K-2 maraton (2001 og 2002)
  • 1 VM-gull i K-2 1000 meter (2001)
  • 3 EM-gull i K-1 1000 meter (2004, 2005 og 2007)
  • 4 EM-gull i K-2 1000 meter (2000, 2001, 2004 og 2009)

Denne listen taler for seg selv. Den er mer enn imponerede og hadde en syklist eller en friidrettsmann hatt disse resultatene å vise til, hadde de vært verdensstjerner med millioner på bok og stjernestatus. Det har IKKE Eirik Verås Larsen. Det bør vel ikke herske så mye tvil om at padling ikke er noen stor verdensidrett selv om den rent sportslig ligger langt fremme.

Eirik Verås Larsen er en hyggelig, likandes og sympatisk kar. Ikke mange som kommer utenom han i en slik kåring.

Edvald Boassen Hagen ble nummer to i VM I landeveisritt I Holland. Kun en bragd er større: Thor Hushovds gull i Australia for et par år siden. Edvald ble norsk mester i landeveisritt og kunne endelig bruke den norske mestertrøya i de store internasjonale rittene. Han vant Glava Tour of Norway sammenlagt med flere etappeseire, samtidig som han viste stor kjørestyrke under Tour de France for stjernelaget Sky Procycling. Det er uhyre skjelden at man ser spurtere med hans kvaliteter ofre seg så til de grader for lagkameratene. Sykling er nemlig en lagidrett og Edvald var med på laget da Sky Procycling Team sto på de to øverste plassene på pallen I Paris. Han ble skamrost for sin innsats som hjelperytter.

Edvald er en meget sympatisk fyr som er godt likt av alle. Han sprudler ikke foran et kamera og finner ikke på ablegøyer, men han utstråler noe særnorskt som vi nordmenn blir stolte over. Samtidig er dette en kar som har mange år igjen i proffsirkuset og som vil gi oss mange år med gleder.

Henrik Ingebrigtsen ble Europmester på 1500 meter baneløp i 2012. Det har aldri skjedd før at en nordmenn har vunnet en mellomdistanse i et EM. I OL ble han nummer fem på samme distanse og ble beste ikke-Afrikaner på distansen. Han slettet også Lars Martin Kaupangs urgamle norgesrekord på distansen. Til alt overmål ble han Europmester i terrengløp  over 8 km nå i desember i klasse U23.

Henrik er en person med haugevis av utstråling og særtrekk. Han er kort og godt en fargeklatt. Han kan virke bråkjekk ved første møte, men når man lærer denne karen bedre å kjenne, er han morsom, impulsive og familiekjær.

Friidrett, og spesielt løping, er en av verdens tøffeste idretter å hevde seg i. Det er lenge mellom hver gang at en med hvit hudfarge hevder seg i løpsøvelsene. Rent tidsmessig har Henrik en del igjen til de beste i verden, men når det gjelder taktisk løping og spurtegenskaper er han rå. Rent treningsmessig er han langt fremme og han har høyere O2-opptak enn de fleste langrennsløpere, noe som vitner om en ekstrem kapasitet. Jeg er derfor utrolig spent på hvor dette vil ende i årene som kommer, men tittelen han fikk på 8 km i terrenget I høst, sier meg at 5000 meter kan være neste steg om noen år. Hvis han ikke velger å hoppe over til langrenn. Han sa til meg at han gjerne kunne tenke seg å satse på en skikarriere om noen år. Så har han da også vært av landets beste langrennsløpere også.

Men jeg skal ikke holde dere på pinebenken lengre. I mine øyne er ÅRETS IDRETTSUTØVER 2012HENRIK INGEBRIGTSEN fulgt av Eirik Verås Larsen og Edvald Boassen Hagen på de neste plassene.

Henrik Ingebrigtsen ble Europamester på 1500 meter, tok en femteplass på samme distanse under OL i London og ble i desember Europamester i 8 km terrengløp.

Jeg har foretatt mine kåringer i andre kategorier. Her er noen av dem:

ÅRETS KVINNELIGE IDRETTSUØVER:  Her har jeg hatt flere kandidater. For meg var det tre stykker som skilte seg ut: Cecilia Brækhus(boksing), Suzann Pettersen(golf) og Marit Bjørgen(langrenn).

Cecilia Brækhus forsvarte sine tre VM belter i sjebnekampen mot franske Anne Sophie Mathis. I 2013 venter kampen mot Holly Holmes.

Cecilia Brækhus forsvarte sine VM belter tre ganger dette året og den siste kampen mot Anne Sophie Mathis fra Frankrike ble hennes hardeste noensinne. Men da klokka klang, var det ingen tvil. Cecilia var best og hyllet som en ekte helt i Norge. Det var mange som spådde at Mathis ville bli for sterk etter at hun hadde grisebanket amerikanske Holly Holmes tidligere på året. I returkampen mot Holmes tapte hun på poeng i Holmes egen hule i USA. Uten at noen forsto hvorfor. I 2013 skal Brækhus endelig møte Holmes i det som regnes for den største kampen i internasjonal kvinneboksing noensinne.

Suzann Pettersen spilte inn omlag 6.5 millioner kroner i premiepenger i 2012. Var en stund ranket som nr to i verden men endte på en sjetteplass på rankingen.

Suzann Pettersen har hatt en god sesong på golfbanen, men planlegger at 2013 skal bli hennes store med deltakelse i hele fem mastersturneringer. 2012 sesongen brakte inn drøye 6.5 millioner kroner i premiepenger, noe som er det minste beløpet hun har spilt inn siden 2008. Og hun ramlet ned fra andre til sjetteplass på verdensrankingen, noe hun ikke ar spesielt fornøyd med sjøl. "Tutta" er en fargeklatt og stilte opp på nakenbilder i 2012, men det spørs om denne lille flørten med publikum holder i denne beinharde konkurransen. For selv om hun ikke stilte naken, viste Marit Bjørgen muskler - som vanlig.Hun vant verdenscupen sammenlagt og har vært suveren så langt i år. Vi hadde gledet oss til å se henne i Tour de Ski, men de velkjente hjerteproblemene satte en stopper for det.

Marit Bjørgen vant verdenscupen sammenlagt og har vært suveren også i oppstarten før jul 2012 men hjerteflimmer satte en stopper for deltakelsen i Tour de Ski.

Jeg er ganske klar på min vurdering: CECILIA BRÆKHUS er Årets Kvinnelige Idrettsutøver, fulgt av Suzann Pettersen og Marit Bjørgen.

ÅRETS COMEBACK: Vi visste at han kunne hoppe på ski. Vi visste at han hadde kapasitet. Men ville han klare å hevde seg etter et år som TV-kommentator og lite trening? Ja, han vant gårsdagens første hopprenn i Hoppuka. ANDERS JACOBSENs seier i Oberstdorf i går, gjør at han står bak Årets Comeback.

Anders Jacobsen har stått for årets comeback med seier i det første hopprennet i Hoppuka.

ÅRETS MOTGANG:  Han har mistet sin kjære far og han har gjennomgått en skilsmisse. På det personlige plan har ikke livet fart vel med gromgutten fra Simostranda. OLE EINAR BJØRNDALEN har hatt Årets Motgang med to livskriser med kort mellomrom.

ÅRETS GAMLING: Årets Gamling må vel være fotballprofessoren sjøl, EGIL DRILLO OLSEN. Han har greid å fått bra skikk på vårt A-landslag i fotball, ikke minst takket være at han kvittet seg med noen av nestorene og fikk inn en gjeng spillekåte unggutter som Håvard Nielsen, Valon Bersiha, Håvard Nordtveit, Joshua King for å nevne noen. Sterk prestasjon av "Drillo" som fortsatt kan mer enn de fleste.

ÅRETS TRISTESTE: Påståtte dopinganklager mot PETAR VUKICEVIC med full skittenkasting i media og den grufulle offentliggjøring av en familitragedie, er for meg helt klart Årets Tristeste. Ikke mer å si om det - enten han er skyldig eller ikke.

ÅRETS FOTBALLTRENER: Det er vanskelig å komme unna OLE GUNNAR SOLSKJÆR som ledet Molde til nok et seriegull. I tillegg slo de det tyske storlaget Stuttgart i to kamper i Europacupen. Ole Gunnar er en mann for fremtiden i internasjonal fotball som manager og trener. Han er Årets Fotballtrener.

Norges beste fotballtrener: Ole Gunnar Solskjær

ÅRETS FOTBALLPROFF: For meg er dette HÅVARD NORDTVEIT som spiller i Borrussia Mönchengladbach. Håvard har forlenget kontrakten med den tyske storklubben frem til 2016 og han har spilt så godt som alle lagets kamper. Flere ganger i høst har han blitt kåret til banens neste mot andre tyske storlag. Håvard er Årets Fotballproff.

ÅRETS FOTBALL-LAG: Håvard Nordtveit har vært en viktig brikke i U23 landslaget som kvalifiserte seg til EM etter glimrende spill mot store fotball-nasjoner. Molde kunne vært en het kandidat hadde de tatt Europacupen på alvor og fått etterlengtede resultater internasjonalt. Årets fotball-lag er derfor NORGES U-23-lag.

ÅRETS FOTBALL-FLOPP: Det kan ikke bli noen andre enn Henning Berg. Etter å ha kritisert Blackburn omtrent som evnesvake i kraft av sin jobb som TV2 ekspert, forandret han plutselig mening og fikk, utrolig nok, trenerjobben i Championship-klubben. Kanskje han skulle tatt seg sjøl mindre høytidelig og ledd  litt av seg litt under julebordet da han ble bedte om litt ablegøyer på scenen. Men den godeste Henning forlot både scenen, festen - og to dager senere klubben etter 57 dager i trenerstolen. Uten tvil:  Årets Fotballflopp er HENNING BERG. Og det uten konkurranse.

Han fikk sparken etter 57 dager i Balckburn, Henning Berg

ÅRETS VINTERIDRETTSUTØVER: Her er det fire kandidater: Marit Bjørgen, Tora Berger, Anders Bardal og Aksel Lund Svindal. Marit vant verdenscupen sammenlagt i langrenn og Aksel vant VM i kombinasjonen. Begge har vært storslagne denne høsten med fire seire hver seg i verdenscupen. Langrennsløperne hadde ikke noe stort mesterskap sist vinter. Det hadde derimot Tora Berger som tok tre gull under VM i skiskyting i Rupholding samtidig som hun har vært knallgod nå før nyttår og har stått frem som verdens nye skiskytterdronning etter Magdalena Neuner. Anders Bardal satte norsk hoppsport på kartet igjen da han vant verdenscupen sammenlagt, en utrolig sterk prestasjon. For meg står det mellom Anders Bardal og Tora Berger.

Men for meg veier tre gullmedaljer i et VM tyngst. TORA BERGER  er Årets Vinteridrettsutøver.

Tora Berger tok tre gull i VM i skiskyting i Rupholding og ble med det Årtes Vinteridrettsutøver.

ÅRETS STATUE:  Noen som er i tvil? JON ARNE RIISE

ÅRETS HJERNE: Han har vært modell, blitt intervjuet på de største talkshowene i USA og han er en av verdens mest kjente nordmenn for tiden. Å kalle det for idrett, gjør meg til en tviler,  men er idrett konsentrasjon og hjernevirksomhet, bør det ikke være noen tvil: MAGANUS CARLSEN, eller Sven Magnus Øen Carlsen som han heter, har for alltid tatt verden med storm. I London Chess Classics i høst slo han Garri Kasparovs offisielle ratingrekord gjennom alle tider og har nå rekorden med fantastiske 2861 Elo poeng. Av meg har han fått sin egen tittel: MAGNUS CARLSEN  er  Årets Hjerne

ÅRETS MEDIAHELT: I hele år har han vært stjerne i sin egen "dokusåpe" som sendes på TV2 nå på nyåret. Og i julenummeret av Se & Hør hadde han 12 sider speisalbilag hvor ukebladet feiret julaften sammen med familien Northug hjemme i Mosvik. Fortsatt prater han aller helst kun på pressekonferanser, men betales det godt nok, er alt mulig for Petter Northug. Verdens beste skiløper og sveriges mest populære nordmann, PETTER NORTHUG kåres hermed til Årets Mediahelt.

ÅRETS KREATØR: Han gikk gråtende fra rostadion i London i sommer og var særdeles usikker på sin egen fremtid. Å få familiekabalen og økonomien til å gå i hop for videre satsing, krever kreative evner. Svaret ble truser! Nå kan du ikle deg Tufte-trusa og dermed hjelpe til å finansiere en av våre største idrettshelter gjennom tidene sin videre satsing: Årets Kreatør er uten tvil OLAF TUFTE.

Årets mest kreative idrettsutøver er olaf Tufte som har begynt å selge egne truser.

ÅRETS DÅRLIGSTE: De har irritert seg grenseløst over supersmørningen Gallium, et produkt de så gjerne skulle hatt sjøl. Uten å blunke tok Swix æren for Therese Johaugs superski under VM i Holmenkollen i 2011 under en lang reportasje i Dagens Næringsliv. I virkeligheten kan det dokumenteres at Thereses ski var smurt med Gallium. SWIX kåres derfor til Årets Dårligste.

Mange vil sikkert savne det Norske Håndball-landslaget for kvinner, men å bli slått av en nasjon som Montenegro i finalen, er såpass skuffende at vi MÅ forlange mer av dette laget. Og man kunne sikkert finne kategorier for Steffen Kjærgaard som skriftet for norsk presse, men jeg lar den ballen ligge.

Uansett: Kommentarer mottas med takk og jeg ønsker alle mine lesere et Godt Nytt År i 2013.  Så "leses" vi vel neste år! Fest med måte!

 

 

 

 

 

 

Målet er å drite ut Idar Vollevik

VG-nett skriver på E-24 at Idar Vollviks Ludo Store tar dobbel pris for disse Bieber tannbørstene i forhold til hva de koster i utlandet. Dette anser jeg som kreativ næringslivsjournalistikk. Jeg vil herved informere VGs journalist om at det meste er billigere i utlandet. Ehh, kremt...

Vollviks Ludo Store selger Bieber tannbørster til dobbel pris, men faktum er jo at alt er over dobbelt så dyrt...

Jeg bor i Tyskland. Har akkurat vært en tur i Norge og skulle en tur i butikken hjemme. Først var jeg på Bunnpris på Roa samt på Rema i Hønefoss. 1500 kroner i handling gikk på et blunk. Jeg betalte pinadø over 15 kroner for en liter med melk...

Hvis noen er i tvil: Norge er et dyrt land å bo i.Det er IKKE unormalt at alt er stort sett over dobelt så dyrt  i Norge. Det kommer av frakt fra utlandet samt høyere skatter og avgifter i tillegg til at driftsutgiftene for næringsdrift er mye høyere enn i andre land. For meg er det en selvfølge at tannbørstene i Ludo Store koster mer enn på ebay og andre utenlandske nettesteder. Skal man angripe dette, må man angripe hele det norske systemet. Har Vollvik fått dette oppslaget fordi han er kjendis?

I dag har jeg handlet i den lokale butikken her hvor jeg bor i Tyskland. Den heter Kaufland og er en butikk som er i den øvre skalaen rent prismessig. La meg fortelle hva jeg handlet:

  • 2 pakninger med egg, tilsammen 20 stk
  • 1 stk brød
  • 4 ltr. melk
  • 1 Letta smør 500 gr
  • 4 pakker med bacon
  • 1 gulost
  • 2 pakker med skinke pålegg
  • 1 pakke med salami
  • 6 stk youghurt
  • 6 stk rundstykker
  • 1 glass med sylteagurker
  • 1 stk boks med smøreost, Exquisa Fitline

147 KRONER: Dette kom på tilsammen 19.82 Euro eller omlag NOK 147 kroner. Hadde jeg gått i noen av de andre lavpris-butikken her nede, kunne jeg sikkert spart et par -tre Euro, Hva dette hadde kostet i Norge? I alle fall det dobbelte hvis ikke det tredobbelte. Og hvis noen tror at kvaliteten og utvalget i Norge er så mye bedre, glem tanken. Her i Tyskland er utvalget betydelig bedre og kvaliteten høyere enn på mesteparten av det som selges av mat i Norge. -Nei, sier du. -Deg om det, sier jeg. Men dette gjenspeiler seg i Frankrike, Italia, Østerrike, Slovenia, Polen, Tsjekkia for å nevne noen Europeiske land. Beklager Norge, men i matveien er vi ikke konger på haugen. Kun på fisk vil jeg vel påstå at vi er det.

BLANDER: Derfor er jeg litt usikker på undertonen i saken om Idar Vollviks på E24/VG-nett. Mange journalister blander nyhets og kommentarjournalistikk bevisst eller ubevisst. De forteller fakta - og forteller hvor rett/galt det er samtidig. Mange saker har derfor en undertone av moral i det påståtte faktum. Det kan være forskjellige måter å se saken om Vollviks Bieber-tannbørster på:

  1. Journalisten har ikke fått med seg at alt er stort sett billigere i utlandet.
  2. Saken handler enkelt og greit om at Vollviks produkter koster dobbelt så mye fra hans nettbutikk som i utlandet .
  3. Saken prøver å fremstille Vollvik og Ludo Store som griske og at dette er et sted man i alle fall ikke trenger å handle.

GRISK: Selv velger jeg å lese saken i lys av påstand nummer tre, at Vollviks Ludo Store er griske og dyre, underforstått: Der må dere ikke handle folkens. Hold dere langt unna. Sakens undertone er av den moraliserende arten.

Utifra de opplysninger jeg har kommet med i denne saken, overlater jeg dere lesere til å tenke sjøl. Men det synes for meg som om vesentlige faktaopplysninger som gjelder priser i utlandet KAN være utelatt i VGs omtale. Ehe, kremt...

Jeg gleder meg derfor villt til sakene om at BMW selger biler til tredobbel pris i Norge, at Tine flår oss med dyre melkepriser og at denne helvetes geitosten ødelegger familiøkonomien i Norge mens den pinadø ikke er å få tak i engang i Sverige.

POPULÆR DUST? Idar Vollvik har hatt en merkelig populæritetskurve i norsk journalistikk. Først ble han hyllet som et forretningsgeni. Så ble han mobbet for å være direkte dum og naiv. Nå blir han fulgt med argusøyne og skal ikke bevege så mye som en lillefinger før han får omtale. Og fortsatt så skriver man som om han er både dum og naiv og merkelig og idiotisk og slu og grisk og dust og jeg vet ikke hva. Er han virkelig det?

Men en ting er sikkert. Å reise seg uten kamp fra min egen stand, pressen, skal han i alle fall ikke få lov til.

BER OM DET? Mulig han ber om det sjøl. Han er en luring rent markedsmessig. Mannen har vel omtrent aldri brukt så mye som er krone på en annonse for noen av produktene sine, kun alternativ og tildels billig markedsføring. Nå er han kongen av Facebook og Ludo Store ruler....

STIKKER SEG FREM: Folk som stikker frem hodet må forvente å få en snøball i fleisen, men jeg er veldig usikker på om han burde fremtsilles som dum, naiv og grisk. Bare litt slu kanskje - som til tross for alt får rimelig mye gratisreklame.

LEDD MEG IHJEL: Søren heller. Jeg hadde ledd meg ihjel hvis han hadde blitt steinrik, kjøpt seg verdens største yacht, blitt multimilliardær etter aksjespekulasjon, kjøpt opp Manchester United og at Ludo Store ble verdens største nettbutikk mens han hadde tatt hele Asia som telefonkonge. Mye heller det enn at alle de hånlige, ekle, misunnelige baksnakkerne kunne kost seg og sagt: "Hva var det jeg sa. han får ikke til noen den dusten der"

Sorry: det er bare sånn jeg er....

Og her er VG-saken:

Vollvik grisk

Petar Vukicevic er en død mann

En foreldet sak. Ingen håndfaste beviser. Leger som tøyler taushetsplikten. Ingen lov overtrådt. Sinte eks-koner som forråder sin mann. En familitragedie hvor barn må forbanne mor men hylle far. Livredde idrettsledere. Moralske sportskommentatorer. Og sannsynligvis en Petar Vucicevic som LIKEVEL har fått hele fremtiden sin ødelagt og er lagt død. Finnes det noen som helst form for rettferdighet i dette her?

Dette reiser flere viktige og  prinsipielle spørsmål. Hvor stor og hvor langt går pressens makt? Hvor tøffe er norske idrettsledere når de står ovenfor helsider som kritiserer deres moral? Når dommen er falt, og hvis Vukicevis ikke blir dømt, vil det komme noen unnskyldning fra de som dømte? Er denne saken rett og slett blodig urettferdig og en storm i et vannglass som uten grunn har tatt fra en mann æren og fremtiden?

FORELDET: Saken er, rent juridisk sett foreldet. I jussen finnes det regler for slikt. Man kan verken ta opp saken eller dømme rett og slett fordi den er for gammel. Vi snakker jo ikke om drap her., kun om karakterdrap…

Men pressen har ikke slike regler å forholde seg til. De kan dømme, forbanne og ødelegge menneskers liv. Man har lite å stille opp med når journalistene har kvesset blyanten – eller rengjort tastaturet.

INGEN BEVIS: Slik saken står i dag, finnes det ikke noen form for bevis på at det har blitt brukt doping i Petar Vukicevic sine treningsrupper. Påstandene bygger kun på indisier:

To stykker for å være mer presis:

  1. Mailene han har etter sigende sendt til Slovenia til Dr Srdjan Djordevic
  2. En samtale han har hatt med en av sine utøvere for over ti år siden.

Petar Vukicevic sier at mailene er forfalsket og at utøveren lyver. Det sterkeste argumentet for at det er slik, er motivet bak påstandene mot Vukicevic.

Hans eks-kone,, Turid Syfteland,  KAN ha hatt et hevnmotiv. Det er hevet over enhver tvil om at begge hennes barn begge valgte pappa etter en meget opprivende skillsmisse. Motivet KAN rent praktisk sett ført til at hun ha forfalsket innholdet i disse mailene. Hun har både utdannelse, språkkyndighet samt intelligens til å kunne klare det. Videre kan ikke mailene og deres ektehet spores på noen server eller i databasen hos eksiterende computere.

Det blir derfor påstand mot påstand. I norsk juss er det en hovedregel om at tvilen skal komme tiltalte til gode. I mine øyne er det derfor grunnlag for å si at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved mailenes ektehet.  Derfor er nødvendig tvil sådd i tilstrekkelig mengde at man rent juridisk sett har vanskeligheter for å dømme Vukicevic selv om mailene ikke var foreldet.

En utøver som tidligere har blitt trent av Vukicevic har antydet snakk om doping. I følge utøvere jeg har snakket med – og som jeg kjenner godt – er denne utøveren, Einar Inge Aasen,  omstridt i miljøet som en person med mye meninger og liten redsel for å ta en konflikt. Det er lett å forstå at kjemien med Petar Vukicevic således ikke har vært av den beste og at man her KAN se et motiv for å skade sin gamle trener. Jeg sier ikke at så har skjedd, men motiv er i alle saker interessant å legge til grunn for handlinger. Og stiller man spørsmål ved motivet, reiser det rimelig tvil.

BARNA: Samtidig har hans to barn gått sterkt ut mot sin egen mor som er hovedkilden til påstandene. De brukte følgende formulering:

”Vi vet hva vår mor er i stand til…”

Jeg vet sannelig ikke om dette bygger opp under Turid Syftelands troverdighet.

40 PERSONER: Over 40 personer har vært innkalt til møter i Dopingutvalget. Mange av disse er tidligere utøvere under Petar Vukicevic sin ledelse. Samtlige kan, etter de vi så langt erfarer, bevitne at de aldri har verken snakket om, blitt rådet til – eller hatt noen befatning med doping under Vukicevic sin ledelse.

Doktor Srdjan Djordevic i Slovenia holder også fast ved at dette ikke er noen sak. Han sier også at mailene er falske. Det skal legges til at den samme mannen har vært omtalt i tidligere dopinaffærer og at han er en omstridt mann i idrettskretser.

I løpet av en lang trenerkarriere har heller ingen utøvere som er trent av Vukicevic blitt tatt for bruk av ulovelige midler. Norges Friidrettsforbund har også på eget initiativ sjekket grundig i saken uten å finne noe over en periode på 15 år.

Visst har Petar Vukicevic vært hos en lege i Drøbak med sine utøvere for å teste hormonnivåer i kroppen, noe som korrespnderer med innhold i mailene. Men både legen – og etter hvert utøveren dette gjelder, bekrefter at nivåene var normale. At legen, uten å snakke med pasienten, går ut i media og forteller om dette, er etter min mening et grovt brudd på taushetsplikten.

IDRETTENS EGNE LOVER: Vi har gang på gang sett at idrettens egne ”domstoler” dømmer utøvere betydelig strengere og på adskillig dårligere bevisbyrde enn i det vanlige sivile rettsvesen. Jeg synes det er rart at man ikke setter idrettsutøvernes rettssikkerhet høyere. Imidlertid ser det ut til at idrettens valgte ledere føyer seg for det enorme presset de blir utsatt for av journalister og kommentatorer. Jeg er redd for at det har blitt begått mange ”justismord” i idrettens egne organisasjoner de siste årene.

Grunnen er enkel. Rent idrettspolitisk kan det få katastrofale følger for idrettsorganisasjonene å tape en sak. På veien ofrer de liv, familier og bruker altfor ofte alle knep for å holde på sine påstander. Så kan man stille spørsmålet. Hva er mest umoralskt? De som doper seg eller idrettsforbundet som i saker hvor det er overveiende sansynlig at utøveren er uskyldig, likevel kjører på med det de har uten å ta menneskelige hensyn. Dette er en side av saken som altfor skjelden kommer frem i media. Selv om en prøve er positiv er det nemlig ikke synonymt med at utøveren har dopet seg.

Jeg har ved flere anledninger vist til saken om Norske Vicente Modahl og hans kone Diane som feilaktig ble beskyldt for å ha dopet seg. Hun ble etter hvert frikjent etter at de kunne bevise at urinprøven hadde stått i solen i 50 varmegrader i et laboratorium i Spania før den ble analysert. De ofret alt de hadde for å bli frikjent, men den fordømmelsen, motarbeidingen av egen organisasjon og den kulden de følte, var nok til å drepe et menneske. Heldigvis kom familien Modahl i Manchester fra det på en anstendig måte, men de måtte vandre gjennom helvete kun med egen beskyttelse. Ingen stilte opp for de og advokathonorarene ble enorme. Ikke et pund har de fått i erstatning, men hadde de ikke gjort det, hadde Diane og Vicente Modahl vært stemplet for livet. Skal det være slik? Svaret er enkelt: NEI!!!

SAMFUNNSANSVAR: På den ene siden er det viktig at den fjerde statsmakt, pressen, som jeg også er en meget aktiv del av, tar sitt samfunnsansvar. Men jeg føler det både feil og direkte patetisk når man fra pressens hold opptrer som moralens vokter uten at man med sikkerhet kan fastslå fakta i saker. Med en direkte nedlatende holdning til journalistkollegaer som IKKE er enig i moralistenes slutninger, føler jeg at noen av enkelte pressefolks holdninger KAN bli en fare for menneskers liv hvis man ikke blir mer oppmerksom på egen makt og påvirkning.

PRESSEN: Spesielt en sak har opprørt meg det siste året. Det er saken mot Erik Tysse. For å si det enkelt: Noen av verdens fremste eksperter på doping, har med sin ære forsvart Tysse. Dette er mennesker som tidligere har vært med å avsløre dopere som det aldri har vært reist noen tvil rundt juksingen til. I Tysse sin sak var derimot beviset på at Erik hadde jukset etter hvert så svakt at han aldri burde vært dømt. Likevel ser vi at Dagbladets kommentator, Esten O Sæther,  bruker enhver anledning til å rakke ned på Tysse uten i det hele tatt å se alle motargumentene og nyansene.

Det samme ser vi nå i saken mot Petar Vukicevic. Bombesikre uttalelser fra Sæther som ikke tar hensyn til de fakta som foreligger i saken. Alt er basert på et video-opptak for et år siden samt på mailer man ikke kan stadfeste ekteheten av og som meget vel kan være juks og fanteri. Da kollega Bertil Valderhaug i Aftenposten så saken objektivt og nøkternt, blir han regelrett mobbet av Dagbladets kommentator og uthengt som mindre begavet.

Hva hadde Sæther sagt hvis noen av de som blir uthengt hadde tatt livet av seg? Hadde moralen fortsatt vært satt i høysetet? Det psykiske presset disse personene har vært utsatt for, og de karakteristikkene de har blitt farget med, er på høyde med massemorderen Anders Behring Breivik.  Alle bør vel forstå at en stakkars friidrettstrener som kan ha forhørt seg om doping i Serbia og et udokumentert sak rundt en kappgjenger fra Vestlandet, ikke bør omfattes med de samme krigstyper. Eller er det jeg som er dum?

På en annen side viser dette idrettens betydning i samfunnet vårt.  Idretten har forandret seg til en verdensomspennende kommersiell forretning med masse penger involvert. Og der det er penger, er det alltid juks, bedrag og korrupsjon. Idretten må passes på, men den må omfattes av de samme regler og normer som ellers i samfunnet og de involverte må ha samme rettssikkerhet. Her MÅ pressen kjenne sitt ansvar,

SOM FORTJENT? Når det gjelder Peter Vukicevic, kan det jo hende at han får som fortjent. Han er en mann som ikke har en særnorsk måte å gå frem på. Jeg har selv vært i konflikt med den godeste Petar. Når jeg jobbet som kommentator i Eurosport, var friidrett min hovedidrett. Jeg hevdet at hans datter, Christina, ikke hadde nok fartsgrunnlag for å bli av verdens aller beste hekkløpere. Det tok ikke lang tid før jeg hadde pappa Petar på tråden. Sjelden har jeg blitt skjelt ut som udugelig på en verre måte. Han var nedlatende, uhøflig og arrogant. Jeg kan lett forstå at mange gjerne vil gi han en på trynet. Nå har han fått det. Selv om han neppe blir dømt på et juridisk grunnlag.

EN DØD MANN: Petar Vukicevic er en død mann i norsk idrett. Ingen tør ha noe med han å gjøre. Han har blitt en idrettsinvalid i sitt eget yrke – til tross for at han både psykisk og fysisk er i bedre helsemessig tilstand enn 95% av yrkesaktive folk på hans eget alder. Og hvilke firmaer vil ansette han i en vanlig jobb? Selv friidrettsforbundet ville ikke lenger ha han i jobb. Dette er en tragisk og trist sak på alle måter for alle involverte enten det dreier seg om Petar Vukicevic, Turid Syfteland, deres to barn, norsk idrett og norsk presse.

Men jeg synes at saken har fått for store dimensjoner, at den har vært for dømmende før dommen – og at den til tider har vært urettferdig.  Det er lett å være mot Vukicevic – og veldig vanskelig å forsvare han. Det er visstnok umoralsk.... For å si det enkelt: Er han en jukser, skal han tas og dømmes. Er han det ikke, har han aldri fortjent det som nå skjer.  God jul!

Mamman min døde i går...

Jeg kjenner fortsatt de rue arbeidsfingrene som klør meg lett på ryggen.  Det hadde hun alltid gjort helt til jeg var et halvt århundre. For to år siden klarte hun ikke lenger å klø meg på ryggen. Den vidunderlige, sterke, aktive, humoristiske kvinnen måtte på gamlehjem. Hun ble rammet av Parkinson,  havnet i rullestol, mistet taleevnen, men ikke hjernekapasiteten. I går kveld, på en hvilken som helst mandag, døde hun. Min mamma, min elskede mamma. Herregud hvor jeg savner henne…

Min mor, Ruth "Smårre" Evensen og min datter, Julia Helena Berg-Evensen for bare noen få uker siden...

Jeg har grått i hele natt. Strigrått  Det gjør så vondt. Voksne menn har lov til å gråte. Det er tøfft å gråte. Det betyr at vi har følelser, at vi bryr oss…

Jeg har vært så utrolig heldig. Min mamma og pappa ga meg all den kjærligheten et barn kan ønske seg. Det var trygt. Det var godt, Og det var varmt. Mamma ville ikke begynne å jobbe før jeg var klar for videregående skole. Jeg skulle ikke komme hjem til et tomt hus. Det var ikke aktuelt. Det var derfor tøft å klare seg på pappas lønning. Å jobbe i postverket på 60 og 70-tallet ga ingen millioninntekt. Ingen sløsing. Igjen overflod av penger. Men det var trygt, godt og kjærlig. Akkurat nå tenker jeg på de barna som går inn i jula med angst og vonde følelser. I min verden var det motsatt.  Jeg gledet meg til jul – slik som barn skal gjøre. Jeg har vært heldig.

MINNER: Alle minnene strømmer på her jeg sitter. Det er på en måte godt å skrive om det. Ferieturene, oppofrelsen, kjærligheten, omtanken, latteren, humoren, stoltheten over sønnen som ble brukbar i idrett, over journalistjobben i TV. Og etter hvert kom kanskje det mamma ble mest stolt over  når det gjelder meg. Julia. Min datter som fylte syv forrige uke.  Hun ble fort mammas øyesten – og motsatt.

-Åssen går det med ungen”, sa hun alltid når jeg besøkte henne og Julia ikke var med. ”Ungen” var hun alltid bekymret over.  Jeg  skjønte fort at jeg på en måte plutselig var satt litt til siden. Det var en del av oppdragelsen jeg fikk det. De yngste først. Nå var det ”ungen” det dreide seg om. Formaningen om at jeg måtte bli en god pappa var sterk og klare. –Slapp av mamma, jeg har gått en god skole, sa jeg alltid.

PÅ LÅN: Vi mennesker har fått hverandre på lån. Jeg fikk låne mamma i over et halvt århundre. De som er her i dag, er kanskje ikke her  i morgen. Å leve er ingen selvfølgelighet. Å elske er ingen selvfølge. Å bli elsket er ingen selvfølge.  Vi er ikke flinke nok til å sette pris på de som er her i dag, som vi får lov til å være glade i – og som er glade i oss.

Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg alltid har satt utrolig pris på mine foreldre. Pappa døde for 14 år siden. Bedre pappa kunne jeg ikke ønsket meg. Nå er mamma død. To solide vegger i livet mitt er borte. For alltid. Men en vegg står igjen. Julia! Hvis der finnes en Gud, er jeg så utrolig takknemlig for at JEG har fått lov til å bli pappa.

NATURLIG: Når eldre mennesker dør, er det naturlig, forståelig men trist. Når barn dør, er det ubegripelig. I kveld er Julia alt jeg har tilbake her i livet. Det er en merkelig tanke – og en tanke som gjør meg redd. Også hun har jeg bare på lån…

Jeg var på jobb i Slovenia sist uke da skytetragedien rammet i Connecticut i USA. Jeg kjente smerten langt inn i sjelen. Tenk om det hadde vært min datter? Tenk om hun hadde vært en av de som opplevde de forferdelige minuttene inne i det klasserommet? Hva hadde jeg gjort? Hvordan ville jeg ta taklet det?  Svaret er enkelt: Særdeles dårlig. Det er ingenting normalt over at en gal mann dreper barn på seks-syv år med kaldt blod. I slike situasjoner blir troen på en Gud vanskelig. Å finne en religiøs forklaring umulig. Å finne trøst i noe som helst i håpløsheten, er en tanke som jeg ikke engang vil vurdere.

Bildene har brent seg inn i minnet: Tapre foreldrene som står der i sjokk, vantro og sterk sorg med det største tapet man kan ha som mamma eller pappa: Å miste sitt eget barn. Jeg så det samme som en av de første journalistene på plass under Utøya-massakren i fjor også.

SISTE GJENLEVENDE: Min mor har sett folk komme - og folk gå. Hun var siste gjenlevende av i alt 12 søsken, seks gutter, seks jenter. Hun har sett at de har gått bort, en etter en, også sin egen kjære ektemann og min pappa. Hun har følt sorgen, hun har følt lengsel, men hun har likevel stått oppreist. I går kveld var det din tur, mamma. Et langt liv ebbet ut. Plutselig ble kroppen din bare stille. Glimtet i øyet var borte. Ingen puls. Ingen pust..

Jeg regner med at Gud har plass for sånne som deg. Snille, oppofrende, omsorgsfulle  og stappfulle av kjærlighet for egne barn og familie. At det er sånne som deg han samler på - ikke bare de som leser den tykke boken og lever etter den. Når det kommer til stykket, er det vel handlingen som teller, ikke ordene. Kjære Gud, kan jeg stole på det? Jeg synes nemlig ikke at du er så rettferdig bestandig. Kunne ikke disse smårollingene i Connecticut få lov til å oppleve livet da…

Jeg la det ut på Facebook at mamma var død. Jeg fikk så utrolig mange kondolanse-hilsninger. Fra hjertet mitt kan jeg si at det varmet. Det var så godt å lese. En veldig god venn av meg skrev det på denne måten:  ”Kondolerer Lasse. Verden mista ei bra dame i dag”

Til dere som leser dette. Ta litt ekstra vare på hverandre i jula – og ta vare på øyeblikkene. Og til min mamma:

Du skal vite at jeg savner deg, At du for alltid vil være i mitt hjerte – og at du ikke vil bli glemt. Vi sees igjen. Jeg lyser fred over ditt minne!

Miss prøvde å smugle inn hund

Dette er historien om Miss Norway som takker hunden sin for at hun ble med i konkurransen og at hun nå er i Las Vegas for å kjempe om Miss World-tittelen. Hun hadde nemlig tatt med hunden sin på ferie til Marocco og da hun kom tilbake til Gardermoen hadde jo Matilsynet "glemt å fortelle henne" at hunden jo måtte være rabies-vaksinert med blodprøve.

Dermed ble hunden hennes tatt fra henne og sikkert satt rett i ”karantene-fengsel”. Fordi hun var så lei seg, fant manageren hennes ut at han måtte melde henne på i Miss Norway for at hun skulle få noe annet å tenke på.......  Snufs, snufs! -Hele verden ble som et stort, sort hull, sier Missen.

STRENGE REGLER: Historien er sakset fra Dagbladet.no. Jeg spør: Hvorfor skulle hunden være med på ferie til Marocco når hun ikke engang visste reglene for inn og utførsel av dyr? Marocco er utenfor EU og reglene for import av dyr utenfra EU er betydelig strengere enn hvis du tar med hunden inn til Norge fra et EU-land. Mens man før måtte ha to sprøyter med antistoffer mot rabies, vente fire måneder, for så å ta blodprøve for å finne ut om nivået av antistoffer var høyt nok, er det nå nok med en sprøyte. Tre uker etter sprøyten er satt, er det fri innreise - hvis du er innenfor EU vel og merke. I tillegg må man ha en orm-tablett som må være tatt minimum 10 dager før du kommer inn i landet.

Men her hevder Miss Norway, Sara Nicole Andersen(20), at Mattilsynet ikke informerte henne om dette. Joda: De burde selvfølgelig ringt henne – eller sendt henne epost, eller kanskje lagt ut en Twitter om at HUN måtte jo vaksinere hunden sin etter foreskrevne regler samt ta denne fordømte blodprøven. Faen ta dem!

DUMSKAP OG PLATT: Min kommentar: Ikke bare er dette dumskap fra ende til annen men så platt journalistikk fra Dagbladets side at det grenser til håpløshet. Tittel burde vårt:

"Miss Norway prøvde å smugle inn hund fra utlandet"

Å si at Mattilsynet hadde glemt å fortelle henne om reglene, er det dummeste jeg har hørt på lenge. Mattilsynet forteller ikke eventyr. Du står selv ansvarlig for å innhente informasjon når du skal frakte dyr over landegrensene.

At reporteren i Dagbladet lager en historie basert på denne naive fortellingen, er kanskje det største eventyret her. Artikkelen ser ut som om den er hentet ut fra en skoleavis på ungdomsskolen.

MISS PÅ TV: Jeg var for øvrig i Frankrike sist uke. Der var det ”Miss France” på TV. Gigantisk flott dekor, masse mennesker i salen, men herregud så kjedelig. De hadde hostet frem en siklende programleder fra gamlehjemmet og selve programmet holdt på i nesten fire timer. Da hadde både mer, og selvfølgelig mindre grasiøse jenter, 90 prosent av dem med langt sort eller brunt hår, i samstemt koreografi for giraffer, gjort sitt beste for å overbevise et dommerpanel som slettes ikke så ut til å være spesielt komfortable i rollen.

Som TV-konsept har tiden stått stille for internasjonale Missekonkurranser – noe også tidligere misse-general Geir Hamnes og norske TV-stasjoner har forstått for lenge siden. Mulig Norge har kommet langt i TV-utviklingen – eller at landets menn ikke lenger setter pris på vakre kvinner(jenter), men samme kan det være. Vi går ikke glipp av så veldig mye.

Vår egen Miss, Sara Nicole Andersen, som kjemper om den gjeve tittelen i Las Vegas, koser seg visstnok veldig sammen med alle de andre med samme lange hår, brunt eller sort. Vi får håpe på at hunden hennes koser seg like mye i karantene uansett hårfarge.

 

 

Skiforbundet alene om skirevolusjon

Skiforbundets hemmelige våpen opp mot VM i nordiske grener i Val Di Fiemme kan være en ny skisåle. I følge den japanske produsenten Gallium, er sålen betydelig raskere enn de fleste andre skisåler og gir en gli som er opp mot en (1%) prosent bedre, dvs en innsparing på opp mot minuttet for kvinner på 30 km. Norges skiforbund er de eneste i verden som har denne skisålen.

-Ja vi har den skisålen for testing, sier Norges Skiforbund. Og mer vil de ikke si. Gallium er produsert av et japanske storkonsern som har masse penger i ryggen. De fikk opp et glider-produkt som danket alt annet i verden for tre år siden. I VM på ski i Holmenkollen i 2011 hadde nordmennene ekstremt gode ski mens svensker og andre klaget over smørerne sine. Etter det jeg erfarer, hadde nordmennene opparbeidet seg enorm kompetanse når det gjaldt bruk av Gallium og hadde produktet ekslusivt i første del av mesterskapet. Det ga suksess. Og nå er de på gang igjen, denne gang både med versjon to av den etter hvert så velkjente smørningen samt  en helt ny skisåle, dvs underlaget på en ski.

Gallium ble utviklet av japanerne sammen med nå avdøde Inge Bråthen og importør til Europa, Frank Evertsen. De har også bistått japanerne i utviklingen av den nye skisålen som så langt viser kjemperesultater.

-Skiforbundet har hatt veldig gode tester med den nye sålen, sier Evertsen. Norges Skiforbund avstår fra å kommentere akkurat dette. Derfor har jeg gjort min egen test for å se om det stemmer.

Uten at de visste hva slags ski de skulle gå på, fikk jeg tidligere toppløper og landslasgtrener, Pål Gunnar Mikkelseplass samt tidligere toppløper, nå forsker ved Folkehelsa, Ine Wigernæs, til å teste ut fire par ski. To par var på vanlig såle, to par var med den nye Gallium-sålen, det ene paret med høy andel av Gallium, den andre sålen med litt mindre. Og for å presisere: Dette er som en fast bestandel i sålen uten at den noen gang vil minke. Det er altså ikke smørningen Gallium vi her ser i bruk. SE VIDEO:

http://www.youtube.com/watch?v=-nQhsqY-R0o&feature=plcp

Testen var uten tvil positiv i forhold til de vanlige sålene som brukes i dag. Den ene skien med den nye sålen var sågar to prosent(2%) bedre enn den tradisjonelle sålen. Både Mikkelsplass og Wigernæs måtte innrømme at dette var spennende produkter.

-Dette er et produkt som gir ekstra store utslag på fører rundt null grader. Det vil være en revolusjon ikke bare for langrenn, men for alpint, hopp, snowboard og andre også, sier Frank Evertsen i Gallium.

Norges Skiforbund,  med sin enorme og etter hvert så velkjente smørebuss, har eget utstyr for å legge sålene på hvilken som helst skimerke, det være seg Rossignol, Madshus, Fischer, Atomic etc. Etter de vi erfarer har de i testperioden hatt problemer med bobler når de har lagt det på, men dette bør de nå ha løst. Uten at noen vet det, kan norske løpere allerede ha brukt den nye vidundersålen i konkurranser. Eller så venter de med å bruke den til VM i februar i Val Di Fiemme. Spørsmålet er bare om Norges Skiforbund kan sitte på sålen lenge nok til at det blir en fordel. Galliums importør er nemlig ikke spesielt blid på Skiforbundet etter at de har latt Swix få uttale seg fritt men på falskt grunnlag. De har truet med å trekke seg fra hele samarbeidet og al konkurrentene få fordelen.

Skiforbundets sponsor, Swix, har nemlig ikke likt at en liten konkurrent har tråkket dem på tærne. Det har irritert dem grenseløst at Gallium fikk mye av æren for suksessen i Holmenkollen. I reklame sier Swix at de står blant annet bak Therese Johaug sin suksess på 30 kilometeren i VM i Holmenkollen. I følge de opplysninger jeg sitter med blant annet fra data i Skiforbundets egen smøredatabase samt skriftlige bekreftelser fra smøresjef, Knut Nystad, stemmer ikke dette. Johaug brukte Gallium og IKKE Swix sitt nye gleder-produkt i VM. Swix sitt nye produkt, som de har lansert i år, er basert på samme prinsippet som Gallium men den kjemiske sammensettingen er forskjellig.

Jeg synes det er merkelig, ja på grensen til simpel markedsføring, hvis Swix bruker sitt maktapparat til å spre falske opplysninger for å skade en konkurrent. Blant annet har de fått helsider i en norsk næringslivsavis som skriver mye sport – og hvor de uanfektet får lov til å hevde sin suverenitet og ta æren for Johaugs kollen triumf. For å si det rett ut: Dette bør Swix holde seg for gode til og eierne bør kikke litt ned i systemet og gi refs.

Kvinnfolk kan ikke kjøre bil!

FRANKRIKE: Jeg er i Val D `Isere i Frankrike i helga. Er her sammen med den franske og sveitsiske sossen. Pluss et par andre rikfolk fra andre land som ikke kan norsk engang. For en enkel sjel fra Hadeland(jeg), er dette selvfølgelig veldig stort – og dyrt.  Men turen hit har vært et snødekt, langstrakt og særdeles begivenhetsrikt eventyr – sammen med franske og sveitsiske kvinnfolk. Ja, ja, sånn går no dagan!

 

Det har vært snøstorm i Frankrike og Sveits med masse ulykker og utforkjøringer. Her fra gatene i Val DÌsere hvor det er alpin verdenscup for menn i helga

70 mil i bil på 17 timer! Det er fasiten. Skulle jo nesten tro jeg kjørte bil på smale Vestlandsveier. Sannheten er derimot at snøstormen tok meg igjen i Sveits og da var eventyret i gang. Snø på veien her nede betyr panikk, angst og depresjon. Stakkars folk! De kan jo ingenting. Jeg er så glad jeg er norsk!

 

KVINNFOLK: Det lå biler i grøfta på hver ti meter. Seriøst. Hver tiende meter i flere titalls mil. Og alle sjåfører bak rattet på grøftebilene var kvinner! Jeg lyver ikke. De klarer pinadø ikke kjøre bil disse damene. Parret med eldre menn i hatt, gikk det i 30 km i timen. Ikke noe rart at jeg brukte 17 timer!!! Min heterofile legning til tross. I går hatet jeg de formfulle!

 

Nå skal det legges til at dette spontane og kortsiktige hatet kun gjelder sveitsiske og franske kvinner. Det gjelder ikke de norske barmfagre. Neida. Det gjør det ikke… De er verdens beste sjåfører. Jepp! De slår oss menn ned i støvla når de får tak i et ratt. Det er derfor at rallysporten og formel 1 oversvømmes av kvinnelige førere som Petra Solberg, Fru Østberg, Michaela Schumacher og vår gamle stjerne Martina Schanke. Men nok om det…

 

Derfor bestemte sveitsiske og franske myndigheter at det var tid for å vri tenningsnøkkelen om på nedrustede brøytebiler - og få fart på folk med flere bokstaver i førerkortet. Huttetu!

 

BLÅLYS: Det ble et særdeles fargerikt skue kan jeg fortelle dere! Det er nemlig slik at alle brøytebiler i Sveits og Frankrike bruker blålys. Ja, det er sant. Det blinka i alle retninger så en stakkars Hadlending som meg fikk nesten hjerteinfarkt. Jeg var rett og slett usikker på om lensmannen i Jevnaker hadde funnet meg her nede også. Men neida. Det var kun store biler med plog foran  - i alle retninger.  Tro meg: det blåe discolyset hadde vært nok til å knekke selvtilliten til enhver norsk politi og brannmann når de innerst inne visste at mannen bak rattet i brøytebilen ikke hadde noen form for myndighet. Det var da jeg priste øvrigheta, så oppover mot Mt. Blanc og takket han litt høyere opp for at jeg kun var journalist.

 

FEIGT: Men det fortsatte å lave ned. Og overalt langs veien sto det blinkende lystavler med innskrift om at vi måtte bruke kjetting. På fransk, ja vel, men jeg er ikke dum…. Jeg er jo tross alt en verdensborger! Jeg lo for meg sjøl. Kjetting? Kjetting er feigt. Sånt bruker vi ikke i Norge. Basta. Vi bruker piggfrie vinterdekk.

 

I den siste byen før oppstigningen til Val DÍsere var det politikontroll. Kjettingpolitikontroll! Tåpelig. De metallgreiene er det visstnok påbudt å ha i bilen her nede. Hørt sånt tull! De vinket alle bilene foran meg videre, dere vet, de bilene som det låt så metallisk av dekkene til. Lydforurensning har dem ikke forbudt. Det er lov. Jaddda.

 

Så kom de til meg. Gjett hva som skjedde?

 

ANGREP DET BESTE FORSVAR: Jo. Jeg ble også vinket. Inn til siden. ”Makan til frekkhet”, tenkte jeg. En litt skjeggete mann fra ”Gendarmeriet – eller ”polti” som det heter på Hadeland, så strengt på meg. Jeg åpnet bilvinduet og sa - før han fikk sagt noenting selvfølgelig. Taktikken var klar allerede etter første kjetting. Angrep er det beste forsvar:

 

” Du ju spik englisj?”

Dette er selvfølgelig det dummeste og samtidig det mest geniale spørsmålet du kan stille til en fransk politimann.  Selvfølgelig kan han ikke engelsk!  Jeg så usikkerheten i øynene hans. Blikket flakket. He-he. De kan jo ikke engang norsk, disse analfabetene (unnskyld Johan Kaggestad, jeg vet du er utpekt til ridder av Frankrike for god TV-reklame så ikke bli lei deg).

Om litt åpnet han munnen, og sa, litt stotrende på sitt eget morsspråk: ”You change”… Han pekte ned på dekkene mine. ”Wai?”, spurte jeg oppgitt. Og slo ut med armene så kaffekoppen spratt ut av holderen sin.  (For de av dere som ikke forstår utenlandsk så godt, ”wai” betyr ”hvorfor”.) Jeg fortsatte:

 

”Nårwai, six months mit snø. No problem”

 

Stillhet.

 

Så rista han frustrert på hodet og vinket meg bare videre. Jeg vant!

 

SOSSEN: Etter å ha fått installert meg på et hotell med to stjerner til 190 Euro natta uten frokost, var det på tide å få seg litt mat. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Folk med jakker som det sto Kjus på (det likna ikke Lasse engang), Bjørn Borg truser som diskret stakk opp av Louis Vitton- jeansen og Rolex ur som sånn helt uten videre hang på litt for mange håndledd, fortalte meg plutselig at min oransje Jet-Set klokke i plast og truse fra Sparkjøp samt ti års gamle Adidas-jakke ikke var helt in.

 

”He-he”, tenkte jeg. ”Man knekker ikke selvtilliten til en Hadlending så fort.” Jeg vandret verdensvant bort til den første restauranten, kikket diskret på menyen utenfor på døren. Så til neste, og til neste igjen. Pluss et par-tre til…

 

Det kryr av dyre merkevarebutikker og restauranter i Val DÍsere som oser av luksus.

”Herregud. Går det virkelig ikke an å få seg en varm rett til under 50 Euro her?” sa jeg høyt for meg sjøl i god tro på at analfabetene rundt meg ikke forsto norsk. Det var da jeg forsto hvordan de sultne uteliggerne i Oslo har det i jula og begynte i et øyeblikks frustrasjon å synes synd på meg sjøl. Tanken på å gå sulten til sengs plaget meg. Jeg kjente tårene sprenge på i ren selvmedlidenhet.

 

Masse snø fredag gjorde at alpin verdenscup for menn sto i fare for ikke å bli avviklet.

Men plustelig, som et lys fra en særdeles snødekt himmel: Ei kebab-sjappe! Neonlysene slo mot meg som en åpenbaring og jeg fikk plutselig assosiasjoner til historien om Jesus som mettet 40.000 i ørkenen. I sulten blir man fort religiøs. Konklusjonen var klar: Jeg blir ikke tynnere på denne turen heller. Takk og lov! Jeg så nok en gang opp mot Mt. Blanc som lå der et sted bak snøstormen før jeg bestilte en kebab med mild saus og en Fanta. Yes, baby!

 

Og ikke nok med det: I helga skal jeg spise all gratis mat jeg kommer over i presse-senteret og drikke det lett forurensede vannet her rett fra springen. Tro meg. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så fort. Jævla sosser!!!

 

DOMMEDAG: Siden jeg er her på jobb for TV2 for å dekke verdenscupen i alpint, er det viktig å være opplagt og klar for sylskarpe spørsmål til Aksel Lund Svindal denne helga. Og siden det to stjerners hotellet mitt er nabo med kirken her i byen, fant jeg ut at jeg ville inn i kirken å be. Synes faktisk det var like greit å bli fort venner med han som bor litt høyere enn Mt. Blanc – i alle fall nå som mine kollegaer i pressen har skrevet så mye om dommedag 21 desember.  Hva het han? Nostradomus, Nistradimus, Nastrogama?

Doping er bra!

Reportasjer i media dømmer idrettsutøvere som har brukt prestasjonsfremmede midler sterkere enn de som har drept mennesker. Overskriftene er større, de personlige konsekvensene verre og fordømmelsen nådeløs. Likevel er det en skjult sannhet at mange leger mener at menn over en viss alder bør systematisk dope seg – med testosteron. Til og med enkelte trenere påstår: Doping er bra!

Er dette umoralsk? Er ikke doping farlig? Er det bare moralens voktere som kommer bærende med lassevis av dustete skremselspropaganda og dommedagsprofetier?

NIVÅET SYNKER:For å se det enkelt. For oss menn over 40 synker produksjonen av testosteron i testiklene kraftig. Resultat: musklene forfaller, muskelmassen blir mindre, fettet kommer, sexlysten blir mindre, skallen blir blankere, energien blir dårligere – og vi nærmer oss med sakte skritt en hverdag under seks fot med jord eller en halvtimes endelikt i et krematorium. Med riktig dosering av testosteron, kan mye av dette unngås,  sier legene. Men norske leger sier det ikke høyt. De tør ikke. I redsel for å bli hengt ut. I USA derimot er dette mye mer åpenlyst og akseptert.

Søren å!!! Jeg har jo lagt på meg altfor mange kilo, morrabrødet er ikke lenger like nystekt om morgenen og håravfallet har gjort at jeg ivrig har lest websidene til Poseidon-klinikken i Oslo om hårtransplantasjon. Kanskje en kur med testo er løsningen på å leve lenge i landet? Eller?

FARLIG: På den annen side er det ingen tvil om at bruken av steroider, er farlig. Mange har fått ødelagt livet sitt. Og ikke minst: de kan ødelegge andres liv. Denne listen fant jeg på internett over personer innenfor styrekløft, bodybuilding og wrestling som har fått ødelagt livet sitt eller dødd ved bruk at en sterkere kost enn grovbrød med brunost. Åpne denne linken og les.

Døde og skadede av doping

KOMPLETT BRUKERMANUAL: Jeg blir derfor veldig overrasket nå jeg på en av de mest populære websidene for trim og trening, www.trim.no, finner den komplette brukermanual for hvordan du skal dope deg for å  bli større i kroppen samt se bedre ut. På spørsmål fra en 28-årig mann, har John Gunnar Oppheim, trener og ansvarlig redaktør av siden, oppskriften klar. Se link:

Doping-oppskrift

SLETT MORAL: For meg viser dette en moralsk holdning som er slett. Oppheim legitimerer ved sin bruksanvsining bruk av doping. Selv er han tidligere trener av styrkeutøvere og syklister, blant annet en av norges beste amtørsyklister tidlig på 2000-tallet, Roberto Ivanov. Jeg ser dette som en indirekte oppmuntring til en kriminell handling rett og slett fordi illigal import og salg av disse midlene er ulovlig i Norge. Og det foregår helt åpenlyst, uten å prøve å skjule det på noen som helst måte. Det synes som om dette er det mest dagligdagse ting å forholde seg til i enkelte miljøer. Og skal vi tro Oppheims uttalalelser rett, har han stor pågang fra folk som ønsker at han skal være treneren hans!

BEDRE LIV? Men er det umoralsk av en 50 åring som medisinsk sett trenger testosteron for å få et bedre liv? Eller skal vi la alderdommen få sin naturlige spasergang i hengemager, rynker, depresjoner og impotens. Der er jeg mer usikker. I Norge er vi jo så forbanna moralske i offentligheten noen ganger, at det kan bli for mye av det gode.

AT DE TØR: At idrettsutøvere tør å dope seg med de mediaoppslagene det blir hvis de blir tatt, skjønner jeg pinadø ikke. Se på Tysse-saken, se på Kjærgaard – og se på Petar Vukicevic som ikke engang har blitt tatt eller har innrømt noe som helst. Vi ser jo offentlige henrettelser og karakteristikkene av disse personene, også fra kjente mediakommentatorer, som er verre enn i Breivik-saken. Straffen i media svir mye mer enn idrettens egne domstoler.

At idrettsutøvere doper seg for å få bedre resultater, er noe jeg i ytterste konsekvens kan ha forståelse for men ikke akseptere. Når det handler om berømmelse, prestisje og penger kan mange gjøre mye rart.  At vanlige unggutter og jenter ødelegger kroppen sin for det kosmetiske, er betydelig verre å forstå.

EREKSJON SOM EN 20-ÅRING: Men at jeg, i en alder av over 50,  skal få ereksjon som en 20 åring, energi som en 30-åring, bli kvitt fettet og leve lenger med bedre livskvalitet, er lett å forstå. Jeg burde jo samtidig satse mot veteran-NM i friidrett for å treffe likesinnede. Jeg ser for meg tittelen i lokalavisa:

”Lasse Evensen 1.47.5 på 800 meter i veteran NM i friidrett”

Jadda!

Da tenker jeg at den eneste nyra jeg har ville fått kjørt seg....

Eller hva mener du?

 

 

 

 

 

For dårlige trenere i Tippeligaen!

Hvorfor har norske Tippeligaklubber forelsket seg i norske og svenske trenere?  Hvorfor tror norske fotball-trenere at de er så forbanna gode? Hva hindrer norske fotball-klubber i å hente topptrenere fra utlandet som kan heve nivået i norsk klubbfotball? Og hvorfor er de hjulbeinte sveklingene på vei ut av fotballen? La meg først se på noen realiteter:

Vålerenga tvilholdt på Martin Andresen. Faktum er at Martin er norsk innavl uten spesiell internasjonal erfaring verken som spiller og som trener. Jeg gidder ikke regne med oppholdet hans i England.  Det teller liksom ikke… Men hva hadde han som gjorde at ledelsen i Vålerenga trodde på en femårsplan og topp i Europa? Trenerkompetanse? Nei! En internasjonale fotballkarriere? Nei. Kontaktflate? Neppe.

Atpåtil var han en type (ifølge egne spillere jeg har snakket med)som var spesialist i å kritisere spillerne men aldri gi ros. Det MÅTTE bli dårlig stemning når spillerne er redde for å gjøre feil på treningsfeltet og i kamp. Dette skaper tapere, ikke vinnere.

FRUSTRERT PSYKOLOG: I Hønefoss Ballkkubb viser man hemningsløs lojalitet for en trener som nesten klarte å sende laget ned i Adecco. Riktignok var det en bra vårsesong, men et lag som ikke vinner på flere måneder – og som plutselig rusler rundt hånd i hånd med nedrykks-spøkelset og en frustrert psykolog(Ref: trener Leif Gunnar Smerud er psykologi-utdannet) -  må få klubbledelse og styre til å reagere. I media ble treneren mer og mer borte, mer og mer grå og trist etter som sesongen skred frem. Han fremsto ikke som den lederen et lag i motgang trenger. Når det blåste på toppen, sa han: ”-Vi skal gjøre det vi alltid har gjort” Problemet er bare: Det holder pinadø ikke!! Man tråkker ikke på gassen når det går utenfor stupet. Da bruker man bremsen, finner en annen vei – og så gasser man. Forstått?

Også i HBK synes det klart for meg at det må til et trenerskifte hvis ikke skal rykke ned neste sesong. Laget er jo til og med sviktet av sin egen by med kun 1500 til 2000 tilskuere på tribunene. Ja, ja… Det er mange med solbriller på i Hønebyen. Dumt. Fordi jeg ønsker HBK alt godt.

Selv i Rosenborg lar man ”Supersvensken” fortsette. Jeg er forundret over nettopp dette. RBK er en klubb  som har vist seg frem i Europa, som har hatt sterke trenertradisjoner de siste årene. Nå blir det hele litt kjønnsløs, litt stakkarslig, litt tamt.

Og slik kan jeg plukke fra hverandre klubb etter klubb. Det irriterer meg… Norsk fotball fortjener bedre.

SUR GRINEBITER: Herregud! Er jeg i ferd med å bli en grinete, sur mann mer bitter i smaken enn snus? Nei, jeg vil nemlig ha norske lag som regelmessig kan spille jevnt med de beste i Europa. Og da konstaterer jeg at det er trenermangel i Norge – eller mer presist: Mangel på gode trenere!

Jeg stilte spørsmålet: Hva hindrer norsk fotball å hente inn utenlandske trenere? To grunner: Penger og ambisjon. Rent økonomisk står det ikke SÅ dårlig til i mange klubber – som Vålerenga og Rosenborg. VIF har jo sine rike onkler og vil fint kunne finansiere en topptrener. Ambisjon? -Nja, egentlig klarer vi jo ikke å hamle opp med de beste ute uansett, tenker mange. Så derfor er de norske og de svenske trenerne helt all right. -Nei, sier jeg. De er ikke det! De er faen meg ikke det!!!

Hvor er så trenerne med masse internasjonal erfaring, kontaktflate og en annerledes treningsfilosofi i Norsk Tippeliga? Jo,  de befinner seg på helt andre kontinenter. De som prater noe annet enn verdensspråket norsk, vet knapt at det spilles fotball i Norge. De vet bare at Solskjær har suksess. Med Molde. Og her kommer sakens kjerne: Solskjær!!!!

HAR ALT: Ole Gunnar har alt. Internasjonal erfaring,  kontaktflate, filosofi og vesen. Han er verdensmester i å gi ros – og har derfor alibi til å gi ris. Samtidig har han følt verdens beste fotball-spillere på kroppen både med og mot. Solskjær er ren Norges-reklame. Han KAN gjøre norske toppklubber mer interessant for utenlandske trenere. Her i Norge har vi bare en Solskjær, men verden har faktisk flere. Som atpåtil er arbeidsledige…

JØRN ANDERSEN: I Tyskland i disse dager vandrer det rundt en herremann som av en eller annen grunn er ugelsett i Norge. Jørn Andersen. Han er den første utlendingen som ble toppscorer i tysk Bundesliga, som har spilt og trent i Tyskland i over 25 år, som sitter på en enorm internasjonal kontaktflate. Og som har hatt mer trenersuksess enn det nordmenn egentlig forstår. Han trente  Mainz opp til semifinalen i cupen i Tyskland mens de var i 2.Bundesliga for snart fire år siden. Og han trente laget opp i 1. Bundesliga samme sesong. At han ble dolket i ryggen av en maktsyk ny sportsdirektør, får så være, men dette er en stor prestasjon i en av verdens hardeste ligaer er og bør være udiskutabelt. Riktignok ble det ingen suksess da han tok over Karlsruhe i 2.Bundesliga sist vinter, men det var en umulig oppgave i en klubb i fullt opprør. Man kan ikke gjøre gull ut av gråstein.

I mine øyne er Andersen en dyktig trener. Han forlanger mye av spillerne sine både fysisk ,psykisk og med ball, men samtidig er han medmenneske midt oppe i alt. Han gir ros og han gir ris samtidig som han lever og ånder for oppgaven. Jeg er skråsikker at han kan tilføre norsk fotball mye.

http://www.youtube.com/watch?v=HP9gKkyzXmU&feature=plcp

Han uttalte til meg i et intervjue i sommer at han gjerne kunne tenke seg å trene en norsk topp-klubb. Aller helst Vålerenga, som hans hjerte banker for etter at han sjøl spilte der med braksuksess før han satte kursen ut i Europa. Men neida: Andersen har ikke hørt et pip fra verken Vålerenga eller noen andre norske klubber som nå er på trenerjakt. Hva tenker folk med? Er de redde for å få inn sterke personligheter med kompetanse?  I mellomtiden har han stadige tilbud fra andre, men denne gangen venter han rolig på den rette klubben, klubben han kan bygge opp som han sjøl vil uten å måtte forhaste seg.

ARROGANT: Egentlig kan jeg ikke tenke meg noen mer arrogant idrettsgren enn fotball. Mens andre idrettsgrener kikker over skuldra for å lære av andre, har fotballen slitt med sitt eget forgodtbefinnende. Kun de som ser idrettslige sammenhenger, som er ydmyke i forhold til andres kompetanse over sportsgrensene– og som jobber knallhardt, får resultater. Sånn er det i all toppidrett – men dette har vært fraværende i nasjonal og internasjonal fotball. Heldigvis er fotball som idrett under stor utvikling selv om altfor mange ihuga fotball-journalister, supportere, spillere og trenere fortsatt ikke klarer å se dette. Det er nemlig noen få som har forstått det: De beste internasjonale trenerne og de beste spillerne.

Min påstand: Endelig er atletene på vei inn i fotballen. Takk og pris! De med fysikk og koordinasjon samt intelligens som ville gjort dem til topp-atleter også i andre idrettsgrener, har nå begynt å dominere med knotter under skoa. Fotballens hjulbeinte sveklinger - som ikke kunne løfte 50 kg i knebøy, som ikke løp 60 meteren under 7.5 sekunder – men som klarte seg brukbart med intelligens og spilleforståelse, er på vei ut og vekk.

I love it!

Derfor: Jeg er positiv. Det skal bli moro å følge fotballen rent sportslig fremover, kanskje også i Norge. Hvis de får inn et par tre internasjonale trenere som kan høyne nivået…

Hun har motiv - og kunnskapen. Han også...

I enhver kriminalsak leter politiet etter motiv. Den som har motiv blir fort den mistenkte. I dopinganklagene mot Petar Vukicevic har ekskonen Turid Syftestad et klart og tydelig motiv. Hevn.  Han har også et motiv for å snakke usant, nemlig å vinne med utøverne sine, samt redde restene av sitt liv. Dopingsaken og familitragedien som rulles opp i pressen i disse dager er ikke bare grusomt flau men også utrolig trist og tragisk for mange.


 La meg med en gang si: jeg har også vært i tottene på Petar Vukicevic. Fra den tiden jeg var hovedkommentator på friidrett i Eurosport, kom jeg flere ganger med den påstanden at jeg trodde Christina Vukicevic aldri ville nå den absoulutte verdenstoppen. Til det manglet hun for mye fart. Kun en meget god hekketeknikk gjorde at hun presterte godt. Jeg sa også at mye av interessen rundt henne i pressen skyldtes samboerskapet med Andreas Thorkildsen samt at hun hadde et vakkert utseende. Resultatene på den tiden sto ikke i stil med avisoppslag og TV-intervjuer. Mente jeg.

 

 Det tok ikke lang tid før jeg fikk en telefon. Fra pappa Petar.  Han var mildt sagt forbannet, direkte nedlatende og mente at jeg ikke hadde peiling på friidrett. Jeg fikk huden full av kjeft, verken mer eller mindre.  Jeg presiserte for han at ingenting ville gjøre oss gladere hvis Christina kunne bli enda bedre. Jeg ble ikke hørt. Han var dessverre av den meningen at jeg kun var ute etter å svartmale både han og datteren hans.

 

 Jeg er ikke den eneste Peter Vukicevic har gått i strupen på. Å si at han er en populær mann i friiidrettskretser, er vel å ta hardt i. Petar har fått seg mange fiender som nå sitter og godter seg på hans fall. Og han er tydeligvis ikke spesielt populær hos sin eks.kone heller....

 

 

MOTIV OG KUNNSKAP

Turid Syftestad er den forsmådde ektefellen som angir sin egen mann med påstand om at han benytter doping på sine utøvere. Hun navngir to av dem, deriblant sin eksmanns nåværende kone. Sett i lys av dette påfører hun sine to barn indirekte mistanke om at de har dopet seg. Etter sigende har hun ikke hatt kontakt med sine to barn på henholdsvis seks og to år. Hvorfor, skal jeg ikke spekulere i, men hadde denne saken vært en politietterforskning, hadde motivet om hevn stått veldig sterkt.

 

Syftestad er ei sterk og oppegående dame. Hun har topputdannelse innen data og økonomi og innehar en toppstilling innen Telenor.  Damen er en ressurs og særdeles intelligent.  Derfor føler jeg at argumentet hennes, hvor hun sier at hun ikke har kunnskap til å forfalske e-mailer, står ustødig av flere grunner.

 

 1. En høyt utdannet person innen data kan med letthet forfalske innholdet i en email i en online-konto.

2. En intelligent person kan rimelig lett innhente informasjon om doping og føre dette i pennen på en faglig måte.

3. Hun snakker og skriver serbisk, språket mailene er skrevet på.

4. Hun har motiv for å gjøre livet til et helvete for sin eksmann.

 

 

ER DET RIKTIG AV HENNE?

I etterpåklokskapens navn, kan man stille spørsmålet: Var det riktig av henne å gå ut med denne saken, over 10 år etter? Argumentet hun bruker er at hun er/var engstelig for barna sine. Og at hun synes doping er umoralsk. Tilsynelatende to plausible grunner.

 

 Hva er det hun så antyder? At pappa Vukicevic ødelegger barna både mentalt og fysisk? At han doper dem for at de skal komme i verdenstoppen i friidrett?

 

 Jeg skjønner at en ansvarlig mor tenker sånn. Enhver ville gjort det. Men nå er jo saken den at begge barna er godt voksne, at de lever sine egne liv som profesjonelle idrettsutøvere - og at de rett og slett, uvisst av hvilken grunn, har kuttet ut sin egen mor for flere år siden.

 

 Og hvis hun var så engstelig for barna sine, burde hun ikke tenkt på at dette fører til store mentale plager for begge to, både sønn og datter med den mediafokus dette ville få? Jeg får meg liksom ikke til å se at Christina og broren sitter og koser seg over at pappa tråkkes ned i søla av mamma foran 5 millioner nordmenn og en samlet friidrettsverden.  At barna sjøl indirekte blir mistenkt for juks er vel et moment Syftestad som mor kanskje burde forstått? 


 Jeg spør: Hvilke mor vil utsette barna sine for det de blir utsatt for nå?  Svaret er dessverre: Mange..

 

 Jeg bare konstaterer at det i dagens samfunn i forbindelse med samlivsbrudd og skilsmisser ofte er barna som er de store taperne. Norske rettssaler fylles hver dag av like tragiske historier hvor foreldre hevner seg på eksen med barna som våpen, dog med en forskjell: Vi hører aldri om dem i media.

 

 ALTOVERSKYGGENDE

Er det altoverskyggende at dopingmistenkte trenere og utøvere skal tas for enhver pris?  Uavhengig av konsekvenser og familitragedier?

 

 La meg med en gang slå fast: Petar Vucicevic har opptrådt særdeles dumt. Han innrømmer å ha stilt spørsmålene om doping, han innrømmer å ha skaffet seg viten fra en av de mest anerkjente idrettsdoktorer og trenere innen Europeisk friidrett, Srdjan Djordevic, som har vært i dopingens søkelys før.  Mistanken styrkes ytterligere når familien Vukicevic sin tidligere fastlege i Drøbak- som glatt bryter taushetsløftet - forteller at Petar har vært hos han på et gitt tidspunkt og fått utført de testene som nøye beskrives i emailene.

 

Selv Petar må forstå at begrepet "Tatt med buksene nede" lett kan tas i bruk.

 

Men ingenting av dette er bevis på at han har utsatt sine utøvere for doping siden ingen positive dopingprøver er tatt.

 

 Følgende indisier ligger til grunn for at Peter Vukicevic er "skyldig"

  1.  E-mailer som foreligger pr. i dag,  kopiert av hans eks.kone Turid Syftsta
  2. Vitnemål fra tidligere fastlege som sier at testmetoder beskrevet i disse mailene er benyttet på Peters tidligere utøvere.
  3. Motiv om å vinne mer med utøverne sine.

 

 

For at saken skal få en negativ dom for Vucicevic, må det i tillegg foreligge følgende fellende bevis:

 

 

  1. Utøverne som er navngitt av Turid Syftestad må selv innrømme at de har benyttet ulovelige midler, eller:
  2. Den serbiske legen Szrdjan Djordjevic må bekrefte at mailene er korrekte.

 

 

Følgende indisier peker på at Petar Vucicevic vil "frifinnes":

 

  1. Turid Syftelands motiv
  2. Turid Syftelands data-kunnskaper, språkyndighet og intelligens.
  3. At utøverne som nevnes av Syfteland i samtaler med idrettsmyndighetene nekter for at de har fått prestasjonfremmende midler av Petar Vucevic
  4.  At Syftelands barn vitner mot sin mor og styrker hennes hevnmotiv til fordel for far
  5. At Djordjovic legger frem kopi av mailer med et annet innhold. Man kan nemlig søke etter emailer på eldre servere, i dette tilfelle to: Avsenders server og mottakers. 

 I dag foreligger kun punkt 1 og 2 som indisier til fordel for Petar Vucicevic i tillegg til hans egne utsagn. Inntil videre ligger han tynt an!

 

 

EN LYVER SÅ DET GRINER

Det eneste jeg vet er at en av to, Petar Vucicevic eller Turid Syftestad, lyver så det griner her. De fremstår med en styrke i media som jeg sjelden har sett maken til. Hele seansen oser av hat mellom to personer - og et sultent pressekorps(som jeg sjøl er medlem av) inkluisive toneangivende kommentatorer - som for  lengst har tatt på seg dommerkappa og slår klubba i bordet med domsavsigelser over alt og alle. Jeg stiller igjen spørsmålet: Skal trener og utøvere tas for enhver pris?  Er det ingen form for tilgivelse? Er det ingen formidlende omstendigheter? Må alle saker frem i lyset?

 

 All ære til Dagbladet som, merkelig nok, har sittet på denne saken i et år før de valgte å gå ut med den??? Uansett: Ære for at de fra et journalistisk ståsted jobber knallhardt med dopingspørsmålet. Og at det er en god sak, er det ingen tvil om. Men er det verdt det? Og burde "vær varsom plakaten" blitt diskutert her?

 

 PÅ MANGE PLAN

I denne saken finnes det mange som rammes på flere plan, ikke bare familiært men også friidrettsforbundets ledelse og toppidrettssjef.

 

 Personlig har jeg faktisk ingen problemer med å forstå at ledere i friidrettsforbundet og Olympiatoppen med en gang så den familiære vinklingen her. Det er helt naturlig å ikke ville ha "hvem knuller hvem i ræva" saker ut i media. For det er det det har blitt: En jakt på syndebukker i alle ledd. For meg er det helt naturlig at man fra de det gjelder (les: friidrettsforbundet og olympiatoppen samt idrettsforbundet)i det lengste forsøker å unngå denne type konflikter som vil bety så mye skade for så mange. Og med tanke på at saken er så gammel, har de stødig juridisk grunnlag for å si at den er foreldet og derved legge den bort.  Jeg  velger meg med en påstand om at 98 av 100 ville vurdert det dit hen. Det norske samfunn er bygd opp slik: At jussen kommer foran moralen.

 

 Nå står vi her - i etterpåklokskapens tegn. Og ser sportskommentatorer i flokk forherlige sin moral  i denne saker. At enkelte toppledere i idretten roper: "-Dette skulle vi visst så hadde det blitt andre boller!", blir i mine øyne for dumt. Hadde de visst ,hadde de også holdt kjeft. Det er jeg bombesikker på! Og i misunnelsens og maktkampens tegn ser vel noen muligheter til å bli kvitt noen andre med makt. Eksempelvis toppidrettssjef Jarle Aambø, som jobber i det stille men som er en hard nøtt for mange. Vekk skal han. Det er visstnok på tide nå...

 

 Nok en gang trekker Dagladets kommentator frem Tysse-saken for å understreke hvor umoralske friidrettsforbundet er. Hva jeg mener om dommen i Tysse-saken, med overveiende tyngde av tvil underbygd av de fremste spesialister på området til fordel for Tysse, trenger jeg ikke utdype enda en gang. Jussen ga han lov til å delta i OL. Ferdig med det. Og jeg vet at mange i friidrettsforbundet mener at Tysse var uskyldig. Det er jo en viss moral i det også!

 

 Som kommentator utmerker Esten O Sæther i Dagbladet seg som er pådriveren og dommeren i sine kommentarer mot doping. Jo da, Esten er en dyktig kar og i de fleste tilfeller er jeg enig med hans kommentarer. Men ikke her - og ikke i Tysse-saken. Hvorfor? Fordi det er for lite kjøtt på beinet. Det er for lite vurdering av sakens totale omfang. Det skrives for raske slutninger. Og kanskje det viktigste av alt: Det tas for lite hensyn til personer.

 

 For å underbygge mitt ståsted velger jeg å svare på mine tidligere spørsmål:

 

 

1. Burde vær varsom plakaten blitt diskutert her?

 Ja, fordi det man trår inn i privatlivets fred på en måte som aldri har skjedd før i norsk presse. Dette avdekker en familietragedie som normalt sett aldri burde vært eksponert. Som sagt, den er både trist og tragisk. Når det er sagt: Som landslagstrener, som utøver i verdenstoppen, må man, når mistanke om doping kommer opp, forvente at man blir satt søkelys på.  Men noen folk må også beskyttes mot seg selv. Jeg synes Turid Syftestad ligger i et grenseland.

 

 2.Skal trenere og utøvere tas for enhver pris?

Ikke for enhver pris. Vi snakker ikke om den nasjonal eller internasjonal katastrofe her, selv om titler og overskrifter ofte kan tyde på det. Her har pressen en viktig vurdering å ta. Ved store sprik i bevisførsel må objektiviteten settes i høysetet og kommentatorer må besinne seg, likeså andre idrettsledere. Dog bør oppmerksomheten som en dopingtatt får, sees på som en del av straffen, og den må, sammen med idømte straffer, virke avskrekkende.

 

 3.Må alle saker frem i lyset?

Nei, men i saken om Vukicevic var det ingen vei utenom. Igjen: viktig med objektivitet fra utenforstående parter i vurderingen av saken.

 

 4.Er det ingen form for tilgivelse?

Idretten har i dag et reglement som inneholder straff mot de som blir tatt for doping. Vi ser at dopingtatte idrettsutøvere etter en periodes utestengelse kan konkurrere igjen ganske raskt. En idrettskarriere er for de fleste kort på topp-plan. Å øke straffene mener jeg kan være mer avskrekkende, dvs øke fra to til fire år. Utestengelse på livstid strider mot min filosofi om tilgivelse og er ikke samstemt med samfunnet og rettsprinsipper ellers. Samtidig må utøvernes rettssikkerhet styrkes og dom i dopingsaker må følge normale rettsprinsipper for bevisføring.

 

 

 IKKE FOR TIDLIG

Som journalist er det viktig at man ikke feller dom for tidlig - og at man klarer å se påstander, motiver og bevis i sammenheng over tid. Det er mange som har blitt forhåndsdømt før, som har blitt tråkka ned i søla, men som har hatt såpass med krefter at de har klart å bevise sin uskyld, Davids kamp mot Goliat til tross. Jeg minner nok en gang om Diane Modahl-saken, hvor man til slutt klarte å bevise at urinprøven hadde stått et par dager i solsteika i laboratoriets vindu før den ble analysert. For å si det enkelt. Det gjorde sine utslag?

 

Når det er sagt: Akkurat slik saken står nå, ser det unektelig ut at Petar Vukicevic har "driti seg skikkelig ut".

 

Pappa, min aller beste venn...

I dag er det 14 år siden min aller beste venn døde. Pappan min, Eilif, gikk brått bort den 30 september 1998 i en alder av 74 år. Det var på en søndag, akkurat som i dag. Nå, 14 år etter, føler jeg fortsatt savnet. Tårene renner fortsatt bare jeg tenker på han. Men det gode tårer. Jeg fikk nemlig oppleve det å ha verdens beste pappa. Dette er historien om hans siste dag. Og historien om en hund.  Ja, nettopp. En hund...

I en alder av 37 hadde jeg nemlig aldri følt sorg, ja foruten en uskyldig kjærlighetssorg i ungdommen. Men jeg har alltid visst at jeg tar lett til tårene.

Jeg føler - fordi jeg lever - og fordi jeg tør leve.

Og fordi jeg alltid har vært utrolig redd for å miste de jeg er glad i. Jeg er redd for at de skal bli borte. For alltid. Også i dag er dette tanker som plager meg. Ofte. Å miste noen hadde jeg aldri opplevd på den tiden. Det har jeg nå.

Dum som jeg var, hadde jeg anskaffet meg hund, en dyreplaget dobermann som ble min følgesvenn.  Kan tro det var lett når jeg gikk ut i frilanstilværelsen som pressefotograf? Neida!

Men jeg fikk et utrolig nært forhold til denne hunden. Han ble liksom bare min. Mens jeg etter hvert levde livet som TV-kjendis i hovedstaden og trodde jeg var et par hakk større enn det jeg var, var det en befrielse å komme hjem til kompisen min. Eich het han. Han hadde kupert hale men ikke kuperte ører. Eich var utrolig vakker. Sort og brun. Snille øyne. Muskuløs. Blank i pelsen. Og så utrolig kjælen.

Vår livsmeny var enkel men innholdsrik: Lange turer i skogen. Fisketurer. Skiturer. Fjellturer. På dagtid kom mamma og pappa hjem til huset vårt i Haug på Ringerike. Gikk lange turer med hundene (vi hadde også ei dobermann-tispe som het Tina) mens jeg smilte til et eller annet kamera enten i Oslo eller Bergen. Eich ble på en måte deres hund også. Han elsket dem. Slikket dem i ansiktet. Husker godt at denne svære kladden på 45 kilo lå over beina til mamma. Hun dyttet godsaker inn i munnen hans. Han tok forsiktig fra hånda hennes selv om han helt sikkert hadde lyst til å glefse i seg. Og pappa, som egentlig var livredd hunder, klappet han på hodet og ga han en klem. En centimeter fra en munn med tenner som lett kan drepe. Ja, ja.. Hva gjør man ikke for barna sine--

Herregud så flott å tenke tilbake på! For et deilig liv!

Men hunder lever ikke evig. De dør. Sånn som oss mennesker. 

En dag ble Eich syk og døde. Uventet. Brått. Jeg gråt. Lenge. Og mye. Husker jeg lå på senga i huset vårt oppe i Haug.  Min far, Eilif, som allerede da var ganske redusert rent fysisk, lå ved siden av meg. Holdt meg i hånda. Jeg kan fortsatt kjenne varmen fra den tynne spinkle hånda hans. Han sa ikke noe. Bare holdt meg i hånda. Tårene rant. Jeg hadde det vondt. Pappa var der. For meg. Sønnen sin. Slik pappar skal være det når barna deres har det vondt?

Et par år etter, 29 september 1998, kom min mor og min søster til sine genetiske supermann. Ja, jeg følte en gang i tiden at jeg var det. En slags ?Supermann?. Mannen som kunne fikse alt bare ja ga nok gass. Jeg eide mitt eget produksjons-selskap på den tiden. Datoen var 29 september 1998. Vi var i Kistefoss på Jevnaker. Jeg var produsent og idemaker for eventlanseringen av Canal Digital. De sa:

-Pappa har blitt sendt på sykehuset. Men det går bra. Ingen fare, sa de. I min bransje er det sånn at man ikke bare kan slippe alt. The show must go on.

-Jeg besøker han i morgen, sa jeg. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke kunne.

Og det gjorde jeg. Tidlig neste morgen dro jeg på Ringerike Sykehus. Pappa bodde på rom 517. Han satt på senga da jeg kom inn. Han hadde på seg en blå sykehuskjortel som var altfor stor til den spinkle kroppen. Han drakk akkurat et glass med saft da jeg kom inn. Ansiktet hans smilte opp. Han satte fra seg glasset sitt og rakk armene mot meg:

-Gutten min, sa han. Jeg gikk bort til han. Han satte seg bakover i sengen og jeg la hodet mitt i fanget hans. Vi sa ingenting. Pappa og jeg hadde ingenting usagt. Han hadde alltid vært min beste venn og støtte. Alltid. Jeg gråt. Han gråt. Han strøk meg over håret. Sånn satt vi. Lenge. Selv om vi ikke sa noe, tok vi farvel den dagen. Pappa og jeg. Selv om jeg ikke visste det, visste jeg det på en måte likevel.

På kvelden kom budskapet. Pappa var død. 74 år gammel. Brått og uventet. Han lå død på gulvet da pleierskene kom inn. Et uoppdaget brokk på hovedpulsåren hadde sprukket. Min kjæreste pappa. Død! En vegg hadde ramlet ut av livet mitt. En grunnpilar var borte. Det var ikke lenger noen som kunne holde meg i hånda når jeg hadde det vondt. Den tynne, spinkle, varme hånda var  blitt kald.

Pappa!!!!

Sånn rent dramaturgisk ville det vært helt riktig å avslutte historien her. Men dere lurer sikkert på hva historien med hunden er god for - annet enn at pappa holdt meg i hånda?

 Jo, det er moral og livslære i dette. For når pappa døde, sendte jeg en stor takk opp mot himmelen - og til Eich, denne vidunderlige dobermannen som hadde gitt oss alle så mange, flotte opplevelser. Når sorgen nok en gang inntok kroppen min, når jeg satte med ned med hodet i hendene og gråt, var det noe kjent med hele situasjonen. Jeg følte sorg og jeg hadde følt det før. Det var kjente følelser som jeg visste jeg kunne deale med. Jeg visste at livet ville gå videre enten jeg ville eller ikke. Livserfaring kalles det.

For egentlig hadde jeg vært utrolig heldig, mye mer heldig enn de aller fleste. Jeg hadde hatt en pappa som var min beste venn. I 74 år!

For noen få uker siden traff jeg pappa igjen i en drøm. Da jeg våknet av drømmen, føltes det helt virkelig og så nært.  Han hadde besøkt meg. Det føltes både merkelig og fantastisk godt på en gang. - Jeg vet at du er der, pappa!

I dag tenker jeg på deg! Med glede.

Tusen takk!

Livet mitt er mitt ansvar. Bare mitt...



Fjellet i ei uke: Glede, velvære, avslapping, helse... Og meg sjøl - ingen andre. Livet mitt er mitt ansvar!

-Dette trengte jeg virkelig, sier vi alle sammen. Vi snakker om spa, massasje, treningssentre, opphold på helseklinikker, turer til Roma, til syden og til Langvekkistan. Men ligger ikke velværen ofte en liten biltur unna?  Naturen er vår største energikilde: Fjellene. Sjøen. Skogene. Åsene. Det er jo så og si gratis!

Jeg har vært ei uke på fjellet nå. Bare jeg og hundene, Engie og Esko. Etter skrantende helse de siste ni måneder, var det slutt på energi, overskudd og lyst. Jeg blir sliten av å gå opp ei trapp. Å trene er et ork. Vil gjerne Sove midt på dagen. Men jeg kan ikke. Jeg må tjene til livets opphold. Betale husleie, bil, kjøpe mat og ta vare på de jeg er glad i. Det er mitt ansvar. Det avhenger av meg. Skulle jeg nok en gang møte veggen? Merker at jeg blir redd for ikke å strekke til, redd for at det skal si PANG! Faen!!! Det er ikke sånn det skal være. Jeg må stå på - hvis jeg klarer. Jeg må stå på! Kom igjen nå din svekling. Dette takler du...

Når kroppens immunforsvar svikter, er det lite man kan gjøre. Når psyken går ut over fysikken, går det for langt. Når pengemaset setter oss i en situasjon hvor kroppen ikke takler hverdagen, er det fare på ferde. Men hva skal man gjøre? Drite i alt? Det er mange i vårt samfunn som har det slik. Mange som føler smerten på kroppen, en kropp som ikke lenger lystrer. Som bare har lyst til å få slippe. Den harde virkelighet blir ikke bedre med alderen. Hva nå?

Jeg har hatt en god aha-opplevelse. Nesten ei uke på fjellet har vært fint. Flott. Deilig. Nydelig.  Bare jeg, som kan tenke på meg, som kan gjøre det jeg har lyst til akkurat når det passer meg. La oppvasken stå uten at noen bryr seg. Se på det TV-programmet man ønsker når man har lyst. Legge seg rett ut på gulvet å kose med hundene. Herregud og takk. Jeg er bedre, men ikke bra. Jeg er bra, men ikke bra nok. Skulle hatt ei uke til. Sukk. Hurra! Men det går ikke. Sorg. Så får jeg være fornøyd med det vi får...

Vi mennesker klarer ikke alt alene. Vi trenger råd, vi trenger moralsk støtte, vi trenger noen å være glad i, vi trenger noen som sier fra, som tør å si fra!. Det har jeg ordnet meg nå - tror jeg. Og så har jeg Julia, datteren min. Min prinsesse. Hun som gjør at jeg står på. Hun som gjør at jeg må ta riktige valg fremover. Valg basert på sundhet. På glede. Valg som gjør at hun får en frisk pappa i mange år fremover.

Da skal jeg bruke naturen! Det er gratis. Og den er stappfull av psykologiske vitaminer!

Jeg skal innrømme at jeg savner skogene og åsene fra Jevnaker distriktet. Selv om vi har flotte forhold der vi bor i Tyskland, kan det ikke samennliknes. I Norsk natur kan man være alene. Det er vanskelig i mellom-Europa.  

Og jeg savner mamma. Hun blir 90 i september. Redusert grunnet Parkinson, men verdens beste. jeg skal holde hendene hennes oftere, stryke henne over kinnet oftere, klemme henne oftere - slik jeg gjorde hver dag når jeg bodde i Norge. Jeg skal til henne i dag! jeg gleder meg! Det gjør hun også..

Og jeg gleder meg til at livet skal bli lettere. At kroppen igjen skal fungere. At hodet igjen skal fungere. For når det kommer til alt, er det mitt ansvar. Mitt!!! Det er ingen som gråter mine tårer og det skal de heller ikke gjøre. Det klarert jeg veldig bra sjøl... God stemning..

Bildetekst: Hundene koste livet av seg på fjellet. her er Esko i en bekk. Glede for alle. Takk for at jeg får se de vakre dyrenes utfoldelse. De viser det så godt: En logrende hale og et ekte hundesmil! :)

En stille protest

NKK utstillinger er en unik og meget god "reklameplass" for schæferhunden som rase. Her kan vi kapre andre hundefolk med våre nydelige og bruksvennelige hunder og få nye medlemmer og flere hunder. Men hvorfor stiller ikke de beste hundene i Norgepå NKK-utstillinger? Er de redde for å tape eller er det en stille protest mot systemet og de som dømmer?

 

Jeg har i en lengre "rapport" beskrevet for Norsk Schæferhund Klub hva jeg mener er galt og hva som bør gjøres for å få klubben på fote igjen. En av mine hovedkonklusjoner var at mye av dette lasset må dras av dommerne. De er rasens ledestjerner, lovtolkere og eneveldige dommere. De er rasens Gud!

 

USIKKER

Det jeg så på NKKs utstilling på Bjerkebanen 18 august 2012 i ring 21 med dommer Freddy Christensen, gjør meg usikker på om det som skjedde i den utstillingsringen er til rasens beste og om dette bidrar til rekruttering og fremme av hundesporten. Jeg er enda mer usikker på om han var den inspirerende ledestjernen jeg etterlyser. La meg begrunne:

 

Christensen er en omdiskutert dommer. Han har en fremtoning som gjør at man ikke kan stille seg likegyldig til han som person. Han må  - på et saklig grunnlag - finne seg i å bli debattert. Han må også finne seg i - på bakgrunn av sine egne uttalelser om hunder og personer - å bli motsagt.

 

I NKK sammenheng har han blitt en betydelig maktperson - i motsetining til hva han er i sin egen raseklubb. Han har ikke lenger noen innvirkning på hva som skjer i Norsk Schæferhund Klub, ei heller på hva som skjer i avlen av schæferhunden - til tross for at han sterke meninger om både klubben, utstillinger, hunder og personer i ledelsen. Jeg har sjøl hørt han stå utenfor ringen og høylydt kommentere både personer og hunder på en særdeles nedlatende måte. 

 

MAKTPOSISJON

Men i NKK sammenheng har han makt - en posisjon han tydeligvis liker. Ikke bare som dommer  samt formann i NKK Østfold, men også i utdannelsen av allround-dommere samt i utvelgelsen av hvem som får dømme i gruppe 1 på NKKs utstillinger. Bør han ha denne maktposissjonen? Er han rett mann sett i lys av hvordan han ofte karakteriserer mennesker i all offentlighet?

 

Jeg velger å se dette i følgende lys: Schæferhunder med VA-titler blir fort vekk gitt gule og blåe sløyfer på NKKs utstillinger. At allround-dommere, og også tildels Christensen, har en annen mening om norske topphunder enn det et massivt flertall av tyske, svenske og norske dommere har, er i mine øyne utvilsomt. Er det Christensen og allround-dommerne som har rett eller er det de andre? 

 

Det er derfor betimelig å stille sfølgegende spørsmål basert på sportslige og moralske prinsipper: 

 

Hvor høylydt kan en dommmer være om en hund utenfor ringen med andre dommere og utstillere tilstede uten av det går ut over dennes troverdighet og intigritet? 

 

Hva er i så tilfelle agendaen bak disse negative uttalelser? 

 

Er det bevisste handlinger eller ren dumskap?

 

REAKSJONER

Det kom reaksjoner på Christensen under fjorårets NKK utstilling på Bjerkebanen. Det ble sågar levert inn klage til NKK fra eieren av VA1 i Norge og Sverige, Rotchos Ashan Kahn, Rune Gundersen. I klagen påsto Gundersen at Christensen påvirket allround-dommeren i sine avgjørelser med tegn utenfor ringen. Hunden, en betydelig avlshund og trofehund, ble trukket på bakgrunn av dette! De følte seg forhåndsdømt. Skal det være nødvendig? 

 

Det er heller ingen hemmelighet at hundens eier og fører i lengre tid har hatt et anstrengt forhold til Christensen. Dømmer Christensen hund eller person?

 

Og er det en fryktkultur her hvor dommere ikke tør å han egne meninger i redsel for ikke å få flere dommmeroppdrag? Hva skjer hvis de ikke danser etter Christensen pipe? 

 

For ordens skyld: NKK valgte IKKE å ta klagen til Gundersen til følge.

 

SLENGBEMERKNING

Under årets utgave av NKK-utstilling på Bjerkebanen, dømte Christensen schæfer. Til tross for Christensen skryt av hundene som var der, var det en heller laber forestilling. 20 hunder påmeldt, av disse 75% av hundene fra en og samme oppdretter. I championklasse tisper, benyttet Christensen anledning til, fra sin dommerposisjon midt i ringen, å komme med slengbemerkmninger til Norsk Schæferhundklub. Han sa:

 

"På Norsk vinnner i år møtte det seks tisper i brukshundklasse tispe(faktafeil: det var syv). Her på Bjerke kommer det seks championhunder?"

 

I dette lå det en klar hentydning om at noe er galt med Norsk Schæferhund Klub og det de gjør. Skal han, i makt av sin posison, bruke utstillingsringen som sin talerstol?

 

Digresjon: Han unlot å nevne at det på Bjerke kom seks championhunder fra en og samme oppdretter - seks hunder som i form, farge og bevegelse var totalt forskjellige individer. Samt at man på Norsk Vinner-utstilling må gjennom mot og kampprøve. En sammenlikning med Pinseutstillingen på Nesbyen ville vel vært mer naturlig - hvis Christensen var så opptatt av antall.  Og ærlig talt: At alle tispene i championklassen er fra samme oppdretter bør jo være et stort tankekors. Eller? At mangefoldet manglet synes ikke Christensen å bry seg nevneverdig om.

 

NY SCHÆFERTYPE?

Jeg tør stille følgende spørsmål til bedømmeslen:

 

Hvorfor tok ikke Christensen hensyn til pigment (farger)? Er ikke type og utstråling viktig hos en schæfer?

Hvorfor tok han i liten grad hensyn til løshet og lyse øyer?

Hvorfor tok ikke Christensen hensyn til størrelse på hundene? Ingen ble målt.

Hvor nært vennskap kan en dommmer ha til en utstillier/oppdretter uten at det ikke lenger er moraskt forsvarlig.

Ønsker man fra NKKs side å skape en helt annen schæfertype enn det som i dag vinner store raseutstillinger?

 

På en måte er det synd at Kennel Quantos som oppdretter blir dratt inn i dette her, men på bakgrunn av de oppsiktsvekkende og dominerende resultatene de har hatt på NKKs utstillinger de siste årene, er det dessverre uungåelig å komme utenom. For ordens skyld: Kennel Quantos er ikke lenger medlem av Norsk Schæferhund Klub og er derfor underlagt NKKs regler om avl. Raseklubbens regler er betydelig strengere.

 

Kennel Quantos er den oppdretter i Norge med flest kull i året.  Men gjennomgående, av det vi så på NKK-Bjerke nå, er dette hunder av en annerledes type enn hva vi til normalt ser i teten på spesialutstillinger både i Norge og utlandet for tiden. Siden Quantos-hundene nå til dags i liten grad stilles på spesialutstillinger, er det derfor vanskelig å si hvordan de ville gjort det i fri konkurranse med andre.  Men da John G Thorsvik, en spesialdommer fra Bergen dømte NKKs utstilling på Lillestrøm i fjor, var antall deltakende schæfere fra mange forskjellige utstillere tredoblet. Vi så ikke lenger den sedvanlige dominansen fra kennel Quantos. Var Christensen på ferietur da og fikk ikke dette med seg?

 

ANNERLEDES

På bakgrunn av dette er mitt spørsmål: Skal schæferen vi ser på NKKs utstillinger se forskjellig ut og bedømmes annerledes enn de vi ser på spesialutstillinger?  Spørsmålet er betimelig nettopp fordi topphunder fra andre oppdrettere enn Quantos har store problemer med å hevde seg i NKK sammenheng når Christensen eller allround-dommere dømmer? Hvorfor? Er virkelig hundene til Quantos så gode?

 

På internasjonal basis tilstreber man mindre hunder. Hannhunder skal ikke være over 65 cm, tisper ikke over 60 cm. Når man er usikker på hundens høyde - og det var det grunn til i enkelte klasser, bør man måle. Jeg så ikke at Christensen utførte noen målinger under NKK på Bjerkebanen, men fra mitt ståsted synes flere av tispene i Championklassen å være, for å si det litt forsiktig, i grenseland. Løshet og øyefarge var ikke tema for Christensen så det gidder heller jeg ikke kommentere?.. Men:

 

Christensen hadde med seg en allround-dommer-aspirant som vi kan risikere å møte i tiden som kommer. Er Christensen med sitt syn på schæferhunden den rette til å veilede aspirantene? Personlig la jeg merke til at hun på alle hunder løftet opp halen og kikket inn i hundenes edlere deler. Det har jeg aldri sett før, men kanskje hun så etter noe som vi andre ikke er så opptatt av? 

 

DOMMERENS INTIGRITET

Uten at jeg i detalj kjenner Christensen personlige omgang med Kennel Quantos sine norskbosatte eier, sies det at de reiser på turer, er i festlige lag sammen og ellers har mye verbal kontakt utenom utstillinger. Hvis dette er fakta, sett i sammenheng med Christensen dømming til fordel for kennel Quantos - samt påståtte forsøk på påvirkning av andre dommere utenfor ringen, er det noe NKK bør og må se nærmere på. Dessverre finnes det ingen kontrollinstanser for nettopp dette. Dommerens suverenitet setter dette viktige momentet til side. 

 

SCHÆFERHUNDKLUBBEN MÅ PÅ BANEN

Norsk Schæferhund Klub har mange utfordringer fremover. Men i forbindelse med NKKs utstillinger må de komme raskt på banen hvis de følger disse resonnement og tankegang. NKKs utstillinger er uhyre viktige for schæferrasens fremtid og populæritet og det er av ytterste viktighet at de flagger fra sentralt hold hva som er den ideelle schæferhund.

 

Samtidig må de flagge at det ikke føles rett at en dommer bruker utstillingsringen som talerstol for å rakke ned på raseklubbens egne utstillinger..

 

Dette en glimrende sjanse for norske schæferhund-dommere å få flere dommmer-oppdrag. Vi trenger gode dommere som får praktisere. Med kompetente dommmere, vil det komme flere utstillere, inntektene vil øke - og det samme med interessen.

 

MIN SUBJEKTIVITET

Under NKKs utstilling i ring 21 på Bjerkebanen har jeg vanskelig for å forstå at Christensen kunne komme til de konklusjonene han gjorde. Jeg er sterkt uenig i bedømmelsen. Selvfølgelig er jeg farget av at min hanne, Esko Del Giarizzo, ble dømt bort til fordel for to helt vanlige hunder med begrunnelser som jeg, og mange med meg, ikke var enig i. Når det er sagt, visste jeg på forhånd at dette ville skje, noe jeg også uttalte på Facebook før jeg reiste på utstilling. Jeg skrev:

 

"Jeg liker veldig dårlig å reise på utstilling og ikke ha tillit til det som skjer der?"

 

Hvorfor: Jo, fordi Christensen tidliigere har dømt bort min avdøde hanne Pacco vom Nadelhaus. Pacco ble satt opp av Christensen på 14 plass på Norsk Vinner. Pacco er faktisk BIR eller BIM på de alle største utstillingene i Norge såsom Pinsutstillingen i Hallingdal, Oslo, Ringerike, Etc. I  tillegg dømte han VA5 fra Tysk Sieger(verdensutstillingen) Xana vd Zenteiche til en 6.plass av i alt ni tisper på samme Norsk Vinner hvor Pacco ble bortdømt. Xana hadde før det alltid vært i toppen i Tyskland og har sågar avlet frem Lana vd Zenteiche som ble verdensvinner 2009. Pacco er en av de mest betydningsfulle avlshanner i Scandinavia de siste ti årene.

 

Denne gang på Bjerke valgte jeg å gi Christensen nok en sjanse. Det er kanskje litt merkelig, men jeg sitter med en følelse av at han ikke liker meg og derfor ikke mine hunder?. Kan det være en sår innbilning? Er jeg for fritt-talende i mine journalistiske kommentarer og ikke redd? Er alle mine hunder virkelig så dårlige? Uansett: 

 

Min tillit til Christensen som dommmer er totalt fraværende.

 

KONKUSJON

jeg mener at Christensens oppførsel, både i og utenfor ringen, i kraft av at han er dommer og sitter i styrende verv i NKK, er ødeleggende for schæferhunden som rase, for Norsk Schæferhund Klub og for NKKs utstillinger sett i lys av oppdrettere og utstillere av schæfer. 

 

I NKK systemet er han derfor feil mann på rett plass. I utstillingsringen bør han se seg selv i speilet.

 

BILDE:

Jeg velger å legge inn et bilde av min hanne, Esko del Giarizzo, SchH3 Kkl1. Han ser da ikke så jævli ut. Visstnok skulle han ha en dårlig og feilstilt overarm






 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå og i fremtiden - tanker om schæferens fremtid i Norge



INNLEDNING

Jeg har vært med i Norsk Schæferhund i snart ti år siden jeg fikk min første schæfer. En vidunderlig rase som er perfekt for norske forhold. Den tåler kulde, den er pålitelig, og den er ikke bare godt egnet som en god tjenestehund, men også som en meget god familiehund.

 

I årenes løp har jeg hatt mange hunder og har forsøkt det meste, alt fra få hunder til altfor mange. For en eller to personer å ta seg av over 15 hunder, er og blir dette umulig. Jeg tok selvkritikk og ga bort samt solgte mesteparten av hundene mine. For meg var det viktig at de fikk et godt hjem hvor det ikke var av kommersiell interesse å ha hund. i dag er jeg lykkelig med to voksne shcæfere og en valp. De trenes hver dag og alle er familiemedlemmer.

 

Det er på bakgrunn av mine opplevelser med mine schæferhunder, min erfaring fra PR&Informasjonsarbeid samt som produsent av store events og TV-programmer i tillegg til en betydelig erfaring med internasjonale sportsbegivenheter i inn og utland, jeg skriver dette notatet.  

 

Men en ting har dominert min periode som medlem av NSK og som utstilller og oppdretter: En betydelig nedgang i interessen for rasen både når det gjelder valpesalg og også i antall deltakere på utstilling. Man ser også at andre raser tar over brukshund-konkurransene.

 

RASENS RYKTE

 

Sykdom:

Dessverre har rasen, grunnet grunnløse påstander om mye sykdom, fått et meget dårlig rykte på seg i Norge. Grunnen til dette er tilfeldig bakgårdsavl, hvor mange utenfor Norsk Schæferhundklub avler på både ikke registrerte hunder, ikke avlsgodkjente hunder  samt på hunder med et utpreget sykdomsbilde som HD og AD i tillegg til forskjellige allergier.

 

Klubbens dårlige rykte

Når jeg  snakker med  "vanlige" folk, også utenfor det etablerte miljøet, ser det ut til at Norsk Schæferhund Klub på generelt grunnlag har et dårlig rykte. Det snakkes om dårlig miljø blant oppdrettere og utstillere samt "gale" utstillinger. De som har fulgt med mer enn utover vanlig interesse har hørt om kompisdømming og korrupsjon, dvs der hvor dommere har en personlig fordel av dømme opp hunder samt hvor dette er et forlangende, og at det ikke er noen vits i å ha noe med dette miljøet å gjøre.

 

 

Vanskelig

Å gjøre noe med disse ryktene er veldig vanskelig, på grensen til det håpløse vil jeg påstå. Men jeg tror det finnes løsninger for en bedring av ryktet både til rasen og til miljø. 

 

PR&INFORMASJON

Dette betinger en klar PR og informasjons-politikk samt oppfordirng til styrke av holdninger internt i klubben, ikke bare hos utstillere og oppdrettere men også i stor grad hos dommere. Og for å få til dette, må det ikke bli farlig å komme med KONSTRUKTIV kritikk. Derfor:

 

STIKKORD: ÅPENHET OG INKLUDERENDE

Jeg tror derfor at åpenhet  samt en målsetting om å skape en inkluderende klubb vil være viktige stikkord for å lykkes med en PR-strategi.

 

INFORMAJSONSSAMFUNN

Vi lever alle i et informasjonssamfunn. Å informere er i dag mye enklere enn det var for 10 år siden. Bruk av Facebook, Twitter, egne websites samt mail, har tatt over for bruken av trykksaker. 

 

Medlemmer

Vi finner brukere av nett-tjenester i alle aldersgrupper. Å informere medlemmer raskt og hurtig, er viktig og nødvendig for å skape åpenhet og inkludering.

 

De andre

Men for å nå de som ikke nødvendigvis har schæfer som sin hovedinteresse, kan være mer vanskelig. Schæfer-rasen er i en konkurransesituasjon med andre raser. Vi må få flere folk til å kjøpe schæfer, dvs velge vår rase før de velger andre. 

 

Ansvar:

Å informere om rasen, klubbens seriøsitet må i hovedsak ligge på klubbens styrende organer. Jeg tror det er viktig å være aktiv på hundefora på nettet, jeg tror det er viktig å være deltakere i generelle debatter i media om hund. 

 

På lokalt plan bør dette ansvaret ligge på avdelingene med en klar strategi fra sentralt hold.

 

Hva skal vi informere om?

 

1. Schæferen, en god famliehund

2. Schæferen, en god brukshund

3. Schæferen, en frisk rase

4. Schæferen, en rase for norske fohold

5. Norsk Schæferhundklub, en god raseklubb med plass for alle

 

Jeg går ikke in på nærmere prinsipper for en PR-strategi.

KOMMERSIALISERING

Delvis på nasjonalt plan, totalt på internasjonalt plan, har schæfersporten de siste 25 årene blitt kommersiell. Enten man liker det eller ikke, omsettes enkelte hunder for hundretusenvis av kroner, ikke bare utstillingshunder, men også etterhvert brukshunder. Man vet at der hvor det er store penger involvert, blir ofte motsetningene store. Det er slik at hundens resultater avspeiler ofte hundens pris.

 

Det er imidlertid i manges interesse at det er penger involvert: Både dommere, utstillere, oppdrettere samt arrangører/forbund er en del av bildet.

 

Skal man se totalt bort i fra dette, eller forsøke å gjøre noe med det?  Jeg skal ikke utbrodere dette nærmere, bare nevne det som et viktig moment i debatten. Men det er helt klart at det koster penger å stille ut samt avle opp hunder - og det koster ofte også en del å skaffe seg avlshunder. Dette skremmer mange.

 

KRAV

At det stilles medisinske krav til hunder som skal være med i utstilling etter en viss alder, medfører ikke problemer. Men det er på det rene at kravene om at hunder skal brukshundkåres for å være med på utstillinger etter at de er to år, har skapt frafall. Samtidg må man muligens sette nye og strengere sosiale krav til avdelingene.

 

I Tyskland, hvor jeg nå bor, har man en helt annen tradisjon når det gjelder brukshundarbeid samt det sosiale liv i en lokal ortsgruppe. De møtes på klubbhuset to-tre ganger i uken, de trener, spiser og drikker sammen. Denne tradisjonen har vi ikke i Norge. Men selv i Tyskland sliter man med oppmøtet og interessen i forhold til tidligere. Og vitterligen også de samme problemstillingene som hjemme i Norge.

 

Likevel har man skjelden eller aldri den sterke sosiale biten i avdelingene i Norge. Dette kan skyldes vår lange vinter og korte sommmer, men både bane- og klubbhus fasiliteter er mangelvare noe som selvfølgelig setter begrensninger.

 

I tillegg har det skjedd en sosial nedbrytning etter at kravene om BH samt SchH-prøver og ditto kåringer ble innført.  Det som fra før av ble klubber for de interesserte, ble etter hvert klubber for de spesielt interesserte. Da er det innlysende at man mister folk. Vi har ikke hatt denne tradisjonen i Norge - og det spørs hvor lang tid man skal bruke på å få denne tradisjonen innført før det tar helt slutt. 

 

KONKLUSJON vedrørende KRAV

Man må jobbe på sentralt hold for å oppmuntre de lokale avdelingene til å få til gode sosiale miljøer. Gjerne hjelpe til i lobbyvirksomhet mot kommuner, fylkeskommuner, bedrifter etc for å skaffe egnede anlegg samt komme med forslag til tiltak for at klubbene skal få en økonomi.

På tvers

Klubbene må jobbe på tvers av rasegrensen og tiltrekke seg også andre raser. På sikt vil de kanskje se hvor bra schæferhunden er?

 

Dernest må man, enten man liker det eller ikke, se på muligheter for at det igjen skal bli lettere både å avle samt å delta på utstillinger. 

 

Inspirere eller frafalle?

Enten må man jobbe knallhardt samt inspirere til at folk utfører sin utdannelse med sine hunder - eller så må man lempe på kravene, eller sågar finne en mellomting mellom det bestående og det tidligere. Norge skal på død og liv gjøre alt som Tyskland gjør (og forlanger), men tradisjoner innfører man ikke over natten.

 

Usikker

Personlig er jeg usikker på hva man skal gjøre, men jeg har et konkret eksempel å vise til: Avdeling Ringerike var i hovedsak en ganske så aktiv avdeling når jeg startet opp der. Så kom kravene om  "Mot og kamp" på Norsk Vinner-utstilling og at hunder måtte ha BH for å kunne avles på. Fra å trene lydighet samt ringtrening med høy sosial faktor, ble det lagt et nytt press på medlemmene. Mange følte seg utenfor og uten kompetanse og klubben utviklet en mindretallselite som ble toneangivende på treningene. Etter et år var klubben død?.

 

For de fleste er det vanskelig å utdanne hunden sin selv grunnet maglende kompetanse, både egen samt klubbens. Dernest er det kostbart å sende hunden vekk i et halvt år for utdannelse: Fra 25-40.000 kroner.

 

INKLUDERENDE

I de siste årene har det vært en lei tendens til at Norsk Schæferhund Klub har vært eksluderende. Opprivende rettssaker, trusler om utestengelse, utestengelser etc. har ridd klubben som en mare. Først når du har gjort noe galt, har klubbens ledelse gitt lyd fra seg.

 

Spørsmålet er om man i frafallets tidsalder, har råd til å utføre paragraf-rytteri? Jeg tror ikke det.

 

Alle er tjent med en inkluderende klubb. En klubb  som informerer, opptrer høflig men korrekt - og som gir folk sjanser. 

 

Jeg sier ikke at lovbrytere eller bøller skal få herje vilt, men jeg mener at man må gå betydelig mer diplomatisk til verks. 

 

Dog gjelder ikke dette bare organisasjonen, men også utstillere og oppdrettere og ikke minst dommere. Alle MÅ ta et ansvar - og oppfordres til det på en måte som ikke forarger.

 

Dog er det viktig å se at forbilder alltid må gå foran med et godt eksempel. Og de største fobildene her er klubbens valgte organer samt dommerne. Spesielt de siste mener jeg må se på sin rolle og forstå hvor viktig den er:

 

 

 

DOMMERNE

Dommerne er og vil bli de store "snakkisene" i et miljø hvor de har all makt. Samtidig må dommerne forstå hvilken rolle de spiller i rekrutteringen samt i arbeidet med å beholde de få vi i dag allerede har.

 

Det jeg sier nå, er på generelt grunnlag uten at jeg nødvendigvis sikter til enkeltpersoner, men:

 

Dommerne er faktisk i en situasjon hvor de må ta et stort løft for å inspirere nye medlemmer, beholde gamle og se til ukjente marker. Dette gjør de vet å opptre mindre arrogante, være tilgjengelige, forklare hvorfor de tar de avgjørelsene de gjør - og ikke minst snakke med folk enten de vil eller ikke. Dommerne må bli mer inkluderende og oppmuntre folk til både å stille samt avle.

 

Samtidig må de tenke på sin egen integritet og habilitet i enhver sammeheng. Der hvor dette settes på prøve, enten man dømmer avkom etter egen avlshund, tispe eller oppdrett, bør man rett og slett avstå eller tenke seg godt om. Visst er det lov, men miljøet trenger ikke flere negative snakkiser.

 

ARRANGEMENT

Når det gjelder arrangementer, tror jeg dette er en viktig inspirasjonskilde til å være med i sporten vår. Man må gjøre arrangementene mer tilgjengelig, sosiale - og lukurative.

Jeg tror følgende momenter er viktig:

 

1. Færre utstillinger, ikke to på samme dag uansett hvor i landet det er.

2. Kortere påmeldingstid

3. Billigere påmeldingsavgift

4. Tekniske krav til utstilling dvs høytaleranlegg, kafe, toaletter ring, premier etc

5. Vurdering av utstillingen for å se om det kan gjentas neste år.

6. Utvidelse av utstillingssesongen med muligheter innendørs vinter og høst

7. Krav til å reklamere for utstillingen, ditto tilrettelegging sentralt.

 

Det er altså bedre å arrangere færre, men dog bedre utstillinger. Eksempel på gode utstillinger i Norge i år, er Pinseutstillingen i Hallingdal samt Midt-Norsk i Trondheim. Begge hadde høy kvalitet på arrangementet - og samlet mange hunder.

 

NORSK VINNER

Jeg var selv tilstede på Norsk Vinner i Fredrikstad. Rent teknisk var dette et glimrende arrangement. Location, restauranter, intimitet, alt stemte. Men avviklingen og stemningen hadde store mangler.

 

Uansett: Norsk Vinner skal være flaggskipet, der hvor alle møtes, der hvor Norges beste hunder kåres. Slik var det nok ikke. Jeg har følgende forslag til forbedringer:

 

 

1. Tidskjema skrives og holdes

 

2. Ledelse og dommere må møte tidsnok, ikke komme slentrende 10-15 minutter før eller etter at det skal begynne. Dette kan i beste fall oppfattes som arrogant og er IKKE inkluderende. Vis interesse for eget arrangement!

 

3. Speakertjeneste for å knytte det hele sammen lik vanlige sportsarrangement.

 

4. Vurdere å bruke den tyske dommeren på flere klasser. Husk: Norsk Vinner er til for utstillere, ikke for dommere. Og HVIS, jeg gjentar, HVIS det trekker flere ustilliere med tyske dommer(e) i de yngre klassene, bør man vel egentlilg ikke være i tvil. Samtidig er det jo flaut å ta hit en utlending for tå dømme16 hunder.  Det gir ikke akkurat norsk-oppdrettetde hunder det beste ryktet når de tar med seg inntrykkene fra Norge hjem til Tyskland!

 

5. Gjøre premieutdelinger mer høytidelig. Nasjonalsang i brukshundklassene?

 

6. Utvide arrangementet kommersielt med reklame, nærmiljø etc.

 

Samtidig må dommere som ikke dømmer, ledelse etc, menge seg med utstilllere og spesielt ta seg av de som er nye og ferske. Dette er jo arrangementet hvor ledelsen i Schæferhundklubben virkelig kan få vist seg frem!

 

 

BRÅKMAKERNE

Hva gjør man så med bråkmakerne. De som ikke har noe annet å gjøre enn å klage, baksnakke, skjelle ut folk på sosiale media eller i gjestebøker?

 

Er det noe å gjøre? Skal man overse dem? Skal de tas hardt, eksluderes? Nektes adgang til arrangementer? Nektes å avle?

 

I første omgang må de snakkes med uten trusler. Gripes fatt i på en konstruktiv måte. Det er uansett verdt forsøket. Kan en av ti slutte med faenskapet, er det verdt det. 

 

Men med noen hjelper det aldri hva man gjør og de utgjør et stort problem, ikke bare for ledelsen i klubben men også i hverdagen for mange utstillere og frivillige. Dessverre må man overse det meste da disse personene selv faller på egen urimelighet, men med noen må man prøve å stoppe det.

 

Hvordan? Vanskelig. Veldig vanskelig.

Med dette har jeg prøvd å sette et konstruktivt lys på noen av de elementene jeg mener er relevante for at Norsk Schæferhund Klub skal reise seg, få flere medlemmer og ikke minst mer interesse rundt arrangementene.

 

LASSE EVENSEN

Krumbach 7. augsut 2012

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ståle Solbakken og Køln

Ståle Solbakken er en glimrende trener. Hvis ikke, hadde han aldri blitt tilbudt jobb i Køln. Spørsmålet er bare om han og trenerteamets stil og treningsfilosofi passer i Bundesliga. Men en ting er i alle fall sikkert. Ståles eminente måte å takle media på passer absolutt i Bundesliga. Der har samtlige tyske trenere noe å lære.

Ståles opphold i København var preget av suksess. Han ble bejublet, elsket - og klarte å få frem kvaliteter i et dansk lag som i dag ikke er i nærheten av storhetstiden når Solbakken bebodde-- og sjarmerte byen. Men dette er veldig lenge siden nå - snart 10 måneder. Lenge? Ja, lenge. For Solbakken har sittet lenger som trener på benken i Kølnenn de fleste spådde.

Hele Tyskland var svært usikker når Solbakkens navn ble nevnt som trener i kaosklubben Køln. Det er ingen annen klubb i Tyskland som er utsatt for slik kaotisk og energisk interesse som storklubben i tysk fotballs Mekka. Ikke tro at det er i München. Nei, fotballens maktelite ligger samlet i en omkrets på sju-åtte mil midt i tjukkeste Ruhr-gebiet: I 1.Bundesliga har vi FC Køln, Mönchengladbach, Dortmund og Leverkusen. Nå kjemper også Fortuna Düsseldrof om opprykk til den øverste divisjonen. Interessen i området er enorm med ditto press på klubbledelse, spillere og trenere. Men aller verst er det i Køln: Vanvittig fest når de vinner - og fjerde verdenskrig nå de taper. 

-Jeg begynner å blio vant med dette nå, smiler Solbakken hver fredag på pressekonferansen. Han omtaler ukene som det totale kaos. Som Sirkus Arnardo og Merano på en gang. Men han smiler. Han kommer med morsomme kommentarer. Han er aldri uhøflig eller arrogant. Han oppfører seg som et menneske, stopper med enhver autografjeger som vil han sine bilder signert, han håndhilser på hver eneste journalist på klubbens faste pressekonferanse og ikke minst: Han svarer så godt han kan på en etterhvert brukbar tysk uten å flåse av selv de dummeste spørsmål. Dette skaper tilhengere. Jeg vil påstå at han har sjarmert pressen i senk. Og med de på sin side er veldig mye gjort i Køln som har vært dominert av den typiske tyske trenerprofilen: Arrogant, verdensmester, spydig samt kald og avvisende. Solbakken derimot har vist en sosial intelligens uten sidestykke.

Det er på treningsfeltet han får kritikk. Mange stiller spørsmålet om han rett og slett trener hardt nok. Om gutta på laget klarer å stå en hel kamp. Altfor ofte har det sprukket i avslutningen av kampene. har de for dårlig kondisjon? Men tro meg. Det hadde ikke hjulpet om Køln-gutta hadde trent åtte timer sammenhengende hver eneste dag og løpt maraton på under to timer. Grunnen til manglende suksess ligger på et helt annet nivå. Det er sammensatt. Dette mener jeg:

1. Spillerstallen er for ujevn. Det er rett og slett ikke gode nok spillere til å kjempe mot flere av de større lagene i Bundesliga. Ståle kan ikke lage gull av gråstein. Jeg kjenner heller ingen andre som kan det...

2. Klubben sliter med dårlig økonomi. Køln har omlag 25 millioner Euro - eller omlag 200 millioner norske kroner i gjeld. Det finnes ikke midler til å kjøpe inn nye kvalitetsspillere.

3. Klubben har hatt maksimal uflaks. Når det er så mange skader at hele førstevalget forsvarsfireren er vekk samt at de beste angriperne må holde senga, er det ikke lett.

4. Miljøet i klubben og ledelsen er for dårlig. For mange ser sin posisjon truet, noe som skaper usikkerhet hos de fleste involverte. Uten godt miljø, blir det vanskelig å skape et godt lag selv om Ståle virkelig innehar evnen til å klare det utrolige i miljøbygging.

5. Spillerstilen og treningsfilosofien til Ståle er lite kjent i tyske maskinklubber. I et ekstremt konservativt land hvor byråkrati og omveltninger på hver sin måte er tungrodd, tar det tid å overbevise tvilerne. 

Derfor er spørsmålet. Når går Ståle?

Klubbeledelsen med administrerende direktør har gått offisielt ut og gitt Ståle sin langvarige støtte. Dette har vi sett før: Støtte den ene dagen. Sparken den andre. Slike uttalelser kan rett og slett være en gedigen mediabløff mens det snakkes om helt andre ting i styrerommet. Sportsdirektlr Volker Finke gir også uttrykk for støtte til Ståle. Som han selv sier: -Det er jo jeg som har hentet han hit...

Han har et godt poeng der Finke. For han som sportsdirektør ville det være det samme som å si at han sjøl er uduglig hvis han skal sparke Ståle. Også Finke vet at INGEN trener ville klart denne situasjonen bedre. Derfor måtte jeg le litt da jeg leste Dagbladets kommentar rundt dette tema. Esten O Sæther kan ikke sitte på kontoret sitt i Oslo og mene i fullt alvor at Finke sjøl ønsker å bli trener? Det er kun ren spekulasjon uten hold i virkeligheten. Men at Finke og Solbakken ikke drikker champagne om dagen, har jeg tro på. Dog har de har kommet i en situasjon hvor de begge simpelthen må samarbeide - hvis ikke ryker de begge to. Og klubben rett til helvete...

Kaos til tross: Ståle & Co klarer på imponerende vis å beholde roen. Jeg begynner å tro på adminstrerende direktør når han sier at Ståle sitter trygt i lang tid fremover. De vet at de ikke har andre muligheter, at INGEN andre ville klart denne nesten umulige oppgaven. Ståle er med i en langsiktig tenkning i klubben av to grunner: 

1. Han er en veldig god trener.

2. Han er godt likt av pressen

3. Han er godt likt av superstjernen Lucas Podolski som ga Ståle støtte - og som helt sikkert vurderer nok et år i Køln hvis Solbakken fortsetter. Uten Podolski på laget blir det demonstrasjoner utenfor klubblokalene.

Er det noen som må gå, er det sportsdirektør Volker Finke. Men selv det kan jeg ikke skjønne på det næværende tidspunkt enten det blir tap til helga eller ikke... Mer uro gavner nemlig ikke denne klubben på noen som helst måte.

Tiden vil vise...

 

 

 

Skal, skal ikke...

Skal, skal ikke... Det er det store spørsmålet. Faktum er at jeg har et par virkelig gode hunder hos meg nå som både tåler og burde stilles. I alle fall burde de komme seg i avl. Hmmm. Jepp. Jeg gjør det. Jeg trår til litt.

Siste tilskudd på stammen er en nydelig hanne som jeg etter snart to uker har rukket å bli veldig godt kjent med. Han tilfredstiller alle de krav jeg har så langt: veldig god anatomi, treningsvillig, familivennlig - og ikke minst at han har en fantastisk stamtavle. Dette er Esko del Giarizzo, 2.5 år gammel, SchH3 Kkl1, albuer og hofter A-normal - og en ZW på 78. For de som ikke skjønner seg på det, er dette en verdimåling på om han gir HD i avlen. Alt under 90 regnes som bra. Alt under 80 regnes som ekstremt bra. Dette ser lovende ut.

Nå skal vi trene. Vi er allerede godt i gang. Jeg også. Treger det, feite meg! Kommer tilbake til dette fremover her på bloggen, men de hundevenner som har lyst til å se hvordan og hva jeg og hundene trener, kan bare klikke seg inn på vår hjemmeside: www.adelnor.com

Ja, så er vi i gang da...

Hundeoppdrett, en farlig hobby?

Noen ganger lurer jeg på om hundeoppdrett kan være en farlig - og uansvarlig  hobby? Ofte ser jeg oppdrettere som har store møkkete kennelanlegg med en hel haug med utrente hunder. Noen vanskjøtter hundene sine på det groveste.

Det blir en besettelse for mange. Hundene blir stående i luftegårdene sine hvor de hopper opp på gitteret, løper rundt i en sirkel på 2X2 meter, får liten eller ingen kontakt med mennesker  - og ingen sosialisering.

-Vi må spare på de for å se hva det blir ut av dem, sier oppdretteren. Uten å tenke på hundenes beste. Jeg har sjøl vært og hentet hunder som har hatt skader i hofter og albuer etter ensidig belastning over mange måneder i hundegård. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan ha samvittighet. Det er levende dyr man snakker om. Men ambisjoner på utstilling overskygger totalt ansvarsfølelsen. Og når oppdretteren blir konfrontert med fakta, reagerer INGEN med ydmykhet. Det er fullt raseri. Sjøl har jeg blitt bedt på juling et par ganger...

Men jeg skal ikke klandre noen for hardt, fordi:

Jeg har sjøl vært med på karusellen. Jeg har sjøl tatt for dårlig vare på hundene mine i og med at det ikke lar seg gjøre å trene over ti hunder hver dag. Jeg innså at det var uansvarlig. Jeg fikk dårlig samvittighet, Dyre avlshunder ga jeg bort rett og slett for at de skulle få et bedre liv. For meg ble det tre-fire timers jobb om morgenen og det samme på ettermiddag og kveld. I lengden kan man ikke bruke så mye tid på en hobby. Og kutter man ned på tiden, kutter man ned på hundenes ve og vel. Det er et enkelt regnestykke.

I tillegg til dette, ser jeg altfor ofte møkkete og usanitære kennelanlegg. Hunder står i sagflis og hundedritt, det er støv i mengder inne i mange av kennelhusene - og noen lar til og med hundene sitte dag etter dag i en hundehenger - uten muligheter for å snu seg rundt på en skikkelig måte eller stå oppreist uten å krumme ryggen. Det sier seg sjøl at dette ikke er bra - og det er for mange av dem som holder på slik. Men samtidig krever det masser av tid med rengjøring, vasking, foring etc når man har så mange hunder. Da må man igjen tenke på hva som er best.

Likevel har jeg venner og oppdrettere som er meget ansvarsbeviste - og som bruker masse tid på hundene sine. Det er skinnende rent over alt, de har skikkelige hundegårder med masse plass til hundene slik at de får rørt seg ordentlig - og de trener hundene både fysisk og psykisk regelmessig - til tross for at de også er meget ambisjonsrettet når det gjelder utstillingsresultater. De kommer med hunder på utstilling som på alle måter er i godt stell. Det er morsomt å se. Og det beviser at der ER mulig! men det krever intelligens, forståelse for hundeliv - og samvittighet.

Derfor skal vi ikke t alle over en kam. Ei heller de som ikke har strøkne hundegårder eller ressurser til å gjøre det på aller beste måte, er nødvendigvis dårlige oppdrettere. Men de har kommet til "the way of no return" - der hvor det for fort blir for mange hunder. Og det er ikke like lett å kvitte seg med dem for det er vanskelig for et menneske å innrømme at man rett og slett ikke klarer å ta seg godt nok av dyra sine. Det er en tung anerkjennelse - og for mange et stort personlig tap.

Jeg skal aldri mer gå i den fella at det hoper seg opp hunder. Da finner jeg heller en god familie hvor hunden kan få et verdig liv - ikke hoppe år etter år rundt i en liten hundegård og få seg et par treningsøkter i uka.

 

Vår nye friidrettstjerne

Dette er Norges nye friidrettsstjerne - i alle fall min. Julia på fem koste seg på stadion i Thannhausen i går - og selvfølgelig måtte hun gå i mål slik som de store stjernene. men i dag var det litt mer alvor.

Utrolig hvor den lille elsker å løpe. Hun hopper og spretter og baler i vei både på tysk og norsk. Men i dag ble det litt mer alvorlige ting i livet hennes. Hun skulle testes for den tyske skolen. Og det var nok litt farlig for ei jente som  ennå ikke har blitt fem og et halvt. Hun blir seks i desember og skal gå på skole sammen med de som er opptil et år eldre.

Hun er nok litt sjenert, lille Julia - og muligens er det språket. Aller helst lytter hun på de andre barna, men når hun blir varm i trøya, går smella på klingende tysk.

Hvis alt går etter planen, skal hun gå et år i tysk skole. Da må pappa sitte med norske bøker også på kveldene slik at hun ikke mister for mye, for i Norge, hvor planen er at vi skal tilbake, går hun således rett opp i annen klasse. Og da er det kjekt å kunne noen norske ord også - ikke bare tyske med tødler over aèr og uér.

Vi får se hvordan det går. Det viktige er jo at hun trives. derfor skal hun allerede neste uke prøve seg tre dager i første klasse på barneskolen her i Krumbach. Skolen vil teste hvordan det går - noe jeg vil også. Så får jeg se etter de tre dagene hva som skjer.

En merkelig følelse å få barn i skolepliktig alder. Det går så fort. Jeg, som ble ekstremt sent kjønnsmoden i og med at jeg var 45 da jeg ble pappa til Julia, skulle jo ønske at tiden gikk litt saktere....

Om ikke så lenge er hun tenåring. Inntil da skal pappa ha trent bodybuilding i 9 år, spist fire kilo med anabole steroider i uka, trent kickboxing og kjøpt meg hagle. Ikke søren om noen "rampegutter" skal klå på dattera mi!!!!

Og med dette retter jeg en takk og en hilsen til andre overbeskyttende foreldre....

Jeg skal forøvrig til Paris i helgen. Skal dekke sykkel med Thor hushovd & Co for NRK!



Kroppen omstiller seg..

Kroppen absorberer treningen etter en tøff førsteuke. Merket det godt på ettermiddagens styrketrening. Jeg kunne ta i mer uten å bli stiv.

Jeg kjører mye løse vekter og en del apparater. Etterhvert kommer vektene til å bli tyngre, men akkurat nå er det relativt lett men likevel såpass tungt at jeg blir stiv og får melkesyre på de siste repetisjonene. Jeg kjøre med veldig korte pauser og kjører 3X10-15 reps. Samlet ligger jeg på 10-15 øvelser på en trening, mye overkropp(armer og bryst), buk og rygg.

Forøvrig kjørte jeg dyp knebøy i dag. Dette er en farlig øvelse når man begynner å trene. Derfor kjørte jeg ikke mer enn 50 kg 3X10. Dette merket jeg lite til og siden jeg er sterk i beina, var det ikke tungt. men her må man begynne et sted og vende kroppen til belastning. I løpet av en par økter vil jeg holde meg på 60-70 kg en periode før jeg øker til 80-90 kg. 

Dyp kenbøy er en basisøvelse som er utrolig viktig i all styrketrening. For ordens skyld: jeg kjører med stang og løse vekter, ikke knebøymaskin. Løse vekter er betydelig mer effektiv enn knebøymaskinene, men desto lettere å få skader. Man er avhengig av å løfte korrekt.

I morgen blir det også to økter, en på morgenen og en på kvelden.

Har ikke veid meg enda, men matinntaket er for stort til at jeg har gått ned mye. Jeg sliter med kostholdet. Ikke så lett når man er ofte på reise.

 

 

Treningen går greit

Treningen går greit, men det ble tre dager uten i Danmark. Denne uken hver dag - så langt.

Ikke så greit når man er på reportasjereise. Og når man har med seg små barn. Da er det ikke bare for pappa med en joggetur når lille Julia aller helst vil leke. Men vel hjemme i Tyskland har det gått bra. Styrketrening i går kveld,  - og helfdigvis: jeg blir ikke så stiv lenger! Joggetur 45 minutter veldig rolig i skogen i dag tidlig med styrke i kveld så blir dette en fin dag.

Til helgen skal jeg til Paris. Denne gangen er det planlagt at lille Julia skal være hjemme med Albina, min au pair. Da kan det nok hende at det blir en rolig joggetur både lørdag og søndag - hvis jeg ikke dropper innom et lokalt fitness-studio.

 

Dette engasjerer

Det er tydelig at hundesport, regelverk, dommergjerning, tillitsverv, baksnakking og slarv er godt stoff. Mange leser kommentarene under min artikkel om nettopp dette.

Det er positivt at folk har meninger, at det er engasjement. Hvis dette engasjementet kan føre til noe positivt både for NKK og de forskjellige rasehundklubbene, er det bra.

Det jeg er redd for at at det er mange, sterke personligheter innenfor dagens systemer som med dette ser sin posisjon - og ikke minst mulighet til å utøve makt, sterkt truet, vil motarbeide enhver form for fornyelse til et mer rettferdig system. 

Det skal bli spennende å se hva som skjer, men for å få et mer renhårig - og ikke minst rettferdig system innenfor utstillingsdelen av hundesporten, må det nye regler til. Det er ikke jeg det minste tvil om - og andre er veldig uenig med meg - uten dessverre å komme opp med konstruktive ideer og løsninger. Fakta er at hundesporten mister terreng, ja  foruten de små selskapshundene da. Du vet, de uten bein, de som må bæres i små vesker, de uten muskler, de som ikke klarer å gå selv, de med tvertoversløyfe og hårbånd.. Du har sett dem, har du ikke?

Midt i trynet

Det går hardt for seg i bokseringen og amerikanske Jill Emory fikk juling av Cecilia Brækhus i går. Det er ganske så annerledes å være på sportsarrangementer i utlandet enn i Norge. Men bildet er ganske bra og sier alt...(Foto: Lasse Evensen)

Danskene svinger seidelen. De lager steming. Boksing er stort i vårt sydlige naboland. Og dermed blir det fest. Først i idrettshallen, deretter på byen. Blandingen alkohol og idrett har en annen betydning i utlandett enn hjemme. Hva som er riktig får andre vurdere. Men stemning blir det.

Brækhus er ubeseiret og er mye bedre enn for bare et år siden.  Om hun får mæte denne Holly Holmes, gjenstår å se, men Holmes er den eneste som kan ha en sjanse mot Cecilia i hele verden. 

Det blir i så tilfelle en av årest idrettsbegivenheter i media hjemme i Norge.




Jeg er på Bieber hysteri i Danmark!!

Jeg er i Herning i dag. Skal på innveining av Cecilia Brækhus. I morgen er det VM-kamp. Men her i Herning  er det andre ting som folk snakker om enn boksingen.

Denne popartist "DUSTIN" BIEBER har konsert her i kveld. Jeg har aldri sett så mange pappar og mammar fra hele Scandinavia med sine håpfulle fjortiser på tur. I kveld er det konsert. Det er ikke et hotellrom å oppdrive. Her blir det liv.

Jeg kan med en gang si at jeg ikke skal på konserten i kveld. Ikke helt min greie. Men i morgen skal jeg altså på VM-kampen til Cecilia Brækhus for NRK TV-sporten. Jeg gleder meg. Og visstnok kommer Evander Holyfield. Jeg skal prøve å få til et intervjue med han...

Blir lei hundesport

Jeg har drevet med hundesport og utstilling i mange år nå. I begynnelsen, før jeg lærte miljøet å kjenne, kunne jeg ikke tenke med en weekend uten hundeutstilling. Nå kan jeg tenke meg mye annet i helgene - rett og slett fordi miljøet er for dårlig. Og mye av skylda må man dessverre rette til hvordan hundesporten er organisert - og mangelen på integritet og troverdighet.

Jeg har i en årrekke drevet med trening av schæferhund og utstilling samt oppdrett av den samme rasen. For meg er schæferen den optimale hunderase: Sterk, lett-trent, tåler kulde, liker å jobbe - og en vanvittig god kompis. På det meste kunne jeg delta med fire-fem hunder på utstilling. Jeg koste livet av meg. Pr. dags dato har jeg ingen. Hvorfor? Fordi jeg er lei av det dårlige miljløet, hvordan hundesporten med dommerne i fokus er organisert - og ikke minst hva det koster å drive med dette her. La meg først si litt om utstilling i Norge:

Norge er et lite land. Her skiller man mellom brukshundkonkurranser og utstillinger. NKK har sine store utstillinger hvor alle raser kan delta og de forskjellige rasehundklubbene sine egne utstillinger. Felles for alle typer utstilling er at antall hunder blir mindre for hvert år.

I NKK utstillinger stiller det svært få schæfere. De fleste stiller der av ren nødvendighet for eventuelt å få et CERT til hunden sin slik at den kan bli champion. I den siste tiden har en stor norsk oppdretter kuttet ut alle raseutstillinger, meldt seg ut av rasehundklubben - og hatt full fokus på NKK sine utstillinger. I prinsippet positivt at det blir flere schæfere på NKK sine utstillinger, men det er tragisk at dette går ut over raseutstillingene til Norsk Schæferhundklubb. Dette kommer jeg tilbake til.

At en større oppdretter velger å satse på NKK sine utstillinger, har ført til at denne oppdretteren har blitt enerådende på resultatlista når det gjelder schæfere. Han har opparbeidet seg et godt rykte med sine hunder. På NKK sine utstillinger er det ofte allround-dommere som. uten å ha betydelig kunnskap om rasen - som dømmer. Og det er tydeligvis slik at hvis du har hatt gode resultater for en dommer, forfølger dette deg videre. Under den store Vinnerutstillingen på Lillestrøm denne vinteren stilte dog noen av de aller beste hundene i Norge fra andre oppdrettere. Dette er hunder med topp-plasseringer for nasjonale og internasjonale spesialdommere. Hunder som også har gjort seg sterkt bemerket i avlen av rasen. Resultat: Slakt og blåsløyfe med svært få - og tildels merkelige begrunnelser. Vi la merke til at  "NKK-oppdretterens" hunder igjen vant alt. Både jeg - og mange andre - tviler sterkt på om resultatet hadde blitt slik hadde det vært en ordinær rasehundutstilling med spesialdommere. La meg med en gang si: Dette er ikke oppdretterens skyld.

Og her kommer vi inn på dommergjerningen, hvordan den blir praktisert, og hva slags myndighet en hundedommer har. Hundedommeren er enerådende. Han er diktatoren.  Dennes avgjørelser kan ikke omstøtes - og kan heller ikke på noen måte kontrolleres. Ei heller har man få muligheter til å kritisere dommeren uten trusler om å bli utestengt. Jeg spør: Kan man bruke betegnelsen "hundesport" på dette? Jeg mener nei. For i sporten og idrettens verden er dommeropplegget helt annerledes. Her får man dommeroppgaver etter hvor dyktig man er, ikke på hvem man er. Dommergjerningen overprøves hele tiden av andre dommere som enten kan vurdere dommerens kvalifikasjoner - eller det er flere dommere i et panel hvor den dårligste og den beste poengsummen ofte ikke regnes med. Vi kan nevne fotball, lunstløp, tur, skihopp, etc...

Jeg tør påstå at dommergjerningen som hundedommer er paradis for kompisdømming og, dessverre, både på nasjonalt og internasjonalt plan, korrupsjon. Hvorfor? Fordi det er fritt spillerom uten kontrollorganer. Jeg ser INGEN offentlig diskusjon om dette hverken i hundeorganisasjonenenes egne rekker eller offentlig. Men i de grader hvor det rent juridisk snakkes om korrupsjon, og dette kan bevises, er det strafferettslig like straffbart iht norske og utenlandske lover innen hundeverdenen som i næringsliv, idrett, politikk etc.

Uten å nevne navn eller utstilling, er det etter det vi erfarer foregått en del merkelige ting rundt schæferringen på NKK- utstillinger. Noen svært få dommeren innen schæfer i Norge, bytter favorittoppdretter etter strømmen av godord -og mulige goder. Om dette resulterer i kompisdømming, må andre vurdere etter å ha sett resultatlisten, men når personer med dommerlisens står utenfor ringen og høylydt kommenterer hunder så dommeren inne i ringen hører det - og samtidig snakker med denne dommeren i pausen i ivrig diskusjon, gjør dette noe med troverdigheten. Ei heller gjør det noe med troverdigheten når dommere figurerer på bilder i lystig lag med sin favirittoppdretter på Facebook etter i flere utstillinger ha dømt vedkommendes hunder til toppplasseringer.

Jeg spør derfor: Hva hadde Vålerenga sagt og dommeren som sist helg avgjørde kampen ved å tildele straffe i siste spilleminutt til Rosenborg, i neste øyeblikk dukker opp på Facebook etter en våt fest sammen med Rosenborg spillerne i Trondheim? Jeg trenger ikke engang tenke på hva slags avisoverskrifter det hadde ført til.

Men integritet og påfølgende troverdighet er tabu for mange hundedommere. Da må de pinadø tåle flengende kritikk UAVHENGIG hva interne lover i hundeorganisasjonen sier. Ikke en person med respekt for seg selv ville kunne påstå at en slik praktisering av regelverket ville kunne stå seg i en rettsal.

Ser vi på Norsk Schæferhundklubb, er det vanskelig å få folk til verv. Det kan jeg skjønne. Det er en utsatt posisjon. Klubben har de siste årene tapt mange medlemmer. En ting er at det å få delta i utstillinger med hunder over to år, krever en betydelig skolering av hunden. En annen ting er at man de senere år har sett en eksluderende klubb, ikke en inkluderende. Hvordan kan man da få medlemmer? Medlemmer føler seg bevoktet og passet på hvor trusler om både det ene og det andre dukker opp i postkassa. En slik linje vil ALDRI føre frem. Hva om man hadde tatt på seg en hjelpende og diplomatisk rolle og sagt: - Jeg ser at du har gjort en feil her. Er det noe vi kan hjelpe deg med så du ikke gjør feilen en gang til.  For hvis du gjør det, har vi noen regler som gjør at det  dessverre kan bli problematisk for deg..."

Den Norske vinnerutstillingen, schæferhundrasens fremste utstillingsvindu har hatt et betydelig potensiale til å bli en god ustilling, men etter min mening har arrangementet blitt skjøttet på en dårlig måte. I fjor gadd man ikke engang flytte hovedringene over til hovedanlegget på Jevnaker fordi man synes det var for få hunder. Ei heller gjorde man en innsats i lokalsamfunnet for å skape positiv blest, hverken inn mot næringsliv, den lokale befolkning eller lokal presse. Slik jeg så det, møtte det en håndfull mennesker opp på Jevnaker stadion dagen før arrangementet hvor det plutselig gikk opp for dem at det kom 1500 mennesker dagen derpå. Sånn nytter det ikke å arrangere. Norsk Vinner skal være en opplevelse, den største, morsomste og beste utstilligen i året med norske flagg, laurbærkranser og fanfarer. Og hvor alle deltar.

Hva som skjer i Fredrikstad, hvor norsk vinner arrangeres neste år, vet jeg ikke, men jeg vet at en av ildsjelene bak arrangementet har trukket seg grunnet dårlig behandling av Norsk Schæferhundklub. Jeg registrerer også at man nok en gang velger norske dommere, de fleste sittende i styre og stell i klubben, til å dømme alle klasser foruten de to brukshundklassene. Argumentet er at norske dommere må få dømme. Da er det lett å stille spørsmålet: Hvem arrangeres norsk vinner for? Dommerne eller utstillerne? Det er vel på det rene at det blir flere hunder påmeldt hvis man har tyske dommmere også på 12-18 og 18-24 måneder. Er det ikke det vi trenger?

Det ryktes at medlemmer i hovedavslrådet har gått til innkjøp av en god avslhanne. Jeg har ingen problemer med at folk kjøper seg gode hunder for avl, men man må således forstå at det er problematisk når de samme folka skal komme med anbefalinger til oppdrettere, mulige valpekjøpere om bruk av hunder i avl, kjøp av valper fra forskjellige oppdrett - og det verste av alt: Foreta bestemmelser om hvem som skal utelates eller sperres i avl. Da kommer man i en delikat dobbeltrolle hvor man balanserer på en sylskarp egg - og hvor man lett kan bli utsatt for kritikk. Igjen dukker spørsmålet om integritet og troverdighet opp.

Hvorfor tar jeg opp disse spørsmålene? Fordi jeg synes det har gått for langt, fordi jeg og mange andre mister lysten på å fortsette, fordi jeg håper at en eller annen ansvarlig person i styre og stell har krefter, lyst og bjeller nok til å gjøre noe med det: Og for å fortelle synderne at noen ser dem.  I dag finnes flere media hvor man påpeke feil enn i sensurerte hundeblader. Dog er sakligheten og personvernet noe man alltid skal ta hensyn til når man begår slike skriftlige ustpill som dette her. Ytringsfriheten, ikke injuriene, er hjemlet i Grunnlovens paragraf 100!

 

 

Utrolig sliten...

Dette tar på. Trente styrketrening ganske så intensivt onsdag kveld.  Det førte til at jeg var sliten med store muskelsmerter utover kvelden og natta.

Men det hadde jeg regnet med. "Smerten er min beste venn"  Nuvel, skal ikke skryte på meg det uttrykket.

Vel, jeg har det i kroppen fra mine aktive idrettsdager at det skal gjøre vondt å trene. Men denne stivheten kan skremme de fleste fra å la være. Skjønner at mange som starter opp treninga får sjokk når kroppen reagerer slik. Jeg trøster meg med - og vet - at det ikke er farlig. Derfor er det bare å stå på.

Torsdag blir det ikke styrketrening for overkroppen. Muligens lit for bein og buk. Men det blir en times jogg og hurtig gange i skogen. Deretter skal jeg kjøre 120 mil i bil natt til fredag. Herning i Danmark og VM kampen til Cecilia Brækhusd venter. Og visstnok kommer en gammel bokselegende dit: Evander Holyfield sitter ringside. Håper å få lagd et intervjue med han også - og få tatt et stillsbilde slik at jeg kanvise det her på bloggen min.

Så var det kostholdet da..



Det er smerter i hver eneste muskel etter to dager med styrketrening. Økt nr. 2 gikk greit den. Dagen har blitt flott med jogging på morgen og styrke på kvelden. Men jeg merker at matinntaket blir det verste å kontrollere.

Jeg er veldig glad i mat. Og søtsaker. Og kafeer. I Thannhausen, rett ved der jeg bor, har de en aldeles utrolig iskafe.  Et "erdbeer becher", dvs friske jordbær sammen med vaniljeis, jordbær-saus og krem-toppings, er en delikatesse. I går var det 20 varmegrader i sola. Dere kan gjette hvor jeg var...

Men jeg spiser generelt for mye karbohydrater i form av brødvarer og pålegg. Skal dette gå riktige veien med 7 kg ned på en måned, må det bli mer tunfisk, kylling og ikke minst grønnsaker. Dette vil beklageligvis ta litt lenger tid å snu enn å komme i gang med treninga. Herregud, jeg er da bare et menneske...!!!

I går trente jeg også beina for første gang. For meg er dyp knebøy med frie vekter den optimale øvelse for beina. Men dette er en øvelse man ikke starter opp med sånn uten videre. Jeg brukte knebøymaskin istedenfor - og merket det veldig godt spesielt bak i hamstrings-muskulaturen som lå på grensen til krampe. Overkroppen, spesielt med armer, fikk sin gjennomgang i går også - og selvfølgelig bukmuskulaturen. Jeg holder fortsatt igjen på intensiteten selv om jeg kjører tre serier a´10-12 reps på hver øvelse. Men det blir nok mer anaroeb styrketrening når kroppen igjen blir mer vant til å trene.

Jeg er stiv i muskulaturen - og det gjør vondt. Men hva annet kan man regne med? Jeg skal forøvrig til Berlin og Danmark i slutten av uken. cecilia Brækhus skal bokse VM-kamp igjen og jeg skal dekke kampen for NRK. Skal nok finne meg et lokalt treningsstudio i Herning i Danmark men det blir nok mest rolig joggeøkter på meg.

Onsdagens trening blir kun en økt. Følg med. Og snart, når kroppen min er i 100% treningsmodus, skal jeg legge ut mer nøyaktige programmer. Men for de som lurer: 50-60 minutter rolig jogg/hurtig gange på morgenen, ettermiddag 10 øvelser styrke for hele kroppen, 3 serier a 10 repetisjoner på hver øvelse.

Her et bilde av fitness-studieot hvor jeg trener. De har et stort rom med frivekter og et rom med apparater som dere ser her..

Sliten, men glad..

Da er morgenøkten unnagjort. 54 minutter rask gange og jogg i skjønn forening i skogen her i Krumbach. Som jeg sa: Det er viktig å starte rolig. Antall minutter er mer viktig enn intensiteten.

Jeg er selvfølgelig stiv etter gårsdagens styrekøkt, men jeg trøster meg med at jeg blir enda mer stiv i morgen. Det er verst etter to dager.

Tok det rolig i dag. Jeg sliter jo med "Haglunds Hæl" som er en kronisk betent achilles med betent vev som har blitt en stor kul på hælbeinet. Eneste muligheten er å operere. Men det kan holdes delvis i sjakk medVoltaren-tabelleter hvis man ikke løper for fort og river av flere fibre i senen.

Det var rått i skogen, men vanvittig vakkert da solstrålene kom gjennom trærne og solte hvitveisen.

I kveld er det styrke igjen. Ikke så farlig selv om man er stiv. Stivheten er bare et tegn på at musklene jobber og forbrenner. Men godt er det ikke.

Første økt i dag, stiv i morgen

Dette kommer til å bli et helvete. Men slik er det med de første treningsøktene. Stivhet, ømme muskler.I morgen blir det to økter. -Idioti, sier mange. -Nei, sier jeg. La meg forklare hvorfor.

Skal du gå ned i vekt ved hjelp av trening, nytter det lite å trene to-tre ganger pr. uke. Det blir som en dråpe i havet og må i så tilfelle sees i sammenheng med flere andre tiltak. Ofte er det ikke nok å trene. Kostholdet må legges totalt om.

Så hvorfor skal jeg enkelte dager trene to økter, en morgen, en kveld. La meg forklare litt av prinsippet jeg trener etter først:

I min alder er det ikke nok med løping eller sykling. En vesentlig del av kroppen uteblir således i treningsarbeidet. siden både løping og sykling i all hovedsak trener beina. Ikke glem overkroppen!

Vekttrening for de som er over 40 er kanskje viktigere enn sykling og løping. Sier en gammel mellomdistanseløper som meg. Men kombinasjonen er det viktigste. Vi over 40 - eller rettere sagt: Vi over 50 blir slappe i hele kroppen. Det skjer noe med fasongen vår. Det skjer noe med huden. Det er alderen. Hvor ofte har du ikke sett at folk som løper seg ihjel i en alder av 50 likevel har hengerumpe?Grunnen er enkel. Løping bygger ikke muskler. Og det er musklene som lager sprett-rumpa. Da må rumpemusklene trenes med vekter. Og vektrening forbrenner også masse fett.

Jeg har altså valgt å kjøre kombinasjonen. Men problemet er at hvis du skal gå ned i vekt, må du trene mye. Å sette i gang en forbrenningsprosess i en fet kropp, tar tid. Visst hjelper det å løpe 20-25 minutter noen få ganger i uka. Men ved løping må du løpe i minimum 45-50 minutter for at du skal få i gang skikkelig forbrenning. Og da er det ikke tempo som er viktig - men tiden du holder på. jeg har et motto: "Å ta det rolig nok"

Altfor mange løper for fort for kort for tidlig i treningsfasen - og sier etterpå at "jeg hater å løpe". I treningslitteraturen snakker man om "Sone1- trening". Selv toppidrettsfolk har mesteparten av sine treningsmengder i "Sone 1". Og det går roligere enn du tror. 

I dag trente jeg kun lett oppvarming på tredemølle samt sykkel i 15 minutter for deretter å kjøre ganske så intensiv vekttrening i 35 minutter. Dette gjorde jeg for å få i gang kroppen. Og folkens: Jeg veide meg. Det var ikke morsomt, men jeg kan si at målet er å gå ned 6-7 kg på fire uker. Det blir hardt. Og målet er å gå ned 16-20 kg på fire måneder. Det blir enda tøffere.

Med to økter noen dager - og 7-10 treningsøkter pr uke skal jeg pinadø klare det. Ja, det blir mange økter, men det er fordi jeg deler opp øktene. Styrketrening om morgen, kondisjon om kvelden to til tre ganger i uka. I morgen gjør jeg følgende:

Morgen - økt nr. 1: Rolig jogg og gå i skogen i 60 minutter med hundene. Puls ikke over 140-150 slag pr. minutt. Bli skikkelig svett men ikke sliten

Kveld - økt nr. 2: Oppvarming på sykkel 10 minutter. Lett tøy. Styrketrening for hele kroppen. 3X10-15 repetisjoner, høy intensitet og korte pauser på 10 øvelser med hovedvekt på overkroppm dvs armer, bryst, rygg og mage. Kjører til syra tar meg på den siste repetisjonen. Dette bygger muskler.

Etter to til tre uker begynner kroppen min å bli skikkelig sliten. Vi har alle et visst overskudd når vi starter treninga. Men når overskuddet blir borte, blir det tøft. I denne perioden av treningen er det mange som gir seg, som ikke orker mer - uten å tenke på at etter de neste tøffe fire ukene uten mye overskudd, begynner treningen å gi effekt. Du blir sterkere, sprekere - og tåler mer. Da kommer overskuddet også tilbake. Men uansett: Lytt på kroppen.

Blir spennende å se hvordan dette går. Følg med meg!

 

 

Nå skal kiloene vekk...

Nå skal videoene vekk. Helt frem til i fjor sommer var jeg i djevelsk god form. På seks måneder har jeg gått opp MINST 14 kg, kanskje enda mer. Og jeg har fått mage...

Dette gidder jeg ikke lenger. Jeg røyker ikke. Jeg drikker ikke alkohol. Men jeg er glad i god mat.

I kveld er aller første skikkelige treningsøkt. Jeg skal veie meg - og så skal treningsprogram og matinntak sindig skrives inn på denne bloggen. Jeg kan mye om trening - og jeg kan en del om kosthold. Kanskje dette kan hjelpe andre på min alder til å gjøre det samme.

Bilder og tekst følger i kveld, folkens. Følg med...

Ingen kan bry seg om alle...

Jeg blir ikke så rørt av norske artister som stiller opp for Japan i støttekonsert. Men den som virkelig rørte meg, var Sven Mollekleiv, presidenten i Røde Kors.

Den mannen kan kommunisere. Han snakker på en måte som gjør at vi må lytte. Han velger de rette ordene. Hans kroppspråk er fengende. Og han når inn i hjertene til folk.

"Ingen kan bry seg om alle men alle kan bry seg om noen" Sa Mollekleiv. Mer trenger vi ikke si om den saken. Men Mollekleivs opptreden i artistgallane for japans ofre fikk meg på helt andre tanker.

Hvorfor er ikke Mollekleiv politiker? Vel, på en måte er han jo det. Som president for Røde Kors er politikerne hans nærmeste samarbeidsparter. Men Svens troverdighet, oppriktighet - og engasjement, er genuint - og få som tviler på. Den mannen kunne tjent millioner og sittet i toppstillinger i hvilket som helst selskap og ledet landet uten problemer. I hele sitt voksne liv har han derimot brent for Røde Kors.

Det får meg til å hoppe rett over på poltikerne. Jeg spør: Er det bare meg? Som skjelden eller aldri klarer å finne politikere med den utstrålende troverdigheten som jeg føler de MÅ ha for at jeg skal tro de er engasjert i det de faktisk snakker om? Jeg beklager masse, men for meg synes det som om de fleste kun er opptatt av egen politisk karriere. Kjemper de virkelig for våre saker? Eller sikter og kjemper alle mot en statsrådstilling eller betydelige verv så de kan fremstå i media som "viktige" personer? I det politiske liv i Norge, finner jeg ingen som Mollekleiv. Bråket i Frp er et lysende eksempel på dette. Partiet har, som mange andre partier, flere gode fanesaker. Men troverdigheten er totalt borte. Totalt. Synd, for Norges som demokrati trenger Frp.

Jeg beklager også når jeg tror at mange av artistene som stiller opp for Japan gjør det fordi de får blest og mer oppmerksomhet. Jeg tilgir det. Artister lever av platesalg og opptredener. Reklame er OK. Hermed akseptert i Evensens hode. Men andre, dog mer elementære spørsmål, reiser seg:

Hvorfor de hadde børstet støv av Arve Juritzen som programleder?  Som utvandret nordmann har jeg litt problemer med å forstå akkurat dette, men Arve er en dyktig fyr og derfor godkjent. At derimot Jan Vincent Johansen var programleder er nok derimot neppe tuftet på programleder-egenskaper...

Men Mollekleivs ord husker jeg: Ingen kan bry seg om alle...

 

Morgenen - og tankene...

Før kunne jeg sove til klokka var 13. Kjenne varmen fra dyna, sløvheten, kosen - et liv uten forpliktelser. Nå, et par tiår etterpå, går ikke det lenger. Er det sånn at timeglasset renner ut og at vi må få mer ut av dagen? Er det slik alderdommen fortoner seg? Alene om morgenen, kommer tankene. Om livet - hva det fører med seg - og hva det har ført med seg.

Jeg våkner skjelden senere enn kl. 06.00 nå om dagen. Uansett når jeg har lagt meg. Om det blir tre, fire eller fem timers søvn, spiller ingen rolle. Kroppen vil ut av senga. Den vil opp. Se på dagen.

Ofte er det stille i huset. Jeg er 51 - og småbarnspappa. Ikke fordi jeg ble veldig sent kjønnsmoden, men fordi det bare ble slik. Julia, min datter,  lager liv i huset. Hun høres - og sees. Da er det deilig med disse to timene for seg sjøl. Med kaffekoppen. Med Macen. Jobbe litt. Surfe litt. Skrive blogg...

Det er en gave å være far. Jeg kunne ikke tenke meg en annen livssituasjon. Å kunne få lov til å elske noen av eget kjøtt og blod er et privilegium. men jeg har også en helt annen opplevelse av farsrollen.

For ganske nøyaktig 10 år siden, den 18.mars 2001, ble jeg pappa til en liten gutt som het Sebastian. Sebastian var Julias halvbror. Jeg skulle bli pappa for første gang. Gleden, forventningene, opplevelsen... jeg husker det som om det var i dag. Endelig var det min tur.

Sebastian ble født tre uker for tidlig. Med keisesnitt. Det var natta. Jeg satt i en korridor opplyst av gule lysstoffrør. Det er linoliumsbelegg på gulvene. De så ut til å være nybonet. Døra går opp. Ut kommer legen:

-Gratulerer. Du har fått en sønn, sa han. Så blir han stille før han fortsatte: -Men han ser litt skral ut.. Vi holder på med han nå...

Jeg glemmer aldri de ordene: "Holder på med han nå"   "Holder på med han nå"

Jeg satt altså utenfor operasjonssalen. Der hvor lille Sebastioan hadde blitt forløst med en kniv. Jeg ventet. Hektisk aktivitet. Folk ut. Folk inn. Ingen informasjon. Mor var blitt kjørt til et annet rom. Hun sov fortsatt.

Etter fem timer kom legen ut. -Beklager, sa han. -Det var ingenting vi kunne gjøre.

Jeg skjønte det ikke. Bare en tanke som slo meg: -Det skulle mangle. Det skulle bare mangle....

Da fikk jeg se min sønn for første gang. Den lille kroppen lå på operasjonsbordet da jeg kom inn. En pleierske tørket tårer. Det husker jeg. Han var fortsatt varm den lille gutten. Fem timer fikk han i denne verden. Fem timer...

I dag hadde han vært 10 år. Han hadde sparket fotball på lilleputtlaget, gått langrenn om vinteren og han hadde vært en djevel på el-gitar. Det vet jeg...

Livet gir og livet tar. Derfor er jeg så takknemlig for hver stund jeg får med Julia. Livet, de små gledene, berøringen, smilet fra noen som er glad i deg - og som du er glad i, er ingen selvfølge. Og selv om vi alle vet dette, er vi ikke flinke nok til å sette pris på det. Sånn er vi mennesker....

De små detaljene...


Noen ganger er det de små detaljene som teller, som gir livet mening. Det trenger ikke være så mye. Vi mennesker er ikke så kravstore som vi selv tror. Det kan være et klapp på skuldra, et smil - eller kanskje en klem. Eller rett og slett et anerkjennende nikk...

Da blir dagen så mye bedre - både for den som gir og den som tar i mot....

En liten tanke inn i kvelden...

 

Den orgasmiske sommeren...

Det er så nydelig med sommer. Vi bor i Bayern. Her er det 20 plussgrader, åpne uterestauranter og hinsides deilig i dag. Og i skogen ligger stiene, bare og fine. Orgasmisk!

Jeg savner ikke snøen hjemme i det hele tatt. Det kribler i beina når det er bart i skogen og jeg kan spenne på meg joggeskoa. Som gammel friidrettsmann er jo skogene her i Scwaben rene Nirvana. Jeg har bare et problem. Denne helvetes achilles-senen som har utviklet seg til noe som ortopedene kaller "Haglunds hæl".

Jeg skulle operert svineriet for mange år siden. Men det var det med tiden da. Tar så vanvittig lang tid når det skal gro på hælbeinet - selv om operasjonen i seg selv ikke er så omfattende. Og for en som lever av det man jobber - og ikke har sykepenger i hue og ræva fra staten - er det umulig. Noen der som kunne jobbe for meg - og gi selskapet alle pengene fritt uten vederlag etterpå?

Achilles problemer er noe dritt. I min ungdom var Adidas Gazelle de optimale løpeskoene. Ikke mye oppbygning og støtdemping der. I dag er det mye bedre, men ikke mange ungdommer som sliter med achillesproblemer lenger. En ting er at løpeskoene er betydelig bedre. Det andre er at chattinga foran PC´n eller heftige håndbevegelser på spillekonsolen IKKE skaper achillesskader....

Våren er her...

Mitt aller kjæreste, Julia, min datter på fem, spiste is på uterestaurant i dag. Stedet er Thannhausen i Bayern, rett ved der vi bor.

Den lille er i barnehagen hver dag. Hun prater tysk som en foss - og slår om til norsk akkurat når det måtte passe. Tyskerne er noe for seg sjøl. Her må barna håndhilse på barnehage-tantene hver morgen og si "Guten morgen". Det samme når de forlater barnehagen.

Men i dag var det klart for kos. 20 varmegrader, masser av folk ute i gatene - og god steming. Vi skal fortelle mer om våre opplevelser her i Tyskland fremover. For hvis dere tror at Tyskland og Norge er så nære naboer at vi har mye felles, kan jeg her og fortelle at det ikke er slik.

Kvinnen på bildet er vår nye au pair, Albina fra Russland.  Er litt usikker på etternavnet hennes så jeg får vel kikke i kontrakten...




Tråkke folk ned i søla

Noen ganger lurer jeg på hva som skal til for at vi journalister skal være positive. Jeg leser med undring en sak om Idar Vollvik på VG-nett i dag.

Mannen har greid det kuntstykket å bli gjeldfri - til tross for konkursbegjæringer, skyhøy gjeld og masse press i en vanskelig situasjon. Reportasjen på VG-nett har en negativ undertone. Jeg føler det som om journalisten ikke vil ta til seg at mannen har gjort opp for seg. At han er ferdig. At han kan se fremover...

Idar fortjener ros. Samtidig med at han har vært under konstant press, ikke minst fra media, har han til og med klart å bygge opp en ny bedrift som tegner mer enn bra. Mannen har en unik historie å fortelle. Om bakvaskelser, sjikane og sikkert en hel haug med negative kommentarer fra forståsegpåere. Til syvende og sist var det han sjøl som forsto dette best...

I samme åndedrag leste jeg en meget spennende artikkel i bladet journalisten om hvordan vi journalister skjermer hverandre. Jeg, som så mange andre kollegaer, har våre journalistiske svin på skogen. Det finnes mennesker bak reportasjene, mennesker som får livet sitt ødelagt av en avisartikkel. Det smerter for journalister å si at de tok feil. En av norges beste mediavitere, Lasse Gimnes i Gimcom, sier at det ikke er mange yrkesgrupper som har høyere selvtillit og selvbilde enn journalister. Jeg er enig. Dette har gjenspeilt seg i media i mange år. Førstesider og hovedoppslag som til syvende og sist må dementeres, blir til en liten enspalter nederst på ei side når regningen skal gjøres opp. Unnskyld er et fremmedord for mange i min yrkesgruppe. Det blir som om man skylder banken en million - blir dømt til å betale - og så betaler man kun 10.000 kroner og er kvitt. Ingen rettferdighet i det akkurat...

jeg...


Sånn ser jeg ut om dagen. Det kommer flere bilder. Også fra Tyskland og de steden jeg er på. Følg med...

Merkelig diskusjon

Jeg leser med undring diskusjonen mellom sjefsredaktør Olufsen i VG og nyhetsredaktør Bæverfjord i Dagbladet. Å si hvem som er best avis, er alltid en subjektiv vurdering.

Når Bæverfjord påstår at Dagbladet er betydelig bedre enn VG på de fleste nyhetsområder, bla VM på ski, blir jeg litt lei meg. Journalister har en tendens til å skrive for hverandre, mindre for leserne. Det er skjelden eller aldri leserne som bestemmer en journalist sin karriere, snarere vaktsjefer og redaktører. Derfor er det viktig for fremadstormende mediafolk i dag at de tekkes de rette - noe som skjelden er leserne. Jeg blir direkte flau av enkelte kollegaer...

Når Dagbladet utroper seg selv til de beste i tabloidklassen, er jeg rett og slett ikke enig - og bruker heller ikke tid på å begrunne det. Jeg synes bare ydmykhet kunne være på sin plass. Forøvrig er jeg norges beste fotograf, beste journalist, beste programleder på TV, den som lager de beste TV-reportasjene - og den som selger mest....