hits

februar 2014

En samling av mine videoreportasjer

Som noen av dere kanskje vet, jobber jeg i hovedsak med videoreportasjer og har levert forskjellige reportasjer til alle de norske TV-kanalene. Noen av disse, men på langt nær alt, ligger på YouTube. Og ikke bare reportasjer - også noen musikvidoes som jeg har produsert ligger der. Jeg jobber i enmanns-team, dvs jeg gjør alt selv: Foto, redigering og stemme. Dere kan jo ta en kikk. God fornøyelse.

Denne er om sexindustrien i Tyskland:

Gunn Rita Dahle Flesjå, verdensmester på sykkel under hennes treningsleir i Livigno, Italia

Elling Hem er en talenfull musiker fra Tønsberg. Denne musikkvideoen lagde jeg i et hønsehus, tro det eller ei...


Olaf Tufte og treningskompisen og kappgjengeren, Trond Nymark, på treningssamling i Seiser Alm i 2009.


Norske alpinjenter blir bedre og bedre. jeg besøkte dem i Saas Fee sommeren 2012


Alexander Stöckl er en dyktig musiker. Her gjorde han en intimkonsert kun for meg.


Min aller første reportasje på Cecilia Brækhus ikke mange måneder etter at hun kom til berlin i 2009.


Rune Rudberg var jeg med på spillejobb i Engerdal og på Racingbanen for tre år siden.




 

Skjer det samme med Solskjær som med Solbakken?

Ståle Solbakken kom til den slitne storklubben FC Köln i Tyskland i sin første store trenerjopbb. Ole Gunnar kom til den like slitne storklubb Cardiff i England. Ingen av dem lykkes i de store klubbene. Solbakken fikk sitt livs største nedtur. Solskjær kan få det samme. Hvorfor?

Det er alltid lett å skylde på trenerne når det ikke går bra sportslig i fotball. Trenere kan få sparken. Det kan tydeligvis ikke spillere. Både Solbakken og Solskjær kom fra suksess. Solbakken med FC Köbenhavn, Solskjær med Molde. Begge skrytt opp i skyene. Begge geniforklart. Begge har så langt en parallell trenerhistorie, men det slutter ikke her.

Begge kom nemlig til klubber som sleit like mye med spillermaterialet som internt. Da blir utfordringene ekstra store. Ikke bare skal man få spillerne til å fungere på treningsfeltet men man skal få ledelsen til å fungere også.

FORNORSKING: Tyskerne hadde store forhåpninger til Solbakken. Han etablerte et komplett norsk treningsteam med Bård Wiggen pluss en norsk fysisk trener i spissen. Solskjær har hentet tre norske spillere til sin klubb. Det er ingen ting å si på kvalifikasjonene til de menneskene som Solskjær og Solbakken har brakt med seg. Spørsmålet er mer hvordan de respektive land ser på denne fornorskingen? Jeg tror både ledelse og supportere samt presse har blandede følelser og at dette raskt kan bli brukt mot dem. Det skjedde med Solbakken. Jeg tror også det kan skje med Solskjær.

VANSKELIGE FORHOLD: Jeg hadde selv muligheten til å følge Solbakken tett i Tyskland. Det var mange ting som aldri kom frem i pressen, men Solbakken ble rett og slett utsatt for en direkte bakvaskelse fra enkeltspillere i spillergruppa. Jeg tror det reiste seg en motvilje mot han allerede fra dag en. Til det ble den tyske tabloidavisen Express brukt som et effektivt våpen. Spillergruppa hadde muldvarper som etter sigende fikk betalt for tips. Jeg fikk fra sikkert hold servert en historie om en krangel som skjedde mellom daværende president i klubben og en av spillerne på spillerbussen på vei hjem fra kamp. Før spillerbussen var på plass hjemme i Køln, var historien gjengitt på Express sin hjemmeside. Da sier det seg selv at man må være veldig forsiktig med hva man gjør og hva man sier. Å leve under en slik visshet, skaper ingen god atmosfære.

ALKOHOLPROBLEMER: Samtidig var enkelte av spillerne ufokuserte og levde et utsvevende natteliv med mye alkohol. Dette likte Solbakken særdeles dårlig. Jeg var selv vitne til treninger på Geisbochheim, Kölns treningsfelt, hvor enkelte spillere hadde en innsats på linje med en blyg lilleputtspiller her hjemme. Det var en slags stille protest mot Solbakken. Samtidig var det kvelden derpå midt i uka. Hvordan skal man kunne skape resultater med slike spillere på laget? Solbakken hadde i hovedsak en ganske råtten spillerstall. Ingen kan gjøre gull av gråstein.

TRENINGSMETODER: I etterkant har det kommet frem kritikk mot Solbakkens treningsmetoder fra sentrale kilder i Köln. Tyskland har i lang tid trent mye og hardt i forhold til mange andre land. Solbakkens treningsfilosofi er mer leken og teknisk. Å innføre denne filosofien i et land med helt andre praksis, var vanskelig. Spillerne var rett og slett redde for ikke å ha god nok kapasitet på banen. Vi må huske på at fotballspillere, etter min mening, i for stor grad trener i flokk og har for liten fokus på egentrening.

ENORMT PRESS: Mediapresset er enormt i mange andre land kontra Norge. Til tross for at Solbakken taklet pressen veldig bra og var, spesielt i begynnelsen, veldig populær hos journalistene i Tyskland via sin åpne dialog, hersket og hersker det en helt annen holdning til fakta hos tabloidavisene i Tyskland. Det samme er tilfelle i England. Får man for det første en negativ trend mot seg i disse avisene, er spiralen i gang.

EGNE REPORTERE: I Tyskland har både Express og Bild Zeitung samt TV-stasjonene egne reportere og fotografer som kun hadde som oppgave å følge Köln. Alle klubber, sine reporter for å si det enkelt. De er på hver eneste trening, hver eneste pressekonferanse, hver eneste kamp uansett hvor laget måtte befinne seg. Konkurransen internt hos disse journalistene er stor for å finne gode saker. Det går ut over troverdigheten. De produserer tynne historier og rykter som sannheter.

I Norge er situasjonen helt annerledes både på godt og ondt. Journalistikken er mer faktabasert, det er få journalister som skal dekke mange klubber samtidig som det stilles høyere krav til de fakta som presenteres. Norske idrettsutøvere har ingen grunn til å klage hvis man ser på hva andre lands idrettsutøvere har å slite med av sensasjonslystne journalister.

IKKE MED: De som følger med i England, ser nå at Solskjær ikke lenger har pressen med seg slik han hadde det i starten. Han vinner ikke fotballkamper. Det er det eneste som teller i fotball. Han har en eksentrisk eier, han må hanskes med et utålmodig styre. Fortsetter dette, er ikke Solskjær manager i Cardiff om to måneder.

BRA MED KÖLN: I Köln tok man etter hvert nedrykket som en mulighet til å renske opp i klubben. Flere av spillerne ønsket ikke å være med ned siden det ble kutt i lønninger i klubben. I 2 Bundesliga har Köln blomstret, stadion er fortsatt full og fansen jubler. Det kan bli opprykk til 1 Bundesliga igjen for Köln og da forhåpentligvis med større suksess. Jeg mener at Solbakken kom inn på et veldig uheldig tidspunkt i klubben som i årevis hadde vært regjert i kaos. Men på den andre siden: Han fikk jo en ubetalelig sjanse.

SNUDD PÅ HODET: All praksis viser nemlig at en bombesikker uttalelse fra president og eier den ene dagen om at treneren sitter godt i stolen, kan bli snudd helt på hodet den andre dagen og treneren får sparken. Det var dette Solbakken opplevde. Han hadde støtte den ene dagen og fikk beskjed om å gå den andre.

Det samme kan også skje med Solskjær. Han har ingen grunn til å stole på et eneste ord fra ledelsen slik situasjonen er nå. Når panikken brer seg i en nederlagsdømt fotballklubb, gjøres mye dumt og ikke minst på en særdeles uredelig måte.  

Jeg skal ikke nevne Solbakkens opptreden på andre nivå i engelsk fotball. Også her tok han på seg en nederlagsdømt klubb og en omtrent umulig oppgave. Men vi ser, utifra mine tanker over, en besynderlig likhet mellom to norske treneres historie. Solbakkens historie er satt, Solskjærs kan bli det om kort tid.

Skjer det samme med Solskjær som med Solbakken?

Ståle Solbakken kom til den slitne storklubben FC Köln i Tyskland i sin første store trenerjopbb. Ole Gunnar kom til den like slitne storklubb Cardiff i England. Ingen av dem lykkes i de store klubbene. Solbakken fikk sitt livs største nedtur. Solskjær kan få det samme. Hvorfor?

Det er alltid lett å skylde på trenerne når det ikke går bra sportslig i fotball. Trenere kan få sparken. Det kan tydeligvis ikke spillere. Både Solbakken og Solskjær kom fra suksess. Solbakken med FC Köbenhavn, Solskjær med Molde. Begge skrytt opp i skyene. Begge geniforklart. Begge har så langt en parallell trenerhistorie, men det slutter ikke her.

Begge kom nemlig til klubber som sleit like mye med spillermaterialet som internt. Da blir utfordringene ekstra store. Ikke bare skal man få spillerne til å fungere på treningsfeltet men man skal få ledelsen til å fungere også.

FORNORSKING: Tyskerne hadde store forhåpninger til Solbakken. Han etablerte et komplett norsk treningsteam med Bård Wiggen pluss en norsk fysisk trener i spissen. Solskjær har hentet tre norske spillere til sin klubb. Det er ingen ting å si på kvalifikasjonene til de menneskene som Solskjær og Solbakken har brakt med seg. Spørsmålet er mer hvordan de respektive land ser på denne fornorskingen? Jeg tror både ledelse og supportere samt presse har blandede følelser og at dette raskt kan bli brukt mot dem. Det skjedde med Solbakken. Jeg tror også det kan skje med Solskjær.

VANSKELIGE FORHOLD: Jeg hadde selv muligheten til å følge Solbakken tett i Tyskland. Det var mange ting som aldri kom frem i pressen, men Solbakken ble rett og slett utsatt for en direkte bakvaskelse fra enkeltspillere i spillergruppa. Jeg tror det reiste seg en motvilje mot han allerede fra dag en. Til det ble den tyske tabloidavisen Express brukt som et effektivt våpen. Spillergruppa hadde muldvarper som etter sigende fikk betalt for tips. Jeg fikk fra sikkert hold servert en historie om en krangel som skjedde mellom daværende president i klubben og en av spillerne på spillerbussen på vei hjem fra kamp. Før spillerbussen var på plass hjemme i Køln, var historien gjengitt på Express sin hjemmeside. Da sier det seg selv at man må være veldig forsiktig med hva man gjør og hva man sier. Å leve under en slik visshet, skaper ingen god atmosfære.

ALKOHOLPROBLEMER: Samtidig var enkelte av spillerne ufokuserte og levde et utsvevende natteliv med mye alkohol. Dette likte Solbakken særdeles dårlig. Jeg var selv vitne til treninger på Geisbochheim, Kölns treningsfelt, hvor enkelte spillere hadde en innsats på linje med en blyg lilleputtspiller her hjemme. Det var en slags stille protest mot Solbakken. Samtidig var det kvelden derpå midt i uka. Hvordan skal man kunne skape resultater med slike spillere på laget? Solbakken hadde i hovedsak en ganske råtten spillerstall. Ingen kan gjøre gull av gråstein.

TRENINGSMETODER: I etterkant har det kommet frem kritikk mot Solbakkens treningsmetoder fra sentrale kilder i Köln. Tyskland har i lang tid trent mye og hardt i forhold til mange andre land. Solbakkens treningsfilosofi er mer leken og teknisk. Å innføre denne filosofien i et land med helt andre praksis, var vanskelig. Spillerne var rett og slett redde for ikke å ha god nok kapasitet på banen. Vi må huske på at fotballspillere, etter min mening, i for stor grad trener i flokk og har for liten fokus på egentrening.

ENORMT PRESS: Mediapresset er enormt i mange andre land kontra Norge. Til tross for at Solbakken taklet pressen veldig bra og var, spesielt i begynnelsen, veldig populær hos journalistene i Tyskland via sin åpne dialog, hersket og hersker det en helt annen holdning til fakta hos tabloidavisene i Tyskland. Det samme er tilfelle i England. Får man for det første en negativ trend mot seg i disse avisene, er spiralen i gang.

EGNE REPORTERE: I Tyskland har både Express og Bild Zeitung samt TV-stasjonene egne reportere og fotografer som kun hadde som oppgave å følge Köln. Alle klubber, sine reporter for å si det enkelt. De er på hver eneste trening, hver eneste pressekonferanse, hver eneste kamp uansett hvor laget måtte befinne seg. Konkurransen internt hos disse journalistene er stor for å finne gode saker. Det går ut over troverdigheten. De produserer tynne historier og rykter som sannheter.

I Norge er situasjonen helt annerledes både på godt og ondt. Journalistikken er mer faktabasert, det er få journalister som skal dekke mange klubber samtidig som det stilles høyere krav til de fakta som presenteres. Norske idrettsutøvere har ingen grunn til å klage hvis man ser på hva andre lands idrettsutøvere har å slite med av sensasjonslystne journalister.

IKKE MED: De som følger med i England, ser nå at Solskjær ikke lenger har pressen med seg slik han hadde det i starten. Han vinner ikke fotballkamper. Det er det eneste som teller i fotball. Han har en eksentrisk eier, han må hanskes med et utålmodig styre. Fortsetter dette, er ikke Solskjær manager i Cardiff om to måneder.

BRA MED KÖLN: I Köln tok man etter hvert nedrykket som en mulighet til å renske opp i klubben. Flere av spillerne ønsket ikke å være med ned siden det ble kutt i lønninger i klubben. I 2 Bundesliga har Köln blomstret, stadion er fortsatt full og fansen jubler. Det kan bli opprykk til 1 Bundesliga igjen for Köln og da forhåpentligvis med større suksess. Jeg mener at Solbakken kom inn på et veldig uheldig tidspunkt i klubben som i årevis hadde vært regjert i kaos. Men på den andre siden: Han fikk jo en ubetalelig sjanse.

SNUDD PÅ HODET: All praksis viser nemlig at en bombesikker uttalelse fra president og eier den ene dagen om at treneren sitter godt i stolen, kan bli snudd helt på hodet den andre dagen og treneren får sparken. Det var dette Solbakken opplevde. Han hadde støtte den ene dagen og fikk beskjed om å gå den andre.

Det samme kan også skje med Solskjær. Han har ingen grunn til å stole på et eneste ord fra ledelsen slik situasjonen er nå. Når panikken brer seg i en nederlagsdømt fotballklubb, gjøres mye dumt og ikke minst på en særdeles uredelig måte.  

Jeg skal ikke nevne Solbakkens opptreden på andre nivå i engelsk fotball. Også her tok han på seg en nederlagsdømt klubb og en omtrent umulig oppgave. Men vi ser, utifra mine tanker over, en besynderlig likhet mellom to norske treneres historie. Solbakkens historie er satt, Solskjærs kan bli det om kort tid.

Ekstremt bra av annerledes TV2

Jeg sa i starten av OL at det kun var snakk om seervaner. Jeg har kost meg med TV2s OL-sendinger fra dag to. Når jeg ble vant med TV2s kommentatorer på vintersport har de gjort det de kom for: Å lage sin egen vri på OL-sendingene, være seg sjøl og ikke bli en dårlig kopi av NRK. TV2 har lykkes til de grader og har levert den mest moderne og komplette TV-produksjon av en norsk TV-kanal fra et stort idrettsarrangement noensinne. Sosiale medier gratulerer i dag og gir TV2 toppkarakter. Jeg likeså.

Store deler av de kritiske stemmene har forstummet. Det har vært en myte i Norge at det kun er NRK som kan servere norske TV-seere store mesterskap. De har hatt rettighetene til sommer og vinter OL i alle tider. Ramaskrik og kritikere ropte i kor at dette ville ikke TV2 klare. Jeg så dessverre ikke en eneste NRK-medarbeider som ga TV2 et kvalitetsstempel i forkant av disse lekene, den aller største utfordringen rent produksjonsmessig for TV2. Trodde virkelig ikke NRK at TV2 ville klare det?

GRUNNLAG FOR SUKSESS: TV2 har ikke dårligere kommentatorer enn NRK. De er bare annerledes. TV2 har ikke dårligere teknikk enn NRK, snarere tvert i mot. TV2 har overhodet ikke dårligere reportere, fotografer og journalister enn NRK. De har bare færre. På alle plan er TV2 smartere i sin produksjonsplanlegging, noe de må være fordi fordi de er færre. Disse lekene har vist at TV2 kan levere ekstremt god kvalitet på en ANNEN MÅTE enn NRK. TV2 er og skal være et annerledes alternativ. For svingende, folkens: Vi trenger da ikke en dårlig kopi? NRK er glimrende på sin måte, TV2 likeså. Hvor ligger så forskjellen?

UNDERHOLDENDE: La meg først ta kommentatorene. De er kjappere i stilen, har mer humor og har et annet stemmeleie. Jeg sier IKKE at de er bedre enn NRK, men de er annerledes og legger an til en mer underholdende kommentering. Dette er alltid en vanskelig balansegang og det er fort gjort å plumpe ut i det. Det har riktignok vært litt mye skriking enkelte ganger, men det bærer vi over med nå. Jeg mener at TV2 samtidig klarer de å beholde troverdigheten i det faglige.

SUPERKVARTETTEN: De som kanskje har imponert meg mest når jeg ble vant med dem, er superkvartetten i langrenn: Paasche, Aukland, Hjelmeseth og Samdal. Paasche kjenner vi godt fra sykkel. Han har tatt med seg stilen inn i langrenn. I starten synes jeg det ble vel mye falsett av den godeste Paasche, men når han fikk roet seg etter et par dager, fungerte kommenteringen mellom de fire ekstremt godt. Det ble dynamisk og informerende i tillegg til underholdende på en måte som i alle fall tilfredstilte mine behov. Vurderingene og diskusjonen av eksperttrioen underveis honoreres med klappsalver fra undertegnede. Sammenlignet med meget dyktige Post, Bjørn og Alsgaard på NRK, var dette annerledes, noe som TV2 scorer på.

I skiskyting hadde vil Stoltenberg og Bredeli. Også her høy kunnskap og underholdende kommentering. Litt skuffet var jeg over vår franske spesialist, men jeg tror at språkproblemer satte litt begrensninger for han. Stoltenberg, som kom fra Eurosport for et drøyt år siden, er TV2s nye kommentatorfunn. Ikke bare er han god i research men han har en stemme og timing som overgår de fleste. Noen ganger kunne jeg faktisk ønsket meg mer Stoltenberg når Bredeli ble litt for taletrengt.

La meg også nevne Langli i hockey, Alsaker i alpint, Sundby i hopp og kombinert i tillegg til langrenns og skiksytinggjengen som utgjør TV2s ubestridte stjernelag. Disse folka har vært med på å gi TV2 et hinsides løft på sportsfronten. Jeg skal unngå å si så mye om Dorthe Skapell. Det var synd at hun fikk så mye riktig negativ fokus helt i starten som ødela for alle de andre som leverte fra dag en. Men det tror jeg de fleste folk har forstått i etterkant. Skapell var en feilvurdering av de som ansatte kommentatorer.

I STUDIO OG PÅ ARENAEN: Programlederne inne på stadion har også fungert godt. Davy Wathne har et tusentalls ganger bevist sin kompetanse, intervjuerne i mixed zone var helt greie og gjorde jobben sin uten å overraske. I de forskjellige studioene i Sotsji var Arild Riise meget god med en troverdighet og selvtillit som til tider satte Anne Marte Giske litt i bakgrunnen. Skjelbreid & Co i det andre studioet også strålende selv om den kvinnelige halvdelen enkelte ganger blir litt pompøs. Senkveld-gutta overrasket i en sportssending med å få frem det folkelige hos utøverne. Det var helt tydelig at samtlige utøvere koste seg i Senkveld-guttas selskap. FC Sotsji var for de spesielt interesserte og kunne til tider ble litt, ja skal vi kalle det, nerdete? Jeg må innrømme at dette ikke var min favoritt, men, men?

Men min favoritt har dog blitt Johan Kaggestad. Jeg har kjent Johan siden jeg var 16 år og en lovende friidrettsutøver hvor Johan var gjestetrener noen kalde vinterkvelder på Jevnaker. Nå fremstr han som er orakel med en enorm oversikt og forståelse for mange idrettsgrener. Samtidig har han en formidlingsevne som smitter og engasjerer. Han blir liksom sjuende far i huset i TV2 - og det funker. Dette beviser at man ikke bare skal ha unge, vakre og karriererkåte folk i fremadstormende redaksjoner.

SUMMA SUMARUM:  TV2 har lykkes til de grader. De har vært strålende annerledes. Rent profileringsmessig har det vært ekstremt viktig for TV2 og ikke minst gjennombrudd for plattformer som TV2 Sumo samt TV2 sport. Konklusjon: Man må være dyktig for å få til dette her. Det har TV2 vært. GRATULERER!

Hvorfor skrive om OL-gull når folk sulter og dør?

I Sotsji har sola gått ned. Regneværet har tatt over og kjemper for å bli snø. Vi, dvs Norge og meg,  vinner endelig gull etter at smøreskandalen har gitt oss strafferunder både i langrenn og i skiskyting samt som mennesker. Norge jubler igjen. Millioner samler seg foran TV-skjermene. På Facebook syntes derimot en person at sportsjournalistenes krigstyper med katastrofe, skandale og fiasko var totalt ute av proporsjoner. Hvordan kunne man skrive slik når mennesker ute i verden ikke har mat?

Har denne personen rett?

-Hvorfor snakke om katastrofe, skandale, fiasko og hoder som skal rulle når det fortsatt er mennesker som sulter i verden, skrev denne personen. Jeg ble irritert. Kalte dette for patetisk og platt. Jeg engasjerte meg i diskusjonen.-Hvorfor kan ikke folk få glede seg, tenke på noe annet enn det som gjør vondt i verden, sa jeg. Og mente for så vidt det jeg sa. Jeg er bare så lei av utsagn som skal gi oss ustanselig dårlig samvittighet for at vi faktisk kan ha et godt liv. -Hvordan glede seg over et godt måltid når barna i Afrika ikke engang har rent vann?

LIKER IKKE: Men samtidig har denne personen så altfor rett. Jeg liker bare ikke bli minnet på det. Og hvordan kan man snakke samt skrive om skandale, katastrofe eller svenskekrig når det gjelder skisport. Det kan aldri bli en krig. Det kan aldri bli en skandale. Det kan aldri bli en fiasko. Det er idrett, for svingende. Det er i utgangspunktet en hobby som har blitt et levebrød for noen få. Idrett: egentlig ikke viktig i det hele tatt...

Fordi det bare er idrett?

TOTAL HENGIVENHET: Jeg har vært mange ganger forundret når jeg ser fotballfans brake sammen i slåsskamper før et lokalderby. Idretten rommer følelser og et engasjement som overskygger virkeligheten. Det er et øyeblikks triumf som ender i glede eller tårer. Det er følelser som folk må få ut. Der og da det mest viktige av i hele verden.  Det er den totale hengivelsen til sportstjernenes fiasko eller jubel.  Det overgår alt annet i livet. Jeg skjønner det ikke.

Samtidig kan jeg også skjønne det. Denne øyeblikks glede eller sorg på en annens vegne får også meg en stakket stund til å glemme meg selv og mitt eget. Jeg er avholdsmann, men tror det kan sammenlignes med en rus, en "utenforsegsjøl-opplevelse", en slags flukt.  Men bare for en stakket stund. Ikke hele tiden.

PERSPEKTIV: Likevel er det viktig å sette disse følelsene i perspektiv. Det skal og MÅ aldri bli altoverskyggende. Det skal bare være det det er: en real idrettskamp. Så må livet gå videre. Dessverre er det ikke slik for så altfor mange.

HATMELDINGER: Den norske smøresjefen til langrennsløperne har fått hatmeldinger på SMS, på mail og på fjeseboka. Hatmeldinger med fullt navn, adresse og telefonnummer fra avsender. Til og med datteren hans blir mobbet på skolen fordi pappa har satt hele nasjonen i vanære. Hva skjer? Det eneste han har gjort er å ha litt for godt feste men altfor dårlig ski. Herregud. Er dette noe å ta på vei for?

Nei. Det er ikke det. Det er ikke viktig. Det er for jævlig at folk skal oppføre seg sånn. Det er for dumt at vi journalister nyter å bruke krigstyper som neppe vil være større om fjerde verdenskrigen skulle bryte ut. Det er for jævlig at vi ikke tenker på de som ikke har mat, de som kriger i Syria, barna som dør i Afrika fordi de ikke har vann eller gatekampene i Kiev.  Jeg vet det. Du vet det. Alle vet det. Det er for jævlig.Men likevel...

TRENGER GLEDE: Det er bare det at vi trenger glede i livene våre. Sport er underholdning og et slags blodig alvor på en gang. Jeg skal innrømme at jeg gråter når jeg ser norske skijenter holde rundt hverandre i sorg for at lagvenninnen har mistet sin kjære bror. Jeg gråter ikke når jeg ser bildene fra en flyulykke i Afrika hvor det er 100 døde. Jeg får tårer i øynene når Emil Hegle Svendsen får sin revansj, når Kjetil Jansrud jubler i ekstrem lykke på sletta etter super-G seieren. Jeg gråter ikke når jeg ser reportasjer i nyhetene om utbomba hus og kjemiske våpen i Syria. Er jeg en følelseskald djevel? Jeg verken tror eller håper det.

I mitt eget liv, som på mine premisser og forutsetninger ikke alltid er like lett, er det godt å kunne vise empati og medfølelse for andre enten det er i sorg eller glede.  Det er noe med utsagnet om at "alt er relativt". I slike stunder er en idrettsbegivenhet som OL med norske idrettsutøvere i gullkamper noe jeg lever tett på og som engasjerer. Det føles mye nærmere akkurat nå enn menneskers ufattelige lidelser et sted der ute i den store verden, enten det er Afrika, Syria eller Ukraina. Men jeg føler jeg trenger denne åndelige påfylling av glede og engasjement. Jeg, som så mange andre av oss. Og jeg ser ikke så mye galt i det.

Jeg tror at hvis vi bare skulle grave oss ned i elendigheten og bare leve for og med dem som har det vondt, ville vi aldri få overskudd til å gjøre noe med den. Vi er mennesker. Vi har rett til å være glade uavhengig av hva som skjer med andre. Glede gir energi. Glede gir et samfunn som gir oss energi til å gjøre noe med det vonde i verden. Mange får denne gleden via sport enten som aktiv eller som passiv.

Nettopp derfor er sport og idrett med sportsjournalistikkens ditto dustete krigstyper viktig for folkehelsa enten man sporter selv eller bare gleder seg på sofaen. Unnskyld. Jeg bare tror det er slik.

Hvem er denne Graabak? Kombinert?

Det er outsiderne som tar gull: Maiken Kaspersen Falla, Ola Vigen Hattestad, Ole Einar Bjørndalen, Kjetil Jansrud og i dag Jørgen Graabak. Ingen av disse har hatt smøreproblemer og har truffet med toppformen i Sotsji. Se på Graabak folkens. Den største outsideren av dem alle. Som ble satt inn i 12.time istedenfor Mikko Kokslien. Kombinertgutta, uten hovedsponsor og uten interesse i pressen, har fått en OL-suksess som gleder langt inn i hjerterota. Kombinert er for øvrig kåret til OLs hardeste idrett. Jeg tror de vinner lagkonkurransen torsdag også. JUBEL!

Har du hørt navnet Jørgen Graabak før disse lekene? Visste du at han drev med kombinert? Jeg tror søren meg ikke at selv folk på Byåsen i Trondheim kjenner navnet Graabak heller. Dette er OLs største overraskelse. Og kanskje den mest gledelige.

IKKE PRIORITERT: Kombinertsporten er ikke det som blir prioritert i norske sportsredaksjoner. Jeg har sjøl vært på flere kombinertrenn nede i mellom-Europa de siste årene. Hver gang har det vært et mas for å få lov - og hver eneste gang har jeg vært alene foruten en gang da NRK hadde en journalist der. Lite oppmerksomhet i media betyr liten interesse fra sponsorene. Disse gutta har ikke silkeputer under armene. De er sin egen manager, er sitt eget sponsorselskap i privatmarkedet og sin egen lykkes smed. Men for en herlig gjeng. Får de sjansen, byr de på seg selv på alle måter. De er blide, positive, ja rett og slett en gjeng med ekstremt hyggelige mannfolk. Som atpåtil driver med lekenes hardeste idrett. (Tror det var Sports Illustrated som hadde den rankingen)

KOMBINERT: Hva er så kombinert? Kan du egentlig forstå hvor forskjellig skihopp og langrenn er? Sammenlign med at en person skulle konkurrere i turn og maratonløp i kombinasjon. Eller at en amerikanske fotballspiller skulle drive parallelt med sykling. Kombinert er ekstremt krevende og på gode dager kan utøverne både matche spesialhoppere og langrennsløpere i sine respektive grener.

TÅRER: Tilgi meg, Emil Hegle Svendsen, men selv om du virkelig fortjente gullmedaljen i dag, var det kombinertguttas suksess som fikk frem tårene i øyekroken. Emils gull var ventet. Jørgens gull totalt uventet. Det er slike idrettsøyeblikk som treffer meg i hjertet. Det uventede. Det overraskende. Den suverene mangelen på respekt for andre idrettsutøvere i et øyeblikks kamp om gull.

EN SKAM: At kombinertlandslaget står uten hovedsponsor, er en skam. Det er også beklagelig for det norske folk at de ikke har fått stifte nærmere bekjentskap med kombinertgutta. Jeg håper at gullet til Jørgen Graabak og sølvet til veteranen og det frie ords forkjemper, Magnus Moan, gjør at en  selvbevisst bedrift ser en oppgave om å verdisette disse gutta med formål om egen fortjeneste og derfor går inn som sponsor. 

Hvem er Petter Northug?

-Vilje og sterk tru. Da får man kraft, sier "Snåsamannen" og røper at han har blitt godvenn med Petter Northug Jr som han synes er en fantastisk kar. Når skiforbundet nå har tatt ut Petter og Ola Vigen Hattestad til teamsprint trenger vi Snåsamannens oppskrift: vilje, tru og kraft i tillegg til noen skipar som er riktig smurt. Men når sant skal sies: det er jo bare vi nordmenn som er opptatt av langrenn... -Hvem i hule heiteste er Petter Northug?

Skiforbundet har gjort det riktige. De har tatt ut Petter Northug Jr til teamsprinten. Noe sier meg at Petter er i ferd med å finne formen. Jeg har lagt merke til spurttreningene inne på stadion samt en brukbar sisteetappe på stafetten. Tror ikke bare det er jeg som unner Petter suksess i dette mesterskapet. Ola har vist at han er i form med sitt ekstremt velfortjente gull. Folkens: jeg tror derfor vi har funnet gulloppskriften.

PETTER-HETSEN: Skulle det bli gull, tror jeg svenskene får så hatten passer. Som jeg har skrevet før: jeg synes tabloidavisene Expressen og Aftonbladet har dratt Petter-hetsen for langt. SVENSKEFAEN!

Ingvild Flugstad Østberg og Marit Bjørgen utgjør det feminine teamsprint laget. Jeg er overrasket over at gullmedaljør på sprinten, Maiken Kaspersen Falla, er utelatt. Dog regner jeg med at dette begrunnes i kapasitet og utholdenhet, men å utelate en OL-vinner, er sterk kost. Og ekstremt modig

HVORFOR LANGRENN? Men noe forundrer meg: hvorfor har vi så enormt fokus på langrenn her til lands? Det ser nesten ut som om vi til og med glemmer et alpint gull midt oppe i den katastrofale, fiaskonære og bedritne smørekatastrofen. Hva slags folkeslag er vi? En ting er at vi står utenfor EU og tror vi er verdens beste (sitat Heiberg og norsk arroganse). Men når sant skal sies: internasjonalt er konkurranselangrenn ikke den idretten folk snakker om.

Det er tydelig at svette idrettsutøvere i kondomdress og tynne ski under beina er grenen som ligger folk nærmest brystet her i Norge. Det er også den grenen som samler flest folk i mosjonsaktiviteter og foran TV. På en eller annen måte har det blitt in å gå langrenn  også blant næringslivstopper. "Oksygensnappere" diskuterer like mye smørning og skivalg på forretningsmøter som de diskuterer finans. Taktikk og treningsgrunnlag diskuteres og legges opp til Vasaloppet og Birkebeineren som en fin intro til viktige møter. Jeg tror pinadø dette er helt spesielt for Norge. Noen blir supermosjonister på sine bedre dager. Mon tro om det ikke har blitt kontrahert verdifulle forretninger under rolige langturer i Nord-marka.

TAPER PENGER: Sånn er det også foran TV. Etter det jeg erfarer satt det på dagtid over 1.6 millioner seere og glodde på den firkanta kassa under herrestafetten. Vi snakker om altså om30 prosent av den norske befolkning. Jeg tror det gikk særdeles dårlig med omsetningen på samtlige bensinstasjoner og fast-food restauranter mellom kl. 11og 13 sist søndag. Norge taper penger på den enorme interessen rundt skismørning. Snakk om å være en sær nasjon...

Og tro det eller ei: norske mosjonister er de som holder omsetningen oppe i bedrifter som Swix og Odlo. Det er IKKE Petter Northug, Ole Einar Bjørndalen & Co som får alt de peker på av utstyr gratis og samtidig får betalt for å bruke det. Våre topputøvere er skiutstyrs-fabrikantenes spydspisser. Ekspertisen er høy blant norske mosjonister og derfor er engasjementet rundt smørebommen i OL så høy. Rett og slett fordi folk i mange tilfeller vet hva de snakker. Jeg tror faktisk at diskusjonene rundt smørning er bra for produsentene. Det øker jo bare fokus på denne delen av skisporten.

ET PROBLEM: Det er bare et problem. Ute i den store verden er langrenn en pygmeidrett i forhold til andre vinteridrettsgrener. Jeg har bodd i Tyskland i en årrekke og har reist Europa rundt. Å komme fra Norge er gjevt og vekker alltid folks interesse. Men langrenn? Nei!

-Dere er jo bra i vintersport, sier folk. -Ja, sier jeg. -Vi er jo gode til å gå på ski. Kjenner dere Petter Northug? spør jeg.

-Petter hvem?

-Han som er verdens beste skiløper, sier jeg og prøver å si at han er norges største kjendis. Han som elsker å plage svenskene. Som regel får jeg et hoderystende svar tilbake.

-Men vi kjenner jo Ole Einar Bjørndalen, sier de.

Jeg har ikke truffet en person som IKKE vet hvem Ole Einar Bjørndalen er.

 

SÆRSTILLING: Dette forteller litt om hvilke særstilling langrenn har i den norske folkesjela. Petter er verdenskjendis i Norge men får gå i fred på gata i München. Sånn er det ikke for Ole Einar. Skiskyting er stort over alt hvor jeg har ferdet i Europa. Posisjonen Ole Einar har i folks idrettshjerter ute i den store verden er mye større enn vi nordmenn forstår. Han får ikke gå i fred på gata i Tyskland for å si det sånn. Jeg vil faktisk påstå at både kombinert, alpint, hopp og skiskyting blir utsatt for større interesse uten i den store verden enn langrenn.

 

Nettopp derfor burde vi egentlig være glade for at sveitsere, østerrikere, tysker, amerikanere, polakker, russere  og alle de andre gjør det bra i langrenn. Det er viktig for sporten. Den norske dominansen de siste årene har vært FIS sitt største mareritt. Foruten Norge og Sverige, har langrennsrettigheter på TV blitt solgt billig i forhold til potensialet hvis flere nasjoner kunne vært innblandet i tetstriden.

 

Men akkurat nå blåser jeg i det. Jeg håper at langrennsfolket, på lik linje med skiskytterne, endelig får orden på smøreproblemet. Smørebussene står ikke så innmari langt unna hverandre på skistadion så det bør gå an å snakke sammen. Skiskytterjentene hadde gode ski i siste konkurranse, noe Tirill Echoff beviste med sin bronse. Jeg er en av de få som har påstått at våre distanseløpere heller ikke har funnet toppformen, men jeg har som sagt tro på Petter i par med Ola Vigen Hattestad. Marit har et gull. Hun fikser dette her. Ingvild viste godform på sprinten og overrasket ikke bare meg, men alle som følger med på langrenn.

 

Det jeg vet er at dette blir spennende. Og jeg tror ikke vi går på smørebom en gang til. Den forklaringen holder liksom ikke lenger...

 

 

Dette skyldes ikke bare skismørning

Jeg nekter å tro at dette bare er skiene. Det begynner å stå klarere at det også har vært bom på formen for langrennsgutter og jenter på distanseløp. Dette er en kollektiv fiasko for det meste rundt norsk langrennssport under dette OL foruten for sprinterne. Jeg vifter derfor med gult og blått. Fantastisk av Sverige som i motsetning til oss, har truffet med alt. Gratulerer. Og for langrennssportens populæritet ute i den store verden er fordelingen av detaljer og prestasjoner veldig positivt.

For vår egen del, viste Petter Northug Jr at det ikke bare er vandring i mørke tuneller. Han fikk god respons på kroppen sin og ser ut til å bli en godt kort hvis han får gå teamsprinten hvis han blir uttatt. I den siste bakken, utenfor tv-bildet, hadde Petter en sterk frekvensøkning og vi skal ikke glemme at han gikk betydelig raskere enn både Russland og Frankrike på den siste runden samt at han holdt tempoet til Hellner.

Uansett: Dette bør føre til diskusjoner internt i NSF samt på Olympiatoppen. Tidligere har NSK selv styrt alt før store mesterskap. Nå har Olympiatatoppen også ønsket å bidra i både teknisk utvikling samt fysisk trening av våre distanseløpere. En ting kan vi slå fast: det har ikke vært vellykket.

Sverige derimot har satt olympisk rekord i sanking av medaljer. Det gleder meg!

Sjukt rå skikjøring. Sinnsykt fett kjørt.



-Sjukt rå skikjøring, sinnsykt fett kjørt. Dette var digg, sa Aksel Lund Svindal og snakket om lagkompis, Kjetil Jansrud. Det ble GULL, GULL, GULL!!! Samtidig sitter jeg her og lurer på hvorfor vi nordmenn er så sjukt opptatt av disse folka som lukter vondt, som svetter og som opererer med tynne ski under beina når vi har slike folk som Jansrud.

Jeg satt med henda over hodet allerede midtveis. Jeg er enig med Aksel. Dette var rå kjøring. Han hadde en innstilling i dag som jeg ALDRI noen gang har sett fra Jansrud. Tenk at han kom i form til OL. Den viktigste konkurransen i livet. Og det etter en skadeperiode som mange trodde han aldri ville komme over.

Akkurat nå blåser jeg i norske smøreproblemer i langrenn. Akkurat nå får den svettegjengen seile sin egen sjø - i alle fall frem til herrestafetten. Akkurat nå kan sjuke svensker mobbe oss nordmenn så mye de vil. Det betyr INGENTING. Vi har Kjetil Jansrud og vi har tatt et av de mest fortjente OL-gull siden jeg jublet for Ole Einar Bjørndalen sist helg. Våkne opp, Norge. Det er ikke langrenn som teller. Det er super-G! Det er DIGG, DIGG, DIGG!

Nå skal hele Vinstra feste. Alle Gudbrandsdøler kan glede seg. Til og med sossete Lillehamringer tar sin del av gleden i dag. Jeg også. Selv om jeg kun er fra Hadeland. SINNSYKT, SINNSYKT, SINNSYKT!

I flere dager nå har OL handlet om langrennsløpernes smøreproblemer eventuelt formsvikt. Det er ikke viktig. Jeg vil heller glede meg. Være glad sportskommentator. Det er sånn noen ganger at enkelte idrettsutøvere fortjener suksess mer enn andre. Jeg har hatt gleden av å treffe Jansrud noen ganger. Han er en særdeles sympatisk mann. Norge er mer enn Aksel Lunds Svindal. Vi har også unggutten Henrik kristoffersen. Og mange som dytter på bak. Dette lover godt.

Når jeg ser Kjetils mamma gråte på TV og sier at det er vanskelig å sette ord på dette, skjønner man hva dette betyr. Erna Solberg sa det på følgende måte.

-Det er sprut fra første sekund....

Nå skal vel ikke statsministeren være den som tidligere har vært tribunesliter på idrettsarrangementer, men det er utrolig hva man må gjøre når man er statsminister. Jern-Erna var i et lite øyeblikk gull-Erna oppe i alpinanlegget i Sotsji da hun snakket med Jansrud som slo over til Vinstra-dialekt og hilste til mamma og pappa.

Ros til TV2 som var på plass i Vinstra da Jansrud tok gull. Snakk om timing. Og for en TV-sening det blir av sånt.

-Det ble litt slagete under løpet og jeg følte ikke at det satt helt, sa Jansrud som forsiktig la til at det kanskje er slikt som skjer når alt klaffer. He-he. Makan til beskjedenhet. Gratulerer, Kjetil. GULL. GULL. GULL!!!

OL-mysteriet som kan få hoder til å rulle

OL-mysteriet kan ende med fiasko for de med langrennsski under beina enten det er langrennsløpere eller skiskyttere. At norske stafettjenter bommer så til de grader i stafetten, er ikke bare et mysterium men også en skandale. Når mildværet inntok skistadion i Sotchi, ble det tungt både for de som konkurrerte og for oss som ser på. Er det smøreproblemer? Har opplegget i forkant vært skivebom? Klarer de ikke av høyden? Hva skjer? Jeg er redd for fortsettelsen. Jeg vil ha flere gull og "Ja vi elsker". Blir det fortsatt fiasko kommer hodene til å rulle når idrettssjefene igjen inntar kontorene på olympiatoppen og på Ullevål stadion. 

Verdens beste langrennsnasjon på kvinnesiden de siste årene har vært suverene Norge. Det umulige har skjedd. Norge ble uten medalje på damestafetten. Bjørgen ble slått i spurten av Frankrike og ble nr.5.  Jeg skjønner ingenting. Weng, Johaug, Jacobsen og Bjørgen. Hvor er formen? Dette kan da umulig bare være skiene?

Før snakket alle om at Norge hadde sperrer mot å vinne åpningsdistansene i store mesterskap. Det er en sagablott. Nå vant Marit Bjørgen åpningsdistansen og Falla vant sprinten. Gulljubel. Glede. Martin Johnsrud Sundby tok bronse på 3 mila med skibytte. men i mine øyne har Martin vært mye piggere tidligere i sesongen enn det han fikk vist her. Heidi Weng overrasket med sin bronse på 20 km med skibytte. Deretter ble det blytungt. På 10 km klassisk fikk Therese bronse men ble uklasset av Justyna Kowalzyk. Marit Bjørgen falt på sprinten og gikk med slalåmstøvler på 10 km. Sakte men sikkert sto det klart for meg at den norske langrennsdominansen uteblir i Sotsji.

På skiskytterstadion vant Ole Einar Bjørndalen åpningssprinten og Tora Berger slet seg inn til sølv. Kun Ole Einar har vist langrennsform. Tora er langt unna pari.  Se på brødrene Bøe, Emil Hegle Svendsen og de andre. Det fungerer jo ikke! Hva skjer?

I langrenn dreier alt seg om Dario Cologna. Dario bor og trener i Davos. Å konkurrere i høyden i Sotsji er for han intet problem. Det er i slike høyder han tilbringer 8-9 måneder i året. Det norske laget har en helt annen høydefilosofi. Dessverre kan ikke Norge by på høye nok fjell og derfor begynner de første høydesamlingene i mellom-Europa i sommermånedene. Det er, både av praktiske og økonomiske årsaker, ikke mulig for de norske løperne å oppholde seg i høyden kontinuerlig. Er det en ulempe?

Før Sotsji var landslagenei langrenn i Seiser Alm. Normalt sett kommer formen fem til sju dager etter at løperne har vært i høyden. I Sotsji er alt unormalt idet de faktisk oppholder seg på omtrent samme høyde som i Seiser Alm. De får ikke den boosten de ville fått ved konkurranser i lavlandet. Høydeeffekten ser ut til å ha uteblitt. Kun Marit Bjørgen viste superform i starten av OL og under verdenscuprennene i Toblach uka før Sotsji. Både på sprinten og på 10kilometeren så storformen å ha blitt borte med sola som inntok OL-byen. Selv om Therese Johaug jublet for sin medalje, var hun sjanseløs mot Justyna Kowalzyk. Det så ikke lett ut. Det var ikke så teknisk bra ut med det overskuddet og den energien som vi er vant med.  

Det ble en sterk psykisk belastning rundt langrennsjentene våre vedrørende dødsfallet til Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror. Saken om sørgebåndet fikk mye oppmerksomhet. Det var sterke scener som vi fikk være vitne til under lekenes første dager. Marit Bjørgens  tårer på seierspallen og måten jentene kollektivt sto sammen på, er noe jeg for alltid vil huske. Slike ting er tappende men neppe en årsak til at det ble en kollektiv formsvikt.,

For skiskytterne er det minst like ille. Ole Einar var super i sporet på åpningsdistansen. På siste distanse så han imidlertid relativt energiløs ut. Tora Berger ble nr. 16 i siste individuelle konkurranse og med det beste norske skiskytter i kvinneklassen. Tora? Uten energi? Merkelig.

Skiskytternes trener, Egil Gjelland, sa det man ikke snakker om. Norge har dårlige ski. Han vil ha et alvorsord med smørerne - som ikke sånn uten videre går med på at det er problemet. Dette er første gang jeg har sett en offentlig splid mellom trenere og smørere. Det er første gang man bryter eden om at dårlige ski ikke finnes. Mange ting tyder på at norske skiskyttere og langrennsløpere har god kommunikasjon, i alle fall når vi ser på smøring. Smørebussene er naboer på langrennsstadion. Landslagtrener Trond Nystad sa det på følgende måte: -Er det skia, kan vi gjøre noe med det, er det formen, er det verre.

Det har han rett i. Spørsmålet er jo om dårlige ski alene får våre utøvere til å se helt døde ut. Jeg tror dessverre det er en kombinasjon. Noe må også være galt med det fysiske opplegget før disse lekene. Dog er det et annet, for oss kanskje ubehagelig spørsmål,  som plager meg mer:

Hvorfor går alle de andre så vanvittig fort?

Ikke så vanskelig å svare på det. De har truffet bedre med formen. De har bedre ski. Og dette med færre ressursen i forhold til supernasjonen Norge. Hva med Norge og våre ambisjoner?

Vi skal ha de beste trenerne, de beste smørerne, det beste støtteapparatet, det beste utstyret. Det har vi også. Selv om det ikke ser slik ut. Dette er hva Olympiatoppens hadde som ambisjon i 2014. Sitat:

Ski 2014 er et samarbeidsprosjekt mellom Olympiatoppen, Norges Skiforbund (langrenn og kombinert), og Norges Skiskytterforbund. Prosjektet Ski 2014 er inne i sitt tredje år. Det er noen få måneder igjen til OL i Sochi begynner i februar 2014. Prosjektet er et av de største OLT noen gang har gjennomført. Målene i prosjektet er:
1. Være ledende og utvikle ny kunnskap og erfaringer om skiegenskap, struktur, produkt (relatert til vær og føreforhold) og beslutningsprosesser.
2. Implementere ny kunnskap i smørebuene og hos den enkelte smører, slik at kunnskapen blir anvendt og bedrer skiene til utøverne i konkurranser frem til, og gjennom Sochi 2014, med OL som hovedmål.
3. Best ski i Sochi

Svenske langrennsløpere sier rett ut at de merker de har bedre ski enn de norske under løpet. I kvinnestafetten var det helt tydelig. Dette holder rett og slett ikke og må få konsekvenser. Det ryktes fra Sotsji at Norge i dette mesterskapet er blitt pålagt å bruke den flytende glideren fra hovedsponsor Swix mens at de andre nasjonene har brukt Gallium. Er dette et faktum, er det i så tilfelle helt uakseptabelt. Men jeg tror ikke på at det bare er skiene som har skylda. Formen kan heller ikke være på topp.

Et fellestrekk for de som gjør det bra i langrennssporet, er at de ikke var med på Tour de Ski. Er etappeløpet med start i romjula så hardt at man ikke rekker å komme seg etter belastningen? Ser vi på løpere med suksess (Cologna, Bjørgen, Kowalzyk) etc, var de ikke med på Touren. Og de har alle sine gull. 

Også de norske skiskytterne var i god form før lekene i Sotsji. Emil var i toppslag og selvtilliten ditto. Tora har vært vår suverene ener i dameklassen. Toras sølvmedalje var en arbeidsseier uten at hun viste storform. Hadde hun vært i toppslag, hadde hun vunnet. Til og med vår gullmedaljør, overraskelsen Ole Einar Bjørndalen, ser ut til å ha mistet formen etter gullet. Vi står rett og slett foran et idrettsmysterium hvor selve plottet så langt er særdeles uklart. Vi vet kun en ting: Farten i skisporet har minsket ekstremt i løpet av en dag eller to.

Se også min blogg om Jansruds Triumf: Sjukt, sinnsykt og digg av Jansrud

Hva så med Petter Northug Jr? Har det vært for mye støy rundt han etter at han valgte å stå utenfor landslaget og bli Coop-løper? Petter har, på lik linje med Cologna, hatt en lang sykdomsperiode. Dette har selvfølgelig satt han tilbake og jeg tror heller ikke all støyen har vært god for Petter uansett hva han sier. Hvorfor skulle ikke Petter takle et langt avbrekk når Cologna har gjort det? Nå må Northug Jr ut i en test for å vise seg skikket til stafetten. Det skjønner jeg. Vi kan ikke anklage herretrener Løfshus for at han vil se hvor Petter står. Petter må underlegge seg de samme krav til form som alle de andre. Han har bevist så langt i mesterskapet at gamle medaljer ikke teller når nye skal deles ut.

Den kanskje største nedturen i disse lekene var at  det norske stafettlaget i langrenn for kvinner skulle stå uten gullmedaljene.  Men akkurat nå ble det umulige bli en realitet. .

Jeg sier som Nystad: -Er det skia, kan vi gjøre noe med det, er det formen, er det verre. Jeg tror det er verre. Og skulle det bli fiasko i medaljesankingen i avslutningen av disse lekene, vil det måtte bli en intern evaluering fra Olympiatoppen og ned som kan få hoder til å rulle. Sett med patriotiske norske øyne så langt: Dette er ikke bra nok. Beklager.

Jeg er nyforelsket i Andreas Håtveit



Han er 27 år og kaller seg selv pensjonist. Nå skal han legge skiene på hylla. NEI! NEI! NEI! Hvordan har vi norske sportsjournalister klart å gjemme denne juvelen av et menneske som sprer idrettsglede, overskudd og energi i så stort monn at selv jeg, en overvektig, stiv gammel mellomdistanseløper LANGT over middagshøyden, får lyst til å spenne på meg twintip-skia og sette utfor det første rekkverket jeg finner. Jeg, en heterofil enkel hadlending fra Jevnaker, er nyforelsket i Andreas Håtveit.

 

Han ble nummer fire i torsdagens freestyle slopestyle-finale. Han synes bare det var sååå digg å få delta. Å få lov til å kjøre i et slikt anlegg i Sotsji var for han den store opplevelsen. Svært få i Norge vet at 27 åringen er en legende innenfor sin gren, han har vunnet X-games og det som vinnes kan uten at navnet hans ble nevnt på norske tv-skjermer. Han er kristen, familiemann - og var proff skiløper frem til torsdag 13. februar 2014. Han har aldri smakt alkohol, han røyker ikke og han elsker kona si og ungen. Nå legges skiene på hylla. Nå skal familien prioriteres. Respekt.

 

Denne karen står i stor kontrast til alle de som blir depressive og ditto grinebitere av tap i sin idrett, de som hele tiden er så fokusert på seier at de knapt har tid til menneskelige verdier i et liv kun bestående av trening og soving. I Norge dyrker vi vinnerne uansett hva de egentlig står for. Midt i eller etter karriereslutt kan de reise land og strand rundt for å fortelle om hvor målrettet, fokuserte, innesluttet og A-sosiale de har vært for å nå toppen til priser opp mot 100.000 kr pr. timen. Næringslivet betaler for å høre om alt det uoppnåelige. Etter OL i Sotsji skal markedskontoene hos norske bedrifter åpnes. 

 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor. Jeg har hørt mange av dem. For meg forteller de alle samme historien - bare på forskjellige måter. Håtveit derimot har begeistret kun ved å være seg selv, sitt smil, sitt humør, sin elleville glede over at han er en heldig mann. Han har ekte verdier som gjør livet morsomt å leve. Han elsker idretten sin. Det er jo sånne folk vi skal lytte til. Ikke grinebiterne, disse usosiale vesener som plutselig skifter personlighet når de en gang slutter med aktiv toppidrett. Da skal de plutselig være hyggelige, sosiale, glade og sympatiske. Klart det. De tjener jo penger på det.

 

Se også min siste blogg om Kjetil Jansrud: Sjukt, sinnsykt og digg av Jansrud

 

Jeg elsker idrett. Jeg elsker konkurranse. Jeg har stor respekt for gode toppidrettsutøvere. Som journalist ser jeg alltid etter menneskene bak skibrillene, under hjelmen eller inne i kondomdressen. For meg er det det som teller. Jeg har møtt de fleste. Jeg har snakket med de fleste. Tro meg: noen av de som blir hauset opp i pressen har en personlighet som ikke holder menneskelig mål, mer som en ål. Men noen er unike både på og utenfor idrettsarenaen. Det er de jeg digger. Menneskene. De med empati. De som har evnen til å bry seg om andre.

 

Etter OL skal jeg i flere blogger fortelle om mine møter med de store menneskene innenfor idretten. Drittsekkene skal få seile sin egen sjø. Men en person har jeg aldri møtt. Det er Andreas Hårtveit. Jeg har følelsen at han er av hel ved. 

Katastrofal TV-produksjon fra langrenns-OL

Vegard Ulvang, nå må du reagere. Dette er ikke bra nok. TV-produksjonen fra damenes 10km klassisk i dag var en katastrofe. De hadde hadde jo kun to passeringer i TV-ruta underveis. Første passering var etter 2 km, deretter måtte vi vente i 6 km før vi fikk jentene inn i bildet igjen. Vi ble reddet av TV2s kommentatorer som holdt oss oppdatert etter fem km. Men det er ikke radio vi driver med, det er TV!

Vegard Ulvang, dette holder ikke mål. Dette må du klage på så vi ikke ser dette igjen. Det er din jobb i FIS å sørge for at TV-bildene holder mål. Dette er en langrennsproduksjon med dårlige bilder og alt for lite informasjon.  Å vente i seks kilometer før vi ser jentene igjen til passering, er en katastrofe. NRK hadde bedre langrennsproduksjoner på 60-tallet! At det skulle skje under et olympisk mesterskap, forundrer meg stort. Heldigvis skjønte kommentatorene hva som holdt på å skje. Det var helt riktig av dem å bedrive radio når tv-bildene manglet.

For internasjonalt langrenn var det gledelig at Justyna Kowalzyk vant. For de norske jentene ble det smørebom og langt under pari. Det er sjelden jeg har sett så slitne norske jenter i sommerskirennet i Russland. Jeg tror ikke på formsvikt. Therese Johaugs bronsemedalje var således en fantastisk prestasjon. Men også her må det refses. Norge har det aller beste støtteapparatet av alle nasjoner. En smøreglipp som dette skal unngås.

For øvrig et lite tips til lydfolka som mikser lyden ut på TV2. Det er for mye bakgrunnslyd. Kommentatorene kan bli vanskelig å høre. Demp i-lyden(bakgrunnslyden).

Stopp mobbingen av Northug



Jeg liker ikke mobbingen av Petter Northug. Ikke i de svenske tabloidavisene og ikke den norske hetsen som florerer i sosiale medier. Vi har med å gjøre en av Norges aller beste og mest markante skiløpere gjennom tidene. At han så langt har bommet på formen og sett direkte hjelpesløs ut i Russland, fornekter ikke hvem han har vært og hva han har gjort. Jo da, jeg vet. Han har bedt om det sjøl. Men søren heller. Jeg hater janteloven!

Jeg håper og tror at hetsen tenner Petter. At han kommer sterkt tilbake. At formen er i anmarsj. Han kan bare ikke snakke på seg form. Alle med et litt øvet øye, ser at svært lite fungerer. Teknisk ser vi at kreftene går ut i tomme lufta, at han vil men ikke får det til.  Han skulle bli OL kongen. Mannen som lagde show. Mannen som lagde overskrifter. Det siste gjør han fortsatt,  men for Petter-fans er dette dyster lesning. At han nå ble vraket fra 15km er en helt riktig vurdering av landslagsledelsen. Men likevel, folkens...

Svenske journalister og tabloider grafser i fiaskoen til Northug. Jo da. Det er morsomt. Vi ler. Vi skjønner svenskene som har fått så innmari my pepper av Petter de siste årene. Nå er det pay back tid. Men i infernoet av snedige titler og ondsinnet ordlek, glemmer de en ting: Svenskene får  sportslig knock out av Hattestad, Falla, Østberg, Bjørgen og Sundby, utøvere som presterer, ikke snakker.

Hallo Sverige! Petters manglende form er da vel ikke viktigere enn manglende gullmedaljer i langrennsporet? Jeg tror dette bunner i grenseløs misunnelse. Å drive ordkrig med Petter er morsomt bare litt, ikke hele tiden. Jeg tror dere må suge på kjærligheten til Northug. (Ikke misforstå denne uttalelsen, kjære lesere?) Han kommer nemlig tilbake. Jeg hadde ledd meg glugg i hjel om det skjedde i Sotsji. Dessverre tror jeg ikke det. Jeg tror heller ikke på julenissen.

Dette kan slå begge veier. Petter Northug Jr er en spesiell mann. Hvis fiaskoen fortsetter, kan han miste inspirasjonen. Han kan gi seg. Han kan legge skiene på hylla og bli aktiv fotballspiller i fjerde divisjon. Det er det siste norsk og internasjonal langrenn trenger. Og for den saks skyld det siste fotballen trenger. Hva vet jeg? Men det er nå vi ser hva som bor i Petter Northug Jr. Takler han motgangen?

Norge kan vise fingeren til IOC

Har Gerhard Heiberg et poeng når han sier at vi nordmenn er arrogante? Er det virkelig slik at vi tror vi er bedre enn andre? Jeg er redd han har et godt poeng. Heiberg føler seg feilsitert i saken om sørgebånd og Ludosaken. Hans største feilgrep er at fremstår som den lojale forsvarer IOC. På den måten viser han for alle at IOC er en politisk organisasjon enten de vil eller ikke. I all vår arroganse kan resultatet kan være at Norge viser fingeren til IOC og OL i 2022. For motstanderne av OL er Heiberg en gavepakke.

Heiberg presiserer at utsagnene om nordmenns arroganse ikke har noen ting med sørgebånds og Ludo-saken å gjøre. Han mener generelt at vi som nasjon og nordmenn i vår opptreden internasjonalt gjerne kunne vært litt mindre arrogante. Jeg tror på hans presisering men ikke på utgangspunktet.

HAR ET POENG: Jeg mener faktisk at Heiberg har et poeng. Er det slik at vi har av de dårligste skolesystem i Europa, vårt helsesystem er basert på køer, vi har skyhøye priser på matvarer og vi er ikke verdens beste idrettsnasjon sett under et. I tillegg er våre veisystemer er av de dårligste i Europa. Målt pr innbygger har vi færrest politifolk og tar man seg en vandretur i Oslo på kveldstid, er det rett og slett usikkert. Eller er dette totalt feil? Har vi grunn til å være stolte av oss selv? Har vi noen grunn til arroganse?

Etter å ha vært konstant på reise rundt om i Europa de siste fem årene, har jeg oppdaget mange elementer med våre naboer som forteller meg at Norge på langt nær ikke er et perfekt samfunn. Jeg spør:

Hva hadde Norge vært hadde vi ikke hatt enorme oljeressurser?

ET BRA LAND: La meg slå fast en ting: Norge er et bra land, vi er rett og slett bra folk med gode holdninger. Men jeg også, som Heiberg, føler vi kan bli oppfattet som arrogante der ute. Det er jo et par andre land i verden som ikke er så aller verst heller?

Samtidig er det ikke slik at Heiberg tar sine utsagn helt uanfektet av hva som skjer i Russland i disse dager. Når han nevner arroganse, kan han gjerne unnskylde seg med at dette er et generelt utsagn. Jeg har problemer med å tro han på det. Norsk arroganse oppleves ofte som herskseteknikk i vinteridrettsverdenen. Norge som vinteridrettsnasjon har makt og vi bruker den. Det var det som ga grobunn for Heibergs generelle utsagn.

SØRGEBÅND OG REGLENE: Arrogansen ble brakt på bane av Heiberg i lys av sørgebånds-saken hvor de norske utøverne tok seg til rette uten å spørre om lov. Derom hersker ingen tvil. Hvis man leser reglene som fanden leser bibelen, kan man fort tolke de dit hen at dette var et klart brudd.

Rent juridisk er imidlertid ikke alle lover og regler utviklet for å hindre overtramp som i seg selv kan virke støtende. Den er nok først og fremst laget for å hindre politiske og kommersielle markeringer under lekene.

Jeg er usikker på om det foreligger såkalte forarbeider til IOCs regler, men vi har hatt sterke politiske markeringer med svarte hansker til støtte for frigjøringsorganisasjonen Black Panthers på seierspallen i tidligere mesterskap. Som en ?ikke politisk? organisasjon forstår jeg det dit hen at det først og fremst slike episoder IOC-reglene ønsker å forby.

At noen norske jenter viser sin private sorg er en helt annen sak og kan vel i ytterste konsekvens ikke rammes av denne regelen? Det blir rett og slett for dumt og er en stor misforståelse fra IOCs dommere. Heiberg sier at regelen trenger oppmyking og presisering. Det lyt skje fort.

FEILSITERT: Samtidig må vi høre på hva Heiberg sier. Han føler at han har blitt feilsitert og han mener det. Når han sier at Marit Bjørgen i ytterste konsekvens kan miste medaljen sin fordi Ludo har brukt et bilde av henne under lekene, har han faktisk rett. Reglene kan hjemle en slik reaksjon. Han sa sågar på TV2 i dag tidlig at reglene burde bli enda strengere for at IOC ikke skal lide eventuelle økonomiske tap.

VERNE INTERESSER: Sett fra IOC sin side, kan jeg forstå at de vil ivareta sine interesser, sin eiendom. Men rettferdigheten i reglene, hvis de virkelig er slik at en utøver som uforskyldt blir brukt i reklame under lekene, kan miste sine medaljer, er absurd. Vi lever i en digital verden. Total kontroll er umulig. Imidlertid er det en ting som slår meg her jeg sitter og ser tv-sendingene. Jansrud, Bjørgen og flere andre blir brukt i sponsorplakatene til Tine før TV2s sendinger. Rammes ikke  det av de samme reglene?

VISE FINGEREN TIL IOC: Når sant skal sies: Med god hjelp av tittel-sugne journalister, har nok Heiberg blitt fremsatt i et uheldig lys. I oss arrogante nordmenn, ligger det en iboende vegring mot autoriteter. Vi liker ikke at gubbeveldet i IOC skal komme hit for å fortelle oss om livets realiteter. Uansett hva Heiberg sier: Jeg tror han har klart å skape en skepsis til OL i Norge i 2022 både hos oss vanlige nordmenn samt hos politikere og myndigheter som KAN ende med at Norge i sin rettmessige arroganse viser fingeren til IOC. Kanskje Heiberg hadde vært tjent med å holde kjeft i disse sakene? Han har jo vært en gavepakke for norske OL-motstandere.

 

 

 

 

 

 

 

TV2 leverer og selvfølgelig reklame under OL-sendinger

"OL-sendinger tilbake til NRK" er slagordet. Nå også med egne Facebook-grupper. Argumentet er at TV2 sender for mye reklame under konkurransene. Det andre argumentet er at TV2 ikke har gode nok kommentatorer. Dette vitner for meg om særdeles liten forståelse for hva som kommer til å skje i mediemarkedet i tiden som kommer. Og ikke minst frykten for det nye. Diskusjonen er etter min mening håpløs og uten faglig innsikt. TV2 leverer så det holder og vi vil aldri mer få store mesterskap uten reklame, ja selv ikke på NRK hvis de skulle få kjøpt fremtidige rettigheter.

I Norge har vi mange store reklamefinansierte kanaler innenfor MTG, SBS TVNorge og TV2-systemet i tillegg til lisensfinansierte NRK. Saken er enkel: IOC forhandler med de som kan betale nok penger samt har et kanaltilbud og kompetanse som tilfredsstiller kravene IOC stiller. TV2 er i besittelse av både penger og kompetanse. De vant kampen om vinter og sommer OL de neste årene. La meg først ta de omstridte reklamepausene og forklare hvorfor vi for alltid vil ha reklame under store mesterskap uansett kanal.

REKLAMEPAUSER: Tidligere har NRK og Eurosport hatt rettighetene til OL i Norge. NRK har høy kompetanse og masse erfaring i gjennomføringen av slike mesterskap. De har sendt uten reklame. Eurosport har kjørt OL med reklamepauser siden oppstarten av sin pan-europeiske kanal. Ikke en eneste gang har jeg hørt klager på reklamepausene når det gjelder Eurosport. Hvorfor? Fordi seerne er vant med det gjennom mange år. Dette handler om seervaner, i fremtiden brukervaner.

Hovedtyngden av kanalene som har sendt og sender OL verden over, opererer med reklame. La meg stille spørsmålet: Hvor skulle de ellers får penger til å kjøpe rettighetene?

Etter det jeg erfarer, diskuteres det hvorvidt OL må tilbake til NRK fordi reklamepausene på TV2 forstyrrer. Dette er en helt spesiell og sær diskusjon for Norge og til dels Sverige. Det har vært en tradisjon at SVT og NRK skal ha store mesterskap. Men tidene har forandret seg og vil forandre seg radikalt i mediemarkedet i årene som kommer. Det vi ser nå er bare begynnelsen. Eter og satellittsendte TV-kanaler, slik vi kjenner dem i dag, og som kun sender i realtime, vil om noen år være en saga blott. Dere er med på revolusjonen av TV-markedet.

Derfor er diskusjonen om for eller i mot reklame under store idrettsbegivenheter allerede avlegs. La meg forklare:

 FREMTIDEN: Alt vil foregå på bredbånd i fremtiden. Det gjelder etersendt, satelittsendt eller jordbundet kabelbredbånd/fiber via kabel distribuert til mobiler, nettbrett, PC´s eller tradisjonelle TV-skjermer. Vi ser det allerede: TV-kanaler, radiostasjoner, aviser, magasiner, bedrifter, privatpersoner er med på utviklingen. Alle kan og mange vil. Og alle MÅ!

I dag har vi de nødvendige løsningene for tilfredsstillende distribusjon av bilde og lyd i realtime på alle typer bredbånd. Vi har 4G og fiber som sammenliknet med gammeldags satellittkommunikasjon er særdeles billig og ikke minst raskt. Dette vil bare bli bedre.

Teknikken til å produsere tilfredsstillende levende bilder er også billigere. Dette gjelder ikke minst på kamerasiden hvor billige enheter leverer gode bilder fra mobiltelefoner med videoopptaksmuligheter til store tunge kamerakjeder i HD, 3D og 4K ja snart 6K

 IKKE MONOPOL: De tradisjonelle TV-kanalene har ikke lenger monopol på levende bilder. I fremtiden tror jeg  at Dagbladet/VG/Aftenposten og andre store mediehus med penger og muskler vil utvikle godt innhold og kjempe om rettigheter på sport og underholdning side om side med TV2, TVNorge, MTG og NRK. Forskjellen er at disse aktører kun retter seg inn mot nett-distribusjon kontra de TV-stasjonene som i dag er i en miks med ditto kostnader. Midt opp i dette, sier det seg selv at reklame eller pay pr.view ikke er å unngå er for å finansiere oppkjøp av rettigheter.

Fordelen for deg som bruker, er jo at du kan se idrett hvor og når du vil enten du vil ha det live eller i opptak. Samtidig vil tilfanget på innhold bli mye mer omfattende. Innen idrett kan du i fremtiden se alt fra store mesterskap, breddearrangementer samt ungdoms og barneidrett. Alle rettigheter vil ha en verdi. Eierne av rettighetene vil finne løsninger med distributørene for å tjene penger. Eller de distribuerer selv. Du som bruker kan velge hva du vil når du vil. Men du må betale.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke i OL-sendingen til TV2, håpløs.

 NRK, ALLTID LISENSFINANSIERT? Derfor er det jo betimelig å stille spørsmålet om NRK for alltid vil være lisensfinansiert. Jeg er sikker på svaret: Nei!

Først en forutsetning ikke mange tenker på eller vet om. NRK har en større oppgave i samfunnet vårt enn å lage TV og radio. Som mediehus er NRK en grunnpilar i vårt samfunn hvis vi skulle komme opp i en krise for landet. De kommersielle kanalene har ikke en sådan forpliktelse. På bakgrunn av dette tror jeg derfor at NRK vil bli delvis finansiert av staten i lang tid fremover. Legg merke til hva jeg skriver. Delvis. Men som bestående TV og radiokanal, slik vi ser NRK i dag, vil den selvfølgelig ikke bestå.

Kloke hoder i NRK har for lengst forstått at de må være med på utviklingen inn mot bredbånd samt distribusjon på alle tilgjengelige plattformer. Når de kommersielle kanalene kritiserer nettsatsingen til NRK i redsel for å miste markedsandeler, er dette kun et spill for galleriet og om penger. Selvfølgelig skal NRK være med på denne utviklingen, ja jeg vil si det såpass sterkt som at de bør være ledende i denne utviklingen med tanke på den funksjonen NRK skal ha i vårt samfunn. Men jeg tror samtidig at NRK må drives billigere og at den som mediehus vil måtte bli en del av det kommersielle markedet. Og blir NRK det, får vi ikke et reklamefritt NRK.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke under OL-sendingene på TV2, håpløs.

 NYE AKTØRER OG KOMPETANSE: Utstyr, web-løsninger og bruk av bredbånd og fiber er som nevnt billig.

Oppstartskostnader er en brøkdel av hva som var tidligere. Mange mediebedrifter sliter med store utgifter på eldre teknikk, en tung ryggsekk å dra med seg. Dette gjelder alle dagens tradisjonelle TV-stasjoner.

Grunnet lave oppstartskostnader vil vi få flere aktører på nett-TV som igjen betyr større konkurranse. Bransjen kan fort bli en slags cowboybransje. Kompetanse kombinert med lave driftskostnader vil være utslagsgivende. Jeg tror det ikke vil florere av nye nasjonale aktører med full nasjonal satsing, men den lokale, der hvor lokalaviser samt lokal-tv har herjet og hatt monopol, vil det komme mange nye aktører.

Jeg tror at rene skrivende journalister, rene fotografer vil i fremtiden kun være ekslusive og skjeldne. Grunnet knallhard konkurranse må flere må gjøre mer: Kombinasjonsmennesker vil dominere mediebedrifter. Samtidig vil teknikk i større grad bli robotisert.

 MEDIENES GULLRUSH: Vi er vitne til medienes gullrush. Tiden er her! Mulighetene er her. De som ikke følger med på utviklingen NÅ kan tape kampen om brukerne. De store avisene og nettstedene MÅ bli levende! Da er det bruk av tjenester og reklame som blir finansieringsgrunnlaget.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke under OL-sendingene på TV2, håpløs.

 TV2 LEVERER: Hvis vi ser bort fra Dorthe Skapells kunstløpskommentering, leverer TV2 så det holder under disse olympiske leker. Flesteparten av produsentene, programlederne, kommentatorene og reporterne, har minst like stor erfaring som NRK sine. TV2 går inn i sitt 22 år som TV-stasjon og har hatt mange, store, omfattende produksjoner over to ti-år.

Dette handler om vaner. Vi er vant med å høre NRKs glimrende folk siden OL første gang ble sendt på TV her i Norge. TV2 er forskjellig, de prøver å gjøre ting annerledes, ikke bli en blåkopi av NRK. Hvorfor skulle de det? Og kan noen med hånda på hjertet si at Davy Wathne, Arild Riise, Ole Christian Stoltenberg, Harald Bredeli, Paasche, Kaggestad, Skjelbreid, Blipp og alle de andre ikke holder mål? Tullsnakk. Vi er bare ikke vant med å høre de i disse rollene. Men kompetansen, erfaringen og kunnskapsnivået går det ikke an å si noe galt om.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om at TV2 ikke leverer under OL-sendingene, håpløs.

 

 

Marit den Store, mitt livs sportsøyeblikk i tårer

 



Jeg gråter. Jeg, en voksen mann, sliter med å slutte. Ikke bare fordi jeg er glad men fordi jeg er trist stolt på en gang. Jeg er stolt og glad over Marit Bjørgen og de norske langrennsjentenes prestasjoner. Jeg er glad, stolt og trist over å se medfølelsen, seiersviljen, tårene som hun og Heidi viste på pallen. Da de norske jentene holdt rundt hverandre etter gulløpet, viste de smerten for en hel verden. De viste toppidrett og lagfølelse på en måte som i mitt sinn er noe av de viktigste jeg har sett i sportshistorien. Dette er, uten tvil, mitt største sportsøyeblikk fylt av tårer. 

Mange av oss har kjent på hvordan det er å miste noen vi er glad i. Døden. Dette merkelige fenomenet som skal ramme oss alle. Det er liksom noe naturlig over at eldre, slitne mennesker får fred. Men det er ingenting naturlig ved at friske, unge mennesker plutselig går bort. Ingenting. De som står alene tilbake føler en bunnløs sorg. De føler håpløshet og har kun spørsmål som for de fleste kommer til å stå ubesvarte. De gjør så utrolig vondt.

Nettopp da er det viktig å ha noen å gråte sammen med, noen å snakke med, noen å dele tankene med. Det har Astrid Uhrenholdt Jacobsen hatt. Kom ikke til meg å si at toppidrettsutøvere bare er egoister som kun tenker på seg selv. Marit Bjørgen & Co viste seg som sterke, herlige og flotte mennesker. Da jeg så tårene til Marit på pallen, skjønte jeg med en gang at dette var noe langt mer enn gledestårer. Det var ekte sorg over at noen hun var glad i hadde det vondt. Det kalles empati. 

Det er dette hun vil bli husket for, Marit den store. En stor idrettsutøver. Et stort menneske. Og med seg har hun et knippe av like store personligheter: Heidi, Therese, Kristin og alle de andre.

Mine tanker går til Astrid og hennes familie. Hun har kanskje mistet sin beste venn. Likevel er hun heldig som har slike folk rundt seg. Jeg gråter en sorgfull tåre for deg, Astrid. Og jeg gråter en gledeståre for at jeg i dag har blitt beriket som menneske. Takk!

Ekkelt blodbad i Brækhus-fest

Blodbadet i Nordic Fight Night i Fredrikshavn i går kveld, der svenske Erik Skoglund grisebanker spanske Adaset Rodriguez, burde i klokskapens navn blitt stoppet. Dette gir blod på tann for motstanderne av proffboksing i Norge som glatt overskygger tre store norske bokseprestasjoner i går. Selvfølgelig gjelder det  "The first lady", Cecilia Brækhus. Men også Kim Robin Lihaug og Aleksander Hagen imponerte. I går var danske Fredriskhavn norsk festlokale dynket i ekkel blodstenk.

Mange som så på Viasat Sport i går, minnes med skrekk og gru blodkampen mellom Skoglund og Rodriguez. Det gikk så langt at Viasats kommentatorer, Ole Petter Westereng og Thomas Hansvoll, som sitter ringside, fikk blod på seg. Det samme skjedde flere av journalistene som satt der med sine PC´r. De fikk blod på utstyret sitt. Slikt er unødvendig, ja i mine øyne direkte forkastelig. Dette er øyeblikk som gjør "The noble art of self defence" til en brutal voldssport. Trenger vi dette? Hvorfor skjer det? Og er det underholdende? Svaret er enkelt: NEI!

Dommerne burde stoppet en slik kamp før blodsprutet gikk så langt. Samtidig burde apparatet rundt Rodriguez kastet inn håndkleet. For Skoglunds del, som ble dynket i motstanderens blod, må det jo oppleves som særdeles ekkelt. Dette er kun dumskap med et farlig tilsnitt. For motstanderne av proffboksing i Norge er dette rene julegaven i januar. La meg dog understreke: Jeg er ikke en av dem. Jeg drømmer om Brækhus, Lihaug og Hagen i Oslo Spectrum. For en fest det ville blitt. Hørte dere ikke stemningen i går med om lag 200 tilreisende nordmenn? Fantastisk. Jeg vil ha en slik idrettsfest uten blodsprut i Norge. Men som jeg har sagt og skrevet tidligere: Dette vil ta tid, mye lengre enn politikerne har gitt uttrykk for i valgkampens hete.

Når det er sagt. Jeg likte det jeg så av de norske. Kim Robin Lihaug og Aleksander Hagen imponerte og gledet. Det var en snert og aggressivitet fra to veltrente utøvere som atpåtil møtte to gode motstandere. Det var morsomt å se på. Lihaug/Hagen er to relativt ukjente navn for de fleste nordmenn. Men de forblir ikke ukjente. Fortsetter dette, har vi to nye stjerner som fortjener oppmerksomhet for sine prestasjoner.

Hun har vunnet 24 kamper på rad nå. Gårsdagens kamp var hauset opp som kanskje den vanskeligste for Cecilia Brækhus. Det var den ikke. Kampen mot franske Mathis er så langt den som har sittet lengst inne  for Cecilia. Det sa hun egentlig selv også. Lamare fikk seg en betydelig mer eksplosiv Brækhus enn hun nok hadde regnet med. Etter kun seks uker med ny trener, ser jeg forbedringer. hos Frk. Brækhus. Hun bokset med mer energi, var tøffere i nærkampene og hadde betydelig mer snert. Vi snakker altså om en 32 åring som er i utvikling som bokser. Imponerende. I dag er hun verdens aller beste. Glem Holly Holmes, Glem alle andre. Det finnes kun en "The First lady."

Samtidig må vi se i øynene at boksing for kvinner er en relativt fersk idrett. Derfor er det vanskelig å finne gode nok motstandere for Cecilia. Kvinneboksing er ingen kjendisidrett. Eller for å si det på en annen måte:  Cecilia blir ikke akkurat gjenkjent på gata når hun vandrer rundt i hjembyen Berlin.  Men i Norge er hun verdenskjent. At Cecilia Brækhus kom inn i Sauerland-systemet har vært helt avgjørende for hennes karriere. Bedre management finnes ikke i Europa. De har de beste trenerne, de beste folkene i bransjen og de lager de beste boksestevnene spesialdesignet for TV-ruta. Jeg mener Visat har gjort et kommersielt kupp ved å kjøpe rettighetene til Brækhus & Co. I sportssammenheng er Visat en pygmekanal i forhold til NRK, TV2, ja også i forhold til TVNorge. Men rammen rundt TV-produksjonen i går var veldig bra foruten noen tynne reportasjer underveis.

Studiosettingen er lekker. Ikke bare er scenografien bra ut men programleder og eksperter fungerte særdeles godt. Høyt nivå på vurderinger dog presentert på en enkel og forståelig måte. Ole Petter Westereng gjorde en god kommentatorjobb. Han har et godt språk med god forståelse for boksing. Likevel bør han lære seg til å bruke sidekommentator Thomas Hansvoll mer underveis. Hansvoll har høy troverdighet og bør ikke bli overkjørt på den måten Westereng gjorde i går. Min filosofi med co-kommentatorer er at man må spille den andre god for å bli bedre selv. Et godt eksempel på akkurat det er Jann Post og Torgeir Bjørn som kommenterer langrenn på NRK.

Derfor: For det norske folk som ønsker å se norske toppboksere, er det bare å kjøpe seg tilgang til Viasat. Dere får en god tv-produksjon som ikke står tilbake for noen av de andre tv-kanalene i Norge. Ja, med litt bedre reportasjer i sendingene vil jeg gå så langt som å si at dette har potensiale i seg til å bli i skandinavisk toppklasse. Bra jobba!