hits

mars 2011

Blir lei hundesport

Jeg har drevet med hundesport og utstilling i mange år nå. I begynnelsen, før jeg lærte miljøet å kjenne, kunne jeg ikke tenke med en weekend uten hundeutstilling. Nå kan jeg tenke meg mye annet i helgene - rett og slett fordi miljøet er for dårlig. Og mye av skylda må man dessverre rette til hvordan hundesporten er organisert - og mangelen på integritet og troverdighet.

Jeg har i en årrekke drevet med trening av schæferhund og utstilling samt oppdrett av den samme rasen. For meg er schæferen den optimale hunderase: Sterk, lett-trent, tåler kulde, liker å jobbe - og en vanvittig god kompis. På det meste kunne jeg delta med fire-fem hunder på utstilling. Jeg koste livet av meg. Pr. dags dato har jeg ingen. Hvorfor? Fordi jeg er lei av det dårlige miljløet, hvordan hundesporten med dommerne i fokus er organisert - og ikke minst hva det koster å drive med dette her. La meg først si litt om utstilling i Norge:

Norge er et lite land. Her skiller man mellom brukshundkonkurranser og utstillinger. NKK har sine store utstillinger hvor alle raser kan delta og de forskjellige rasehundklubbene sine egne utstillinger. Felles for alle typer utstilling er at antall hunder blir mindre for hvert år.

I NKK utstillinger stiller det svært få schæfere. De fleste stiller der av ren nødvendighet for eventuelt å få et CERT til hunden sin slik at den kan bli champion. I den siste tiden har en stor norsk oppdretter kuttet ut alle raseutstillinger, meldt seg ut av rasehundklubben - og hatt full fokus på NKK sine utstillinger. I prinsippet positivt at det blir flere schæfere på NKK sine utstillinger, men det er tragisk at dette går ut over raseutstillingene til Norsk Schæferhundklubb. Dette kommer jeg tilbake til.

At en større oppdretter velger å satse på NKK sine utstillinger, har ført til at denne oppdretteren har blitt enerådende på resultatlista når det gjelder schæfere. Han har opparbeidet seg et godt rykte med sine hunder. På NKK sine utstillinger er det ofte allround-dommere som. uten å ha betydelig kunnskap om rasen - som dømmer. Og det er tydeligvis slik at hvis du har hatt gode resultater for en dommer, forfølger dette deg videre. Under den store Vinnerutstillingen på Lillestrøm denne vinteren stilte dog noen av de aller beste hundene i Norge fra andre oppdrettere. Dette er hunder med topp-plasseringer for nasjonale og internasjonale spesialdommere. Hunder som også har gjort seg sterkt bemerket i avlen av rasen. Resultat: Slakt og blåsløyfe med svært få - og tildels merkelige begrunnelser. Vi la merke til at  "NKK-oppdretterens" hunder igjen vant alt. Både jeg - og mange andre - tviler sterkt på om resultatet hadde blitt slik hadde det vært en ordinær rasehundutstilling med spesialdommere. La meg med en gang si: Dette er ikke oppdretterens skyld.

Og her kommer vi inn på dommergjerningen, hvordan den blir praktisert, og hva slags myndighet en hundedommer har. Hundedommeren er enerådende. Han er diktatoren.  Dennes avgjørelser kan ikke omstøtes - og kan heller ikke på noen måte kontrolleres. Ei heller har man få muligheter til å kritisere dommeren uten trusler om å bli utestengt. Jeg spør: Kan man bruke betegnelsen "hundesport" på dette? Jeg mener nei. For i sporten og idrettens verden er dommeropplegget helt annerledes. Her får man dommeroppgaver etter hvor dyktig man er, ikke på hvem man er. Dommergjerningen overprøves hele tiden av andre dommere som enten kan vurdere dommerens kvalifikasjoner - eller det er flere dommere i et panel hvor den dårligste og den beste poengsummen ofte ikke regnes med. Vi kan nevne fotball, lunstløp, tur, skihopp, etc...

Jeg tør påstå at dommergjerningen som hundedommer er paradis for kompisdømming og, dessverre, både på nasjonalt og internasjonalt plan, korrupsjon. Hvorfor? Fordi det er fritt spillerom uten kontrollorganer. Jeg ser INGEN offentlig diskusjon om dette hverken i hundeorganisasjonenenes egne rekker eller offentlig. Men i de grader hvor det rent juridisk snakkes om korrupsjon, og dette kan bevises, er det strafferettslig like straffbart iht norske og utenlandske lover innen hundeverdenen som i næringsliv, idrett, politikk etc.

Uten å nevne navn eller utstilling, er det etter det vi erfarer foregått en del merkelige ting rundt schæferringen på NKK- utstillinger. Noen svært få dommeren innen schæfer i Norge, bytter favorittoppdretter etter strømmen av godord -og mulige goder. Om dette resulterer i kompisdømming, må andre vurdere etter å ha sett resultatlisten, men når personer med dommerlisens står utenfor ringen og høylydt kommenterer hunder så dommeren inne i ringen hører det - og samtidig snakker med denne dommeren i pausen i ivrig diskusjon, gjør dette noe med troverdigheten. Ei heller gjør det noe med troverdigheten når dommere figurerer på bilder i lystig lag med sin favirittoppdretter på Facebook etter i flere utstillinger ha dømt vedkommendes hunder til toppplasseringer.

Jeg spør derfor: Hva hadde Vålerenga sagt og dommeren som sist helg avgjørde kampen ved å tildele straffe i siste spilleminutt til Rosenborg, i neste øyeblikk dukker opp på Facebook etter en våt fest sammen med Rosenborg spillerne i Trondheim? Jeg trenger ikke engang tenke på hva slags avisoverskrifter det hadde ført til.

Men integritet og påfølgende troverdighet er tabu for mange hundedommere. Da må de pinadø tåle flengende kritikk UAVHENGIG hva interne lover i hundeorganisasjonen sier. Ikke en person med respekt for seg selv ville kunne påstå at en slik praktisering av regelverket ville kunne stå seg i en rettsal.

Ser vi på Norsk Schæferhundklubb, er det vanskelig å få folk til verv. Det kan jeg skjønne. Det er en utsatt posisjon. Klubben har de siste årene tapt mange medlemmer. En ting er at det å få delta i utstillinger med hunder over to år, krever en betydelig skolering av hunden. En annen ting er at man de senere år har sett en eksluderende klubb, ikke en inkluderende. Hvordan kan man da få medlemmer? Medlemmer føler seg bevoktet og passet på hvor trusler om både det ene og det andre dukker opp i postkassa. En slik linje vil ALDRI føre frem. Hva om man hadde tatt på seg en hjelpende og diplomatisk rolle og sagt: - Jeg ser at du har gjort en feil her. Er det noe vi kan hjelpe deg med så du ikke gjør feilen en gang til.  For hvis du gjør det, har vi noen regler som gjør at det  dessverre kan bli problematisk for deg..."

Den Norske vinnerutstillingen, schæferhundrasens fremste utstillingsvindu har hatt et betydelig potensiale til å bli en god ustilling, men etter min mening har arrangementet blitt skjøttet på en dårlig måte. I fjor gadd man ikke engang flytte hovedringene over til hovedanlegget på Jevnaker fordi man synes det var for få hunder. Ei heller gjorde man en innsats i lokalsamfunnet for å skape positiv blest, hverken inn mot næringsliv, den lokale befolkning eller lokal presse. Slik jeg så det, møtte det en håndfull mennesker opp på Jevnaker stadion dagen før arrangementet hvor det plutselig gikk opp for dem at det kom 1500 mennesker dagen derpå. Sånn nytter det ikke å arrangere. Norsk Vinner skal være en opplevelse, den største, morsomste og beste utstilligen i året med norske flagg, laurbærkranser og fanfarer. Og hvor alle deltar.

Hva som skjer i Fredrikstad, hvor norsk vinner arrangeres neste år, vet jeg ikke, men jeg vet at en av ildsjelene bak arrangementet har trukket seg grunnet dårlig behandling av Norsk Schæferhundklub. Jeg registrerer også at man nok en gang velger norske dommere, de fleste sittende i styre og stell i klubben, til å dømme alle klasser foruten de to brukshundklassene. Argumentet er at norske dommere må få dømme. Da er det lett å stille spørsmålet: Hvem arrangeres norsk vinner for? Dommerne eller utstillerne? Det er vel på det rene at det blir flere hunder påmeldt hvis man har tyske dommmere også på 12-18 og 18-24 måneder. Er det ikke det vi trenger?

Det ryktes at medlemmer i hovedavslrådet har gått til innkjøp av en god avslhanne. Jeg har ingen problemer med at folk kjøper seg gode hunder for avl, men man må således forstå at det er problematisk når de samme folka skal komme med anbefalinger til oppdrettere, mulige valpekjøpere om bruk av hunder i avl, kjøp av valper fra forskjellige oppdrett - og det verste av alt: Foreta bestemmelser om hvem som skal utelates eller sperres i avl. Da kommer man i en delikat dobbeltrolle hvor man balanserer på en sylskarp egg - og hvor man lett kan bli utsatt for kritikk. Igjen dukker spørsmålet om integritet og troverdighet opp.

Hvorfor tar jeg opp disse spørsmålene? Fordi jeg synes det har gått for langt, fordi jeg og mange andre mister lysten på å fortsette, fordi jeg håper at en eller annen ansvarlig person i styre og stell har krefter, lyst og bjeller nok til å gjøre noe med det: Og for å fortelle synderne at noen ser dem.  I dag finnes flere media hvor man påpeke feil enn i sensurerte hundeblader. Dog er sakligheten og personvernet noe man alltid skal ta hensyn til når man begår slike skriftlige ustpill som dette her. Ytringsfriheten, ikke injuriene, er hjemlet i Grunnlovens paragraf 100!

 

 

Utrolig sliten...

Dette tar på. Trente styrketrening ganske så intensivt onsdag kveld.  Det førte til at jeg var sliten med store muskelsmerter utover kvelden og natta.

Men det hadde jeg regnet med. "Smerten er min beste venn"  Nuvel, skal ikke skryte på meg det uttrykket.

Vel, jeg har det i kroppen fra mine aktive idrettsdager at det skal gjøre vondt å trene. Men denne stivheten kan skremme de fleste fra å la være. Skjønner at mange som starter opp treninga får sjokk når kroppen reagerer slik. Jeg trøster meg med - og vet - at det ikke er farlig. Derfor er det bare å stå på.

Torsdag blir det ikke styrketrening for overkroppen. Muligens lit for bein og buk. Men det blir en times jogg og hurtig gange i skogen. Deretter skal jeg kjøre 120 mil i bil natt til fredag. Herning i Danmark og VM kampen til Cecilia Brækhusd venter. Og visstnok kommer en gammel bokselegende dit: Evander Holyfield sitter ringside. Håper å få lagd et intervjue med han også - og få tatt et stillsbilde slik at jeg kanvise det her på bloggen min.

Så var det kostholdet da..



Det er smerter i hver eneste muskel etter to dager med styrketrening. Økt nr. 2 gikk greit den. Dagen har blitt flott med jogging på morgen og styrke på kvelden. Men jeg merker at matinntaket blir det verste å kontrollere.

Jeg er veldig glad i mat. Og søtsaker. Og kafeer. I Thannhausen, rett ved der jeg bor, har de en aldeles utrolig iskafe.  Et "erdbeer becher", dvs friske jordbær sammen med vaniljeis, jordbær-saus og krem-toppings, er en delikatesse. I går var det 20 varmegrader i sola. Dere kan gjette hvor jeg var...

Men jeg spiser generelt for mye karbohydrater i form av brødvarer og pålegg. Skal dette gå riktige veien med 7 kg ned på en måned, må det bli mer tunfisk, kylling og ikke minst grønnsaker. Dette vil beklageligvis ta litt lenger tid å snu enn å komme i gang med treninga. Herregud, jeg er da bare et menneske...!!!

I går trente jeg også beina for første gang. For meg er dyp knebøy med frie vekter den optimale øvelse for beina. Men dette er en øvelse man ikke starter opp med sånn uten videre. Jeg brukte knebøymaskin istedenfor - og merket det veldig godt spesielt bak i hamstrings-muskulaturen som lå på grensen til krampe. Overkroppen, spesielt med armer, fikk sin gjennomgang i går også - og selvfølgelig bukmuskulaturen. Jeg holder fortsatt igjen på intensiteten selv om jeg kjører tre serier a´10-12 reps på hver øvelse. Men det blir nok mer anaroeb styrketrening når kroppen igjen blir mer vant til å trene.

Jeg er stiv i muskulaturen - og det gjør vondt. Men hva annet kan man regne med? Jeg skal forøvrig til Berlin og Danmark i slutten av uken. cecilia Brækhus skal bokse VM-kamp igjen og jeg skal dekke kampen for NRK. Skal nok finne meg et lokalt treningsstudio i Herning i Danmark men det blir nok mest rolig joggeøkter på meg.

Onsdagens trening blir kun en økt. Følg med. Og snart, når kroppen min er i 100% treningsmodus, skal jeg legge ut mer nøyaktige programmer. Men for de som lurer: 50-60 minutter rolig jogg/hurtig gange på morgenen, ettermiddag 10 øvelser styrke for hele kroppen, 3 serier a 10 repetisjoner på hver øvelse.

Her et bilde av fitness-studieot hvor jeg trener. De har et stort rom med frivekter og et rom med apparater som dere ser her..

Sliten, men glad..

Da er morgenøkten unnagjort. 54 minutter rask gange og jogg i skjønn forening i skogen her i Krumbach. Som jeg sa: Det er viktig å starte rolig. Antall minutter er mer viktig enn intensiteten.

Jeg er selvfølgelig stiv etter gårsdagens styrekøkt, men jeg trøster meg med at jeg blir enda mer stiv i morgen. Det er verst etter to dager.

Tok det rolig i dag. Jeg sliter jo med "Haglunds Hæl" som er en kronisk betent achilles med betent vev som har blitt en stor kul på hælbeinet. Eneste muligheten er å operere. Men det kan holdes delvis i sjakk medVoltaren-tabelleter hvis man ikke løper for fort og river av flere fibre i senen.

Det var rått i skogen, men vanvittig vakkert da solstrålene kom gjennom trærne og solte hvitveisen.

I kveld er det styrke igjen. Ikke så farlig selv om man er stiv. Stivheten er bare et tegn på at musklene jobber og forbrenner. Men godt er det ikke.

Første økt i dag, stiv i morgen

Dette kommer til å bli et helvete. Men slik er det med de første treningsøktene. Stivhet, ømme muskler.I morgen blir det to økter. -Idioti, sier mange. -Nei, sier jeg. La meg forklare hvorfor.

Skal du gå ned i vekt ved hjelp av trening, nytter det lite å trene to-tre ganger pr. uke. Det blir som en dråpe i havet og må i så tilfelle sees i sammenheng med flere andre tiltak. Ofte er det ikke nok å trene. Kostholdet må legges totalt om.

Så hvorfor skal jeg enkelte dager trene to økter, en morgen, en kveld. La meg forklare litt av prinsippet jeg trener etter først:

I min alder er det ikke nok med løping eller sykling. En vesentlig del av kroppen uteblir således i treningsarbeidet. siden både løping og sykling i all hovedsak trener beina. Ikke glem overkroppen!

Vekttrening for de som er over 40 er kanskje viktigere enn sykling og løping. Sier en gammel mellomdistanseløper som meg. Men kombinasjonen er det viktigste. Vi over 40 - eller rettere sagt: Vi over 50 blir slappe i hele kroppen. Det skjer noe med fasongen vår. Det skjer noe med huden. Det er alderen. Hvor ofte har du ikke sett at folk som løper seg ihjel i en alder av 50 likevel har hengerumpe?Grunnen er enkel. Løping bygger ikke muskler. Og det er musklene som lager sprett-rumpa. Da må rumpemusklene trenes med vekter. Og vektrening forbrenner også masse fett.

Jeg har altså valgt å kjøre kombinasjonen. Men problemet er at hvis du skal gå ned i vekt, må du trene mye. Å sette i gang en forbrenningsprosess i en fet kropp, tar tid. Visst hjelper det å løpe 20-25 minutter noen få ganger i uka. Men ved løping må du løpe i minimum 45-50 minutter for at du skal få i gang skikkelig forbrenning. Og da er det ikke tempo som er viktig - men tiden du holder på. jeg har et motto: "Å ta det rolig nok"

Altfor mange løper for fort for kort for tidlig i treningsfasen - og sier etterpå at "jeg hater å løpe". I treningslitteraturen snakker man om "Sone1- trening". Selv toppidrettsfolk har mesteparten av sine treningsmengder i "Sone 1". Og det går roligere enn du tror. 

I dag trente jeg kun lett oppvarming på tredemølle samt sykkel i 15 minutter for deretter å kjøre ganske så intensiv vekttrening i 35 minutter. Dette gjorde jeg for å få i gang kroppen. Og folkens: Jeg veide meg. Det var ikke morsomt, men jeg kan si at målet er å gå ned 6-7 kg på fire uker. Det blir hardt. Og målet er å gå ned 16-20 kg på fire måneder. Det blir enda tøffere.

Med to økter noen dager - og 7-10 treningsøkter pr uke skal jeg pinadø klare det. Ja, det blir mange økter, men det er fordi jeg deler opp øktene. Styrketrening om morgen, kondisjon om kvelden to til tre ganger i uka. I morgen gjør jeg følgende:

Morgen - økt nr. 1: Rolig jogg og gå i skogen i 60 minutter med hundene. Puls ikke over 140-150 slag pr. minutt. Bli skikkelig svett men ikke sliten

Kveld - økt nr. 2: Oppvarming på sykkel 10 minutter. Lett tøy. Styrketrening for hele kroppen. 3X10-15 repetisjoner, høy intensitet og korte pauser på 10 øvelser med hovedvekt på overkroppm dvs armer, bryst, rygg og mage. Kjører til syra tar meg på den siste repetisjonen. Dette bygger muskler.

Etter to til tre uker begynner kroppen min å bli skikkelig sliten. Vi har alle et visst overskudd når vi starter treninga. Men når overskuddet blir borte, blir det tøft. I denne perioden av treningen er det mange som gir seg, som ikke orker mer - uten å tenke på at etter de neste tøffe fire ukene uten mye overskudd, begynner treningen å gi effekt. Du blir sterkere, sprekere - og tåler mer. Da kommer overskuddet også tilbake. Men uansett: Lytt på kroppen.

Blir spennende å se hvordan dette går. Følg med meg!

 

 

Nå skal kiloene vekk...

Nå skal videoene vekk. Helt frem til i fjor sommer var jeg i djevelsk god form. På seks måneder har jeg gått opp MINST 14 kg, kanskje enda mer. Og jeg har fått mage...

Dette gidder jeg ikke lenger. Jeg røyker ikke. Jeg drikker ikke alkohol. Men jeg er glad i god mat.

I kveld er aller første skikkelige treningsøkt. Jeg skal veie meg - og så skal treningsprogram og matinntak sindig skrives inn på denne bloggen. Jeg kan mye om trening - og jeg kan en del om kosthold. Kanskje dette kan hjelpe andre på min alder til å gjøre det samme.

Bilder og tekst følger i kveld, folkens. Følg med...

Ingen kan bry seg om alle...

Jeg blir ikke så rørt av norske artister som stiller opp for Japan i støttekonsert. Men den som virkelig rørte meg, var Sven Mollekleiv, presidenten i Røde Kors.

Den mannen kan kommunisere. Han snakker på en måte som gjør at vi må lytte. Han velger de rette ordene. Hans kroppspråk er fengende. Og han når inn i hjertene til folk.

"Ingen kan bry seg om alle men alle kan bry seg om noen" Sa Mollekleiv. Mer trenger vi ikke si om den saken. Men Mollekleivs opptreden i artistgallane for japans ofre fikk meg på helt andre tanker.

Hvorfor er ikke Mollekleiv politiker? Vel, på en måte er han jo det. Som president for Røde Kors er politikerne hans nærmeste samarbeidsparter. Men Svens troverdighet, oppriktighet - og engasjement, er genuint - og få som tviler på. Den mannen kunne tjent millioner og sittet i toppstillinger i hvilket som helst selskap og ledet landet uten problemer. I hele sitt voksne liv har han derimot brent for Røde Kors.

Det får meg til å hoppe rett over på poltikerne. Jeg spør: Er det bare meg? Som skjelden eller aldri klarer å finne politikere med den utstrålende troverdigheten som jeg føler de MÅ ha for at jeg skal tro de er engasjert i det de faktisk snakker om? Jeg beklager masse, men for meg synes det som om de fleste kun er opptatt av egen politisk karriere. Kjemper de virkelig for våre saker? Eller sikter og kjemper alle mot en statsrådstilling eller betydelige verv så de kan fremstå i media som "viktige" personer? I det politiske liv i Norge, finner jeg ingen som Mollekleiv. Bråket i Frp er et lysende eksempel på dette. Partiet har, som mange andre partier, flere gode fanesaker. Men troverdigheten er totalt borte. Totalt. Synd, for Norges som demokrati trenger Frp.

Jeg beklager også når jeg tror at mange av artistene som stiller opp for Japan gjør det fordi de får blest og mer oppmerksomhet. Jeg tilgir det. Artister lever av platesalg og opptredener. Reklame er OK. Hermed akseptert i Evensens hode. Men andre, dog mer elementære spørsmål, reiser seg:

Hvorfor de hadde børstet støv av Arve Juritzen som programleder?  Som utvandret nordmann har jeg litt problemer med å forstå akkurat dette, men Arve er en dyktig fyr og derfor godkjent. At derimot Jan Vincent Johansen var programleder er nok derimot neppe tuftet på programleder-egenskaper...

Men Mollekleivs ord husker jeg: Ingen kan bry seg om alle...

 

Morgenen - og tankene...

Før kunne jeg sove til klokka var 13. Kjenne varmen fra dyna, sløvheten, kosen - et liv uten forpliktelser. Nå, et par tiår etterpå, går ikke det lenger. Er det sånn at timeglasset renner ut og at vi må få mer ut av dagen? Er det slik alderdommen fortoner seg? Alene om morgenen, kommer tankene. Om livet - hva det fører med seg - og hva det har ført med seg.

Jeg våkner skjelden senere enn kl. 06.00 nå om dagen. Uansett når jeg har lagt meg. Om det blir tre, fire eller fem timers søvn, spiller ingen rolle. Kroppen vil ut av senga. Den vil opp. Se på dagen.

Ofte er det stille i huset. Jeg er 51 - og småbarnspappa. Ikke fordi jeg ble veldig sent kjønnsmoden, men fordi det bare ble slik. Julia, min datter,  lager liv i huset. Hun høres - og sees. Da er det deilig med disse to timene for seg sjøl. Med kaffekoppen. Med Macen. Jobbe litt. Surfe litt. Skrive blogg...

Det er en gave å være far. Jeg kunne ikke tenke meg en annen livssituasjon. Å kunne få lov til å elske noen av eget kjøtt og blod er et privilegium. men jeg har også en helt annen opplevelse av farsrollen.

For ganske nøyaktig 10 år siden, den 18.mars 2001, ble jeg pappa til en liten gutt som het Sebastian. Sebastian var Julias halvbror. Jeg skulle bli pappa for første gang. Gleden, forventningene, opplevelsen... jeg husker det som om det var i dag. Endelig var det min tur.

Sebastian ble født tre uker for tidlig. Med keisesnitt. Det var natta. Jeg satt i en korridor opplyst av gule lysstoffrør. Det er linoliumsbelegg på gulvene. De så ut til å være nybonet. Døra går opp. Ut kommer legen:

-Gratulerer. Du har fått en sønn, sa han. Så blir han stille før han fortsatte: -Men han ser litt skral ut.. Vi holder på med han nå...

Jeg glemmer aldri de ordene: "Holder på med han nå"   "Holder på med han nå"

Jeg satt altså utenfor operasjonssalen. Der hvor lille Sebastioan hadde blitt forløst med en kniv. Jeg ventet. Hektisk aktivitet. Folk ut. Folk inn. Ingen informasjon. Mor var blitt kjørt til et annet rom. Hun sov fortsatt.

Etter fem timer kom legen ut. -Beklager, sa han. -Det var ingenting vi kunne gjøre.

Jeg skjønte det ikke. Bare en tanke som slo meg: -Det skulle mangle. Det skulle bare mangle....

Da fikk jeg se min sønn for første gang. Den lille kroppen lå på operasjonsbordet da jeg kom inn. En pleierske tørket tårer. Det husker jeg. Han var fortsatt varm den lille gutten. Fem timer fikk han i denne verden. Fem timer...

I dag hadde han vært 10 år. Han hadde sparket fotball på lilleputtlaget, gått langrenn om vinteren og han hadde vært en djevel på el-gitar. Det vet jeg...

Livet gir og livet tar. Derfor er jeg så takknemlig for hver stund jeg får med Julia. Livet, de små gledene, berøringen, smilet fra noen som er glad i deg - og som du er glad i, er ingen selvfølge. Og selv om vi alle vet dette, er vi ikke flinke nok til å sette pris på det. Sånn er vi mennesker....

De små detaljene...


Noen ganger er det de små detaljene som teller, som gir livet mening. Det trenger ikke være så mye. Vi mennesker er ikke så kravstore som vi selv tror. Det kan være et klapp på skuldra, et smil - eller kanskje en klem. Eller rett og slett et anerkjennende nikk...

Da blir dagen så mye bedre - både for den som gir og den som tar i mot....

En liten tanke inn i kvelden...

 

Den orgasmiske sommeren...

Det er så nydelig med sommer. Vi bor i Bayern. Her er det 20 plussgrader, åpne uterestauranter og hinsides deilig i dag. Og i skogen ligger stiene, bare og fine. Orgasmisk!

Jeg savner ikke snøen hjemme i det hele tatt. Det kribler i beina når det er bart i skogen og jeg kan spenne på meg joggeskoa. Som gammel friidrettsmann er jo skogene her i Scwaben rene Nirvana. Jeg har bare et problem. Denne helvetes achilles-senen som har utviklet seg til noe som ortopedene kaller "Haglunds hæl".

Jeg skulle operert svineriet for mange år siden. Men det var det med tiden da. Tar så vanvittig lang tid når det skal gro på hælbeinet - selv om operasjonen i seg selv ikke er så omfattende. Og for en som lever av det man jobber - og ikke har sykepenger i hue og ræva fra staten - er det umulig. Noen der som kunne jobbe for meg - og gi selskapet alle pengene fritt uten vederlag etterpå?

Achilles problemer er noe dritt. I min ungdom var Adidas Gazelle de optimale løpeskoene. Ikke mye oppbygning og støtdemping der. I dag er det mye bedre, men ikke mange ungdommer som sliter med achillesproblemer lenger. En ting er at løpeskoene er betydelig bedre. Det andre er at chattinga foran PC´n eller heftige håndbevegelser på spillekonsolen IKKE skaper achillesskader....

Våren er her...

Mitt aller kjæreste, Julia, min datter på fem, spiste is på uterestaurant i dag. Stedet er Thannhausen i Bayern, rett ved der vi bor.

Den lille er i barnehagen hver dag. Hun prater tysk som en foss - og slår om til norsk akkurat når det måtte passe. Tyskerne er noe for seg sjøl. Her må barna håndhilse på barnehage-tantene hver morgen og si "Guten morgen". Det samme når de forlater barnehagen.

Men i dag var det klart for kos. 20 varmegrader, masser av folk ute i gatene - og god steming. Vi skal fortelle mer om våre opplevelser her i Tyskland fremover. For hvis dere tror at Tyskland og Norge er så nære naboer at vi har mye felles, kan jeg her og fortelle at det ikke er slik.

Kvinnen på bildet er vår nye au pair, Albina fra Russland.  Er litt usikker på etternavnet hennes så jeg får vel kikke i kontrakten...




Tråkke folk ned i søla

Noen ganger lurer jeg på hva som skal til for at vi journalister skal være positive. Jeg leser med undring en sak om Idar Vollvik på VG-nett i dag.

Mannen har greid det kuntstykket å bli gjeldfri - til tross for konkursbegjæringer, skyhøy gjeld og masse press i en vanskelig situasjon. Reportasjen på VG-nett har en negativ undertone. Jeg føler det som om journalisten ikke vil ta til seg at mannen har gjort opp for seg. At han er ferdig. At han kan se fremover...

Idar fortjener ros. Samtidig med at han har vært under konstant press, ikke minst fra media, har han til og med klart å bygge opp en ny bedrift som tegner mer enn bra. Mannen har en unik historie å fortelle. Om bakvaskelser, sjikane og sikkert en hel haug med negative kommentarer fra forståsegpåere. Til syvende og sist var det han sjøl som forsto dette best...

I samme åndedrag leste jeg en meget spennende artikkel i bladet journalisten om hvordan vi journalister skjermer hverandre. Jeg, som så mange andre kollegaer, har våre journalistiske svin på skogen. Det finnes mennesker bak reportasjene, mennesker som får livet sitt ødelagt av en avisartikkel. Det smerter for journalister å si at de tok feil. En av norges beste mediavitere, Lasse Gimnes i Gimcom, sier at det ikke er mange yrkesgrupper som har høyere selvtillit og selvbilde enn journalister. Jeg er enig. Dette har gjenspeilt seg i media i mange år. Førstesider og hovedoppslag som til syvende og sist må dementeres, blir til en liten enspalter nederst på ei side når regningen skal gjøres opp. Unnskyld er et fremmedord for mange i min yrkesgruppe. Det blir som om man skylder banken en million - blir dømt til å betale - og så betaler man kun 10.000 kroner og er kvitt. Ingen rettferdighet i det akkurat...

jeg...


Sånn ser jeg ut om dagen. Det kommer flere bilder. Også fra Tyskland og de steden jeg er på. Følg med...

Merkelig diskusjon

Jeg leser med undring diskusjonen mellom sjefsredaktør Olufsen i VG og nyhetsredaktør Bæverfjord i Dagbladet. Å si hvem som er best avis, er alltid en subjektiv vurdering.

Når Bæverfjord påstår at Dagbladet er betydelig bedre enn VG på de fleste nyhetsområder, bla VM på ski, blir jeg litt lei meg. Journalister har en tendens til å skrive for hverandre, mindre for leserne. Det er skjelden eller aldri leserne som bestemmer en journalist sin karriere, snarere vaktsjefer og redaktører. Derfor er det viktig for fremadstormende mediafolk i dag at de tekkes de rette - noe som skjelden er leserne. Jeg blir direkte flau av enkelte kollegaer...

Når Dagbladet utroper seg selv til de beste i tabloidklassen, er jeg rett og slett ikke enig - og bruker heller ikke tid på å begrunne det. Jeg synes bare ydmykhet kunne være på sin plass. Forøvrig er jeg norges beste fotograf, beste journalist, beste programleder på TV, den som lager de beste TV-reportasjene - og den som selger mest....