hits

april 2013

Fucking Paradise Hotel

Det finnes et hotell i Paradis som heter Paradise Hotel. Der kan man knulle to damer om kvelden og bli kjendis – noe som helt sikkert kvalifiserer til å bli programleder på TV i etterkant. Det er jo sånne folk vi vil ha i TV-ruta til å oppdra ungdommen. Er det ikke? For å si det rett ut på et språk ungdommen forstår: Fucking Paradise Hotel! Og samtidig blir jeg flau og trist på mediabransjen vegne.

Pardiset på TV er underholdning hvor intriger, spekulasjoner og taktikk er elementene i underholdning til folket. De lager innhold av menneskers mer eller mindre moral. Vi finner fire kommersielle elementer i vakker samklang:

TV-kanalen, produksjonsselskapet, annonsørene og deltakerne.

Mange tjener faktisk gode penger på dette konseptet, bare ikke deltakerne. De får neppe får noe annet enn trynet sitt i en avis og en dårligere CV. I tillegg til de involverte parter, tjener navlebeskuende medier, både dagsaviser, ukeblad og nettsteder penger på paradise Hotel. De fråtser i  ”gode historiene” og skaper nye kjendiser samt klikkvinnere. Selvfølgelig selger svensken både klikk og aviser når han har sex med to stykker på samme kveld!

I en fri kommersiell verden er dette prisen man MÅ betale. Stakkars verden. Og midt oppe i dette er det altså en løssluppen hadelending som setter seg til doms over et tv-program. Men skitt au. Jeg synes bare dette blir for mye dumskap!

Hvilken funksjon har et slikt program annet enn å gjøre vår verden dårligere? At sex er pirrende uansett legning er vel hevet over enhver tvil. Og her ligger nøkkelen til ”suksess”. Det eneste ved programmet som gjør at media pirres er når deltakerne har sex.  På TV!  Med fjernstyrte kameraer påmontert nightvision som får med seg underholdende bevegelser i paradishusets krok og krik er folket anonyme kikkere.  Hvor lenge skal vi vente til at dette ikke er spennende lenger? Når tv-sex i paradisformat ikke lenger er pirrende? Når får vi minikamera i anus for å se penitreringen? Ja, for skal vi toppe dette, må det mer bisarr sex til.  Jeg gleder meg til tittelen:

”Heftig analsex i paradis mens tarminfeksjon herjer”

For å si det på en annen måte. En real pornofilm er pinadø mer ærlig enn Paradise Hotel som har utviklet seg til å bli det samme - bare i en mykere, kamuflert form.

Innholdsmessig er hotellet  i mine øyne ren søppel og den rake motsats til 71 Grader Nord som er i samme sjanger hvor grunnelementet er utstemming. Ser man derimot på produksjonen rent teknisk, er Paradise Hotel veldig bra. Men hva ønsker vi? Flotte bilder eller kvalitets innhold? Jeg er sikker: Jeg ønsker meg kvalitets-innhold. Men jeg registrerer at mange andre vil ha noe annet….

Jeg merker faktisk at jeg blir lei meg og direkte flau på min stands vegne. Både journalistkollegaer, som bruker spalteplass på supersvensken som knullet de to uskyldige, og  TV-kanaler og produksjonsselskaper som MÅ vise samt produsere slike programmer for å overleve. Og det verste av alt: De som høster av dette produktet er dyktige mennesker! Det er bare slik at i mediabransjen i dag er det ikke plass til alle de flinke.

Sett bort i fra at jeg jobber med TV sjøl, og forstår meg på de kommersielle mekanismene, er det først og fremst som far til ei lita jente på snart åtte som gjør meg bekymret. Det er min fordømte plikt å gi jenta verdier med på veien mot et voksent liv. Det får hun IKKE av å bli kikker i slike tv-program. Jeg sier det som det er: Paradise Hotel som et enkeltstående tv-program er trist. bare veldig trist. Fucking Paradise Hotel!

 

 

 

Farvel, Ianko!

 

Svenn Børre steinsland bor i Voss. I går var han på hundeplassen i Kinsarvik for aller siste gang med sin kjære venn, Janko, 13.5 år gammel. Janko elsket den plassen...(Foto: Privat)

Riktig bruk av ord gir makt. Men et bilde kan si mer enn tusen ord. Svenn Børre Steinsland må i dag ta den tunge veien til veterinæren for å avlive sin 13.5 år gamle schæferhund, Ianko. I går var de for siste gang på hundeplassen, stedet Ianko elsket over alt på jord…  Farvel, Ianko!

Sorg. Vi har alle følt det. Mange forstår ikke sorgen et menneske kan ha når det gjelder kjæledyr. Faktum er at denne sorgen for mange er like stor som når vi mister et menneske. Hva er det med dyr som gjør at så mange av oss blir så ekstremt lykkelige – og at vi får så sterk sorgreaksjon når de dør? For meg er det sårbarheten, den totale lojaliteten – og at de aldri svikter. De er din venn uansett – en egenskap mennesker kanskje skulle hatt mer av….

-Sier du at en hund har personlighet? Det er første gang jeg har hørt. Det går jo ikke an, sa en kompis til meg for bare et par dager siden. Jo visst går det an. Jeg er, som sikkert mange har fått med seg, en hundemann men ble det først i voksen alder. Hunder har alle forskjellige personligheter. Selv om ordet menneskeliggjør hundene, står jeg inne for det.

Min første hun var en dobermann. Han het Eich. Jeg hadde mitt siste oppdrag for Dagbladet og skulle ut i en usikker tilværelse som frilansfotograf . Hunden hadde blitt pint og plaget av en fyr som ikke brydde seg. Jeg skulle lage reportasje. Media har for lengst forstått at dyrehistorier selger..

Oppdretteren av bikkja, og en venn hadde hentet hunden, men den var for svak og underernært til å leve. Samtidig var de usikre på hva slags mentale skader den hadde fått av behandlingen. Mens jeg fotograferte hunden under lek med en annen hund, hoppet den plutselig inn i varerommet på bilen min. Bakdøra sto åpen. Og der ble den. Hunden ville ikke ut…

Det var et eller annet i øynene på denne bikkja. Et slags rop om hjelp. Ikke hadde jeg noen peiling på hund, ikke hadde jeg hatt hund før – og ikke hadde jeg tid til bikkje heller. Men følelsene tok overhånd.

-Han blir med meg. Jeg betaler veterinærutgiftene, sa jeg. Og så kjørte jeg av gårde med en forstyrret dobermann i bagasjen. Hva nå?

Den første natta bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Min far var livredd hunder – og min mor var oppgitt over min impulsivitet. Jeg var også usikker. Bikkja lå og knurret hele natta. Jeg skal innrømme at jeg lurte fælt på hva jeg hadde gjort. Men omsider sovnet jeg, utslitt av inntrykk.

Neste morgen da jeg våknet, var bikkja borte. Jeg bannet stille inne i meg. Hva hadde skjedd? Hvor var han? Men synet som møtte meg da jeg kom inn på kjøkkenet, kommer jeg aldri til å glemme. En logrende dobermann med snuta langt ned i matfatet og en smilende aldrende kvinne med bredt glis og grått hår som satt ved siden av monsteret og klappet ham over hodet.

-Han var så sulten, Lasse. Vi har kost oss hele morgenen…

Fra den dagen var jeg hundefrelst.

Eich var min trofaste venn i nesten åtte år. Han var med overalt. En dag fikk han mageproblemer. Jeg reiste til den lokale veterinæren som fastslo at dette var magedreining. De pumpet bikkja full med vann, med amatøren som behandlet han, klarte ikke å få vannet ut igjen. Og med magen full av vann, fant de plutselig ut at de skulle stikke hull på magesekken med en kanyle for å tappe han for luft. Det fikk de ikke til. I hui og hast kjørte jeg til veterinærhøyskolen i Oslo hvor de umiddelbart tok han under behandling. Jeg måtte reise hjem. Dagen etter kom telefonen. Eich var død…

Da raknet verden min fullstendig. Jeg hadde aldri mistet noen eller noe jeg var glad i tidlig. Kroppen reagerte med krampegråt og bunnløs fortvilelse. Det gjorde så vondt. Men på en eller annen måte visste jeg at Eich hadde en plan med dette her. Sorg er noe vi alle på et eller annet tidspunkt må igjennom i livet. Og det skulle komme mer…

Et år etter, døde min pappa. Min aller beste venn og kompis. På nytt kom sorgreaksjonen, men denne gangen hadde jeg kjent på følelsene før. De var helt like. Savn, tårer, fortvilelse. Akkurat da sendte jeg en stor takk til Eich. Han hadde lært meg hva sorg var. Jeg var på en måte forberedt på reaksjonen. Min mamma døde også i desember sist år. Da jeg sto foran hennes båre, husket jeg historien med Eich - og hvor glad hun var i våre hunder. De forsto at hun var snill og elsket å komme til det lille røde huset hennes. De visste at det ble kos og noe godt å spise...

Siden den gang har jeg hatt flere hunder, alle med forskjellige personlighet. Noen er bare der for alltid i minnene. Da jeg så bildet av Svenn Børre på facebook i dag, våknet  følelsene og savnet etter våre egne døde familiemedlemmer med fire til liv. Sammen med Julia(7) så vi på en film om vår avdøde schæferhanne, Pacco vom Nadelhaus, som døde i Julias armer for tre år siden. Han var stor, staut, snill – og Julias trofaste lekekamerat siden hun kunne krabbe. Vi husket da han lå med tiara på hodet og med fullt av dukker rundt seg mens Julia sov med hodet på magen hans. Da var hun fire år.

Vi har grått mye for våre savnede venner denne morgenen, Julia og jeg – og gitt noen ekstra klemmer til de firbeinte som er her i dag. Vi sender alle gode tanker til Svenn Børre i Voss som kanskje allerede har vært hos dyrlegen når du leser denne historien…

Og i ettertid har Svenn Børre lagt ut denne meldingen på Facebook:

"Takk for alt kjære gode gutten til far

SchH1 Ianko av Svebø 

f. 14.12.1999 d. 29.04.2013

Et vennlig og lunt vesen har trukket sitt siste pust - en gammel venn har sagt farvel. Her sitter en igjen med en tomhetsfølelse og uenderlig savn og smerte i seg som vil ta tid å lege. Å miste en hund - eller rettere sagt - måtte ta den beslutningen å avlive en gammel venn fordi belastningen dens med å leve etterhvert blir for stor er langt langt tøffere enn hva folk som aldri har hatt hund kan forestille seg.

En hund blir som et barn for en - og en venn av det trofaste slaget som alltid er der selv når en er glemt av andre !!! En hund svikter en aldri !! Ianko var slik !

For de fleste blir ens første hund det mest spesielle - for meg var det også slik med Ianko sin oldemor Heidi. Jeg har nå drevet med oppdrett i snart 20 år - og må si at Ianko er den andre hunden som virkelig har satt slike solide spor i meg og mine. Ungene (Amalie og Maria) har også hatt et fryktelig døgn etter at jeg hentet han i går. 

Ianko var en hund som på alle måter var av det unike slaget - som en ikke opplever så mange av "på veien". En fantastisk flokkleder og "preger". Vennlig med alt og alle, livsglad og kjærlig.

Jeg la nok på mange måter mye igjen av meg selv på veterinærkontoret i dag når Ianko sovnet stille inn i fanget mitt vel 13.10 tiden:) Takk for gode minner, gutten min, og for at du fulgte meg i tykt og tynt disse 13 1/2 årene og alltid var der for meg ! 

Takk til dattern min Linn Kristin som kom og ble meg på den tunge stunden :) Glad i deg!"

Hva skal egentlig Bayern München med Guardiola?

1.juli skal Pep Guardiola(42) ta over laget til en herremann som for lengst har nådd norsk pensjonsalder. Men hva kan Guardiola tilføre Bayeren München som Jupp Heynckes(67) ikke allerede har gjort? Etter min mening ingenting. Hva skal de med han - når de har Henynckes? Jeg er usikker på om Guardiolas treningsprinsipper i det hele tatt passer for Tyskland. Da må han i så tilfelle sette seg godt inn i tysk fotball-kultur og lytte til gode råd. At tysk fotball nå er verdens beste, bygger nemlig ikke på tilfeldigheter men målrettet idrettslig arbeid over en lang periode.

MYE TRENING: I tysk toppfotball trenes det betydelig mer enn i andre ligaer. Det kan vi slå fast med en gang. Vi har hørt Håvard Nordtveit i Mönchengladbach snakke om opptil tre økter om dagen i oppkjøringsperioden til Bundesliga. Norske fotballspillere får sjokk når de kommer til tysk toppligaer. De får sjokk av tempo, treningsintensitet, mengder og innstilling. Det siste bunner ut i en vanvittig kamp for å komme på laget. Konkurransen er knallhard, og intensiteten på treningene likeså. Og dette gjelder ikke bare nordmenn men spillere fra alle andre land som kommer til Tyskland. De får sjokk – og mange klarer det ikke. Det skal svettes og det skal jobbes.

Hva har dette resultert i? Jo, at tysk klubbfotball av de fleste nå plutselig karakteriseres som den beste i verden. At det å spille i de øverste ligaene i Tyskland er toppidrett hva angår treningsmengder og intensitet. Det krever topp fysikk og mental innstilling.

ELITEIDRETT: At både Barcelona og Real Madrid, det ypperste av det ypperste innen klubbfotball, blir sendt ydmyket hjem til Spania av Bayern München og Dortmund, bør få noen til å våkne. Ikke bare ble de spanske lagene løpt i senk, men de ble også utspilt teknisk og taktisk. La meg sette et annet bilde på det:

Verden har siste uka blitt vitne  til ”playmaker-fotball” satt i system, hvor kunstnerne ble fratatt sin pensel av kreative håndverkere, og hvor eliteidrett har byttet ut ”nattklubbidrett”.  

Å være toppspiller i Bayern og Dortmund betyr et asketisk toppidrettsliv. Dette gjør meg glad. Kanskje fotball-miljøet internasjonalt nå forstår at det kun er knallhard jobbing som gir resultater? Ingen annen nasjon har jobbet mer målbevisst med breddefotball på alle alderstrinn i kombinasjon med toppfotball enn tyskerne de siste ti årene. Ungdommen har kommet for fullt. Jobbingen bærer frukter.

GUARDIOLA OG SOLBAKKEN: Hva så med Guardiola oppe i alt dette? Jo visst er han en rasende dyktig trener. Men passer stilen hans i Tyskland hvor spillerne blir usikre og engstelige hvis treningsmengdene ikke holdes i hevd? Jeg er usikker. Veldig usikker. La meg ta et eksempel. Vår egen Ståle Solbakken er en god trener. Ingen tvil om det. Det han gjorde med FC København står det fortsatt respekt av. Selv om mye kan sies om Køln, hvor Ståle var trener i nesten en sesong, sier både spillere og administrasjon i etterkant at Ståles filosofi gjorde spillerne engstelige og usikre. De synes rett og slett ikke at de trente hardt nok og heller ikke fikk nok mengde. Samtidig følte de at disiplinen i spillergruppa ble for slapp. Hvor sant er dette? Jeg gjentar: Mye kan sies om Køln i denne perioden. Store gjeldsproblemer, lite penger å investere i en allerede råtten spillerstall, stor uro i administrasjonen, ja en vanskelig oppgave fra Ståle som atpåtil kom fra en kultur hvor han i mye større grad kunne bygge lagfølelse, hvor innstillingen til lagkultur samt det å gjøre lagkameraten god, hvor samfunnet i mye større grad var diplomatisk. For nettopp her tror jeg mye av nøkkelen ligger til suksess i Tyskland. Å forstå samfunnet for på den måten å vite hvordan man må opptre. Tyskland er bygd opp som et sterkt heierki. Sjefen bestemmer, respekten er stor – og bestemmer ikke sjefen, tar de rotta på deg. Dette gjelder idretten så vel som næringslivet. Og man er vant med å stå på for å oppnå noe.

Jørn Andersen sier det på en annen måte: -Du må holde avstand til spillerne, ikke snu ryggen til dem for da dolker de deg i ryggen umiddelbart. Jørn Andersen har snart 30 år bak seg i tysk toppfotball både som spiller og som trener. Han vet hva han snakker om. Og jeg vet han ga dette rådet til Ståle Solbakken da han begynte i Køln.

SISTEA-FOTBALL PASSER IKKE: Hvorfor trekker jeg sammenlikningen til Ståle Solbakken når jeg skal vurdere Guardiola? Jo, jeg er redd for at Guardiola tar med seg den finslepne tekniske stilen fra Barcelona til Bayern og innfører siesta midt på dagen. En stil og en filosofi som står i sterk kontrast til tyske treningstradisjoner. Nettopp derfor tror jeg det kan bli vanskelig. Samtidig rår han over verdens beste tropp med i alle fall en, kanskje to av toppstjernene fra den tyske rivalen Dortmund. Hva sier  Mario Götze, Mario Gomez, muligens Lewandowski, Müller og alle stjernene hvis de i perioder må sitte på benken? Det er jo ikke plass til mer enn 11 på et fotball-lag. Jeg lukter problemer.

Det er lett å være etterpåklok, men Jupp Heynckes og Jürgen Klopp, har gjort noe med tysk fotball. Klopp blir ganske sikkert i Dortmund. Men hvor farer Heynckes? Det blir jo ledige jobber både i Barcelona og i Real Madrid?

KRAV TIL UNGDOMMEN: Til slutt vil jeg si litt om den fantastiske jobben som er gjort i ungdomsarbeidet i Tyskland. Både fra det tyske forbundet sin side samt på klubbnivå, har det blitt satset hardt på å utvikle egne tyske talenter. Ikke bare på den måten at toppklubbene har egne akademier, noe de selvsagt har. Nei, det ligger på grasrotplan. I Norge skal man leke med idrett til man er langt over puberteten. Samfunnet vårt er bygd opp slik at barn og ungdom ikke skal settes under press. Min datter går i tysk skole. Hun går i annen klasse. Da jeg fikk høre at hun skulle begynne med karakterer etter jul, ble jeg veldig overrasket. Men det forteller meg at det i Tyskland og i det tyske samfunnet settes krav til barn og ungdommens prestasjoner. Hvorvidt dette er riktig eller ikke, kan diskuteres. Jeg ser bare at det norske skolesystemet ligger et stykke ned på lista når man på europeisk basis skal kåre de beste.

Men dette gjenspeiler seg også i idretten – og ikke minst i fotballen. Da min datter for et par år siden i en alder av seks skulle prøve seg på fotball-trening på den lokale klubben, fikk jeg nok en aha-opplevelse. Treneren, for øvrig en eldre mann, kjørte knallhard disiplin med tekniske øvelser med ball som du sjelden eller aldri ser på norsk gress utført av norske barn. Da skjønte jeg mer av Tyskland og tradisjoner.

I Norge er vi livredd for de som faller utenom, noe jeg synes er bra. Men for de som IKKE gjør det, er jeg overbevist om at et slikt system er bedre enn kun lek. Så får norske forskningsrapporter, med ditto idrettspedagoger og psykologer si hva de vil. Resultatet ser vi i dag: Bayern München og Dortmund - og en liga med stappfulle hus hver eneste helg.

Jeg var for øvrig på kamp i Norge i påsken – på AKA Arena i Hønefoss. Buskerud-derby der HBK møtte Strømsgodset. 2600 tilskuere på tribunen…

Hundeorganisasjon vil sensurere media og medlemmer

Å lese Norsk Schæferhund Klub sitt tilsvar svar på mine kritiske reportasjer om hundemiljøet generelt – samt lover og regler som man styrer etter, er for meg trist lesning.  Holdningen de viser i sitt tilsvar satt på trykk i siste utgave av bladet Schæferhunden, blir som et dystert gufs fra en svunnen tid hvor sensur var dagligdags. Dette beviser mer enn noe at min kritikk av styrende organer innen norsk hundepsort er berettiget.

Grunnen hovedstyret(HS) og hovedavlsrådet(HAR) i Norsk Schæferhund Klub legger til grunn for disse skriveriene mener de bunner i misunnelse og sjalusi. Å avfeie saklig kritikk på denne måten er både arrogant og håpløst. La meg sitere fra medlemsbladet:

Faksimile fra siste Nr. av Schæferhunden

Sitat:

"Det har dne siste tiden fra enkelte miljøet vært en del skriverier på nettet vedrørende NKK, hundeklubber generelt og dommere.For det første burde de som står for disse skriveriene sette seg bedre inn i de forskjellige reglement. Påstander som korrupsjon og lignende, er ikke med på å styrke hundesaken, tvert i mot."

Med andre ord: Adlyd og hold kjeft.

Jeg sier: Det er ikke slik at man trenger å være enige i regler og lover selv om de finnes. Det er heller ikke slik at et bestående system er perfekt selv om det eksisterer.

Når det gjelder bedømming av hund på utstilling med basis i endommer-prinsippet med full suverenitet og ingen kontroll, er dette et system som er spesielt godt egnet for korrupsjon, kompisdømming og juks. All praksis fra livet utenfor hundemiljøet viser nettopp det at der hvor myndighetspersoner har fullt spillerom uten kontroll - og hvor det er penger involvert, finnes det i større eller mindre grad kriminalitet. Når man således vet at schæferhunder selges for høye summer både innenlands og utenlands, noe de styrende i Norsk Schæferhundklub meget vel vet,  er det etter min mening mening trist at de ikke ser farene og manglene ved systemet. Det er direkte naivt å tro at dette ikke eksisterer når man vet at det finnes domsavgjørelser i andre land hvor hundedommere bevisst har mottatt penger eller tjenester ved salg av andres hunder etter først å bedømt de på utstilling. At dette skjer i Norge, har jeg ingen formening om. Jeg sier bare at systemet ikke hindrer at dette skjer siden det ikke gjennomføres kontroller av bedømning. Jeg har sågar på videotape hvor en kjent norsk dommer innrømmer at det å få frem en hund på store utstillinger i utlandet, er etter "hundepolitisk" arbeide.

http://www.youtube.com/watch?v=wm0HpxN13Dg

Sitat:

"Vi har faktisk tiltro til at våre dommere gjør en skikkelig jobb og plasserer alle hunder på de plassene de fortjener. Det må heller ikke bli slik at kjøper du en hund av en dommer så risikerer du at du ikke kan stille på Norsk Vinnerutstilling. I den i media nevnte klassen ved Norsk Vinnerutstilling, kom faktisk tjenestegjørende dommer, når han var ferdig med sin bedømmelse og spurte resten av dommerne om de synes rangeringen var OK. Alle dommerne var enige om at det var riktig vinner i klassen."

Jeg sier:  Jeg, og mange med meg, har dessverre på generelt grunnlag IKKE tiltro til at dommere gjør en skikkelig jobb og plasserer alle hunder på de plassene de fortjener. Uttalelsen faller på sin egen urimelighet og opphøyer dommere av utstillingshunder til en overmenneskelig rase. At en ledelse i en hundeklubb blindt stoler på at alt fra offisielt hold utføres korrekt uten at det trengs kontroll, er i beste fall naivt. Men jeg er mer redd for at det beviser en særdeles arrogant holdning til sine omgivelser og er et sterkt uttrykk for maktarroganse. Hvorfor er de så redde for kontroller? At de skal miste egne fordeler? Jovisst føres det kontroll: men denne er fra ALLE hold rettet mot oppdrettere, utstillere, hundesportsutøvere, ikke kontroll av  ledere, dommere, egen organisasjon. Stakkars deg hvis du har glemt å melde inn kullet din innen fristen eller ikke har omregistrert hunden din tidsnok. I enkelte tilfelle har jeg vært vitne til den rene heksejakt på mennesker...

Dog kan en dommer som dømmer eget oppdrett , eller sågar egen hund til seier, meget vel være en riktig avgjørelse. Mitt poeng er derimot at INGEN dommer bør sette seg i en slik situasjon frivillig. Gjør man det, MÅ man finne seg i at det blir stilt spørsmålstegn ved troverdighet og integritet til den dommeren det gjelder. At man således har lov til å dømme egne hunder og oppdrett, er unikt i forhold til all annen idrettslig praksis samt rettspraksis. Men her, i forhold til andre idretter, har selvfølgelig hundedommere full kontroll over egne følelser, egen bedømming, egen berømmelse, egne oppdrettsprestasjoner. Ja, ja. Jeg vet bare at det hadde ikke jeg klart. Men så er jo de fleste hundedommere et mye bedre menneske enn meg...(hermed servert på et gullfat)

Når HS/HAR begrunner avgjørelsen hvor dommer Oddbjørn Winther dømte sitt eget oppdrett til seier under Norsk Vinnerutstilling for schæferhunder sist år med at samtlige dommere var enige i dommeravgjørelsen, tror jeg at jeg, i ren barmhjertighet, ikke skal kommentere dette ytterligere.

Sitat:

"Hovedstyret og HAR tror ikke at slike påstander, uten dokumentasjon, støtter oppunder hundesaken. Vi har vel også på følelsen at mye av dette kommer pga sjalusi og misunnelse. Det kan jo ikke være slik at dersom du mener din hund skulle vunnet, men gjør det ikke, så må dommer være korrupt. Det er egentlig en alvorlig anklage, noe vi burde være for gode til å komme med."

Jeg sier: Usaklig kritikk og drittslenging mot hundeorganisasjoner og ledere, ødelegger for hundesaken. Foreldede regler og lover i NKK/hundeklubber i utakt med samfunnet for øvrig ødelegger kanskje enda mer. Og ledere/dommere som ikke ser farene ved det bestående systemet, ødelegger kanskje aller mest. Jeg er enig i at det er mye sjalusi og misunnelse i hundemiljøet. Jeg er glad for at jeg får støtte på dette punktet fra HS/HAR. Jeg vanker i internasjonale toppidrettsmiljøer hver eneste uke og påstår hardnakket at hundemiljøet er mye verre.

Men, og det er et stort MEN her: Å avfeie ALL kritikk med sjalusi og misunnelse, slik de her gjør, er noe av det mest arrogante jeg har sett på lenge. Dette viser at heller ikke de valgte i Norsk Schæferhundklub er villige til å gjøre noe med det bestående. Dermed har de jo selv valgt et system som innbyr til spekulasjon, korrupsjon, juks og fanteri. Jeg mener IKKE at denne holdningen – hvor regler som snart nærmer seg 100 år , og fortsatt skal holdes i hevd, tjener hundesaken på noen som helst måte.

Jeg søker derimot et system som i størst mulig grad er rettferdig. Jeg søker en viss ydmykhet fra hundeorganisasjonen til å se eget regelverk i et annet lys.  Jovisst er kritikken alvorlig, men som kommentator av samfunn og sport i særdeleshet, holder jeg meg, i rettferdighetens navn, for god til å holde kjeft. At man ikke engang enser at mine blogger er lest av over 60.000 personer, at det har kommet opp mot 10.000 kommentarer på disse i forskjellige media, at 99 prosent av kommentarene støtter det jeg skriver, er mildt sagt merkelig, i verste fall sterkt kritikkverdig. Er alle vi så dumme og uvitende mens de har all kompetanse og fasit på hva som er riktig?

Mulig NKK og hundeklubber ønsker å legge munnkurv på alle, men det fungerer ikke slik i et demokratisk samfunn. Og det tjener i alle fall ikke hundesaken.

Sportsarrangement: En ny arena for faenskap

Dette har jeg ventet på. Jeg skrev om det her i bloggen min for noen få måneder siden. Et terroranslag mot et idrettsarrangement. Nå har det skjedd. Anslaget mot Boston Maraton tror jeg ikke blir det siste. Sikkerheten er dårlig, menneskemengden stor – og oppmerksomheten rundt et anslag likeså. Her får terrororganisasjoner alt de ønsker seg servert på et sølvfat. En ny arena for faenskap. Akkurat nå tenker jeg på den lille åtte års gamle gutten....

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=046MuD1pYJg#!

Jeg farter Europa rundt på idrettsarrangementer både sommer og vinter. Ikke siden 1972 under OL i München har vi hatt et målrettet terroranslag mot en idrettsbegivenhet. Nå fikk vi det igjen. Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken: En åtte års gammel gutt ble rammet idet han stolt løp mot mamma og pappa som ventet i målområdet. Jeg tenker på gleden han måtte føle når han visste at mamma og pappas gode favn ventet på han noen få meter lenger fremme. På foreldrene som bare lengtet etter den lille gutten sin. Og så - plutselig….

Hvor grusomt, ulogisk, slemt og uforklarlig er det å leve i en verden av folk som ikke har sperrer, som ikke skyr noen midler for å fremme sine tanker og filosofier. Som ikke respekterer uskyldige menneskeliv. Hva oppnår de egentlig? Ingenting. Annet enn å spre redsel og yngle til mer faenskap. Vi har levd i denne ondskapens spiral i årtusener siden gudene inntok våre sinn. I en verden hvor samtlige gode religioner blir onde – i filosofien om hvem som er den riktige gud og den riktige veien til en himmel. Jeg går ikke med på at våre liv legges i hånden på de ekstreme. Men det er nettopp det som skjer. De rammer der hvor det er lettest – og hvor det er mange. Nå er det idretten som er arena for de som vil oppnå andre resultater enn det som blir målt i tid og meter. De vil innføre andre måleenheter. De vil måle i blod…

Terror i Boston...

Jeg var på skiskyting i Anterselva i vinter og så den noe spinkle tribunen med 15.000 jublende, glade og smilende mennesker. Jeg så alle som gikk med store ryggsekker inn på arenaen. Det var da det slo meg: For et enkelt terrormål. Ingen ble sjekket. Nesten ikke politi. Ikke security. I et øyeblikks redsel så jeg for meg konsekvensene, bildene, frykten, skrikene, kroppene. Akkurat da forsto jeg at dette ville bli virkelighet. Det var bare spørsmål om tid.

Og nå er tiden her. Ikke bare i Norge, men på verdensbasis må man så godt det lar seg gjøre, sikre idrettsarrangementer. Ikke bare de store internasjonale arrangementene, men også de små lokale. Ikke bare arrangementer for elite, men også breddeidretten. Ikke bare arrangementer for voksne, men også for barn.

Det sier seg selv: Dette er en umulig oppgave. Jeg banner sjelden – men:  FY FAEN!

For meg bunner dette ut i kun en konklusjon: Fortvilelse. Måtte de ansvarlige finnes og straffes.

Feil Schanke: Brækhus bedriver toppidrett

Tom A Schanke tar feil. Cecilia Brækhus bedriver toppidrett, sier Lasse Evensen (Foto: Lasse Evensen)

Hvis ikke kvinnelig boksing er internasjonal toppidrett, er det mange grener som får problemer med betegnelsen. Hva er kriteriet? Antall utøvere, treningsmengder, motstand, nivå? Idrettshistoriker Tom A Schanke får mye oppmerksomhet i media når han uttaler seg, men han har en lei tendens til å vurdere idretter ut i fra tall og historikk. Cecilia Brækhus driver med toppidrett. Om ikke annet en snål type toppidrett. Basta. Nå har Schancke etter min mening ”forment” seg langt ut av historiebøkene. Her synliggjør han manglende kompetanse på området.

Når det gjelder idrettshistorie og fakta, er det INGEN som overgår Schanke i Norge. Når det gjelder idrettsforståelse, er det mange. At han stiller spørsmål om proffboksing som internasjonal toppidrett basert på den siste kampen til Cecilia, mangler dybdeforståelse for boksing som idrett og er i beste fall særdeles korttenkt. Det siste er rart siden vi her snakker om en idrettshistoriker.

Først må man forstå boksingens verden. Her er det ingen automatikk i at man hele tiden møter de beste. Det er ikke dermed sagt at det ikke er internasjonal toppidrett. Alle boksere, enten de forsvarer en tittel, eller de går for en, har svake motstandere på sin vei. Det er over et halvt år siden at Brækhus hadde en kamp. Da er det helt normalt at hun velger en svakere bokser – som får en god neve dollar for å møte den påståtte verdenseneren. Det er to hensyn å ta: Strategisk riktig kamp for Brækhus – og penger:

La meg ta pengespørsmålet først:  De av dere som tror at det er Sauerland Event, Cecilias tyske management, som betaler Cecilias lønn, tar dere skammelig feil. Det er VIASAT og sportssjef Stian Kleppo som holder liv i Cecilia. Går ikke kampene hennes på TV, blir det så som så med honorarer. Denne Mia St. John, som i en alder av 45, møtte Cecilia, var en strategisk dårlig motstander. De ville skape blest rundt Cecilia i USA, boksingens Mekka. Og det har de klart. Mission completed!

Franske Anne Sopihe Mathis, som Cecilia møtte i sist kamp, var, og er, en meget god bokser. Hun knocket Holly Holmes til blods i USA – og var en meget farlig utfordrer for Cecilia. Jeg var i Frankrike og besøkte den franske jenta sist høst. Da jeg så henne på trening, var jeg faktisk veldig usikker på om Cecilia Brækhus ville klare å slå henne. Mathis trente to ganger om dagen, hun var ekstrem sulten på triumf, og var stappfull av selvtillit før møtet med Brækhus. I mine øyne vokste Cecilia stort da hun slo Mathis. Det beviste i alle fall for meg at Brækhus er en meget god idrettsutøver. Jeg stiller spørsmålene: Når var Schanke sist på en boksekamp? Når var han på en trening og så med egne øyne hva slags arbeid Cecilia legger ned for å bli så god? Til sammenlikning trener hun over dobbelt så mye og hardt som en toppspiller i Tippeligaen.

Å sammenlikne med antall registrerte proffboksere i verden, blir derfor feil. Selvfølgelig er det mange flere enn 35 kvinner som bokser på verdensbasis selv om de ikke er registrerte. Kampsport generelt er en sterk voksende idrett blant kvinner. Men skal man følge Schankes resonnement her, så er ikke skiskyting for kvinner, skihopping, hurtigløp på skøyter for kvinner, sleggekast, stavsprang, diskos eller for den saks skyld spydkast for kvinner toppidrett heller. Flere trenger jeg ikke nevne, men skal man basere seg på antall registrerte utøvere, kan jeg skrive et helt kapitel om idrettsgrener som faller utenfor betegnelsen toppidrett. Ei heller kan man sammenlikne herre og dameboksing på lik linje som man ikke kan sammenlikne kjønnene i andre idrettsgrener.

På et punkt er Schanke og undertegnede enig: Hun må få kvalifiserte utfordrere i tiden som kommer. Men det er ikke Frk. Brækhus det står på. Cecilia både vil og kan møte de beste bokserne i egen og høyere vektklasser. Hun er sulten på flere belter og flere seire. Blir heller ikke det internasjonal toppidrett for Schanke?

Jeg gjentar: Idrettshistorie har Schanke peiling på, men idrettsforståelse? Njaneivel. Men en ting skal han ha: Han er veldig ivrig. Og så er han HBK supporter! Yes!

Ekte idrettsglede...

Man trenger ikke være idrettsutøver for å vise idrettsglede. Denne russiske damen nyter skiskyting på TV- og er tydelig engasjert. Mon tro om Emil Hegle Svendsen ligger i ytterste bildekant her...

http://www.youtube.com/watch?v=Up0gXlfMoXc

Jeg forstår ikke det kvekk. Det gjør kanksje ikke dere heller. Men jeg ser jo at damen tar stavtak og dobbeldans samtidig som hun tar ladegrep. Jeg er usikker på om hun har sett Emil Hegle Svendsen bak buskene til høyre i bildet. Utropene varierer fra lutter glede til fortvilelse - og kanskje litt håp?

Personen på sengen virker ikke like engasjert. Det må være en mann som ikke liker menn...

Jeg sier ikke mer. NYT!