hits

juni 2014

Henrik Ingerbigtsen: -Mer adrenalin enn blod i årene

Bislett Games er ikke hva det engang var. Det som for meg, en langt over middels friidrettsinteressert idiot, fortonte seg som middels kjedelig i flere timer, endte i en festforestilling i norske farger.  Jeg takker deg, Henrik Ingebrigtsen. Jeg takker. Min fasinasjon for deg er langt over middels sportslig sett. For en løper. For en pappadalt. Mannen avsluttet de siste 400 meterne på 54 sekunder på drømmemilen og satte norsk rekord med over tre sekunder. Dette er langt over middels imponerende. Og innmari fort.

3.50.72. Norsk rekord. Et langt over middels intelligent løp. Med piggsko på beina sprenger han IQ-tester og får ærestittel i sin egen Mensa-organisasjon. Tribunene våknet på Bislett da mannen med den merkelige frisyren akselererte i feltet. De reiste seg. Jublet. Skrek. Det fikk meg til å bli nostalgisk. Slik var det nemlig på annethvert løp i gamle dager da Store Stå var uten stoler og folk sto som sild i tønne. Den gang John Walker herjet på drømmemila, smågutter falt på kne foran Sebastian Coe og Audun Boysen var den store kongen. Neida, jeg glemmer ikke Vebjørn Rodahl. Ta det helt med ro. Jeg glemmer selvfølgelig ikke han! Men det var noe med stemningen som gjorde at en gammel, senil sportsjournalist våknet til liv og kjente følelsen av piggsko på beina. Jeg sier som Henrik sa på pressekonferansen:

-Jeg var så oppglødd etter løpet at jeg hadde mer adrenalin enn blod i årene.

Jeg for min del kjente at fettet rundt magen ble mektig irritert over at jeg beveget meg opp og ned i jubeldans over en fjerde plass. Nok om det.

Det er typer som Henrik Ingebrigtsen stevnedirektør Steinar Hoen trenger for at folk skal fylle mer en et halvfullt Bislett. Carl Lewis sa i et intervjue med VG at friidretten sliter. Jeg er helt enig. Dette blir for tynt. Det blir for lite fest. For lite underholdning. Er ikke Usain Bolt med på et stevne, har ikke folk interessen. Det hjelper ikke hvor fort all verdens kenyatter løper på 5000 meter når Sindre Buraas blir helt sist, når Andreas Thorkildsen kaster kortere enn verdens beste damer og Ezinne Okparebo løper 100 meteren på 11.40. Nordmenn vifter ikke orgasmisk med flagget av resultater under middels. De blir sittende rolig på tribunen uten nevneverdig trening av stemmebåndene. Det hjelper heller ikke at man kjører den kule arenastilen som man gjorde på Bislett med vokalbasert musikk som ligger under når speakerne snakker. Frustrerende. Irriterende.

Er det for mange øvelser i friidrett? I snart 100 år har de mikset kast, hopp og løp. Det blir jo som å ha fotball og kajakk på samme arena samtidig. Hva synes våre fremtidige friidrettsentusiaster? Hvor bra er friidrett for fremtidens TV-generasjon? Hva må man gjøre med arenaproduksjon for at dette skal bli en underholdende? Jeg vet en ting: Å mikse musikk med speakerne når en kvinnelig sangstemme skal konkurrere med speaker Jo Nesse, blir feil. Dette kan gjøres mye mer lekkert. Til å begynne med, bruk i alle fall instrumental musikk. For øvrig skal speakerne Jo Nesse & Co ha ros for god og informativ og proff jobb. Dette funket.

Men glem oppgulpet nå. Glem det, sier jeg. Det er kun som en kuriositet å regne. La oss juble for Henrik Ingebrigtsen. Jeg skal pinadø ta meg ei pølse i lompe i lutter glede i kveld siden Henrik tok seg en ekte Coca Cola på pressekonferansen. Så får magefettet mitt bli så irritert det bare vil.

Klokt av Cecilia Brækhus



Cecilia Brækhus gjorde det eneste kloke. Hun valgte å gå videre med Team Sauerland og fikk sporenstriks en tv-kamp i Tyskland. Som hun vant. Men jeg undrer: Var spillet hennes om feiden med Sauerland et spill for galleriet? Var det kun en brutal form for forhandlingstaktikk? Hadde hun en gyldig kontrakt med Sauerland eller hadde hun ikke? Hvem løy? Jeg skrev en kommentar om dette og mente at Cecilias norske team kunne for lite om boksing og at det var uklokt å bryte med Sauerland. Det fikk Brækhus sin kommersielle manager, Rune Brynhildsen, til å rase. Både i personlig mail til meg og i kommentatorfeltet.

Hva kan Brækhus teamet om boksing?

Sauerland Event er Cecilias tyske promotor. De har en ubestridt posisjon som Europas mektigste boksepromotor. Styrken måles i stallen av boksere og tv-rettigheter.  Skal man inn på Europas viktigste sportsmarked, nemlig Tyskland, er det direkte uklokt å krangle med Sauerland Event - i alle fall hvis man ønsker seg boksekamper vist på tyske TV-skjermer. Jeg skal ikke påstå at Cecilia hørte på hva jeg skrev, men faktum er jo at hun er tilbake der hun startet proffkarrieren. Hun er tilbake hos Sauerland, som hun kanskje har vært hele veien? Forskjellen er bare at hun tjener mer penger enn tidligere.

Sett i lys av dette, kan det unektelig synes som om Brynhildsens utskjellig av undertegnede i privat email, både faglig og faktamessig, er delvis uberettiget. Når Brynhildsen skriver at han både ble trist og medfølende på mine vegne etter å ha lest min kommentar, er dette rørende. En ting kan vi alle fall slå fast: Brynhildsen har et stort hjerte.

I ettertid kan det derimot synes som om essensen i det jeg skrev var helt korrekt. Mye tyder på at Sauerland virkelig hadde en gyldig kontrakt med Brækhus siden hun fortsatt er en Sauerlander.  Hva som har skjedd i kulissene, aner vi ikke, men at Brækhus-teamet, ledet av Brynhildsen, hadde en klar mediastrategi med formål om å legge press på Sauerland, hersker det neppe tvil om. Brynhildsen er en dyktig fagmann. Utad kan det nå synes som om Sauerland vant.

Etter sigende er det ingen, foruten partene, som har sett kontraktens innhold. Og her ligger kjernen til tvil. Både Sauerlands og Brækhus-teamets uttalelser kan derfor betviles. For øvrig synes jeg formuleringene i media var uklare. Snakket vi om et påstått kontraktsbrudd fra Sauerlands side eller en rett og slett en utløpt kontrakt? Faktum er at dette forblir en vel bevart hemmelighet. At Sauerland var de store løgnhalsene her, synes i ettertid veldig rart all den tid situasjonen pr. dags dato er slik den er.

På bakgrunn av hva jeg vet om internasjonal boksing samt research og samtaler med de som kan sporten, var det god grunn til å stille spørsmålstegn ved Brækhus-teamets kunnskap om internasjonal boksing. Teamet består for øvrig av, foruten Brynhildsen, advokatene John Christian Elden og Morten Andreassen. Heldigvis kan Brynhildsen bekrefte at de ikke kan noe om boksing. Han skrev til meg om boksekompetansen:

"Hvis du mener Cecilias tre, norske medhjelpere, er svaret: Ganske lite. Men sjefen i Team Brækhus er Cecilia selv. Hun kan mer enn de fleste. Du tror vel ikke at hun ikke har en egen mening om alle valgene som tas? Cecilia er sjefen. Vi andre hjelper til. Og så kan det - teoretisk sett - kanskje hende at det finnes flere "ukjente" medhjelpere der ute også, som kjenner boksingens irrganger adskikklig bedre enn oss? Så får du og andre bare vente i spenning for å se hvor dette ender."

 La meg korrekt slå fast: Jeg har ventet I spenning og jeg har sett den foreløpige enden på denne saken.

Jeg står fortsatt på de uttalelsene om at Brækhus ikke hadde fått tv-tid I Tyskland uten Sauerland. Nå fikk hun det, selv om det ble sendt I opptak på sen nattetid. Uansett: Dette er en god start. Jeg håper det fortsetter. Når sant skal sies, forstår jeg Cecilias frustrasjon over kun å bokse kamper I Danmark. Hennes suverenitet som verdens aller beste kvinnelige proffbokser fortjener så mye mer.

Imidlertid skal jeg rette opp en grov feil i kommentarer jeg skrev tidligere i vår.

Jeg stilte meg tvilende til Rune Brynhildsens troverdighet i og med at jeg oppfattet at han fortsatt var tilknyttet TV-kanalen Max som profilert programleder samtidig som han skulle forhandle om Brækhus sine TV-rettigheter. Jeg får skylde på mine fire år i utlendighet, men Brynhildsen sa i fjor høst opp sin kontrakt med Max. Dette hadde gått meg hus forbi. At jeg i det hele tatt stilte spørsmål ved hans troverdighet er derfor helt ubegrunnet. Dette er enkelt: Unnskyld Rune Brynhildsen. Jeg bør og skal ikke gjøre slik feil.