hits

juli 2014

En hundeutstilling uten respekt for grasrota

De kjefter åpenlyst på utstillere, utøver en utilbørlig maktarroganse, roper ut sin frustrasjon i ringen, står med pekefingeren formanende opp i ansiktet på andre voksne folk og truer med utestengelse hvis man svarer på tiltale. Jeg har vært på hundeutstilling, ja til og med en norsk vinnerutstilling.  Jeg følte at den var uten verdighet og respekt for grasrota i norsk hundesport.

Langt ute i skogen i Askim et sted: Et norsk utstillingsmesterskap for schæferhunder. Deilig vær. Varmt. Masse blide utstillere og oppdrettere. Men likevel litt klamt. Hvorfor? Kanskje fordi stemningen var merkelig? Jeg registrerte en tone fra "øvrighetea" som var streng og truende. Jeg opplevde det hele som ekkelt. Og jeg opplever samtidig at deltakerantallet og interessen for schæferhund er sterkt dalende. Kan det han en sammenheng?

En hundeklubb, et idrettslag, en sangforening skal og må ha medlemmene som sin hovedfokus. Det ville vært dumt hvis norsk hoppsport bare besto av stildommere, at sangforening kun hadde dirigenter -  eller at hundesporten kun besto av dommere og ringsekretærer. Og at jobben som ble gjort administrativt i hovedsak ble gjort for å styrke disses ego.

Spørsmål: Kan man virkelig føle det slik at schæferhundklubben i Norge er til for administrasjonen, for enkelte dommeres karriere - og at grasrota kommer helt i bakgrunnen? Mange føler det slik - og de kommer til meg fordi jeg som en av få har hatt mot til å ytre meg saklig om hundemiljøet via denne kommentatorbloggen tidligere. Jeg opplever stor frustrasjon hos grasrota i norsk hundesport. Og kanskje i schæferhundverdenen spesielt. Dumt. Jeg elsker schæferne mine. Og jeg digger å delta på utstilling.

Hva forteller fakta oss? Jo, at schæfer ikke lenger er landets største rase og at antallet schæfere på raseutstilling har minket radikalt. Norsk Vinnerutstilling for schæfere, som denne helga ble arrangert i Askim, har fått redusert deltakerantallet med 60% i forhold til for 10 år siden. Er det slik man vil ha det? Kan man med hånda på hjertet si at man ikke har gjort noe galt over en lang periode?

Hvorfor øker interessen for andre hunderaser samt at de store utstillingene hvor man har alle raser, øker i omfang? Jeg så forøvrig ikke en eneste journalist på dette norske mesterskapet. Og 10 timer etter at alt var ferdig, lå det ingen resultatlister tilgjengelig. Mediaomtale, og da positiv, er viktig for at schæferhunden ikke skal miste sitt fotfeste i Norge. Mindre avl fører til færre kapable brukshunder, en klar hodepine for blant andre forsvaret, politiet og vekterbransjen. Dette innlegget er altså ikke bare et rop på vegne av de som også setter pris på vakre hunder. Resultatet kan fort få negative samfunnsnyttige konsekvenser.

Jeg har skrevet før at hundefolk er en egen, og merkelig, rase. De bruker mye tid på telefonen til alle døgnets tider for å snakke om hunder - og mennesker. Å være leder i en hundeklubb med ambisiøse oppdrettere og utstillere, er ikke lett. Tankegangen blant hundefolk er egoistisk og i liten grad demokratisk, ja på grensen til primitiv.

Men likevel vet alle at det blåser på toppene. Å være leder i slike klubber, enten man er toppleder eller gruppeleder, er vanskelig og i altfor mange tilfelle utakknemlig. De som påtar seg frivillige verv, vet hva de hva går til. Noen ganger kan det sammenlignes med skjærsilden.

Når misnøyen kommer, noe den gjør uansett ser det ut til, gjelder det fra ledelsens hold ikke å personifisere hundehobbyen på en slik måte at man retter frustrasjon for motgang og argumentasjon mot enkeltpersoner. Og i alle tilfelle ikke offentlig under en utstilling. Det må være høyde under taket. En ledelse i en hvilken som helst klubb må oppføre seg med verdighet. Det er eneste måten å få respekt på.

Det blir ubehagelig når 99 prosent av medlemmene er redde for å si meningen sin. Resultat: En eksluderende klubb med rigide regler som ikke inkluderer og samler medlemmene. Hvis det virkelig ER slik, skjønner alle at det går kun en vei: rett utfor stupet . Det kan hende at blindveien allerede er nådd og man står på kanten av den ødelagte brua og leter etter de riktige ordene. La meg bidra med et par stikkord: Dannelse og verdighet. Vi KAN, MÅ og SKAL forlange mer av de som styrer enn de som stiller ut eller driver oppdrett.

Jeg ser at enkeltpersoner, som jeg før kjente som positive, har forandret personlighet. Jeg ser at de er leie, slitne og frustrerte. Jeg ser at de ikke synes dette er gøy lenger. Jeg ser aggresjon. Det gjør meg trist. Dette er i bunn og grunn veldig bra folk som bare har møtt veggen. De er utslitt av hundeelskende, egoistiske  menneskeetere. Det skjønner jeg veldig godt. Men skal man i en slik situasjon finne ei dør, må man også se sitt eget speilbilde. Hvis ikke, stanger man i den sorte veggen og blir innestengt i et rom uten synlige vinduer og dører, uten mat og vann - og til slutt uten luft. Resultatet må jo bli dårlig.