hits

august 2012

Livet mitt er mitt ansvar. Bare mitt...



Fjellet i ei uke: Glede, velvære, avslapping, helse... Og meg sjøl - ingen andre. Livet mitt er mitt ansvar!

-Dette trengte jeg virkelig, sier vi alle sammen. Vi snakker om spa, massasje, treningssentre, opphold på helseklinikker, turer til Roma, til syden og til Langvekkistan. Men ligger ikke velværen ofte en liten biltur unna?  Naturen er vår største energikilde: Fjellene. Sjøen. Skogene. Åsene. Det er jo så og si gratis!

Jeg har vært ei uke på fjellet nå. Bare jeg og hundene, Engie og Esko. Etter skrantende helse de siste ni måneder, var det slutt på energi, overskudd og lyst. Jeg blir sliten av å gå opp ei trapp. Å trene er et ork. Vil gjerne Sove midt på dagen. Men jeg kan ikke. Jeg må tjene til livets opphold. Betale husleie, bil, kjøpe mat og ta vare på de jeg er glad i. Det er mitt ansvar. Det avhenger av meg. Skulle jeg nok en gang møte veggen? Merker at jeg blir redd for ikke å strekke til, redd for at det skal si PANG! Faen!!! Det er ikke sånn det skal være. Jeg må stå på - hvis jeg klarer. Jeg må stå på! Kom igjen nå din svekling. Dette takler du...

Når kroppens immunforsvar svikter, er det lite man kan gjøre. Når psyken går ut over fysikken, går det for langt. Når pengemaset setter oss i en situasjon hvor kroppen ikke takler hverdagen, er det fare på ferde. Men hva skal man gjøre? Drite i alt? Det er mange i vårt samfunn som har det slik. Mange som føler smerten på kroppen, en kropp som ikke lenger lystrer. Som bare har lyst til å få slippe. Den harde virkelighet blir ikke bedre med alderen. Hva nå?

Jeg har hatt en god aha-opplevelse. Nesten ei uke på fjellet har vært fint. Flott. Deilig. Nydelig.  Bare jeg, som kan tenke på meg, som kan gjøre det jeg har lyst til akkurat når det passer meg. La oppvasken stå uten at noen bryr seg. Se på det TV-programmet man ønsker når man har lyst. Legge seg rett ut på gulvet å kose med hundene. Herregud og takk. Jeg er bedre, men ikke bra. Jeg er bra, men ikke bra nok. Skulle hatt ei uke til. Sukk. Hurra! Men det går ikke. Sorg. Så får jeg være fornøyd med det vi får...

Vi mennesker klarer ikke alt alene. Vi trenger råd, vi trenger moralsk støtte, vi trenger noen å være glad i, vi trenger noen som sier fra, som tør å si fra!. Det har jeg ordnet meg nå - tror jeg. Og så har jeg Julia, datteren min. Min prinsesse. Hun som gjør at jeg står på. Hun som gjør at jeg må ta riktige valg fremover. Valg basert på sundhet. På glede. Valg som gjør at hun får en frisk pappa i mange år fremover.

Da skal jeg bruke naturen! Det er gratis. Og den er stappfull av psykologiske vitaminer!

Jeg skal innrømme at jeg savner skogene og åsene fra Jevnaker distriktet. Selv om vi har flotte forhold der vi bor i Tyskland, kan det ikke samennliknes. I Norsk natur kan man være alene. Det er vanskelig i mellom-Europa.  

Og jeg savner mamma. Hun blir 90 i september. Redusert grunnet Parkinson, men verdens beste. jeg skal holde hendene hennes oftere, stryke henne over kinnet oftere, klemme henne oftere - slik jeg gjorde hver dag når jeg bodde i Norge. Jeg skal til henne i dag! jeg gleder meg! Det gjør hun også..

Og jeg gleder meg til at livet skal bli lettere. At kroppen igjen skal fungere. At hodet igjen skal fungere. For når det kommer til alt, er det mitt ansvar. Mitt!!! Det er ingen som gråter mine tårer og det skal de heller ikke gjøre. Det klarert jeg veldig bra sjøl... God stemning..

Bildetekst: Hundene koste livet av seg på fjellet. her er Esko i en bekk. Glede for alle. Takk for at jeg får se de vakre dyrenes utfoldelse. De viser det så godt: En logrende hale og et ekte hundesmil! :)

En stille protest

NKK utstillinger er en unik og meget god "reklameplass" for schæferhunden som rase. Her kan vi kapre andre hundefolk med våre nydelige og bruksvennelige hunder og få nye medlemmer og flere hunder. Men hvorfor stiller ikke de beste hundene i Norgepå NKK-utstillinger? Er de redde for å tape eller er det en stille protest mot systemet og de som dømmer?

 

Jeg har i en lengre "rapport" beskrevet for Norsk Schæferhund Klub hva jeg mener er galt og hva som bør gjøres for å få klubben på fote igjen. En av mine hovedkonklusjoner var at mye av dette lasset må dras av dommerne. De er rasens ledestjerner, lovtolkere og eneveldige dommere. De er rasens Gud!

 

USIKKER

Det jeg så på NKKs utstilling på Bjerkebanen 18 august 2012 i ring 21 med dommer Freddy Christensen, gjør meg usikker på om det som skjedde i den utstillingsringen er til rasens beste og om dette bidrar til rekruttering og fremme av hundesporten. Jeg er enda mer usikker på om han var den inspirerende ledestjernen jeg etterlyser. La meg begrunne:

 

Christensen er en omdiskutert dommer. Han har en fremtoning som gjør at man ikke kan stille seg likegyldig til han som person. Han må  - på et saklig grunnlag - finne seg i å bli debattert. Han må også finne seg i - på bakgrunn av sine egne uttalelser om hunder og personer - å bli motsagt.

 

I NKK sammenheng har han blitt en betydelig maktperson - i motsetining til hva han er i sin egen raseklubb. Han har ikke lenger noen innvirkning på hva som skjer i Norsk Schæferhund Klub, ei heller på hva som skjer i avlen av schæferhunden - til tross for at han sterke meninger om både klubben, utstillinger, hunder og personer i ledelsen. Jeg har sjøl hørt han stå utenfor ringen og høylydt kommentere både personer og hunder på en særdeles nedlatende måte. 

 

MAKTPOSISJON

Men i NKK sammenheng har han makt - en posisjon han tydeligvis liker. Ikke bare som dommer  samt formann i NKK Østfold, men også i utdannelsen av allround-dommere samt i utvelgelsen av hvem som får dømme i gruppe 1 på NKKs utstillinger. Bør han ha denne maktposissjonen? Er han rett mann sett i lys av hvordan han ofte karakteriserer mennesker i all offentlighet?

 

Jeg velger å se dette i følgende lys: Schæferhunder med VA-titler blir fort vekk gitt gule og blåe sløyfer på NKKs utstillinger. At allround-dommere, og også tildels Christensen, har en annen mening om norske topphunder enn det et massivt flertall av tyske, svenske og norske dommere har, er i mine øyne utvilsomt. Er det Christensen og allround-dommerne som har rett eller er det de andre? 

 

Det er derfor betimelig å stille sfølgegende spørsmål basert på sportslige og moralske prinsipper: 

 

Hvor høylydt kan en dommmer være om en hund utenfor ringen med andre dommere og utstillere tilstede uten av det går ut over dennes troverdighet og intigritet? 

 

Hva er i så tilfelle agendaen bak disse negative uttalelser? 

 

Er det bevisste handlinger eller ren dumskap?

 

REAKSJONER

Det kom reaksjoner på Christensen under fjorårets NKK utstilling på Bjerkebanen. Det ble sågar levert inn klage til NKK fra eieren av VA1 i Norge og Sverige, Rotchos Ashan Kahn, Rune Gundersen. I klagen påsto Gundersen at Christensen påvirket allround-dommeren i sine avgjørelser med tegn utenfor ringen. Hunden, en betydelig avlshund og trofehund, ble trukket på bakgrunn av dette! De følte seg forhåndsdømt. Skal det være nødvendig? 

 

Det er heller ingen hemmelighet at hundens eier og fører i lengre tid har hatt et anstrengt forhold til Christensen. Dømmer Christensen hund eller person?

 

Og er det en fryktkultur her hvor dommere ikke tør å han egne meninger i redsel for ikke å få flere dommmeroppdrag? Hva skjer hvis de ikke danser etter Christensen pipe? 

 

For ordens skyld: NKK valgte IKKE å ta klagen til Gundersen til følge.

 

SLENGBEMERKNING

Under årets utgave av NKK-utstilling på Bjerkebanen, dømte Christensen schæfer. Til tross for Christensen skryt av hundene som var der, var det en heller laber forestilling. 20 hunder påmeldt, av disse 75% av hundene fra en og samme oppdretter. I championklasse tisper, benyttet Christensen anledning til, fra sin dommerposisjon midt i ringen, å komme med slengbemerkmninger til Norsk Schæferhundklub. Han sa:

 

"På Norsk vinnner i år møtte det seks tisper i brukshundklasse tispe(faktafeil: det var syv). Her på Bjerke kommer det seks championhunder?"

 

I dette lå det en klar hentydning om at noe er galt med Norsk Schæferhund Klub og det de gjør. Skal han, i makt av sin posison, bruke utstillingsringen som sin talerstol?

 

Digresjon: Han unlot å nevne at det på Bjerke kom seks championhunder fra en og samme oppdretter - seks hunder som i form, farge og bevegelse var totalt forskjellige individer. Samt at man på Norsk Vinner-utstilling må gjennom mot og kampprøve. En sammenlikning med Pinseutstillingen på Nesbyen ville vel vært mer naturlig - hvis Christensen var så opptatt av antall.  Og ærlig talt: At alle tispene i championklassen er fra samme oppdretter bør jo være et stort tankekors. Eller? At mangefoldet manglet synes ikke Christensen å bry seg nevneverdig om.

 

NY SCHÆFERTYPE?

Jeg tør stille følgende spørsmål til bedømmeslen:

 

Hvorfor tok ikke Christensen hensyn til pigment (farger)? Er ikke type og utstråling viktig hos en schæfer?

Hvorfor tok han i liten grad hensyn til løshet og lyse øyer?

Hvorfor tok ikke Christensen hensyn til størrelse på hundene? Ingen ble målt.

Hvor nært vennskap kan en dommmer ha til en utstillier/oppdretter uten at det ikke lenger er moraskt forsvarlig.

Ønsker man fra NKKs side å skape en helt annen schæfertype enn det som i dag vinner store raseutstillinger?

 

På en måte er det synd at Kennel Quantos som oppdretter blir dratt inn i dette her, men på bakgrunn av de oppsiktsvekkende og dominerende resultatene de har hatt på NKKs utstillinger de siste årene, er det dessverre uungåelig å komme utenom. For ordens skyld: Kennel Quantos er ikke lenger medlem av Norsk Schæferhund Klub og er derfor underlagt NKKs regler om avl. Raseklubbens regler er betydelig strengere.

 

Kennel Quantos er den oppdretter i Norge med flest kull i året.  Men gjennomgående, av det vi så på NKK-Bjerke nå, er dette hunder av en annerledes type enn hva vi til normalt ser i teten på spesialutstillinger både i Norge og utlandet for tiden. Siden Quantos-hundene nå til dags i liten grad stilles på spesialutstillinger, er det derfor vanskelig å si hvordan de ville gjort det i fri konkurranse med andre.  Men da John G Thorsvik, en spesialdommer fra Bergen dømte NKKs utstilling på Lillestrøm i fjor, var antall deltakende schæfere fra mange forskjellige utstillere tredoblet. Vi så ikke lenger den sedvanlige dominansen fra kennel Quantos. Var Christensen på ferietur da og fikk ikke dette med seg?

 

ANNERLEDES

På bakgrunn av dette er mitt spørsmål: Skal schæferen vi ser på NKKs utstillinger se forskjellig ut og bedømmes annerledes enn de vi ser på spesialutstillinger?  Spørsmålet er betimelig nettopp fordi topphunder fra andre oppdrettere enn Quantos har store problemer med å hevde seg i NKK sammenheng når Christensen eller allround-dommere dømmer? Hvorfor? Er virkelig hundene til Quantos så gode?

 

På internasjonal basis tilstreber man mindre hunder. Hannhunder skal ikke være over 65 cm, tisper ikke over 60 cm. Når man er usikker på hundens høyde - og det var det grunn til i enkelte klasser, bør man måle. Jeg så ikke at Christensen utførte noen målinger under NKK på Bjerkebanen, men fra mitt ståsted synes flere av tispene i Championklassen å være, for å si det litt forsiktig, i grenseland. Løshet og øyefarge var ikke tema for Christensen så det gidder heller jeg ikke kommentere?.. Men:

 

Christensen hadde med seg en allround-dommer-aspirant som vi kan risikere å møte i tiden som kommer. Er Christensen med sitt syn på schæferhunden den rette til å veilede aspirantene? Personlig la jeg merke til at hun på alle hunder løftet opp halen og kikket inn i hundenes edlere deler. Det har jeg aldri sett før, men kanskje hun så etter noe som vi andre ikke er så opptatt av? 

 

DOMMERENS INTIGRITET

Uten at jeg i detalj kjenner Christensen personlige omgang med Kennel Quantos sine norskbosatte eier, sies det at de reiser på turer, er i festlige lag sammen og ellers har mye verbal kontakt utenom utstillinger. Hvis dette er fakta, sett i sammenheng med Christensen dømming til fordel for kennel Quantos - samt påståtte forsøk på påvirkning av andre dommere utenfor ringen, er det noe NKK bør og må se nærmere på. Dessverre finnes det ingen kontrollinstanser for nettopp dette. Dommerens suverenitet setter dette viktige momentet til side. 

 

SCHÆFERHUNDKLUBBEN MÅ PÅ BANEN

Norsk Schæferhund Klub har mange utfordringer fremover. Men i forbindelse med NKKs utstillinger må de komme raskt på banen hvis de følger disse resonnement og tankegang. NKKs utstillinger er uhyre viktige for schæferrasens fremtid og populæritet og det er av ytterste viktighet at de flagger fra sentralt hold hva som er den ideelle schæferhund.

 

Samtidig må de flagge at det ikke føles rett at en dommer bruker utstillingsringen som talerstol for å rakke ned på raseklubbens egne utstillinger..

 

Dette en glimrende sjanse for norske schæferhund-dommere å få flere dommmer-oppdrag. Vi trenger gode dommere som får praktisere. Med kompetente dommmere, vil det komme flere utstillere, inntektene vil øke - og det samme med interessen.

 

MIN SUBJEKTIVITET

Under NKKs utstilling i ring 21 på Bjerkebanen har jeg vanskelig for å forstå at Christensen kunne komme til de konklusjonene han gjorde. Jeg er sterkt uenig i bedømmelsen. Selvfølgelig er jeg farget av at min hanne, Esko Del Giarizzo, ble dømt bort til fordel for to helt vanlige hunder med begrunnelser som jeg, og mange med meg, ikke var enig i. Når det er sagt, visste jeg på forhånd at dette ville skje, noe jeg også uttalte på Facebook før jeg reiste på utstilling. Jeg skrev:

 

"Jeg liker veldig dårlig å reise på utstilling og ikke ha tillit til det som skjer der?"

 

Hvorfor: Jo, fordi Christensen tidliigere har dømt bort min avdøde hanne Pacco vom Nadelhaus. Pacco ble satt opp av Christensen på 14 plass på Norsk Vinner. Pacco er faktisk BIR eller BIM på de alle største utstillingene i Norge såsom Pinsutstillingen i Hallingdal, Oslo, Ringerike, Etc. I  tillegg dømte han VA5 fra Tysk Sieger(verdensutstillingen) Xana vd Zenteiche til en 6.plass av i alt ni tisper på samme Norsk Vinner hvor Pacco ble bortdømt. Xana hadde før det alltid vært i toppen i Tyskland og har sågar avlet frem Lana vd Zenteiche som ble verdensvinner 2009. Pacco er en av de mest betydningsfulle avlshanner i Scandinavia de siste ti årene.

 

Denne gang på Bjerke valgte jeg å gi Christensen nok en sjanse. Det er kanskje litt merkelig, men jeg sitter med en følelse av at han ikke liker meg og derfor ikke mine hunder?. Kan det være en sår innbilning? Er jeg for fritt-talende i mine journalistiske kommentarer og ikke redd? Er alle mine hunder virkelig så dårlige? Uansett: 

 

Min tillit til Christensen som dommmer er totalt fraværende.

 

KONKUSJON

jeg mener at Christensens oppførsel, både i og utenfor ringen, i kraft av at han er dommer og sitter i styrende verv i NKK, er ødeleggende for schæferhunden som rase, for Norsk Schæferhund Klub og for NKKs utstillinger sett i lys av oppdrettere og utstillere av schæfer. 

 

I NKK systemet er han derfor feil mann på rett plass. I utstillingsringen bør han se seg selv i speilet.

 

BILDE:

Jeg velger å legge inn et bilde av min hanne, Esko del Giarizzo, SchH3 Kkl1. Han ser da ikke så jævli ut. Visstnok skulle han ha en dårlig og feilstilt overarm






 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå og i fremtiden - tanker om schæferens fremtid i Norge



INNLEDNING

Jeg har vært med i Norsk Schæferhund i snart ti år siden jeg fikk min første schæfer. En vidunderlig rase som er perfekt for norske forhold. Den tåler kulde, den er pålitelig, og den er ikke bare godt egnet som en god tjenestehund, men også som en meget god familiehund.

 

I årenes løp har jeg hatt mange hunder og har forsøkt det meste, alt fra få hunder til altfor mange. For en eller to personer å ta seg av over 15 hunder, er og blir dette umulig. Jeg tok selvkritikk og ga bort samt solgte mesteparten av hundene mine. For meg var det viktig at de fikk et godt hjem hvor det ikke var av kommersiell interesse å ha hund. i dag er jeg lykkelig med to voksne shcæfere og en valp. De trenes hver dag og alle er familiemedlemmer.

 

Det er på bakgrunn av mine opplevelser med mine schæferhunder, min erfaring fra PR&Informasjonsarbeid samt som produsent av store events og TV-programmer i tillegg til en betydelig erfaring med internasjonale sportsbegivenheter i inn og utland, jeg skriver dette notatet.  

 

Men en ting har dominert min periode som medlem av NSK og som utstilller og oppdretter: En betydelig nedgang i interessen for rasen både når det gjelder valpesalg og også i antall deltakere på utstilling. Man ser også at andre raser tar over brukshund-konkurransene.

 

RASENS RYKTE

 

Sykdom:

Dessverre har rasen, grunnet grunnløse påstander om mye sykdom, fått et meget dårlig rykte på seg i Norge. Grunnen til dette er tilfeldig bakgårdsavl, hvor mange utenfor Norsk Schæferhundklub avler på både ikke registrerte hunder, ikke avlsgodkjente hunder  samt på hunder med et utpreget sykdomsbilde som HD og AD i tillegg til forskjellige allergier.

 

Klubbens dårlige rykte

Når jeg  snakker med  "vanlige" folk, også utenfor det etablerte miljøet, ser det ut til at Norsk Schæferhund Klub på generelt grunnlag har et dårlig rykte. Det snakkes om dårlig miljø blant oppdrettere og utstillere samt "gale" utstillinger. De som har fulgt med mer enn utover vanlig interesse har hørt om kompisdømming og korrupsjon, dvs der hvor dommere har en personlig fordel av dømme opp hunder samt hvor dette er et forlangende, og at det ikke er noen vits i å ha noe med dette miljøet å gjøre.

 

 

Vanskelig

Å gjøre noe med disse ryktene er veldig vanskelig, på grensen til det håpløse vil jeg påstå. Men jeg tror det finnes løsninger for en bedring av ryktet både til rasen og til miljø. 

 

PR&INFORMASJON

Dette betinger en klar PR og informasjons-politikk samt oppfordirng til styrke av holdninger internt i klubben, ikke bare hos utstillere og oppdrettere men også i stor grad hos dommere. Og for å få til dette, må det ikke bli farlig å komme med KONSTRUKTIV kritikk. Derfor:

 

STIKKORD: ÅPENHET OG INKLUDERENDE

Jeg tror derfor at åpenhet  samt en målsetting om å skape en inkluderende klubb vil være viktige stikkord for å lykkes med en PR-strategi.

 

INFORMAJSONSSAMFUNN

Vi lever alle i et informasjonssamfunn. Å informere er i dag mye enklere enn det var for 10 år siden. Bruk av Facebook, Twitter, egne websites samt mail, har tatt over for bruken av trykksaker. 

 

Medlemmer

Vi finner brukere av nett-tjenester i alle aldersgrupper. Å informere medlemmer raskt og hurtig, er viktig og nødvendig for å skape åpenhet og inkludering.

 

De andre

Men for å nå de som ikke nødvendigvis har schæfer som sin hovedinteresse, kan være mer vanskelig. Schæfer-rasen er i en konkurransesituasjon med andre raser. Vi må få flere folk til å kjøpe schæfer, dvs velge vår rase før de velger andre. 

 

Ansvar:

Å informere om rasen, klubbens seriøsitet må i hovedsak ligge på klubbens styrende organer. Jeg tror det er viktig å være aktiv på hundefora på nettet, jeg tror det er viktig å være deltakere i generelle debatter i media om hund. 

 

På lokalt plan bør dette ansvaret ligge på avdelingene med en klar strategi fra sentralt hold.

 

Hva skal vi informere om?

 

1. Schæferen, en god famliehund

2. Schæferen, en god brukshund

3. Schæferen, en frisk rase

4. Schæferen, en rase for norske fohold

5. Norsk Schæferhundklub, en god raseklubb med plass for alle

 

Jeg går ikke in på nærmere prinsipper for en PR-strategi.

KOMMERSIALISERING

Delvis på nasjonalt plan, totalt på internasjonalt plan, har schæfersporten de siste 25 årene blitt kommersiell. Enten man liker det eller ikke, omsettes enkelte hunder for hundretusenvis av kroner, ikke bare utstillingshunder, men også etterhvert brukshunder. Man vet at der hvor det er store penger involvert, blir ofte motsetningene store. Det er slik at hundens resultater avspeiler ofte hundens pris.

 

Det er imidlertid i manges interesse at det er penger involvert: Både dommere, utstillere, oppdrettere samt arrangører/forbund er en del av bildet.

 

Skal man se totalt bort i fra dette, eller forsøke å gjøre noe med det?  Jeg skal ikke utbrodere dette nærmere, bare nevne det som et viktig moment i debatten. Men det er helt klart at det koster penger å stille ut samt avle opp hunder - og det koster ofte også en del å skaffe seg avlshunder. Dette skremmer mange.

 

KRAV

At det stilles medisinske krav til hunder som skal være med i utstilling etter en viss alder, medfører ikke problemer. Men det er på det rene at kravene om at hunder skal brukshundkåres for å være med på utstillinger etter at de er to år, har skapt frafall. Samtidg må man muligens sette nye og strengere sosiale krav til avdelingene.

 

I Tyskland, hvor jeg nå bor, har man en helt annen tradisjon når det gjelder brukshundarbeid samt det sosiale liv i en lokal ortsgruppe. De møtes på klubbhuset to-tre ganger i uken, de trener, spiser og drikker sammen. Denne tradisjonen har vi ikke i Norge. Men selv i Tyskland sliter man med oppmøtet og interessen i forhold til tidligere. Og vitterligen også de samme problemstillingene som hjemme i Norge.

 

Likevel har man skjelden eller aldri den sterke sosiale biten i avdelingene i Norge. Dette kan skyldes vår lange vinter og korte sommmer, men både bane- og klubbhus fasiliteter er mangelvare noe som selvfølgelig setter begrensninger.

 

I tillegg har det skjedd en sosial nedbrytning etter at kravene om BH samt SchH-prøver og ditto kåringer ble innført.  Det som fra før av ble klubber for de interesserte, ble etter hvert klubber for de spesielt interesserte. Da er det innlysende at man mister folk. Vi har ikke hatt denne tradisjonen i Norge - og det spørs hvor lang tid man skal bruke på å få denne tradisjonen innført før det tar helt slutt. 

 

KONKLUSJON vedrørende KRAV

Man må jobbe på sentralt hold for å oppmuntre de lokale avdelingene til å få til gode sosiale miljøer. Gjerne hjelpe til i lobbyvirksomhet mot kommuner, fylkeskommuner, bedrifter etc for å skaffe egnede anlegg samt komme med forslag til tiltak for at klubbene skal få en økonomi.

På tvers

Klubbene må jobbe på tvers av rasegrensen og tiltrekke seg også andre raser. På sikt vil de kanskje se hvor bra schæferhunden er?

 

Dernest må man, enten man liker det eller ikke, se på muligheter for at det igjen skal bli lettere både å avle samt å delta på utstillinger. 

 

Inspirere eller frafalle?

Enten må man jobbe knallhardt samt inspirere til at folk utfører sin utdannelse med sine hunder - eller så må man lempe på kravene, eller sågar finne en mellomting mellom det bestående og det tidligere. Norge skal på død og liv gjøre alt som Tyskland gjør (og forlanger), men tradisjoner innfører man ikke over natten.

 

Usikker

Personlig er jeg usikker på hva man skal gjøre, men jeg har et konkret eksempel å vise til: Avdeling Ringerike var i hovedsak en ganske så aktiv avdeling når jeg startet opp der. Så kom kravene om  "Mot og kamp" på Norsk Vinner-utstilling og at hunder måtte ha BH for å kunne avles på. Fra å trene lydighet samt ringtrening med høy sosial faktor, ble det lagt et nytt press på medlemmene. Mange følte seg utenfor og uten kompetanse og klubben utviklet en mindretallselite som ble toneangivende på treningene. Etter et år var klubben død?.

 

For de fleste er det vanskelig å utdanne hunden sin selv grunnet maglende kompetanse, både egen samt klubbens. Dernest er det kostbart å sende hunden vekk i et halvt år for utdannelse: Fra 25-40.000 kroner.

 

INKLUDERENDE

I de siste årene har det vært en lei tendens til at Norsk Schæferhund Klub har vært eksluderende. Opprivende rettssaker, trusler om utestengelse, utestengelser etc. har ridd klubben som en mare. Først når du har gjort noe galt, har klubbens ledelse gitt lyd fra seg.

 

Spørsmålet er om man i frafallets tidsalder, har råd til å utføre paragraf-rytteri? Jeg tror ikke det.

 

Alle er tjent med en inkluderende klubb. En klubb  som informerer, opptrer høflig men korrekt - og som gir folk sjanser. 

 

Jeg sier ikke at lovbrytere eller bøller skal få herje vilt, men jeg mener at man må gå betydelig mer diplomatisk til verks. 

 

Dog gjelder ikke dette bare organisasjonen, men også utstillere og oppdrettere og ikke minst dommere. Alle MÅ ta et ansvar - og oppfordres til det på en måte som ikke forarger.

 

Dog er det viktig å se at forbilder alltid må gå foran med et godt eksempel. Og de største fobildene her er klubbens valgte organer samt dommerne. Spesielt de siste mener jeg må se på sin rolle og forstå hvor viktig den er:

 

 

 

DOMMERNE

Dommerne er og vil bli de store "snakkisene" i et miljø hvor de har all makt. Samtidig må dommerne forstå hvilken rolle de spiller i rekrutteringen samt i arbeidet med å beholde de få vi i dag allerede har.

 

Det jeg sier nå, er på generelt grunnlag uten at jeg nødvendigvis sikter til enkeltpersoner, men:

 

Dommerne er faktisk i en situasjon hvor de må ta et stort løft for å inspirere nye medlemmer, beholde gamle og se til ukjente marker. Dette gjør de vet å opptre mindre arrogante, være tilgjengelige, forklare hvorfor de tar de avgjørelsene de gjør - og ikke minst snakke med folk enten de vil eller ikke. Dommerne må bli mer inkluderende og oppmuntre folk til både å stille samt avle.

 

Samtidig må de tenke på sin egen integritet og habilitet i enhver sammeheng. Der hvor dette settes på prøve, enten man dømmer avkom etter egen avlshund, tispe eller oppdrett, bør man rett og slett avstå eller tenke seg godt om. Visst er det lov, men miljøet trenger ikke flere negative snakkiser.

 

ARRANGEMENT

Når det gjelder arrangementer, tror jeg dette er en viktig inspirasjonskilde til å være med i sporten vår. Man må gjøre arrangementene mer tilgjengelig, sosiale - og lukurative.

Jeg tror følgende momenter er viktig:

 

1. Færre utstillinger, ikke to på samme dag uansett hvor i landet det er.

2. Kortere påmeldingstid

3. Billigere påmeldingsavgift

4. Tekniske krav til utstilling dvs høytaleranlegg, kafe, toaletter ring, premier etc

5. Vurdering av utstillingen for å se om det kan gjentas neste år.

6. Utvidelse av utstillingssesongen med muligheter innendørs vinter og høst

7. Krav til å reklamere for utstillingen, ditto tilrettelegging sentralt.

 

Det er altså bedre å arrangere færre, men dog bedre utstillinger. Eksempel på gode utstillinger i Norge i år, er Pinseutstillingen i Hallingdal samt Midt-Norsk i Trondheim. Begge hadde høy kvalitet på arrangementet - og samlet mange hunder.

 

NORSK VINNER

Jeg var selv tilstede på Norsk Vinner i Fredrikstad. Rent teknisk var dette et glimrende arrangement. Location, restauranter, intimitet, alt stemte. Men avviklingen og stemningen hadde store mangler.

 

Uansett: Norsk Vinner skal være flaggskipet, der hvor alle møtes, der hvor Norges beste hunder kåres. Slik var det nok ikke. Jeg har følgende forslag til forbedringer:

 

 

1. Tidskjema skrives og holdes

 

2. Ledelse og dommere må møte tidsnok, ikke komme slentrende 10-15 minutter før eller etter at det skal begynne. Dette kan i beste fall oppfattes som arrogant og er IKKE inkluderende. Vis interesse for eget arrangement!

 

3. Speakertjeneste for å knytte det hele sammen lik vanlige sportsarrangement.

 

4. Vurdere å bruke den tyske dommeren på flere klasser. Husk: Norsk Vinner er til for utstillere, ikke for dommere. Og HVIS, jeg gjentar, HVIS det trekker flere ustilliere med tyske dommer(e) i de yngre klassene, bør man vel egentlilg ikke være i tvil. Samtidig er det jo flaut å ta hit en utlending for tå dømme16 hunder.  Det gir ikke akkurat norsk-oppdrettetde hunder det beste ryktet når de tar med seg inntrykkene fra Norge hjem til Tyskland!

 

5. Gjøre premieutdelinger mer høytidelig. Nasjonalsang i brukshundklassene?

 

6. Utvide arrangementet kommersielt med reklame, nærmiljø etc.

 

Samtidig må dommere som ikke dømmer, ledelse etc, menge seg med utstilllere og spesielt ta seg av de som er nye og ferske. Dette er jo arrangementet hvor ledelsen i Schæferhundklubben virkelig kan få vist seg frem!

 

 

BRÅKMAKERNE

Hva gjør man så med bråkmakerne. De som ikke har noe annet å gjøre enn å klage, baksnakke, skjelle ut folk på sosiale media eller i gjestebøker?

 

Er det noe å gjøre? Skal man overse dem? Skal de tas hardt, eksluderes? Nektes adgang til arrangementer? Nektes å avle?

 

I første omgang må de snakkes med uten trusler. Gripes fatt i på en konstruktiv måte. Det er uansett verdt forsøket. Kan en av ti slutte med faenskapet, er det verdt det. 

 

Men med noen hjelper det aldri hva man gjør og de utgjør et stort problem, ikke bare for ledelsen i klubben men også i hverdagen for mange utstillere og frivillige. Dessverre må man overse det meste da disse personene selv faller på egen urimelighet, men med noen må man prøve å stoppe det.

 

Hvordan? Vanskelig. Veldig vanskelig.

Med dette har jeg prøvd å sette et konstruktivt lys på noen av de elementene jeg mener er relevante for at Norsk Schæferhund Klub skal reise seg, få flere medlemmer og ikke minst mer interesse rundt arrangementene.

 

LASSE EVENSEN

Krumbach 7. augsut 2012