hits

august 2014

Nå må journalistene slutte å sutre

Frykten i pressen for store og uunngåelige omveltninger er store. Først og fremst ser vi redselen for omskolering av journalister. Deretter redselen for å miste jobben. Vi går en tid i møte hvor færre fagfolk må gjøre mer samt tilegne seg større kompetanse på flere felt . Betyr dette at det går på bekostning av innholdets kvalitet? På kort sikt, ja. På lengre sikt: Usikker. Som alle andre bransjer styres journalistikken av tilbud og etterspørsel i en kommersiell drift. Nå må journalistene slutte å sutre.

Mer og mer av nyhetsformidling foregår via nett. Her vil folk lese, høre og se gratis. Heldigvis begynner betalingsviljen for nyheter og innhold på nett å komme. Nett og bredbånd spiser papir enten man liker det eller ei. Billigere teknikk og nettløsninger gjør nå at nyhetsformidling er tilgjengelig for alle og trenger nødvendigvis ikke være basert på skyhøye investeringer. Distribusjon er ikke lenger forbeholdt de store mediebedriftene.

Den oppvoksende generasjon har ikke noe forhold til aviser, den utdøende generasjon har i større grad gått over til digital plattformer. Dette går ikke bare ut over papiraviser men på sikt etersendte medier som TV og radio. Vi er i ferd med å få en samling av all kommunikasjon via bredbånd. Medienes mainstream vil forvandle seg til i enda større grad å bli interaktiv. I dag kan vi i stor grad bestemme hva vi skal lese, se og høre når vi vil. Disse on demand-tjenestene vil videreutvikles i enda større kommersiell grad.  Redaksjonelle og kommersielle produkter vil integreres i større grad uten at det går ut over journalistenes troverdighet.

Dette er en realitet klagende journalister må forholde seg til enten man forstår seg på det eller ikke. Nye medier har flere muligheter for tekst, lyd og bilde både redaksjonelt og kommersielt.

Jeg er overbevist om at  magasiner og aviser forsvinner som papirutgaver , likeså distributører og  tv-tilbydere via satellitt og jordbaserte sendere. Vi ser tunge og dyre tekniske løsninger bli erstattet av billig bredbånd. Utviklingen går i fiberfart mot kompelette tekniske distribusjonsløsninger. Du og jeg kan lage vår egen distribusjon for eget innhold til en billig penge.

I dag er det nemlig særdeles enkelt for de fleste å få opp en nyhetsside på nett med god funksjonalitet som nyhetsformidler. Eller til og med få opp en full web-tv løsning. Tidligere millioninvesteringer i kostbare trykkerier, datamaskiner, videokameraer og redigeringer er ikke lenger nødvendig. Fokus er snudd. Vi kan ha fokus på innholdsskapelse før vi tenker på tilgjengeligheten av distribusjon og teknikk. Store mediebedrifter har ikke lenger monopol på å distribuere og derav skape innhold selv om de eier et trykkeri eller et videokamera. Distribusjon via blogger, nye nettsteder og tilgjengeligheten på billig produksjonsutstyr, styrker kreativiteten og den faglige utviklingen. En god idrettsmann blir ikke god hvis han ikke trener og har godt utstyr med muligheten for å konkurrere. Slik er det også med journalisten, fotografen og skaperne av levende bilder.

Dette betyr større interesse for å være utøvere i vår bransje. Vi får flere som tester sin egnethet. Men det betyr også større konkurranse. De beste innholdskaperne vil vinne og overleve. Slaget vil i enda større grad stå rundt menneskelig kompetanse, en kompetanse som må koste mindre enn tidligere. La meg forklare

Det blir flere selskaper som kjemper om de samme reklamekronene og folks betalingsvillighet. Tilbudet av distributører(reklametilbydere) øker mens reklamemarkedet er forholdsvis konstant og ditto prisbevisste. Reklamekjøpere vil trekkes mot distributører som kan levere et godt redaksjonelt produktet samt i størst mulig distribusjon mot definerte målgrupper. Samtidig spår jeg priskrig.

Mange av de tradisjonelle mediehusene sliter med faste og gamle kostnader. Jeg snakker ikke bare om tekniske kostnader men også menneskelige. Høye kostnader og mindre inntekter er en dårlig kombinasjon. Enten må man tjene mer eller kutte beinhardt. Her nytter det ikke for journalister som vil beholde jobben sin å si at de ikke vil, kan eller orker. En mediebedrift med mange slike folk på laget, spår jeg en dyster fremtid.

Jeg er overbevist om at færre personer må gjøre mer og de må ofte høyne sin kompetanse. Dette blir enkelt og greit en tøff verden med knallhardt arbeid. Kan en person på over 50 klare utfordringen? Svaret er ja. Vil det gå ut over kvaliteten? Mange mener svaret er et klart ja. Jeg er uenig. Dette handler mye om de enkelte individs innstilling til omstilling, vilje til omskolering og ønske om at bedriften de jobber i faktisk skal gå bra. Enten du er 50 eller 60 så har du fortsatt hjernen i behold. Du kan om du vil.

Jeg synes for øvrig det er et kollegialt hån mot de av oss som jobber som kombinasjons-journalister når enkelte skriker om at det å gjøre flere ting samtidig, går utover kvaliteten.  Dette kommer i all hovedsak fra de som kan bare en ting - og som neppe tør lære seg noe nytt. Jeg jobber som skrivende, stillsfotograferende, videofotograferende og videoredigerende journalist.  Påstår noen virkelig med hånda på hjertet at vi ikke kan levere gravejournalistikk, gode stillsbilder eller gode videosaker fordi vi opererer alene innefor flere avgrensede fagområder? For min del var jeg lei av å reise på jobb som fotograf med en journalist som ikke så vinklinger, eller en fotograf som ødela saken min med dårlige bilder. Jeg tror mange i de forskjellige faggrupper har opplevd akkurat den situasjonen. Jeg valgte å gjøre alt sjøl -og stortrives med det. Resultatet må andre vurdere, men jeg prøver å si at det går an for flere bare man er åpen for løsninger.

I tillegg til at jeg tror at en multi-tasking nødvendigvis ikke går ut over kvaliteten, er det selvfølgelig kostnadseffektivt for de jeg jobber for. Det er helt nødvendig å minske kostnadene i den mediehverdagen vi nå møter. Samtidig må effektiviteten opp. Vi snakker om større produksjon på færre folk. Det er alltid en utfordring. Jeg tror det er altfor mange journalister som har hatt gode dager og hatt altfor lite produksjon rundt om i norske mediehus. Jeg kan levere stoff til mange plattformer rett og slett fordi jeg har vært åpen og nyskjerrig på nye digitale medier. Jeg nærmer meg pensjonsalderen. Jeg er intet unikum. Dette er mulig for mange bare de vil. Og snart må?

Redselen for å miste jobb og posisjon blant hopen som ikke vil, er begrunnet. For de som vil forsøke, ser fremtiden bedre ut. Og for de som forstår, kan og ønsker, blir det morsomt.

Til de av dere som ikke skjønner sjefens mas om at du må ta et bilde med din Iphone eller kanskje ta opp en liten filmsnutt som tillegg til saken du skal levere om fire dager, få opp øynene. Hvis ikke: Skjerp dere eller ta sluttpakke. Ikke ødelegge fremtiden til de som vil, forstår og kan.

 

 

Hunden som ble skutt: En mulig sosiopatisk handling fra bonden

Saken om den skutte hunden Tønes og bondesønnen(heretter kallt bonden) som skjøt den, har fått enorm oppmerksomhet i alle typer medier. Det er jeg ikke overrasket over. Selv om begge individs liv, bade sau og hund, skal respekteres, er det ingen tvil om at en hund ofte er et familiemedlem som ved død fremkaller de samme sorgreaksjoner som når et menneske dør. Jeg kan neppe se for meg en saubonde i full sorgreaksjon under slakta. Man trenger ikke være psykolog for å forstå dette.

Det er motstridende opplysninger om hva som er fakta I denne saken. Påstandene er som følger: Hundeieren sier tydelig at hunden IKKE jaktet sau. At den gikk bonden i møte for å hilse fordi bonden oppsøkte mannen og hunden. Deretter tok bonden  frem geværet og skjøt hunden på kort hold. Fordi han mente den HADDE jaget sau tidligere.

Begge parter er enige om følgende: Etterpå tok bonden med sønnen sin, viste frem den skutte hunden, og leverte en sort plastikkpose til hundeieren for å samle sammen skrotten.

Eiendommen hundeeieren og hunde var på, var/er fri for ferdsel, som utmark ofte er og bør være. Noe far til bondesønnen har forklart at de aksepterte iflg reportasje i VG. Bonden påsto først at han hadde sett hunden jage sau tidligere. Deretter oppsøkte han hundeieren og hunden som da var ved hundeierens side. Det kan altså synes som om om bonden har forandret forklaring underveis. I mine øyne svekker dette hans forklaring. Han bruker som bevis en sau han fant en dag senere enn skuddepisoden. Sauen er ikke obdusert og dødsårsak foreløpig ikke fastslått. Det finnes derfor (foreløpig) ikke noe bevis for at hunden har sprengt en sau slik bonden påstår.

Hvis hunden gjetet sauen, er det innstinkt. Innstinkter skal holdes i bånd. Ingen tvil om det. Men en løs hund er IKKE ensbetydende med en farlig hund eller en jagende hund. Det er eieren som bestemmer det.

Hvis en person derimot skyter en hund på denne måten, viser han for meg INGEN respekt for liv og dette kan karakteriseres som en mulig sosiopatisk handling.

Rent menneskelig står det vel klart for de fleste at man får et nærere forhold til en hund, som ofte er et familimedlem, enn en sau. Jeg gjentar: Med det sier jeg IKKE at sauens liv er mindre verdt. Her handler det mer om å styre sitt sinne, frustrasjon og  aggresjon. Det har denne bonden tydeligvis ikke klart, ei heller føle empati med hundeieren. Jeg stiller også spørsmål om hva lsags syn på levenede liv han gir videre til sin sønn?

Jeg skal i høflighetens navn ikke nevne alle de titusenvis av sauene som bøndene Norge rundt påstår blir drept av en sterkt begrenset rovdyrstamme i Norge, og som de får erstatning for. Ei heller min mening om at de burde passe bedre på dyrene sine på inngjerdende områder eller i ytterste konsekvens gjete dem selv. Uansett: Denne saken kunne og burde vært løst helt annerledes fra bonden sin side, båndtvang eller ikke. Det ser ut til at et stort flertall av det norske folk er enig med meg i dette målt i den responsen denne saken har fått i media.

At bondeorganisasjonene støtter oppunder bondens handling, er merkelig. Sågar kjente SP-politikere går ut offentlig med generell støtte. Denne handlingen vil og bør få politiske konsekvenser for en bransje som i all hovedsak lever av subsidier. Småkongefølelsen lever tydeligvis I beste velgående hos altfor mange av bøndene, noe jeg i en pågående sak faktisk har fått oppleve på kroppen selv. De styrer og lever altfor ofte etter egne regler i mindre lokalsamfunn. Dette er forøvrig en sak jeg vil vurdere å komme tilbake til her på bloggen min avhengig av sakens utvikling. Men jeg kan også se en løsaktig omgang med jaktvåpen her, noe jeg personlig mener er for lett å få løyve til å få. Sjøl har jeg løyve til å inneha håndvåpen. Jeg holdt på med kurs og praktisk øvelse i sju måneder før jeg fikk lov til å handle mitt første våpen. På bakgrunn av denne skyteepisoden bør myndighetene se på adgangen til å inneha jaktvåpen.

Selvfølgelig er det mulig at hundeieren lyver. Jeg viser til påstandene fra partene i denne saken.

Uavhengig av det: Det er en unormal, og for meg, uakseptabel handling å skyte en hund på den måten.

Løsning: Hvis han mente hunden var løs og i jakt/gjeting, burde han ha anmeldt forholdet til politiet og forlange avlivning.

Konklusjon: Jeg håper at denne bonden får seg en skikkelig smekk. 

"Doodleoppdrett" av hunder - det glade vanvidd

Mannen som lagde den første doodle-blandingen, Wally Conrad, skapte en såkalt "labradoodle", blanding av labrador og puddel. I dag er han en sterkt angrende oppdretter. -Jeg har kreert en Frankenstein. For hver perfekte hund er det mengder av gale, sier han. I de siste årene har "doddle-oppdrett" av blandingshunder blitt en farsott her til lands. Men vet disse oppdretterne hva de gjør? Og hvorfor koster en blandingshund, en doodle,  mye mer enn vanlige rasehunder? Er denne skapelsen av nye hunderaser uansvarlig både for hunder og nye eiere? Mitt utgangspunkt: Det rene vanvidd!

Opprinnelig parret Conrad en puddel og en labrador for en familie i USA som egentlig ville ha en labrador. Imidlertid kan labrador fremkalle allergi hos allergiutsatte mennesker. Siden puddel går for å være allergivennlig, hadde Conrad derfor en filosofi om at blandingen nettopp ville bli det: allergivennlig. Det ble den ikke. Da andre fikk greie på dette, bredde samme type avl om seg. I Norge har denne type avl blitt enormt populær -  og sterkt kritisert fra de som oppdretter rasehunder. Er dette berettiget?

I Carolina Poodle Rescue i USA, sier Donna Ezell, en dame som har reddet puddeler i over 15 år, at de blandingene hun nå forsøker å redde verken samsvarer i størrelse, temperament eller i sykdomsbilde med den opprinnelige puddelen. Hun mener at disse blandingene er sykere og har et usikkert temperament i forhold til hva man gjennom raseavl på puddel har klart å få frem. Sammen med kollega Jaqueline Yorke påstår hun at hundene sliter med mye mer plager, både pels, hofteleddsdysplasi, allergiplager og andre plager enn renrasede puddeler. Er det virkelig slik?

Det som er sikkert er at man ikke får en allergivennlig hund ved skapelsen av  disse doodle-blandingene. Mange påstår også at de er befengt med sykdommer. Men er de sykere enn rasehunder?

I dag ser vi mikser av puddel med dobermann, schæfer, cocker spaniel, golden retriever, labrador, husky og vi vet ikke hva. I tillegg blander man doodler igjen. Bare på Finn.no ligger det hver eneste uke ute annonser for disse blandingshundene - med ofte identiske forklaringer på hundenes fortreffelighet. Felles for de fleste er høyere priser enn det man kan få kjøpt rasehunder for. Det siste eksemplet jeg så var en doodle-blanding av hollandsk gjeterhund og puddel. Valpene koste NOK 18.000,- pr stk. Ann-Cathrin Sved, som driver Kennel Aspehaugen i Hønefoss, er en av svært få oppdrettere av Hollandsk gjeterhund i Norge. Hun sier:

-Vi i vår klubb har oversikt over omtrent alle avlstisper i Norge og hvem som eier en slik hund. Tispen som det refereres til i annonsen på Finn.no, kjenner vi ikke til. Vi tar NOK 12.000,- når vi selger valper. En pris på NOK 18.000,- for en blandingsvalp er helt uhørt, sier hun.

Flere veterinærer vi har snakket med, sier at det ser ut som om de fleste doodle-blandinger er befengt med sykdommer og at avl ofte skjer på dyr som ikke er godkjent for avl i de respektive rasehundklubber. I redsel for å miste kunder samt støte godtroende valpekjøpere/hundeiere, vil ikke disse veterinærer stå frem med sine synspunkter. Som forfatter av denne bloggen, respekterer jeg det.

Men jeg kan bevise at avlen er tilfeldig. Her en tekst fra en annonse på finn.no:

"Jeg har en 5 år gammel Golden Doodle som jeg ønsker å bruke til avl. Han er helt sort, stor og flott, utrolig bra gemytt og utrolig lydig. Vi ønsker en hund til i familien, og håper å kunne få videreført hans flotte gener. 
Jeg søker en tilsvarende doodle som kan være en passende match, helst svart, med gode gener og godt gemytt. Må ikke bo i Oslo, men heller ikke på andre siden av landet." 


I en annen annonse selges såkalte Minidoodles til NOK 15.000,- De sier at hundene er etter høyt premierte foreldre, men det fremgår ikke hva slags raser som er parret, ei heller hva slags premier foreldrene har. Det står litt om bestefar, men er det relevant?

Og er dette seriøs hundeavl slik vi vil ha det? NEI!

Hvis noen kan kalle raseavl for useriøst, er det hypersuperuseriøst (for å skape et nytt ord) og samtidig det glade vanvidd. I de aller fleste tilfeller, vet man ingenting om sykdomsbildet til foreldre i generasjoner og omtrent hele bransjen som står bak doodles består av uerfarne og ferske oppdrettere. Fra mitt ståsted synes det, på bakgrunn av de priser som man oppgir på valper, at dette ofte er kun økonomisk basert uten å tenke på hundens eller nye eiereres ve og vel. Det finnes sågar et hundehotell i Norge som driver oppdrett av doodles i tillegg til innkvartering av hunder. De har langt over 60 valper pr. år til priser som langt overstiger prisene på de aller fleste rasehunder. 60 valper til NOK 15.000,- blir NOK 900,000,-. Jeg kan vanskelig tenke meg at det blir trukket skatt av dette beløpet siden hundeavl er regnet som hobby. Jeg kan heller ikke tenke meg at det er drivkraften om å skape den perfekte hund som ligger bak.

For øvrig vet jeg om raseoppdrettere som har over 250 valper registrert på sin kennel i Norge. Jeg sier ikke at dette rent økonomisk er noe bedre, men disse forholder seg stort sett til NKKs regler om avl.

Hva jeg forsøker å si? NKK, gjør noe. Nå! Nekt disse hundene registrering. Jobb mye mer med informasjon rundt denne former for useriøs oppdrett. Og til dere som vurderer å kjøpe en doodle. Tenk dere om. Og til dere som allerede har slike hunder. Ta vare på dem. De fortjener et godt og kjærlig liv. Men ikke bruk dem i avl. Vær så snill.

HVA MENER DERE?