hits

september 2012

Pappa, min aller beste venn...

I dag er det 14 år siden min aller beste venn døde. Pappan min, Eilif, gikk brått bort den 30 september 1998 i en alder av 74 år. Det var på en søndag, akkurat som i dag. Nå, 14 år etter, føler jeg fortsatt savnet. Tårene renner fortsatt bare jeg tenker på han. Men det gode tårer. Jeg fikk nemlig oppleve det å ha verdens beste pappa. Dette er historien om hans siste dag. Og historien om en hund.  Ja, nettopp. En hund...

I en alder av 37 hadde jeg nemlig aldri følt sorg, ja foruten en uskyldig kjærlighetssorg i ungdommen. Men jeg har alltid visst at jeg tar lett til tårene.

Jeg føler - fordi jeg lever - og fordi jeg tør leve.

Og fordi jeg alltid har vært utrolig redd for å miste de jeg er glad i. Jeg er redd for at de skal bli borte. For alltid. Også i dag er dette tanker som plager meg. Ofte. Å miste noen hadde jeg aldri opplevd på den tiden. Det har jeg nå.

Dum som jeg var, hadde jeg anskaffet meg hund, en dyreplaget dobermann som ble min følgesvenn.  Kan tro det var lett når jeg gikk ut i frilanstilværelsen som pressefotograf? Neida!

Men jeg fikk et utrolig nært forhold til denne hunden. Han ble liksom bare min. Mens jeg etter hvert levde livet som TV-kjendis i hovedstaden og trodde jeg var et par hakk større enn det jeg var, var det en befrielse å komme hjem til kompisen min. Eich het han. Han hadde kupert hale men ikke kuperte ører. Eich var utrolig vakker. Sort og brun. Snille øyne. Muskuløs. Blank i pelsen. Og så utrolig kjælen.

Vår livsmeny var enkel men innholdsrik: Lange turer i skogen. Fisketurer. Skiturer. Fjellturer. På dagtid kom mamma og pappa hjem til huset vårt i Haug på Ringerike. Gikk lange turer med hundene (vi hadde også ei dobermann-tispe som het Tina) mens jeg smilte til et eller annet kamera enten i Oslo eller Bergen. Eich ble på en måte deres hund også. Han elsket dem. Slikket dem i ansiktet. Husker godt at denne svære kladden på 45 kilo lå over beina til mamma. Hun dyttet godsaker inn i munnen hans. Han tok forsiktig fra hånda hennes selv om han helt sikkert hadde lyst til å glefse i seg. Og pappa, som egentlig var livredd hunder, klappet han på hodet og ga han en klem. En centimeter fra en munn med tenner som lett kan drepe. Ja, ja.. Hva gjør man ikke for barna sine--

Herregud så flott å tenke tilbake på! For et deilig liv!

Men hunder lever ikke evig. De dør. Sånn som oss mennesker. 

En dag ble Eich syk og døde. Uventet. Brått. Jeg gråt. Lenge. Og mye. Husker jeg lå på senga i huset vårt oppe i Haug.  Min far, Eilif, som allerede da var ganske redusert rent fysisk, lå ved siden av meg. Holdt meg i hånda. Jeg kan fortsatt kjenne varmen fra den tynne spinkle hånda hans. Han sa ikke noe. Bare holdt meg i hånda. Tårene rant. Jeg hadde det vondt. Pappa var der. For meg. Sønnen sin. Slik pappar skal være det når barna deres har det vondt?

Et par år etter, 29 september 1998, kom min mor og min søster til sine genetiske supermann. Ja, jeg følte en gang i tiden at jeg var det. En slags ?Supermann?. Mannen som kunne fikse alt bare ja ga nok gass. Jeg eide mitt eget produksjons-selskap på den tiden. Datoen var 29 september 1998. Vi var i Kistefoss på Jevnaker. Jeg var produsent og idemaker for eventlanseringen av Canal Digital. De sa:

-Pappa har blitt sendt på sykehuset. Men det går bra. Ingen fare, sa de. I min bransje er det sånn at man ikke bare kan slippe alt. The show must go on.

-Jeg besøker han i morgen, sa jeg. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke kunne.

Og det gjorde jeg. Tidlig neste morgen dro jeg på Ringerike Sykehus. Pappa bodde på rom 517. Han satt på senga da jeg kom inn. Han hadde på seg en blå sykehuskjortel som var altfor stor til den spinkle kroppen. Han drakk akkurat et glass med saft da jeg kom inn. Ansiktet hans smilte opp. Han satte fra seg glasset sitt og rakk armene mot meg:

-Gutten min, sa han. Jeg gikk bort til han. Han satte seg bakover i sengen og jeg la hodet mitt i fanget hans. Vi sa ingenting. Pappa og jeg hadde ingenting usagt. Han hadde alltid vært min beste venn og støtte. Alltid. Jeg gråt. Han gråt. Han strøk meg over håret. Sånn satt vi. Lenge. Selv om vi ikke sa noe, tok vi farvel den dagen. Pappa og jeg. Selv om jeg ikke visste det, visste jeg det på en måte likevel.

På kvelden kom budskapet. Pappa var død. 74 år gammel. Brått og uventet. Han lå død på gulvet da pleierskene kom inn. Et uoppdaget brokk på hovedpulsåren hadde sprukket. Min kjæreste pappa. Død! En vegg hadde ramlet ut av livet mitt. En grunnpilar var borte. Det var ikke lenger noen som kunne holde meg i hånda når jeg hadde det vondt. Den tynne, spinkle, varme hånda var  blitt kald.

Pappa!!!!

Sånn rent dramaturgisk ville det vært helt riktig å avslutte historien her. Men dere lurer sikkert på hva historien med hunden er god for - annet enn at pappa holdt meg i hånda?

 Jo, det er moral og livslære i dette. For når pappa døde, sendte jeg en stor takk opp mot himmelen - og til Eich, denne vidunderlige dobermannen som hadde gitt oss alle så mange, flotte opplevelser. Når sorgen nok en gang inntok kroppen min, når jeg satte med ned med hodet i hendene og gråt, var det noe kjent med hele situasjonen. Jeg følte sorg og jeg hadde følt det før. Det var kjente følelser som jeg visste jeg kunne deale med. Jeg visste at livet ville gå videre enten jeg ville eller ikke. Livserfaring kalles det.

For egentlig hadde jeg vært utrolig heldig, mye mer heldig enn de aller fleste. Jeg hadde hatt en pappa som var min beste venn. I 74 år!

For noen få uker siden traff jeg pappa igjen i en drøm. Da jeg våknet av drømmen, føltes det helt virkelig og så nært.  Han hadde besøkt meg. Det føltes både merkelig og fantastisk godt på en gang. - Jeg vet at du er der, pappa!

I dag tenker jeg på deg! Med glede.

Tusen takk!