hits

oktober 2015

Stopp mobbingen av Justin Bieber. Det er ekkelt



Han leverte som ei kule på TV2s Senkveld. Til alt overmål er den unge mannen en særdeles dyktig musiker. Han besøkte en skate-klubb i Oslo og en skoleklasse. Han ga av seg sjøl. Hvem andre verdensstjerner har gjort det på besøk i fjordlandet? Slutt nå. Slutt med mobbingen av Justin Bieber. Det er direkte ekkelt.

Jo da. Han furtet seg ut av scenen på Chateu Neuf etter ei låt i den offisielle konserten. Visst kunne han ha løst saken på en annen måte. Men hvorfor måtte han sjøl tørke opp vann på scenen? For artister som danser, er det jo det samme som Bambi på isen og i tillegg farlig. Hvorfor var det ingen vakter der som kunne ordne opp? Trenger ikke være rakettforsker for å forstå at hylende småjenter er et ustyrlig kapittel for seg selv.

Aviskommentatorer med selvbilde minst på høyde med Bieber sjøl, overgår hverandre i å rakke ned på unggutten. Midt oppe i det hele leverte han varene i et av de beste Senkveld-programmene noensinne. Dette var et scoop av Senkveld-redaksjonen. Justin vippet to totalt stjerneskrudde programledere bostavelig talt av programlederstolen. Producer måtte, litt uvant, improvisere med kameravinklene. Og da Bieber ble spurt om han ville fortsette som Senkvelds talk-show-vert etter to flotte akustiske versjoner av sine nye låter, var svaret at: -Nei, jeg vil heller synge en sang. Og han leverte til en femmer til tross for bronkitt. Gutten er en en dyktig musiker. Sjøl har jeg sett han bak trommesettet i det amerikanske talkshowet til Jimmy Fallon hvor han vippet band-trommisen i et "drum battle" av stolen. (Se video)

 



Sjøl kan jeg ikke huske at noen verdensstjerne har besøkt lokale foreninger. Han overrasket både en skate-klubb i Oslo samt en skoleklasse. Det var helt tydelig at han likte det. Dette er sjelden kost.

Nå er det dessverre in og tøft å drite ut samt mobbe Justin Bieber. Ja, ja, ja. Det føles ekkelt å se på at folk som ikke har oppnådd noenting kan skrive duste-ting på nettet og rakke ned på en kar som, skandaler eller ikke, så langt har vært relativt vellykket og flink. Har dere tenkt på hva slags liv han har levd de siste årene? Tror dere alt er bare lett?

Selvklart ikke. Det å få verdensomspennende ikonstatus, aldri få fred og på toppen av det være både prest, munk og helgen på en gang, er ikke synonymt med to-gangen og enkel hoderegning. Her snakker vi ikke multiplikasjonstabell for 3 klasse men brøkregning ganger x som krever kalkulator for å finne svaret. Ja, selv det vil nok ikke gi oss et klart svar. Tenk på hvor mange det er som vil ha en bit av Bieber-kaka? Det kan sammenliknes med Elvis. Samme hysteri. Jo da, jeg vet: Elvis var unik. Men som middelaldrende mann synes jeg faktisk at Bieber er flink. Jeg liker den siste låta hans, "Sorry".

Konklusjonen er klar: Stopp mobbingen. Oppfør dere. Vær litt rause da for svingende.Fordømte mobbetryner!

 




Hekta på hest

Utgangspunktet var at min datter i lang tid hadde ønsket seg et firbeint monster på 500kg. Julia er 10 år. Jeg så reaksjonen hennes da hun tidligere i år, prøvde å ri. Jeg så reaksjonen hennes da jeg sa til henne at vi skulle kjøpe hest. Slike øyeblikk fester seg på netthinna. Og så var det pappa som fikk dilla. Jeg, som egentig er livredd hester.

Mens jeg var ute for å se på hester til Julia, var det en som jeg ikke kunne gi slipp på. Fikk liksom ikke den brune varmblodstraveren ut av tankene. Julia derimot, fikk sin gamle ridehest på 20 år, et heller sørgelig valg, noe jeg kommer tilbake til. Jeg derimot, klarte ikke å få en annen hest ut av tankene. De kom til stallen 15 juli, Aswan(Julia sin) og min traver. Egentig en merkelig historie.Og på det tidspunkt en helt feil avgjørelse sett i lys av min kompetanse og viten om hest.

Så her er han. Hesten min. Steve. Steve er en fire-årig traver. Jeg holdt god avstand i starten. Jeg hadde ikke mot til å gå inn i innhengningen, likte ikke å ta på han. Følte meg usikker. En vond følelse ikke å ha kontroll.



ENORM MESTRINGSFØLELSE: I dag, tre måneder etter, kjører jeg selv turer i sulky. La meg si det med en gang. Makan til mestringsfølelse er det lenge siden jeg har opplevd. Men jeg har enorm respekt for det store dyret. Og jeg har så enormt mye å lære. Jeg er velsignet med en snill firbeint skapning med masse muskler. Samtidig har jeg hhatt en god lærer i travtalentet og trener, Stine Marlen Bendiksen.



LØP TIL VÅREN: Målet med Steve er at han skal gå sitt første løp til våren. Han bygges sakte opp. Kjører fire-fem dager i uken med kondisjons og styrketrening. Selv har jeg erfaring fra å trene friidrett både som selvstendig utøver og som trener. Det er ikke store forskjellen på å trene hest kontra mennsker når vi snakker om løping. Det tiltaler meg å løpe. Siden jeg hører om så mange skadede hester, og siden jeg hører redselshistorier om at folk trener ihjel hestene sine, forsøker jeg å bruke hodet. Problemet jeg tror mange sliter med, er at de trener hestene for skjelden og for hardt. Eller for ofte og for hardt. Det fungerer dårlig på mennesker og jeg tror det fungerer dårlig på hester.



LURT TRILL RUNDT: Men hestelivet kan være knallhardt. Julia, min datter, fikk også som sagt hest i sommer. Heldigvis var det på prøve. Det var en 20-årig araber vallak evd navn Aswan. Vårt første møte med hestefolk var brutalt. Ikke bare ble vi lurt til å kjøpe medfølgende utstyr for det doble av prisen av hva det koster nytt, men vi fikk også en hest som var kreftsyk. Det ble veldig tungt for Julia når vi, etter hennes egen vurdering, måtte levere hesten tilbake. Likevel ble vi rimelig forskrekket når vi skjønte at hesten ble solgt direkte videre. Dette er en sak jeg ønsker å komme tilbake til når nødvendig research er gjort.

Så derfor har vi fått tak i en ny hest til Julia som kommer om et par uker. Hun heter Svarta, er en kaldblods. Hun er tre år gammel. HUn er både traver og ridehest. Julia gleder seg. Da har vi plutselig to. Det blir spennende og utfordrende for en datter og en pappa som nå har altfor mange dyr i familien. Men: noe skal man jo fordrive fritiden med....

HELDIGE: Vi er heldige som har så flotte forhold på Ringerike. Og så mange dyktige mennesker. Stine Marlen Bendiksen sin stall ligger bare noen få kilometer unna bykjerna i Hønefoss på Mo gård rett ved den velkjente Steinsletta. Området rundt gården og den gamle miltærleiren Helgelandsmoen,tilbyrt supre forhold. I samme område ligger Stall Bullern. De holder til i Vestre Ådal og har vært norges mestvinnende stall i mange år. Jeg har lagd en video om Stall Bullern og om Stine. Videoene forteller det meste.

Videotekst: Stine Marlen Bendiksen, travkusk og travtrener.

Videotekst: Stall Bullern i Vestre Ådal med Trond Bullern Andersen

Hvis interesse, kommer jeg fra tid til annen legge ut blogg om vårt heste og hundeliv. Håper dere som leser dette, synes dette er greit.

 

Redde for flyktninger, livredde for å si noe


 

Min siste blogg, som startet med utsagn om at min datter var redd for krig i Norge på bakgrunn av alle flyktningene, resulterte i en mengde kommentarer. Mitt hovedbudskap, som de fleste heldigvis hadde fått med seg, var at mange føler seg kneblet i debatten. I redsel for å bli stemplet som rasist, holder heller folk kjeft. Innestengte følelser i form av redsel tror jeg er farlig. Redsel fører til hat og hat kan igjen føre til ekstreme handlinger. Min konklusjon, basert på å ha lest tusenvis av kommentarer, er dessverre at nordmenn flest er livredde for flyktninger, den stadig økende flyktningestrømmen samt sine egne tanker om hva dette kan føre til for vårt samfunn. La folk tenke og snakke. Det er eneste farbare vei til mindre angst og større forståelse.

Forrige blogg: Du er heldig du pappa som er død...

Før jeg skriver mer om det, la meg nevne noe av innholdet i kommentarene rettet mot undertegnede etter forrige blogginnlegg.

Det er en merkelig følelse å bli kalt rasist, fremmedfiendtlig, en som løper brunskjortenes ærend(nazist), ynkelig og dum, ja endog at man ikke viser ytringsansvar. Noen mente at å bruke uttalelser fra min datter burde føre til at barnevernet måtte kobles inn, at jeg ga min datter feil holdninger og at en ti-åring ikke skulle se nyheter. Ja, en dame satte endog i tvil hvorvidt min datter egentlig hadde kommet med de utsagn jeg påsto. Hun mente at jeg kun skrev løgnaktige sitater for å få medynk. En karakteriserte min blogg som ubehagelig og skrev en analyse hvor han tilegnet undertegnede meninger jeg aldri har hatt.

Samtidig var det mange som tok min blogg til inntekt for sine egne ekstreme meninger mot innvandring. Noen mente at "pakket" skulle kastes ut, at de ville ødelegge landet vårt og at vesten var under fullstendig islamisering. Noen legger til grunn et syn som viser et fullstendig hat mot venstresiden i norsk politikk. Ja, det var til og med noen få som sterkt sympatiserte med terroren på Utøya.

La meg slå fast en ting. Jeg er ikke politisk aktiv men jeg benytter min stemmerett. I de senere år har jeg stemt Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre og FrP. Jeg har vaklet. Selv kommer jeg fra et AP-hjem med foreldre som har slitt for føden hele livet men som hadde alle ressurser til å gi de rundt seg kjærlighet.. Stemmene har jeg gitt forskjellige partier fordi jeg mener at de fleste har gode ting i sitt valgprogram som jeg kan stille meg bak. Jeg MÅ derfor presisere at min blogg ikke er skrevet på bakgrunn av en politisk agenda.

Jeg har kun forsøkt å skrive det mange folk tenker. At det foregår en verbal knebling av det norske folk. Verbal knebling er kanskje den største faren mot integrering og en ditto sunn debatt. Altfor mange var glade for det jeg skrev om nettopp dette. De kjente seg igjen i redselen over kanskje å bli karakterisert for noe de selv mente de ikke sto for: rasisme. Det er et kort som dras altfor fort i denne debatten. Det fikk jeg merke selv.

Jeg tror nemlig ikke det er slik at selv om noen er kritiske til innvandring så er dette er ensbetydende med at man ikke har sympati og medfølelse for andre mennesker. Det betyr heller ikke at de er i mot å hjelpe mennesker i nød. Det er heller ikke slik at det avskårer folk fra å hjelpe. Mange er redde for det ukjente. For noen er det ikke langt fra redsel, hat og til ekstreme handlinger. Dessverre. Hersketeknikker blir effektivt brukt med formål om at alle skal være politisk korrekte. For meg blir dette en sjofel sensur av folks meninger, noe som jeg mener er et klart overtramp av vår grunnlovsfestede ytringsfrihet.

Legitime og saklige meninger, enten man er for eller i mot innvandring, må vi tåle og skal ha i samfunnsdebatten. Folk må få tenke selv og få si det de mener. Ja, det er endog hjemlet i vår grunnlov. Kommunikasjon på tvers av interessegrupper er det eneste som fører til forståelse for de utfordringene Europa nå plutselig står ovenfor. Dialog er den eneste farbare veien til respekt for avgjørelser. Vi lever i et demokrati med det resultat at flertallet, representert ved de folkevalgte, må ta avgjørelser på vegne av folket. Folk som mener noe annet, befinner seg i feil land. De har ikke noe her å gjøre. Det gjelder både for de med norsk pass og de uten.

Hvem er som legger grunnlaget for den kneblingen? Mest av alt poltikerne, men også journalister må se på sin egen journalistikk og tanken bak.

Det er ingen tvil om at journalistene, dvs de som representerer mitt yrke, må ta noe av skylden for kneblingen. Legg merke til hva jeg skriver: NOE AV SKYLDEN. Fagbladet Journalisten, tidsskriftet til Norsk Journalistlag, har foretatt en undersøkelse basert på stikkprøver av norske medier som viser at norsk journalistikk på et generelt grunnlag er lite skeptiske til flyktninger og sannheten i deres historier. Det blir stilt for få kritiske spørsmål og flere av historiene har ikke blitt sjekket ut med hensyn til fakta. Artikkelforfatteren, journalist Lars Akerhaug, påstår at enkelte toneangivende medier har begått ren kampanjejournalistikk. Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skrev også et innlegg om akkurat dette basert på Journalistens reportasje.

Asyljournalistikk uten kritiske spørsmål

Spørsmålet er hvorfor? Undersøkelser foretatt forteller at et flertall av norske journalister ligger politisk til venstresiden. Det er vanskelig å ikke være politisk korrekt som journalist. I enkelte høve KAN karrieren stoppe opp, i verste fall utebli. Men dette er ikke hele sannheten. Svaret ligger i den kultur som preger det journalistiske miljøet. Det beste som kan skje en journalist, er ros fra en annen av samme stand. Jeg har ofte hevdet at det ikke er leserne, lytterne eller seerne som skaper en journalists karriere. Det er vaktsjefer, redaksjonssjefer og redaktører. Det bør det være en selvfølge at journalister går inn i saker med objektivitet, også flyktningesaker. Samtidig ser jeg at man fort kan bli revet med i emosjonelle uttrykk i det redaksjonelle produkt. Dette handler tross alt om menneskeskjebner. Journalister har også følelser.

Jeg mener dog at det er politikerne må ta hovedtyngden når skyld skal deles ut. Fremtredende politikere på venstresiden har vært altfor raske med å bruke ord som rasist og fremmefiendtlig. Politikere ytterst til høyre vært for stigmatiserende for folkegrupper generelt og har klart å fremstille seg selv på en måte slik at de virker kalde og ufølsomme. Dette skaper avstand til folk flest. Og det skremmer. Jeg har sett Facebook-kommentarer med karakteristikker av politiske motstandere fra begge sider som langt på vei kan beskrive politikere som rene nett-troll. Det gir ikke akkurat grobunn for at oss normale skal kaste oss inn i debatten samt ha meninger hvis vi i neste øyeblikk risikerer å bli verbalt voldtatt.

Men vi kan ikke stikke under en stol at flyktningestrømmen i Europa stiller våre vestlige velferdssamfunn på store prøver. Vi kan ikke stikke under en stol at flyktninger med en annen bakgrunn og en annen kultur, fører med seg problemer som vi ikke har sett tidligere. Hendelser i Sverige, Tyskland, Frankrike og på Balkan forteller dette i klartekst. Vi kan ikke stikke under en stol at det vil komme folk til Norge som har skumle hensikter og som vil ramme oss vantro, vårt samfunn, vårt levesett på verst mulig måte. Og vi kan ikke stikke under en stol at det har vært, og er, ekstreme krefter i Norge som igjen vil ramme flyktninger. Utøya-massakren minner oss på dette.

Vi kan heller ikke unnlate å fortelle om det faktum at det kommer tusenvis av veldig bra mennesker som ønsker seg til vårt land nettopp fordi det er et bra sted å leve. De vil jobbe, de vil bidra, de vil oppdra barna sine på en god måte og de vil bli en viktig og betydelig ressurs.

Jeg er for et samfunn som favner alle gode mennesker, som har færrest mulig fattige, som tar vare på mennesker rundt seg, som behandler alle likt uavhengig av farge, religion og språk og som ikke stigmatiserer. Jeg er for et samfunn hvor alle kan snakke, hvor alle kan mene dersom hat og sjikane utelates i dialogen, hvor vi kan gjøre dette uten å bli karakterisert som rasister, utsatt for drapsforsøk eller utstøtt. Kun dialog med respekt for andre skaper et fredlig samfunn. Dette gjelder BÅDE de med norsk pass og de uten. Konklusjonen er at vi må hjelpe de som trenger det men det betinger at vi som land må ha kontroll med de vi hjelper innenfor våre egne landegrenser.

Til slutt: Julia, min datter, og jeg, skal besøke asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor Hønefoss i begynnelsen av neste uke. Dette hadde vi avtalt før jeg skrev min forrige blogg. Vi gleder oss, jeg til å bli kjent med nye mennesker, Julia til å få ny venner. Tenkte vi skulle fortelle om dette her på bloggen etter at vi har vært der.

Bildet: Bildet er tatt her fra en hendelse fra et flyktningemottak i Lunner på Hadeland hvor store politistyrker ble satt inn for å roe gemyttene. Samtidig kommer det mye bra folk til Norge som vil bli en ressurs i årene som kommer. Foto: Lasse Evensen

Du er heldig du pappa, som er død når det blir krig i Norge

-Du skal være glad for at du er gammel du pappa. Jeg ser på den lille jenta mi. Hun står der med tårer i øynene. Munnvikende vibrerer. -Hvorfor skal jeg være glad for det da, jenta mi? spør jeg. Hun ser på meg. Tårene renner sakte nedover kinnet hennes. Hun er redd. Så sier hun: -Jo, fordi da er du død mens jeg må oppleve krig i Norge. Problemet er at da er ikke du her for å passe på meg.

-Hvorfor tror du det da? spør jeg. Svaret kommer momentant. -De folkene som kommer hit nå har jo med seg krig til oss der de kommer fra. Da må det jo bli krig her også. Og det vil jeg ikke!

En enkel konklusjon. Litt for enkel? Kanskje ikke?

Hva skal en far si til slikt? Hva skal jeg svare? Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke kan garantere sikkerhet og fred for min datter i fremtiden.

Kanskje jeg er heldig? Kanskje jeg er av den siste generasjonen som får oppleve fred i et av verdens beste velferdssamfunn? Kanskje det er helt greit at jeg statistisk sett er død og begravet om 25 år?

Julia er snart 10 år. Hun går i femte klasse på Hønefoss Skole, en skole hvor det er mange fremmedspråklige barn. Snart kommer det flere. Asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor byen har snart dobbelt så mange beboere som de hadde for bare et par måneder siden. Hvalsmoen huser nær 1000 personer som søker opphold i Norge.

Utsagnene fra min datter kom da hun plutselig sto ved siden av meg da jeg så TV2 nyhetene for et par dager siden. Sønderskutte byer, svarte IS flagg, flyktninger på vei gjennom Europa, opptøyer i Sverige, barn med blod i ansiktet som forteller om bomben som rammet da de satt hjemme og gjorde lekser. Kanskje jeg burde slått av TV-apparatet?

Jeg er faktisk ikke sikker. Noen med større forståelse for barnepsykiatri enn meg vil sikkert hevde det. Men dette er Europas virkelighet om dagen. Usikkerhet, terroranslag og redsel i befolkningen. Det hjelper ikke hvor mye vi skriker på barmhjertighet og nestekjærlighet. Vi er redde. Redde for at vårt fredfulle samfunn skal sprenges i fundamentet.

Hvorfor? Virkeligheten er ikke lenger langt der borte uten at vi berøres. Det er ikke lenger noe vi bare ser på TV. Vi begynner å kjenne virkeligheten på kroppen.  Da blir vi redde. Vi, egoistene fra nord.

Vi står ved en skillvei hvor vi enten må sikre vårt eget samfunn så lenge det går - eller hjelpe og ta i mot mennesker i nød som garantert bringer med seg noen få esktreme terrorister. Naivitet nytter ikke lenger. Den ene(og det er nok med en) av titusener er her allerede. Den ene personen som på et eller annet tidspunkt vil spre frykt, død og terror i vårt land. Den en som vil skape sinne, fordømmelse og kanskje hevn mot en hel folkegruppe. Den ene som kan starte et helvete i vårt land. Den ene er her. Garantert.

Skal vi la den ene ødelegge for så mange? Skal vi stenge for alle for å slippe den ene?

Jeg har ikke noen gode svar. Jeg vet bare at hat ikke fører noe godt med seg fra noen. Og jeg vet samtidig at hvis jeg må prioritere, vil jeg gjøre alt jeg kan for å forsvare min lille datter. Jeg vil gjøre alt for at hun skal få en god fremtid.

Jeg vil bare det samme som flesteparten av de flyktningene som kommer hit med sine små barn. Jeg kan ikke klandre dem fordi de er like meg. Eller?  Hadde det ikke vært for den ene...

Det er en menneskeplikt å hjelpe. Og det er en menneskerett å få hjelp. Samtidig er det en menneskerett å ha meninger. Det er hele fundamentet for vårt samfunn, vår egen sikkerhet. Vi trenger politikere som sier at vi skal åpne grensene - og vi trenger de som sier at vi skal stenge. Vi trenger bare ikke de som hater.

Jeg er også fordømt lei de politisk korrekte som mobber hvis noen har andre meninger. Dette er også en farlig form for ekstremitet fordi den knebler det frie ord. Hele demokratiets fundament.

Samtidig må vi forstå enkel logikk og, la meg kalle det, "folkepsykologisk reaksjon". Når eldre i vårt velferdssamfunn lider, barn lever på fattiggrensa, når vi ikke har råd til livsreddende kreftmedisin, ja, da må man forstå at det virker provoserende når det brukes hundretalls millarder på flyktninger. Man bør muligens forstå at folk i Norge reagerer når vi ser flyktninger i VG-TV reportasjer som viser frem en lommebok med mange titalls 100 Euro sedler. Som tar taxi gjennom hele Sverige for å komme seg til en sikker grenseovergang til Norge. Jeg tar meg selv i å bli provosert når jeg ser flyktningene i min egen by opptre i ungdomgjenger med fine merkeklær surfende på kliss nye smarttelefoner. Jeg tar meg selv i at jeg blir irritert alle den tid jeg vet at jeg fant min mor nedpisset og neddopet på gamlehjemmet uten at noen gadd å løfte en finger, og uten at noen ville vise ansvar. Mor er heldig. Hun er død nå...

Jeg? Jeg er bare et egoistisk, normalt menneske som vil at mine kjære skal ha det bra. Er det for mye forlangt? På den annen side. Jeg er skamfull over at jeg har slike "primitive" tanker. Derfor legger jeg de til side. Vi ta vare på andre mennesker uavhengig av religion og status. Alle fortjener en sjanse. De er av kjøtt og blod akkurat som oss. Og de er redde. De blør. De fryser. Faen ta de som påfører mennesker slike lidelser. Vi hjelpe.

Men tilgi meg for at jeg har disse egoistiske tankene. Jeg vil jo bare ha det bra for meg og mine. Som flyktningene.

Jeg sier som kongen. -Det finnes en grense. Vi kan ikke redde dem alle. Men vi kan redde noen. Vi diskutere hvor mange. Vi må ha sterk kontroll med de som kommer hit. Grensene kan ikke være så vide at vi mister kontrollen. Gjør vi det, forteller det oss tar vi mot for mange. Ingen er tjent med kaos.Hva synes du? Såpass skylder vi de som har bygd samfunnet vårt. Og såpass skylder vi den kommende generasjonen enten det er min datter eller de flyktningene som skal bo i Norge.

Flyktningene? Ja, det er de som må tilpasse seg vårt levesett, lære seg norsk og leve etter norske lover og regler. Mulig noen vil kalle meg rasist på bakgrunn av det siste utsagnet mitt, men vit at jeg er glad i alle mennesker og gjerne gir av min kjærlighet. Jeg er bare ikke Gud eller Jesus. Jeg har mine begrensinger. Jeg klarer ikke redde alle. Det klarer ikke Norge heller.

Ei heller vil jeg at min datter skal få rett. At jeg er heldig som er død om et par tiår.

Oppfølgning til denne bloggen:

Norge frykter flyktningene