hits

november 2012

Hun har motiv - og kunnskapen. Han også...

I enhver kriminalsak leter politiet etter motiv. Den som har motiv blir fort den mistenkte. I dopinganklagene mot Petar Vukicevic har ekskonen Turid Syftestad et klart og tydelig motiv. Hevn.  Han har også et motiv for å snakke usant, nemlig å vinne med utøverne sine, samt redde restene av sitt liv. Dopingsaken og familitragedien som rulles opp i pressen i disse dager er ikke bare grusomt flau men også utrolig trist og tragisk for mange.


 La meg med en gang si: jeg har også vært i tottene på Petar Vukicevic. Fra den tiden jeg var hovedkommentator på friidrett i Eurosport, kom jeg flere ganger med den påstanden at jeg trodde Christina Vukicevic aldri ville nå den absoulutte verdenstoppen. Til det manglet hun for mye fart. Kun en meget god hekketeknikk gjorde at hun presterte godt. Jeg sa også at mye av interessen rundt henne i pressen skyldtes samboerskapet med Andreas Thorkildsen samt at hun hadde et vakkert utseende. Resultatene på den tiden sto ikke i stil med avisoppslag og TV-intervjuer. Mente jeg.

 

 Det tok ikke lang tid før jeg fikk en telefon. Fra pappa Petar.  Han var mildt sagt forbannet, direkte nedlatende og mente at jeg ikke hadde peiling på friidrett. Jeg fikk huden full av kjeft, verken mer eller mindre.  Jeg presiserte for han at ingenting ville gjøre oss gladere hvis Christina kunne bli enda bedre. Jeg ble ikke hørt. Han var dessverre av den meningen at jeg kun var ute etter å svartmale både han og datteren hans.

 

 Jeg er ikke den eneste Peter Vukicevic har gått i strupen på. Å si at han er en populær mann i friiidrettskretser, er vel å ta hardt i. Petar har fått seg mange fiender som nå sitter og godter seg på hans fall. Og han er tydeligvis ikke spesielt populær hos sin eks.kone heller....

 

 

MOTIV OG KUNNSKAP

Turid Syftestad er den forsmådde ektefellen som angir sin egen mann med påstand om at han benytter doping på sine utøvere. Hun navngir to av dem, deriblant sin eksmanns nåværende kone. Sett i lys av dette påfører hun sine to barn indirekte mistanke om at de har dopet seg. Etter sigende har hun ikke hatt kontakt med sine to barn på henholdsvis seks og to år. Hvorfor, skal jeg ikke spekulere i, men hadde denne saken vært en politietterforskning, hadde motivet om hevn stått veldig sterkt.

 

Syftestad er ei sterk og oppegående dame. Hun har topputdannelse innen data og økonomi og innehar en toppstilling innen Telenor.  Damen er en ressurs og særdeles intelligent.  Derfor føler jeg at argumentet hennes, hvor hun sier at hun ikke har kunnskap til å forfalske e-mailer, står ustødig av flere grunner.

 

 1. En høyt utdannet person innen data kan med letthet forfalske innholdet i en email i en online-konto.

2. En intelligent person kan rimelig lett innhente informasjon om doping og føre dette i pennen på en faglig måte.

3. Hun snakker og skriver serbisk, språket mailene er skrevet på.

4. Hun har motiv for å gjøre livet til et helvete for sin eksmann.

 

 

ER DET RIKTIG AV HENNE?

I etterpåklokskapens navn, kan man stille spørsmålet: Var det riktig av henne å gå ut med denne saken, over 10 år etter? Argumentet hun bruker er at hun er/var engstelig for barna sine. Og at hun synes doping er umoralsk. Tilsynelatende to plausible grunner.

 

 Hva er det hun så antyder? At pappa Vukicevic ødelegger barna både mentalt og fysisk? At han doper dem for at de skal komme i verdenstoppen i friidrett?

 

 Jeg skjønner at en ansvarlig mor tenker sånn. Enhver ville gjort det. Men nå er jo saken den at begge barna er godt voksne, at de lever sine egne liv som profesjonelle idrettsutøvere - og at de rett og slett, uvisst av hvilken grunn, har kuttet ut sin egen mor for flere år siden.

 

 Og hvis hun var så engstelig for barna sine, burde hun ikke tenkt på at dette fører til store mentale plager for begge to, både sønn og datter med den mediafokus dette ville få? Jeg får meg liksom ikke til å se at Christina og broren sitter og koser seg over at pappa tråkkes ned i søla av mamma foran 5 millioner nordmenn og en samlet friidrettsverden.  At barna sjøl indirekte blir mistenkt for juks er vel et moment Syftestad som mor kanskje burde forstått? 


 Jeg spør: Hvilke mor vil utsette barna sine for det de blir utsatt for nå?  Svaret er dessverre: Mange..

 

 Jeg bare konstaterer at det i dagens samfunn i forbindelse med samlivsbrudd og skilsmisser ofte er barna som er de store taperne. Norske rettssaler fylles hver dag av like tragiske historier hvor foreldre hevner seg på eksen med barna som våpen, dog med en forskjell: Vi hører aldri om dem i media.

 

 ALTOVERSKYGGENDE

Er det altoverskyggende at dopingmistenkte trenere og utøvere skal tas for enhver pris?  Uavhengig av konsekvenser og familitragedier?

 

 La meg med en gang slå fast: Petar Vucicevic har opptrådt særdeles dumt. Han innrømmer å ha stilt spørsmålene om doping, han innrømmer å ha skaffet seg viten fra en av de mest anerkjente idrettsdoktorer og trenere innen Europeisk friidrett, Srdjan Djordevic, som har vært i dopingens søkelys før.  Mistanken styrkes ytterligere når familien Vukicevic sin tidligere fastlege i Drøbak- som glatt bryter taushetsløftet - forteller at Petar har vært hos han på et gitt tidspunkt og fått utført de testene som nøye beskrives i emailene.

 

Selv Petar må forstå at begrepet "Tatt med buksene nede" lett kan tas i bruk.

 

Men ingenting av dette er bevis på at han har utsatt sine utøvere for doping siden ingen positive dopingprøver er tatt.

 

 Følgende indisier ligger til grunn for at Peter Vukicevic er "skyldig"

  1.  E-mailer som foreligger pr. i dag,  kopiert av hans eks.kone Turid Syftsta
  2. Vitnemål fra tidligere fastlege som sier at testmetoder beskrevet i disse mailene er benyttet på Peters tidligere utøvere.
  3. Motiv om å vinne mer med utøverne sine.

 

 

For at saken skal få en negativ dom for Vucicevic, må det i tillegg foreligge følgende fellende bevis:

 

 

  1. Utøverne som er navngitt av Turid Syftestad må selv innrømme at de har benyttet ulovelige midler, eller:
  2. Den serbiske legen Szrdjan Djordjevic må bekrefte at mailene er korrekte.

 

 

Følgende indisier peker på at Petar Vucicevic vil "frifinnes":

 

  1. Turid Syftelands motiv
  2. Turid Syftelands data-kunnskaper, språkyndighet og intelligens.
  3. At utøverne som nevnes av Syfteland i samtaler med idrettsmyndighetene nekter for at de har fått prestasjonfremmende midler av Petar Vucevic
  4.  At Syftelands barn vitner mot sin mor og styrker hennes hevnmotiv til fordel for far
  5. At Djordjovic legger frem kopi av mailer med et annet innhold. Man kan nemlig søke etter emailer på eldre servere, i dette tilfelle to: Avsenders server og mottakers. 

 I dag foreligger kun punkt 1 og 2 som indisier til fordel for Petar Vucicevic i tillegg til hans egne utsagn. Inntil videre ligger han tynt an!

 

 

EN LYVER SÅ DET GRINER

Det eneste jeg vet er at en av to, Petar Vucicevic eller Turid Syftestad, lyver så det griner her. De fremstår med en styrke i media som jeg sjelden har sett maken til. Hele seansen oser av hat mellom to personer - og et sultent pressekorps(som jeg sjøl er medlem av) inkluisive toneangivende kommentatorer - som for  lengst har tatt på seg dommerkappa og slår klubba i bordet med domsavsigelser over alt og alle. Jeg stiller igjen spørsmålet: Skal trener og utøvere tas for enhver pris?  Er det ingen form for tilgivelse? Er det ingen formidlende omstendigheter? Må alle saker frem i lyset?

 

 All ære til Dagbladet som, merkelig nok, har sittet på denne saken i et år før de valgte å gå ut med den??? Uansett: Ære for at de fra et journalistisk ståsted jobber knallhardt med dopingspørsmålet. Og at det er en god sak, er det ingen tvil om. Men er det verdt det? Og burde "vær varsom plakaten" blitt diskutert her?

 

 PÅ MANGE PLAN

I denne saken finnes det mange som rammes på flere plan, ikke bare familiært men også friidrettsforbundets ledelse og toppidrettssjef.

 

 Personlig har jeg faktisk ingen problemer med å forstå at ledere i friidrettsforbundet og Olympiatoppen med en gang så den familiære vinklingen her. Det er helt naturlig å ikke ville ha "hvem knuller hvem i ræva" saker ut i media. For det er det det har blitt: En jakt på syndebukker i alle ledd. For meg er det helt naturlig at man fra de det gjelder (les: friidrettsforbundet og olympiatoppen samt idrettsforbundet)i det lengste forsøker å unngå denne type konflikter som vil bety så mye skade for så mange. Og med tanke på at saken er så gammel, har de stødig juridisk grunnlag for å si at den er foreldet og derved legge den bort.  Jeg  velger meg med en påstand om at 98 av 100 ville vurdert det dit hen. Det norske samfunn er bygd opp slik: At jussen kommer foran moralen.

 

 Nå står vi her - i etterpåklokskapens tegn. Og ser sportskommentatorer i flokk forherlige sin moral  i denne saker. At enkelte toppledere i idretten roper: "-Dette skulle vi visst så hadde det blitt andre boller!", blir i mine øyne for dumt. Hadde de visst ,hadde de også holdt kjeft. Det er jeg bombesikker på! Og i misunnelsens og maktkampens tegn ser vel noen muligheter til å bli kvitt noen andre med makt. Eksempelvis toppidrettssjef Jarle Aambø, som jobber i det stille men som er en hard nøtt for mange. Vekk skal han. Det er visstnok på tide nå...

 

 Nok en gang trekker Dagladets kommentator frem Tysse-saken for å understreke hvor umoralske friidrettsforbundet er. Hva jeg mener om dommen i Tysse-saken, med overveiende tyngde av tvil underbygd av de fremste spesialister på området til fordel for Tysse, trenger jeg ikke utdype enda en gang. Jussen ga han lov til å delta i OL. Ferdig med det. Og jeg vet at mange i friidrettsforbundet mener at Tysse var uskyldig. Det er jo en viss moral i det også!

 

 Som kommentator utmerker Esten O Sæther i Dagbladet seg som er pådriveren og dommeren i sine kommentarer mot doping. Jo da, Esten er en dyktig kar og i de fleste tilfeller er jeg enig med hans kommentarer. Men ikke her - og ikke i Tysse-saken. Hvorfor? Fordi det er for lite kjøtt på beinet. Det er for lite vurdering av sakens totale omfang. Det skrives for raske slutninger. Og kanskje det viktigste av alt: Det tas for lite hensyn til personer.

 

 For å underbygge mitt ståsted velger jeg å svare på mine tidligere spørsmål:

 

 

1. Burde vær varsom plakaten blitt diskutert her?

 Ja, fordi det man trår inn i privatlivets fred på en måte som aldri har skjedd før i norsk presse. Dette avdekker en familietragedie som normalt sett aldri burde vært eksponert. Som sagt, den er både trist og tragisk. Når det er sagt: Som landslagstrener, som utøver i verdenstoppen, må man, når mistanke om doping kommer opp, forvente at man blir satt søkelys på.  Men noen folk må også beskyttes mot seg selv. Jeg synes Turid Syftestad ligger i et grenseland.

 

 2.Skal trenere og utøvere tas for enhver pris?

Ikke for enhver pris. Vi snakker ikke om den nasjonal eller internasjonal katastrofe her, selv om titler og overskrifter ofte kan tyde på det. Her har pressen en viktig vurdering å ta. Ved store sprik i bevisførsel må objektiviteten settes i høysetet og kommentatorer må besinne seg, likeså andre idrettsledere. Dog bør oppmerksomheten som en dopingtatt får, sees på som en del av straffen, og den må, sammen med idømte straffer, virke avskrekkende.

 

 3.Må alle saker frem i lyset?

Nei, men i saken om Vukicevic var det ingen vei utenom. Igjen: viktig med objektivitet fra utenforstående parter i vurderingen av saken.

 

 4.Er det ingen form for tilgivelse?

Idretten har i dag et reglement som inneholder straff mot de som blir tatt for doping. Vi ser at dopingtatte idrettsutøvere etter en periodes utestengelse kan konkurrere igjen ganske raskt. En idrettskarriere er for de fleste kort på topp-plan. Å øke straffene mener jeg kan være mer avskrekkende, dvs øke fra to til fire år. Utestengelse på livstid strider mot min filosofi om tilgivelse og er ikke samstemt med samfunnet og rettsprinsipper ellers. Samtidig må utøvernes rettssikkerhet styrkes og dom i dopingsaker må følge normale rettsprinsipper for bevisføring.

 

 

 IKKE FOR TIDLIG

Som journalist er det viktig at man ikke feller dom for tidlig - og at man klarer å se påstander, motiver og bevis i sammenheng over tid. Det er mange som har blitt forhåndsdømt før, som har blitt tråkka ned i søla, men som har hatt såpass med krefter at de har klart å bevise sin uskyld, Davids kamp mot Goliat til tross. Jeg minner nok en gang om Diane Modahl-saken, hvor man til slutt klarte å bevise at urinprøven hadde stått et par dager i solsteika i laboratoriets vindu før den ble analysert. For å si det enkelt. Det gjorde sine utslag?

 

Når det er sagt: Akkurat slik saken står nå, ser det unektelig ut at Petar Vukicevic har "driti seg skikkelig ut".