hits

desember 2012

Jeg kårer årets beste idrettsutøver - og masse annet

Å kåre Årets Idrettsutøver 2012 var for meg ganske så lett i år. Som eneveldig  jury har jeg vurdert resultater, internasjonal nivå, utøverens innstilling, spesielle egenskaper samt sett inn i fremtiden. Tre personer  var for meg soleklare favoritter til tittelen: Eirik Verås Larsen, Edvald Boassen Hagen og Henrik Ingebrigtsen. Ingen kvinner, ingen vinteridrettsutøvere.

La meg si litt om hvorfor jeg har disse tre kandidatene. Her er min vurdering:

ÅRETS IDRETTSUTØVER: 

Eirik Verås Larsen tok sitt andre OL-gull I London i sommer – og Norges eneste. Så la han opp etter en hinsides karriere. Her er hans vanvittige resultatliste:

  • 2 OL-gull i K-1 på 1000 meter  i Athen 2004 og London 2012
  • 1 OL-sølv i K-1 på 1000 meter i Bejing 2008
  • 1 OL-bronse i K-2 på 1000 meter (Athen 2004)
  • 2 VM-gull i K-1 1000 meter (2002 og 2005)
  • 2 VM-gull i K-2 maraton (2001 og 2002)
  • 1 VM-gull i K-2 1000 meter (2001)
  • 3 EM-gull i K-1 1000 meter (2004, 2005 og 2007)
  • 4 EM-gull i K-2 1000 meter (2000, 2001, 2004 og 2009)

Denne listen taler for seg selv. Den er mer enn imponerede og hadde en syklist eller en friidrettsmann hatt disse resultatene å vise til, hadde de vært verdensstjerner med millioner på bok og stjernestatus. Det har IKKE Eirik Verås Larsen. Det bør vel ikke herske så mye tvil om at padling ikke er noen stor verdensidrett selv om den rent sportslig ligger langt fremme.

Eirik Verås Larsen er en hyggelig, likandes og sympatisk kar. Ikke mange som kommer utenom han i en slik kåring.

Edvald Boassen Hagen ble nummer to i VM I landeveisritt I Holland. Kun en bragd er større: Thor Hushovds gull i Australia for et par år siden. Edvald ble norsk mester i landeveisritt og kunne endelig bruke den norske mestertrøya i de store internasjonale rittene. Han vant Glava Tour of Norway sammenlagt med flere etappeseire, samtidig som han viste stor kjørestyrke under Tour de France for stjernelaget Sky Procycling. Det er uhyre skjelden at man ser spurtere med hans kvaliteter ofre seg så til de grader for lagkameratene. Sykling er nemlig en lagidrett og Edvald var med på laget da Sky Procycling Team sto på de to øverste plassene på pallen I Paris. Han ble skamrost for sin innsats som hjelperytter.

Edvald er en meget sympatisk fyr som er godt likt av alle. Han sprudler ikke foran et kamera og finner ikke på ablegøyer, men han utstråler noe særnorskt som vi nordmenn blir stolte over. Samtidig er dette en kar som har mange år igjen i proffsirkuset og som vil gi oss mange år med gleder.

Henrik Ingebrigtsen ble Europmester på 1500 meter baneløp i 2012. Det har aldri skjedd før at en nordmenn har vunnet en mellomdistanse i et EM. I OL ble han nummer fem på samme distanse og ble beste ikke-Afrikaner på distansen. Han slettet også Lars Martin Kaupangs urgamle norgesrekord på distansen. Til alt overmål ble han Europmester i terrengløp  over 8 km nå i desember i klasse U23.

Henrik er en person med haugevis av utstråling og særtrekk. Han er kort og godt en fargeklatt. Han kan virke bråkjekk ved første møte, men når man lærer denne karen bedre å kjenne, er han morsom, impulsive og familiekjær.

Friidrett, og spesielt løping, er en av verdens tøffeste idretter å hevde seg i. Det er lenge mellom hver gang at en med hvit hudfarge hevder seg i løpsøvelsene. Rent tidsmessig har Henrik en del igjen til de beste i verden, men når det gjelder taktisk løping og spurtegenskaper er han rå. Rent treningsmessig er han langt fremme og han har høyere O2-opptak enn de fleste langrennsløpere, noe som vitner om en ekstrem kapasitet. Jeg er derfor utrolig spent på hvor dette vil ende i årene som kommer, men tittelen han fikk på 8 km i terrenget I høst, sier meg at 5000 meter kan være neste steg om noen år. Hvis han ikke velger å hoppe over til langrenn. Han sa til meg at han gjerne kunne tenke seg å satse på en skikarriere om noen år. Så har han da også vært av landets beste langrennsløpere også.

Men jeg skal ikke holde dere på pinebenken lengre. I mine øyne er ÅRETS IDRETTSUTØVER 2012HENRIK INGEBRIGTSEN fulgt av Eirik Verås Larsen og Edvald Boassen Hagen på de neste plassene.

Henrik Ingebrigtsen ble Europamester på 1500 meter, tok en femteplass på samme distanse under OL i London og ble i desember Europamester i 8 km terrengløp.

Jeg har foretatt mine kåringer i andre kategorier. Her er noen av dem:

ÅRETS KVINNELIGE IDRETTSUØVER:  Her har jeg hatt flere kandidater. For meg var det tre stykker som skilte seg ut: Cecilia Brækhus(boksing), Suzann Pettersen(golf) og Marit Bjørgen(langrenn).

Cecilia Brækhus forsvarte sine tre VM belter i sjebnekampen mot franske Anne Sophie Mathis. I 2013 venter kampen mot Holly Holmes.

Cecilia Brækhus forsvarte sine VM belter tre ganger dette året og den siste kampen mot Anne Sophie Mathis fra Frankrike ble hennes hardeste noensinne. Men da klokka klang, var det ingen tvil. Cecilia var best og hyllet som en ekte helt i Norge. Det var mange som spådde at Mathis ville bli for sterk etter at hun hadde grisebanket amerikanske Holly Holmes tidligere på året. I returkampen mot Holmes tapte hun på poeng i Holmes egen hule i USA. Uten at noen forsto hvorfor. I 2013 skal Brækhus endelig møte Holmes i det som regnes for den største kampen i internasjonal kvinneboksing noensinne.

Suzann Pettersen spilte inn omlag 6.5 millioner kroner i premiepenger i 2012. Var en stund ranket som nr to i verden men endte på en sjetteplass på rankingen.

Suzann Pettersen har hatt en god sesong på golfbanen, men planlegger at 2013 skal bli hennes store med deltakelse i hele fem mastersturneringer. 2012 sesongen brakte inn drøye 6.5 millioner kroner i premiepenger, noe som er det minste beløpet hun har spilt inn siden 2008. Og hun ramlet ned fra andre til sjetteplass på verdensrankingen, noe hun ikke ar spesielt fornøyd med sjøl. "Tutta" er en fargeklatt og stilte opp på nakenbilder i 2012, men det spørs om denne lille flørten med publikum holder i denne beinharde konkurransen. For selv om hun ikke stilte naken, viste Marit Bjørgen muskler - som vanlig.Hun vant verdenscupen sammenlagt og har vært suveren så langt i år. Vi hadde gledet oss til å se henne i Tour de Ski, men de velkjente hjerteproblemene satte en stopper for det.

Marit Bjørgen vant verdenscupen sammenlagt og har vært suveren også i oppstarten før jul 2012 men hjerteflimmer satte en stopper for deltakelsen i Tour de Ski.

Jeg er ganske klar på min vurdering: CECILIA BRÆKHUS er Årets Kvinnelige Idrettsutøver, fulgt av Suzann Pettersen og Marit Bjørgen.

ÅRETS COMEBACK: Vi visste at han kunne hoppe på ski. Vi visste at han hadde kapasitet. Men ville han klare å hevde seg etter et år som TV-kommentator og lite trening? Ja, han vant gårsdagens første hopprenn i Hoppuka. ANDERS JACOBSENs seier i Oberstdorf i går, gjør at han står bak Årets Comeback.

Anders Jacobsen har stått for årets comeback med seier i det første hopprennet i Hoppuka.

ÅRETS MOTGANG:  Han har mistet sin kjære far og han har gjennomgått en skilsmisse. På det personlige plan har ikke livet fart vel med gromgutten fra Simostranda. OLE EINAR BJØRNDALEN har hatt Årets Motgang med to livskriser med kort mellomrom.

ÅRETS GAMLING: Årets Gamling må vel være fotballprofessoren sjøl, EGIL DRILLO OLSEN. Han har greid å fått bra skikk på vårt A-landslag i fotball, ikke minst takket være at han kvittet seg med noen av nestorene og fikk inn en gjeng spillekåte unggutter som Håvard Nielsen, Valon Bersiha, Håvard Nordtveit, Joshua King for å nevne noen. Sterk prestasjon av "Drillo" som fortsatt kan mer enn de fleste.

ÅRETS TRISTESTE: Påståtte dopinganklager mot PETAR VUKICEVIC med full skittenkasting i media og den grufulle offentliggjøring av en familitragedie, er for meg helt klart Årets Tristeste. Ikke mer å si om det - enten han er skyldig eller ikke.

ÅRETS FOTBALLTRENER: Det er vanskelig å komme unna OLE GUNNAR SOLSKJÆR som ledet Molde til nok et seriegull. I tillegg slo de det tyske storlaget Stuttgart i to kamper i Europacupen. Ole Gunnar er en mann for fremtiden i internasjonal fotball som manager og trener. Han er Årets Fotballtrener.

Norges beste fotballtrener: Ole Gunnar Solskjær

ÅRETS FOTBALLPROFF: For meg er dette HÅVARD NORDTVEIT som spiller i Borrussia Mönchengladbach. Håvard har forlenget kontrakten med den tyske storklubben frem til 2016 og han har spilt så godt som alle lagets kamper. Flere ganger i høst har han blitt kåret til banens neste mot andre tyske storlag. Håvard er Årets Fotballproff.

ÅRETS FOTBALL-LAG: Håvard Nordtveit har vært en viktig brikke i U23 landslaget som kvalifiserte seg til EM etter glimrende spill mot store fotball-nasjoner. Molde kunne vært en het kandidat hadde de tatt Europacupen på alvor og fått etterlengtede resultater internasjonalt. Årets fotball-lag er derfor NORGES U-23-lag.

ÅRETS FOTBALL-FLOPP: Det kan ikke bli noen andre enn Henning Berg. Etter å ha kritisert Blackburn omtrent som evnesvake i kraft av sin jobb som TV2 ekspert, forandret han plutselig mening og fikk, utrolig nok, trenerjobben i Championship-klubben. Kanskje han skulle tatt seg sjøl mindre høytidelig og ledd  litt av seg litt under julebordet da han ble bedte om litt ablegøyer på scenen. Men den godeste Henning forlot både scenen, festen - og to dager senere klubben etter 57 dager i trenerstolen. Uten tvil:  Årets Fotballflopp er HENNING BERG. Og det uten konkurranse.

Han fikk sparken etter 57 dager i Balckburn, Henning Berg

ÅRETS VINTERIDRETTSUTØVER: Her er det fire kandidater: Marit Bjørgen, Tora Berger, Anders Bardal og Aksel Lund Svindal. Marit vant verdenscupen sammenlagt i langrenn og Aksel vant VM i kombinasjonen. Begge har vært storslagne denne høsten med fire seire hver seg i verdenscupen. Langrennsløperne hadde ikke noe stort mesterskap sist vinter. Det hadde derimot Tora Berger som tok tre gull under VM i skiskyting i Rupholding samtidig som hun har vært knallgod nå før nyttår og har stått frem som verdens nye skiskytterdronning etter Magdalena Neuner. Anders Bardal satte norsk hoppsport på kartet igjen da han vant verdenscupen sammenlagt, en utrolig sterk prestasjon. For meg står det mellom Anders Bardal og Tora Berger.

Men for meg veier tre gullmedaljer i et VM tyngst. TORA BERGER  er Årets Vinteridrettsutøver.

Tora Berger tok tre gull i VM i skiskyting i Rupholding og ble med det Årtes Vinteridrettsutøver.

ÅRETS STATUE:  Noen som er i tvil? JON ARNE RIISE

ÅRETS HJERNE: Han har vært modell, blitt intervjuet på de største talkshowene i USA og han er en av verdens mest kjente nordmenn for tiden. Å kalle det for idrett, gjør meg til en tviler,  men er idrett konsentrasjon og hjernevirksomhet, bør det ikke være noen tvil: MAGANUS CARLSEN, eller Sven Magnus Øen Carlsen som han heter, har for alltid tatt verden med storm. I London Chess Classics i høst slo han Garri Kasparovs offisielle ratingrekord gjennom alle tider og har nå rekorden med fantastiske 2861 Elo poeng. Av meg har han fått sin egen tittel: MAGNUS CARLSEN  er  Årets Hjerne

ÅRETS MEDIAHELT: I hele år har han vært stjerne i sin egen "dokusåpe" som sendes på TV2 nå på nyåret. Og i julenummeret av Se & Hør hadde han 12 sider speisalbilag hvor ukebladet feiret julaften sammen med familien Northug hjemme i Mosvik. Fortsatt prater han aller helst kun på pressekonferanser, men betales det godt nok, er alt mulig for Petter Northug. Verdens beste skiløper og sveriges mest populære nordmann, PETTER NORTHUG kåres hermed til Årets Mediahelt.

ÅRETS KREATØR: Han gikk gråtende fra rostadion i London i sommer og var særdeles usikker på sin egen fremtid. Å få familiekabalen og økonomien til å gå i hop for videre satsing, krever kreative evner. Svaret ble truser! Nå kan du ikle deg Tufte-trusa og dermed hjelpe til å finansiere en av våre største idrettshelter gjennom tidene sin videre satsing: Årets Kreatør er uten tvil OLAF TUFTE.

Årets mest kreative idrettsutøver er olaf Tufte som har begynt å selge egne truser.

ÅRETS DÅRLIGSTE: De har irritert seg grenseløst over supersmørningen Gallium, et produkt de så gjerne skulle hatt sjøl. Uten å blunke tok Swix æren for Therese Johaugs superski under VM i Holmenkollen i 2011 under en lang reportasje i Dagens Næringsliv. I virkeligheten kan det dokumenteres at Thereses ski var smurt med Gallium. SWIX kåres derfor til Årets Dårligste.

Mange vil sikkert savne det Norske Håndball-landslaget for kvinner, men å bli slått av en nasjon som Montenegro i finalen, er såpass skuffende at vi MÅ forlange mer av dette laget. Og man kunne sikkert finne kategorier for Steffen Kjærgaard som skriftet for norsk presse, men jeg lar den ballen ligge.

Uansett: Kommentarer mottas med takk og jeg ønsker alle mine lesere et Godt Nytt År i 2013.  Så "leses" vi vel neste år! Fest med måte!

 

 

 

 

 

 

Målet er å drite ut Idar Vollevik

VG-nett skriver på E-24 at Idar Vollviks Ludo Store tar dobbel pris for disse Bieber tannbørstene i forhold til hva de koster i utlandet. Dette anser jeg som kreativ næringslivsjournalistikk. Jeg vil herved informere VGs journalist om at det meste er billigere i utlandet. Ehh, kremt...

Vollviks Ludo Store selger Bieber tannbørster til dobbel pris, men faktum er jo at alt er over dobbelt så dyrt...

Jeg bor i Tyskland. Har akkurat vært en tur i Norge og skulle en tur i butikken hjemme. Først var jeg på Bunnpris på Roa samt på Rema i Hønefoss. 1500 kroner i handling gikk på et blunk. Jeg betalte pinadø over 15 kroner for en liter med melk...

Hvis noen er i tvil: Norge er et dyrt land å bo i.Det er IKKE unormalt at alt er stort sett over dobelt så dyrt  i Norge. Det kommer av frakt fra utlandet samt høyere skatter og avgifter i tillegg til at driftsutgiftene for næringsdrift er mye høyere enn i andre land. For meg er det en selvfølge at tannbørstene i Ludo Store koster mer enn på ebay og andre utenlandske nettesteder. Skal man angripe dette, må man angripe hele det norske systemet. Har Vollvik fått dette oppslaget fordi han er kjendis?

I dag har jeg handlet i den lokale butikken her hvor jeg bor i Tyskland. Den heter Kaufland og er en butikk som er i den øvre skalaen rent prismessig. La meg fortelle hva jeg handlet:

  • 2 pakninger med egg, tilsammen 20 stk
  • 1 stk brød
  • 4 ltr. melk
  • 1 Letta smør 500 gr
  • 4 pakker med bacon
  • 1 gulost
  • 2 pakker med skinke pålegg
  • 1 pakke med salami
  • 6 stk youghurt
  • 6 stk rundstykker
  • 1 glass med sylteagurker
  • 1 stk boks med smøreost, Exquisa Fitline

147 KRONER: Dette kom på tilsammen 19.82 Euro eller omlag NOK 147 kroner. Hadde jeg gått i noen av de andre lavpris-butikken her nede, kunne jeg sikkert spart et par -tre Euro, Hva dette hadde kostet i Norge? I alle fall det dobbelte hvis ikke det tredobbelte. Og hvis noen tror at kvaliteten og utvalget i Norge er så mye bedre, glem tanken. Her i Tyskland er utvalget betydelig bedre og kvaliteten høyere enn på mesteparten av det som selges av mat i Norge. -Nei, sier du. -Deg om det, sier jeg. Men dette gjenspeiler seg i Frankrike, Italia, Østerrike, Slovenia, Polen, Tsjekkia for å nevne noen Europeiske land. Beklager Norge, men i matveien er vi ikke konger på haugen. Kun på fisk vil jeg vel påstå at vi er det.

BLANDER: Derfor er jeg litt usikker på undertonen i saken om Idar Vollviks på E24/VG-nett. Mange journalister blander nyhets og kommentarjournalistikk bevisst eller ubevisst. De forteller fakta - og forteller hvor rett/galt det er samtidig. Mange saker har derfor en undertone av moral i det påståtte faktum. Det kan være forskjellige måter å se saken om Vollviks Bieber-tannbørster på:

  1. Journalisten har ikke fått med seg at alt er stort sett billigere i utlandet.
  2. Saken handler enkelt og greit om at Vollviks produkter koster dobbelt så mye fra hans nettbutikk som i utlandet .
  3. Saken prøver å fremstille Vollvik og Ludo Store som griske og at dette er et sted man i alle fall ikke trenger å handle.

GRISK: Selv velger jeg å lese saken i lys av påstand nummer tre, at Vollviks Ludo Store er griske og dyre, underforstått: Der må dere ikke handle folkens. Hold dere langt unna. Sakens undertone er av den moraliserende arten.

Utifra de opplysninger jeg har kommet med i denne saken, overlater jeg dere lesere til å tenke sjøl. Men det synes for meg som om vesentlige faktaopplysninger som gjelder priser i utlandet KAN være utelatt i VGs omtale. Ehe, kremt...

Jeg gleder meg derfor villt til sakene om at BMW selger biler til tredobbel pris i Norge, at Tine flår oss med dyre melkepriser og at denne helvetes geitosten ødelegger familiøkonomien i Norge mens den pinadø ikke er å få tak i engang i Sverige.

POPULÆR DUST? Idar Vollvik har hatt en merkelig populæritetskurve i norsk journalistikk. Først ble han hyllet som et forretningsgeni. Så ble han mobbet for å være direkte dum og naiv. Nå blir han fulgt med argusøyne og skal ikke bevege så mye som en lillefinger før han får omtale. Og fortsatt så skriver man som om han er både dum og naiv og merkelig og idiotisk og slu og grisk og dust og jeg vet ikke hva. Er han virkelig det?

Men en ting er sikkert. Å reise seg uten kamp fra min egen stand, pressen, skal han i alle fall ikke få lov til.

BER OM DET? Mulig han ber om det sjøl. Han er en luring rent markedsmessig. Mannen har vel omtrent aldri brukt så mye som er krone på en annonse for noen av produktene sine, kun alternativ og tildels billig markedsføring. Nå er han kongen av Facebook og Ludo Store ruler....

STIKKER SEG FREM: Folk som stikker frem hodet må forvente å få en snøball i fleisen, men jeg er veldig usikker på om han burde fremtsilles som dum, naiv og grisk. Bare litt slu kanskje - som til tross for alt får rimelig mye gratisreklame.

LEDD MEG IHJEL: Søren heller. Jeg hadde ledd meg ihjel hvis han hadde blitt steinrik, kjøpt seg verdens største yacht, blitt multimilliardær etter aksjespekulasjon, kjøpt opp Manchester United og at Ludo Store ble verdens største nettbutikk mens han hadde tatt hele Asia som telefonkonge. Mye heller det enn at alle de hånlige, ekle, misunnelige baksnakkerne kunne kost seg og sagt: "Hva var det jeg sa. han får ikke til noen den dusten der"

Sorry: det er bare sånn jeg er....

Og her er VG-saken:

Vollvik grisk

Petar Vukicevic er en død mann

En foreldet sak. Ingen håndfaste beviser. Leger som tøyler taushetsplikten. Ingen lov overtrådt. Sinte eks-koner som forråder sin mann. En familitragedie hvor barn må forbanne mor men hylle far. Livredde idrettsledere. Moralske sportskommentatorer. Og sannsynligvis en Petar Vucicevic som LIKEVEL har fått hele fremtiden sin ødelagt og er lagt død. Finnes det noen som helst form for rettferdighet i dette her?

Dette reiser flere viktige og  prinsipielle spørsmål. Hvor stor og hvor langt går pressens makt? Hvor tøffe er norske idrettsledere når de står ovenfor helsider som kritiserer deres moral? Når dommen er falt, og hvis Vukicevis ikke blir dømt, vil det komme noen unnskyldning fra de som dømte? Er denne saken rett og slett blodig urettferdig og en storm i et vannglass som uten grunn har tatt fra en mann æren og fremtiden?

FORELDET: Saken er, rent juridisk sett foreldet. I jussen finnes det regler for slikt. Man kan verken ta opp saken eller dømme rett og slett fordi den er for gammel. Vi snakker jo ikke om drap her., kun om karakterdrap…

Men pressen har ikke slike regler å forholde seg til. De kan dømme, forbanne og ødelegge menneskers liv. Man har lite å stille opp med når journalistene har kvesset blyanten – eller rengjort tastaturet.

INGEN BEVIS: Slik saken står i dag, finnes det ikke noen form for bevis på at det har blitt brukt doping i Petar Vukicevic sine treningsrupper. Påstandene bygger kun på indisier:

To stykker for å være mer presis:

  1. Mailene han har etter sigende sendt til Slovenia til Dr Srdjan Djordevic
  2. En samtale han har hatt med en av sine utøvere for over ti år siden.

Petar Vukicevic sier at mailene er forfalsket og at utøveren lyver. Det sterkeste argumentet for at det er slik, er motivet bak påstandene mot Vukicevic.

Hans eks-kone,, Turid Syfteland,  KAN ha hatt et hevnmotiv. Det er hevet over enhver tvil om at begge hennes barn begge valgte pappa etter en meget opprivende skillsmisse. Motivet KAN rent praktisk sett ført til at hun ha forfalsket innholdet i disse mailene. Hun har både utdannelse, språkkyndighet samt intelligens til å kunne klare det. Videre kan ikke mailene og deres ektehet spores på noen server eller i databasen hos eksiterende computere.

Det blir derfor påstand mot påstand. I norsk juss er det en hovedregel om at tvilen skal komme tiltalte til gode. I mine øyne er det derfor grunnlag for å si at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved mailenes ektehet.  Derfor er nødvendig tvil sådd i tilstrekkelig mengde at man rent juridisk sett har vanskeligheter for å dømme Vukicevic selv om mailene ikke var foreldet.

En utøver som tidligere har blitt trent av Vukicevic har antydet snakk om doping. I følge utøvere jeg har snakket med – og som jeg kjenner godt – er denne utøveren, Einar Inge Aasen,  omstridt i miljøet som en person med mye meninger og liten redsel for å ta en konflikt. Det er lett å forstå at kjemien med Petar Vukicevic således ikke har vært av den beste og at man her KAN se et motiv for å skade sin gamle trener. Jeg sier ikke at så har skjedd, men motiv er i alle saker interessant å legge til grunn for handlinger. Og stiller man spørsmål ved motivet, reiser det rimelig tvil.

BARNA: Samtidig har hans to barn gått sterkt ut mot sin egen mor som er hovedkilden til påstandene. De brukte følgende formulering:

”Vi vet hva vår mor er i stand til…”

Jeg vet sannelig ikke om dette bygger opp under Turid Syftelands troverdighet.

40 PERSONER: Over 40 personer har vært innkalt til møter i Dopingutvalget. Mange av disse er tidligere utøvere under Petar Vukicevic sin ledelse. Samtlige kan, etter de vi så langt erfarer, bevitne at de aldri har verken snakket om, blitt rådet til – eller hatt noen befatning med doping under Vukicevic sin ledelse.

Doktor Srdjan Djordevic i Slovenia holder også fast ved at dette ikke er noen sak. Han sier også at mailene er falske. Det skal legges til at den samme mannen har vært omtalt i tidligere dopinaffærer og at han er en omstridt mann i idrettskretser.

I løpet av en lang trenerkarriere har heller ingen utøvere som er trent av Vukicevic blitt tatt for bruk av ulovelige midler. Norges Friidrettsforbund har også på eget initiativ sjekket grundig i saken uten å finne noe over en periode på 15 år.

Visst har Petar Vukicevic vært hos en lege i Drøbak med sine utøvere for å teste hormonnivåer i kroppen, noe som korrespnderer med innhold i mailene. Men både legen – og etter hvert utøveren dette gjelder, bekrefter at nivåene var normale. At legen, uten å snakke med pasienten, går ut i media og forteller om dette, er etter min mening et grovt brudd på taushetsplikten.

IDRETTENS EGNE LOVER: Vi har gang på gang sett at idrettens egne ”domstoler” dømmer utøvere betydelig strengere og på adskillig dårligere bevisbyrde enn i det vanlige sivile rettsvesen. Jeg synes det er rart at man ikke setter idrettsutøvernes rettssikkerhet høyere. Imidlertid ser det ut til at idrettens valgte ledere føyer seg for det enorme presset de blir utsatt for av journalister og kommentatorer. Jeg er redd for at det har blitt begått mange ”justismord” i idrettens egne organisasjoner de siste årene.

Grunnen er enkel. Rent idrettspolitisk kan det få katastrofale følger for idrettsorganisasjonene å tape en sak. På veien ofrer de liv, familier og bruker altfor ofte alle knep for å holde på sine påstander. Så kan man stille spørsmålet. Hva er mest umoralskt? De som doper seg eller idrettsforbundet som i saker hvor det er overveiende sansynlig at utøveren er uskyldig, likevel kjører på med det de har uten å ta menneskelige hensyn. Dette er en side av saken som altfor skjelden kommer frem i media. Selv om en prøve er positiv er det nemlig ikke synonymt med at utøveren har dopet seg.

Jeg har ved flere anledninger vist til saken om Norske Vicente Modahl og hans kone Diane som feilaktig ble beskyldt for å ha dopet seg. Hun ble etter hvert frikjent etter at de kunne bevise at urinprøven hadde stått i solen i 50 varmegrader i et laboratorium i Spania før den ble analysert. De ofret alt de hadde for å bli frikjent, men den fordømmelsen, motarbeidingen av egen organisasjon og den kulden de følte, var nok til å drepe et menneske. Heldigvis kom familien Modahl i Manchester fra det på en anstendig måte, men de måtte vandre gjennom helvete kun med egen beskyttelse. Ingen stilte opp for de og advokathonorarene ble enorme. Ikke et pund har de fått i erstatning, men hadde de ikke gjort det, hadde Diane og Vicente Modahl vært stemplet for livet. Skal det være slik? Svaret er enkelt: NEI!!!

SAMFUNNSANSVAR: På den ene siden er det viktig at den fjerde statsmakt, pressen, som jeg også er en meget aktiv del av, tar sitt samfunnsansvar. Men jeg føler det både feil og direkte patetisk når man fra pressens hold opptrer som moralens vokter uten at man med sikkerhet kan fastslå fakta i saker. Med en direkte nedlatende holdning til journalistkollegaer som IKKE er enig i moralistenes slutninger, føler jeg at noen av enkelte pressefolks holdninger KAN bli en fare for menneskers liv hvis man ikke blir mer oppmerksom på egen makt og påvirkning.

PRESSEN: Spesielt en sak har opprørt meg det siste året. Det er saken mot Erik Tysse. For å si det enkelt: Noen av verdens fremste eksperter på doping, har med sin ære forsvart Tysse. Dette er mennesker som tidligere har vært med å avsløre dopere som det aldri har vært reist noen tvil rundt juksingen til. I Tysse sin sak var derimot beviset på at Erik hadde jukset etter hvert så svakt at han aldri burde vært dømt. Likevel ser vi at Dagbladets kommentator, Esten O Sæther,  bruker enhver anledning til å rakke ned på Tysse uten i det hele tatt å se alle motargumentene og nyansene.

Det samme ser vi nå i saken mot Petar Vukicevic. Bombesikre uttalelser fra Sæther som ikke tar hensyn til de fakta som foreligger i saken. Alt er basert på et video-opptak for et år siden samt på mailer man ikke kan stadfeste ekteheten av og som meget vel kan være juks og fanteri. Da kollega Bertil Valderhaug i Aftenposten så saken objektivt og nøkternt, blir han regelrett mobbet av Dagbladets kommentator og uthengt som mindre begavet.

Hva hadde Sæther sagt hvis noen av de som blir uthengt hadde tatt livet av seg? Hadde moralen fortsatt vært satt i høysetet? Det psykiske presset disse personene har vært utsatt for, og de karakteristikkene de har blitt farget med, er på høyde med massemorderen Anders Behring Breivik.  Alle bør vel forstå at en stakkars friidrettstrener som kan ha forhørt seg om doping i Serbia og et udokumentert sak rundt en kappgjenger fra Vestlandet, ikke bør omfattes med de samme krigstyper. Eller er det jeg som er dum?

På en annen side viser dette idrettens betydning i samfunnet vårt.  Idretten har forandret seg til en verdensomspennende kommersiell forretning med masse penger involvert. Og der det er penger, er det alltid juks, bedrag og korrupsjon. Idretten må passes på, men den må omfattes av de samme regler og normer som ellers i samfunnet og de involverte må ha samme rettssikkerhet. Her MÅ pressen kjenne sitt ansvar,

SOM FORTJENT? Når det gjelder Peter Vukicevic, kan det jo hende at han får som fortjent. Han er en mann som ikke har en særnorsk måte å gå frem på. Jeg har selv vært i konflikt med den godeste Petar. Når jeg jobbet som kommentator i Eurosport, var friidrett min hovedidrett. Jeg hevdet at hans datter, Christina, ikke hadde nok fartsgrunnlag for å bli av verdens aller beste hekkløpere. Det tok ikke lang tid før jeg hadde pappa Petar på tråden. Sjelden har jeg blitt skjelt ut som udugelig på en verre måte. Han var nedlatende, uhøflig og arrogant. Jeg kan lett forstå at mange gjerne vil gi han en på trynet. Nå har han fått det. Selv om han neppe blir dømt på et juridisk grunnlag.

EN DØD MANN: Petar Vukicevic er en død mann i norsk idrett. Ingen tør ha noe med han å gjøre. Han har blitt en idrettsinvalid i sitt eget yrke – til tross for at han både psykisk og fysisk er i bedre helsemessig tilstand enn 95% av yrkesaktive folk på hans eget alder. Og hvilke firmaer vil ansette han i en vanlig jobb? Selv friidrettsforbundet ville ikke lenger ha han i jobb. Dette er en tragisk og trist sak på alle måter for alle involverte enten det dreier seg om Petar Vukicevic, Turid Syfteland, deres to barn, norsk idrett og norsk presse.

Men jeg synes at saken har fått for store dimensjoner, at den har vært for dømmende før dommen – og at den til tider har vært urettferdig.  Det er lett å være mot Vukicevic – og veldig vanskelig å forsvare han. Det er visstnok umoralsk.... For å si det enkelt: Er han en jukser, skal han tas og dømmes. Er han det ikke, har han aldri fortjent det som nå skjer.  God jul!

Mamman min døde i går...

Jeg kjenner fortsatt de rue arbeidsfingrene som klør meg lett på ryggen.  Det hadde hun alltid gjort helt til jeg var et halvt århundre. For to år siden klarte hun ikke lenger å klø meg på ryggen. Den vidunderlige, sterke, aktive, humoristiske kvinnen måtte på gamlehjem. Hun ble rammet av Parkinson,  havnet i rullestol, mistet taleevnen, men ikke hjernekapasiteten. I går kveld, på en hvilken som helst mandag, døde hun. Min mamma, min elskede mamma. Herregud hvor jeg savner henne…

Min mor, Ruth "Smårre" Evensen og min datter, Julia Helena Berg-Evensen for bare noen få uker siden...

Jeg har grått i hele natt. Strigrått  Det gjør så vondt. Voksne menn har lov til å gråte. Det er tøfft å gråte. Det betyr at vi har følelser, at vi bryr oss…

Jeg har vært så utrolig heldig. Min mamma og pappa ga meg all den kjærligheten et barn kan ønske seg. Det var trygt. Det var godt, Og det var varmt. Mamma ville ikke begynne å jobbe før jeg var klar for videregående skole. Jeg skulle ikke komme hjem til et tomt hus. Det var ikke aktuelt. Det var derfor tøft å klare seg på pappas lønning. Å jobbe i postverket på 60 og 70-tallet ga ingen millioninntekt. Ingen sløsing. Igjen overflod av penger. Men det var trygt, godt og kjærlig. Akkurat nå tenker jeg på de barna som går inn i jula med angst og vonde følelser. I min verden var det motsatt.  Jeg gledet meg til jul – slik som barn skal gjøre. Jeg har vært heldig.

MINNER: Alle minnene strømmer på her jeg sitter. Det er på en måte godt å skrive om det. Ferieturene, oppofrelsen, kjærligheten, omtanken, latteren, humoren, stoltheten over sønnen som ble brukbar i idrett, over journalistjobben i TV. Og etter hvert kom kanskje det mamma ble mest stolt over  når det gjelder meg. Julia. Min datter som fylte syv forrige uke.  Hun ble fort mammas øyesten – og motsatt.

-Åssen går det med ungen”, sa hun alltid når jeg besøkte henne og Julia ikke var med. ”Ungen” var hun alltid bekymret over.  Jeg  skjønte fort at jeg på en måte plutselig var satt litt til siden. Det var en del av oppdragelsen jeg fikk det. De yngste først. Nå var det ”ungen” det dreide seg om. Formaningen om at jeg måtte bli en god pappa var sterk og klare. –Slapp av mamma, jeg har gått en god skole, sa jeg alltid.

PÅ LÅN: Vi mennesker har fått hverandre på lån. Jeg fikk låne mamma i over et halvt århundre. De som er her i dag, er kanskje ikke her  i morgen. Å leve er ingen selvfølgelighet. Å elske er ingen selvfølge. Å bli elsket er ingen selvfølge.  Vi er ikke flinke nok til å sette pris på de som er her i dag, som vi får lov til å være glade i – og som er glade i oss.

Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg alltid har satt utrolig pris på mine foreldre. Pappa døde for 14 år siden. Bedre pappa kunne jeg ikke ønsket meg. Nå er mamma død. To solide vegger i livet mitt er borte. For alltid. Men en vegg står igjen. Julia! Hvis der finnes en Gud, er jeg så utrolig takknemlig for at JEG har fått lov til å bli pappa.

NATURLIG: Når eldre mennesker dør, er det naturlig, forståelig men trist. Når barn dør, er det ubegripelig. I kveld er Julia alt jeg har tilbake her i livet. Det er en merkelig tanke – og en tanke som gjør meg redd. Også hun har jeg bare på lån…

Jeg var på jobb i Slovenia sist uke da skytetragedien rammet i Connecticut i USA. Jeg kjente smerten langt inn i sjelen. Tenk om det hadde vært min datter? Tenk om hun hadde vært en av de som opplevde de forferdelige minuttene inne i det klasserommet? Hva hadde jeg gjort? Hvordan ville jeg ta taklet det?  Svaret er enkelt: Særdeles dårlig. Det er ingenting normalt over at en gal mann dreper barn på seks-syv år med kaldt blod. I slike situasjoner blir troen på en Gud vanskelig. Å finne en religiøs forklaring umulig. Å finne trøst i noe som helst i håpløsheten, er en tanke som jeg ikke engang vil vurdere.

Bildene har brent seg inn i minnet: Tapre foreldrene som står der i sjokk, vantro og sterk sorg med det største tapet man kan ha som mamma eller pappa: Å miste sitt eget barn. Jeg så det samme som en av de første journalistene på plass under Utøya-massakren i fjor også.

SISTE GJENLEVENDE: Min mor har sett folk komme - og folk gå. Hun var siste gjenlevende av i alt 12 søsken, seks gutter, seks jenter. Hun har sett at de har gått bort, en etter en, også sin egen kjære ektemann og min pappa. Hun har følt sorgen, hun har følt lengsel, men hun har likevel stått oppreist. I går kveld var det din tur, mamma. Et langt liv ebbet ut. Plutselig ble kroppen din bare stille. Glimtet i øyet var borte. Ingen puls. Ingen pust..

Jeg regner med at Gud har plass for sånne som deg. Snille, oppofrende, omsorgsfulle  og stappfulle av kjærlighet for egne barn og familie. At det er sånne som deg han samler på - ikke bare de som leser den tykke boken og lever etter den. Når det kommer til stykket, er det vel handlingen som teller, ikke ordene. Kjære Gud, kan jeg stole på det? Jeg synes nemlig ikke at du er så rettferdig bestandig. Kunne ikke disse smårollingene i Connecticut få lov til å oppleve livet da…

Jeg la det ut på Facebook at mamma var død. Jeg fikk så utrolig mange kondolanse-hilsninger. Fra hjertet mitt kan jeg si at det varmet. Det var så godt å lese. En veldig god venn av meg skrev det på denne måten:  ”Kondolerer Lasse. Verden mista ei bra dame i dag”

Til dere som leser dette. Ta litt ekstra vare på hverandre i jula – og ta vare på øyeblikkene. Og til min mamma:

Du skal vite at jeg savner deg, At du for alltid vil være i mitt hjerte – og at du ikke vil bli glemt. Vi sees igjen. Jeg lyser fred over ditt minne!

Miss prøvde å smugle inn hund

Dette er historien om Miss Norway som takker hunden sin for at hun ble med i konkurransen og at hun nå er i Las Vegas for å kjempe om Miss World-tittelen. Hun hadde nemlig tatt med hunden sin på ferie til Marocco og da hun kom tilbake til Gardermoen hadde jo Matilsynet "glemt å fortelle henne" at hunden jo måtte være rabies-vaksinert med blodprøve.

Dermed ble hunden hennes tatt fra henne og sikkert satt rett i ”karantene-fengsel”. Fordi hun var så lei seg, fant manageren hennes ut at han måtte melde henne på i Miss Norway for at hun skulle få noe annet å tenke på.......  Snufs, snufs! -Hele verden ble som et stort, sort hull, sier Missen.

STRENGE REGLER: Historien er sakset fra Dagbladet.no. Jeg spør: Hvorfor skulle hunden være med på ferie til Marocco når hun ikke engang visste reglene for inn og utførsel av dyr? Marocco er utenfor EU og reglene for import av dyr utenfra EU er betydelig strengere enn hvis du tar med hunden inn til Norge fra et EU-land. Mens man før måtte ha to sprøyter med antistoffer mot rabies, vente fire måneder, for så å ta blodprøve for å finne ut om nivået av antistoffer var høyt nok, er det nå nok med en sprøyte. Tre uker etter sprøyten er satt, er det fri innreise - hvis du er innenfor EU vel og merke. I tillegg må man ha en orm-tablett som må være tatt minimum 10 dager før du kommer inn i landet.

Men her hevder Miss Norway, Sara Nicole Andersen(20), at Mattilsynet ikke informerte henne om dette. Joda: De burde selvfølgelig ringt henne – eller sendt henne epost, eller kanskje lagt ut en Twitter om at HUN måtte jo vaksinere hunden sin etter foreskrevne regler samt ta denne fordømte blodprøven. Faen ta dem!

DUMSKAP OG PLATT: Min kommentar: Ikke bare er dette dumskap fra ende til annen men så platt journalistikk fra Dagbladets side at det grenser til håpløshet. Tittel burde vårt:

"Miss Norway prøvde å smugle inn hund fra utlandet"

Å si at Mattilsynet hadde glemt å fortelle henne om reglene, er det dummeste jeg har hørt på lenge. Mattilsynet forteller ikke eventyr. Du står selv ansvarlig for å innhente informasjon når du skal frakte dyr over landegrensene.

At reporteren i Dagbladet lager en historie basert på denne naive fortellingen, er kanskje det største eventyret her. Artikkelen ser ut som om den er hentet ut fra en skoleavis på ungdomsskolen.

MISS PÅ TV: Jeg var for øvrig i Frankrike sist uke. Der var det ”Miss France” på TV. Gigantisk flott dekor, masse mennesker i salen, men herregud så kjedelig. De hadde hostet frem en siklende programleder fra gamlehjemmet og selve programmet holdt på i nesten fire timer. Da hadde både mer, og selvfølgelig mindre grasiøse jenter, 90 prosent av dem med langt sort eller brunt hår, i samstemt koreografi for giraffer, gjort sitt beste for å overbevise et dommerpanel som slettes ikke så ut til å være spesielt komfortable i rollen.

Som TV-konsept har tiden stått stille for internasjonale Missekonkurranser – noe også tidligere misse-general Geir Hamnes og norske TV-stasjoner har forstått for lenge siden. Mulig Norge har kommet langt i TV-utviklingen – eller at landets menn ikke lenger setter pris på vakre kvinner(jenter), men samme kan det være. Vi går ikke glipp av så veldig mye.

Vår egen Miss, Sara Nicole Andersen, som kjemper om den gjeve tittelen i Las Vegas, koser seg visstnok veldig sammen med alle de andre med samme lange hår, brunt eller sort. Vi får håpe på at hunden hennes koser seg like mye i karantene uansett hårfarge.

 

 

Skiforbundet alene om skirevolusjon

Skiforbundets hemmelige våpen opp mot VM i nordiske grener i Val Di Fiemme kan være en ny skisåle. I følge den japanske produsenten Gallium, er sålen betydelig raskere enn de fleste andre skisåler og gir en gli som er opp mot en (1%) prosent bedre, dvs en innsparing på opp mot minuttet for kvinner på 30 km. Norges skiforbund er de eneste i verden som har denne skisålen.

-Ja vi har den skisålen for testing, sier Norges Skiforbund. Og mer vil de ikke si. Gallium er produsert av et japanske storkonsern som har masse penger i ryggen. De fikk opp et glider-produkt som danket alt annet i verden for tre år siden. I VM på ski i Holmenkollen i 2011 hadde nordmennene ekstremt gode ski mens svensker og andre klaget over smørerne sine. Etter det jeg erfarer, hadde nordmennene opparbeidet seg enorm kompetanse når det gjaldt bruk av Gallium og hadde produktet ekslusivt i første del av mesterskapet. Det ga suksess. Og nå er de på gang igjen, denne gang både med versjon to av den etter hvert så velkjente smørningen samt  en helt ny skisåle, dvs underlaget på en ski.

Gallium ble utviklet av japanerne sammen med nå avdøde Inge Bråthen og importør til Europa, Frank Evertsen. De har også bistått japanerne i utviklingen av den nye skisålen som så langt viser kjemperesultater.

-Skiforbundet har hatt veldig gode tester med den nye sålen, sier Evertsen. Norges Skiforbund avstår fra å kommentere akkurat dette. Derfor har jeg gjort min egen test for å se om det stemmer.

Uten at de visste hva slags ski de skulle gå på, fikk jeg tidligere toppløper og landslasgtrener, Pål Gunnar Mikkelseplass samt tidligere toppløper, nå forsker ved Folkehelsa, Ine Wigernæs, til å teste ut fire par ski. To par var på vanlig såle, to par var med den nye Gallium-sålen, det ene paret med høy andel av Gallium, den andre sålen med litt mindre. Og for å presisere: Dette er som en fast bestandel i sålen uten at den noen gang vil minke. Det er altså ikke smørningen Gallium vi her ser i bruk. SE VIDEO:

http://www.youtube.com/watch?v=-nQhsqY-R0o&feature=plcp

Testen var uten tvil positiv i forhold til de vanlige sålene som brukes i dag. Den ene skien med den nye sålen var sågar to prosent(2%) bedre enn den tradisjonelle sålen. Både Mikkelsplass og Wigernæs måtte innrømme at dette var spennende produkter.

-Dette er et produkt som gir ekstra store utslag på fører rundt null grader. Det vil være en revolusjon ikke bare for langrenn, men for alpint, hopp, snowboard og andre også, sier Frank Evertsen i Gallium.

Norges Skiforbund,  med sin enorme og etter hvert så velkjente smørebuss, har eget utstyr for å legge sålene på hvilken som helst skimerke, det være seg Rossignol, Madshus, Fischer, Atomic etc. Etter de vi erfarer har de i testperioden hatt problemer med bobler når de har lagt det på, men dette bør de nå ha løst. Uten at noen vet det, kan norske løpere allerede ha brukt den nye vidundersålen i konkurranser. Eller så venter de med å bruke den til VM i februar i Val Di Fiemme. Spørsmålet er bare om Norges Skiforbund kan sitte på sålen lenge nok til at det blir en fordel. Galliums importør er nemlig ikke spesielt blid på Skiforbundet etter at de har latt Swix få uttale seg fritt men på falskt grunnlag. De har truet med å trekke seg fra hele samarbeidet og al konkurrentene få fordelen.

Skiforbundets sponsor, Swix, har nemlig ikke likt at en liten konkurrent har tråkket dem på tærne. Det har irritert dem grenseløst at Gallium fikk mye av æren for suksessen i Holmenkollen. I reklame sier Swix at de står blant annet bak Therese Johaug sin suksess på 30 kilometeren i VM i Holmenkollen. I følge de opplysninger jeg sitter med blant annet fra data i Skiforbundets egen smøredatabase samt skriftlige bekreftelser fra smøresjef, Knut Nystad, stemmer ikke dette. Johaug brukte Gallium og IKKE Swix sitt nye gleder-produkt i VM. Swix sitt nye produkt, som de har lansert i år, er basert på samme prinsippet som Gallium men den kjemiske sammensettingen er forskjellig.

Jeg synes det er merkelig, ja på grensen til simpel markedsføring, hvis Swix bruker sitt maktapparat til å spre falske opplysninger for å skade en konkurrent. Blant annet har de fått helsider i en norsk næringslivsavis som skriver mye sport – og hvor de uanfektet får lov til å hevde sin suverenitet og ta æren for Johaugs kollen triumf. For å si det rett ut: Dette bør Swix holde seg for gode til og eierne bør kikke litt ned i systemet og gi refs.

Kvinnfolk kan ikke kjøre bil!

FRANKRIKE: Jeg er i Val D `Isere i Frankrike i helga. Er her sammen med den franske og sveitsiske sossen. Pluss et par andre rikfolk fra andre land som ikke kan norsk engang. For en enkel sjel fra Hadeland(jeg), er dette selvfølgelig veldig stort – og dyrt.  Men turen hit har vært et snødekt, langstrakt og særdeles begivenhetsrikt eventyr – sammen med franske og sveitsiske kvinnfolk. Ja, ja, sånn går no dagan!

 

Det har vært snøstorm i Frankrike og Sveits med masse ulykker og utforkjøringer. Her fra gatene i Val DÌsere hvor det er alpin verdenscup for menn i helga

70 mil i bil på 17 timer! Det er fasiten. Skulle jo nesten tro jeg kjørte bil på smale Vestlandsveier. Sannheten er derimot at snøstormen tok meg igjen i Sveits og da var eventyret i gang. Snø på veien her nede betyr panikk, angst og depresjon. Stakkars folk! De kan jo ingenting. Jeg er så glad jeg er norsk!

 

KVINNFOLK: Det lå biler i grøfta på hver ti meter. Seriøst. Hver tiende meter i flere titalls mil. Og alle sjåfører bak rattet på grøftebilene var kvinner! Jeg lyver ikke. De klarer pinadø ikke kjøre bil disse damene. Parret med eldre menn i hatt, gikk det i 30 km i timen. Ikke noe rart at jeg brukte 17 timer!!! Min heterofile legning til tross. I går hatet jeg de formfulle!

 

Nå skal det legges til at dette spontane og kortsiktige hatet kun gjelder sveitsiske og franske kvinner. Det gjelder ikke de norske barmfagre. Neida. Det gjør det ikke… De er verdens beste sjåfører. Jepp! De slår oss menn ned i støvla når de får tak i et ratt. Det er derfor at rallysporten og formel 1 oversvømmes av kvinnelige førere som Petra Solberg, Fru Østberg, Michaela Schumacher og vår gamle stjerne Martina Schanke. Men nok om det…

 

Derfor bestemte sveitsiske og franske myndigheter at det var tid for å vri tenningsnøkkelen om på nedrustede brøytebiler - og få fart på folk med flere bokstaver i førerkortet. Huttetu!

 

BLÅLYS: Det ble et særdeles fargerikt skue kan jeg fortelle dere! Det er nemlig slik at alle brøytebiler i Sveits og Frankrike bruker blålys. Ja, det er sant. Det blinka i alle retninger så en stakkars Hadlending som meg fikk nesten hjerteinfarkt. Jeg var rett og slett usikker på om lensmannen i Jevnaker hadde funnet meg her nede også. Men neida. Det var kun store biler med plog foran  - i alle retninger.  Tro meg: det blåe discolyset hadde vært nok til å knekke selvtilliten til enhver norsk politi og brannmann når de innerst inne visste at mannen bak rattet i brøytebilen ikke hadde noen form for myndighet. Det var da jeg priste øvrigheta, så oppover mot Mt. Blanc og takket han litt høyere opp for at jeg kun var journalist.

 

FEIGT: Men det fortsatte å lave ned. Og overalt langs veien sto det blinkende lystavler med innskrift om at vi måtte bruke kjetting. På fransk, ja vel, men jeg er ikke dum…. Jeg er jo tross alt en verdensborger! Jeg lo for meg sjøl. Kjetting? Kjetting er feigt. Sånt bruker vi ikke i Norge. Basta. Vi bruker piggfrie vinterdekk.

 

I den siste byen før oppstigningen til Val DÍsere var det politikontroll. Kjettingpolitikontroll! Tåpelig. De metallgreiene er det visstnok påbudt å ha i bilen her nede. Hørt sånt tull! De vinket alle bilene foran meg videre, dere vet, de bilene som det låt så metallisk av dekkene til. Lydforurensning har dem ikke forbudt. Det er lov. Jaddda.

 

Så kom de til meg. Gjett hva som skjedde?

 

ANGREP DET BESTE FORSVAR: Jo. Jeg ble også vinket. Inn til siden. ”Makan til frekkhet”, tenkte jeg. En litt skjeggete mann fra ”Gendarmeriet – eller ”polti” som det heter på Hadeland, så strengt på meg. Jeg åpnet bilvinduet og sa - før han fikk sagt noenting selvfølgelig. Taktikken var klar allerede etter første kjetting. Angrep er det beste forsvar:

 

” Du ju spik englisj?”

Dette er selvfølgelig det dummeste og samtidig det mest geniale spørsmålet du kan stille til en fransk politimann.  Selvfølgelig kan han ikke engelsk!  Jeg så usikkerheten i øynene hans. Blikket flakket. He-he. De kan jo ikke engang norsk, disse analfabetene (unnskyld Johan Kaggestad, jeg vet du er utpekt til ridder av Frankrike for god TV-reklame så ikke bli lei deg).

Om litt åpnet han munnen, og sa, litt stotrende på sitt eget morsspråk: ”You change”… Han pekte ned på dekkene mine. ”Wai?”, spurte jeg oppgitt. Og slo ut med armene så kaffekoppen spratt ut av holderen sin.  (For de av dere som ikke forstår utenlandsk så godt, ”wai” betyr ”hvorfor”.) Jeg fortsatte:

 

”Nårwai, six months mit snø. No problem”

 

Stillhet.

 

Så rista han frustrert på hodet og vinket meg bare videre. Jeg vant!

 

SOSSEN: Etter å ha fått installert meg på et hotell med to stjerner til 190 Euro natta uten frokost, var det på tide å få seg litt mat. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Folk med jakker som det sto Kjus på (det likna ikke Lasse engang), Bjørn Borg truser som diskret stakk opp av Louis Vitton- jeansen og Rolex ur som sånn helt uten videre hang på litt for mange håndledd, fortalte meg plutselig at min oransje Jet-Set klokke i plast og truse fra Sparkjøp samt ti års gamle Adidas-jakke ikke var helt in.

 

”He-he”, tenkte jeg. ”Man knekker ikke selvtilliten til en Hadlending så fort.” Jeg vandret verdensvant bort til den første restauranten, kikket diskret på menyen utenfor på døren. Så til neste, og til neste igjen. Pluss et par-tre til…

 

Det kryr av dyre merkevarebutikker og restauranter i Val DÍsere som oser av luksus.

”Herregud. Går det virkelig ikke an å få seg en varm rett til under 50 Euro her?” sa jeg høyt for meg sjøl i god tro på at analfabetene rundt meg ikke forsto norsk. Det var da jeg forsto hvordan de sultne uteliggerne i Oslo har det i jula og begynte i et øyeblikks frustrasjon å synes synd på meg sjøl. Tanken på å gå sulten til sengs plaget meg. Jeg kjente tårene sprenge på i ren selvmedlidenhet.

 

Masse snø fredag gjorde at alpin verdenscup for menn sto i fare for ikke å bli avviklet.

Men plustelig, som et lys fra en særdeles snødekt himmel: Ei kebab-sjappe! Neonlysene slo mot meg som en åpenbaring og jeg fikk plutselig assosiasjoner til historien om Jesus som mettet 40.000 i ørkenen. I sulten blir man fort religiøs. Konklusjonen var klar: Jeg blir ikke tynnere på denne turen heller. Takk og lov! Jeg så nok en gang opp mot Mt. Blanc som lå der et sted bak snøstormen før jeg bestilte en kebab med mild saus og en Fanta. Yes, baby!

 

Og ikke nok med det: I helga skal jeg spise all gratis mat jeg kommer over i presse-senteret og drikke det lett forurensede vannet her rett fra springen. Tro meg. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så fort. Jævla sosser!!!

 

DOMMEDAG: Siden jeg er her på jobb for TV2 for å dekke verdenscupen i alpint, er det viktig å være opplagt og klar for sylskarpe spørsmål til Aksel Lund Svindal denne helga. Og siden det to stjerners hotellet mitt er nabo med kirken her i byen, fant jeg ut at jeg ville inn i kirken å be. Synes faktisk det var like greit å bli fort venner med han som bor litt høyere enn Mt. Blanc – i alle fall nå som mine kollegaer i pressen har skrevet så mye om dommedag 21 desember.  Hva het han? Nostradomus, Nistradimus, Nastrogama?

Doping er bra!

Reportasjer i media dømmer idrettsutøvere som har brukt prestasjonsfremmede midler sterkere enn de som har drept mennesker. Overskriftene er større, de personlige konsekvensene verre og fordømmelsen nådeløs. Likevel er det en skjult sannhet at mange leger mener at menn over en viss alder bør systematisk dope seg – med testosteron. Til og med enkelte trenere påstår: Doping er bra!

Er dette umoralsk? Er ikke doping farlig? Er det bare moralens voktere som kommer bærende med lassevis av dustete skremselspropaganda og dommedagsprofetier?

NIVÅET SYNKER:For å se det enkelt. For oss menn over 40 synker produksjonen av testosteron i testiklene kraftig. Resultat: musklene forfaller, muskelmassen blir mindre, fettet kommer, sexlysten blir mindre, skallen blir blankere, energien blir dårligere – og vi nærmer oss med sakte skritt en hverdag under seks fot med jord eller en halvtimes endelikt i et krematorium. Med riktig dosering av testosteron, kan mye av dette unngås,  sier legene. Men norske leger sier det ikke høyt. De tør ikke. I redsel for å bli hengt ut. I USA derimot er dette mye mer åpenlyst og akseptert.

Søren å!!! Jeg har jo lagt på meg altfor mange kilo, morrabrødet er ikke lenger like nystekt om morgenen og håravfallet har gjort at jeg ivrig har lest websidene til Poseidon-klinikken i Oslo om hårtransplantasjon. Kanskje en kur med testo er løsningen på å leve lenge i landet? Eller?

FARLIG: På den annen side er det ingen tvil om at bruken av steroider, er farlig. Mange har fått ødelagt livet sitt. Og ikke minst: de kan ødelegge andres liv. Denne listen fant jeg på internett over personer innenfor styrekløft, bodybuilding og wrestling som har fått ødelagt livet sitt eller dødd ved bruk at en sterkere kost enn grovbrød med brunost. Åpne denne linken og les.

Døde og skadede av doping

KOMPLETT BRUKERMANUAL: Jeg blir derfor veldig overrasket nå jeg på en av de mest populære websidene for trim og trening, www.trim.no, finner den komplette brukermanual for hvordan du skal dope deg for å  bli større i kroppen samt se bedre ut. På spørsmål fra en 28-årig mann, har John Gunnar Oppheim, trener og ansvarlig redaktør av siden, oppskriften klar. Se link:

Doping-oppskrift

SLETT MORAL: For meg viser dette en moralsk holdning som er slett. Oppheim legitimerer ved sin bruksanvsining bruk av doping. Selv er han tidligere trener av styrkeutøvere og syklister, blant annet en av norges beste amtørsyklister tidlig på 2000-tallet, Roberto Ivanov. Jeg ser dette som en indirekte oppmuntring til en kriminell handling rett og slett fordi illigal import og salg av disse midlene er ulovlig i Norge. Og det foregår helt åpenlyst, uten å prøve å skjule det på noen som helst måte. Det synes som om dette er det mest dagligdagse ting å forholde seg til i enkelte miljøer. Og skal vi tro Oppheims uttalalelser rett, har han stor pågang fra folk som ønsker at han skal være treneren hans!

BEDRE LIV? Men er det umoralsk av en 50 åring som medisinsk sett trenger testosteron for å få et bedre liv? Eller skal vi la alderdommen få sin naturlige spasergang i hengemager, rynker, depresjoner og impotens. Der er jeg mer usikker. I Norge er vi jo så forbanna moralske i offentligheten noen ganger, at det kan bli for mye av det gode.

AT DE TØR: At idrettsutøvere tør å dope seg med de mediaoppslagene det blir hvis de blir tatt, skjønner jeg pinadø ikke. Se på Tysse-saken, se på Kjærgaard – og se på Petar Vukicevic som ikke engang har blitt tatt eller har innrømt noe som helst. Vi ser jo offentlige henrettelser og karakteristikkene av disse personene, også fra kjente mediakommentatorer, som er verre enn i Breivik-saken. Straffen i media svir mye mer enn idrettens egne domstoler.

At idrettsutøvere doper seg for å få bedre resultater, er noe jeg i ytterste konsekvens kan ha forståelse for men ikke akseptere. Når det handler om berømmelse, prestisje og penger kan mange gjøre mye rart.  At vanlige unggutter og jenter ødelegger kroppen sin for det kosmetiske, er betydelig verre å forstå.

EREKSJON SOM EN 20-ÅRING: Men at jeg, i en alder av over 50,  skal få ereksjon som en 20 åring, energi som en 30-åring, bli kvitt fettet og leve lenger med bedre livskvalitet, er lett å forstå. Jeg burde jo samtidig satse mot veteran-NM i friidrett for å treffe likesinnede. Jeg ser for meg tittelen i lokalavisa:

”Lasse Evensen 1.47.5 på 800 meter i veteran NM i friidrett”

Jadda!

Da tenker jeg at den eneste nyra jeg har ville fått kjørt seg....

Eller hva mener du?

 

 

 

 

 

For dårlige trenere i Tippeligaen!

Hvorfor har norske Tippeligaklubber forelsket seg i norske og svenske trenere?  Hvorfor tror norske fotball-trenere at de er så forbanna gode? Hva hindrer norske fotball-klubber i å hente topptrenere fra utlandet som kan heve nivået i norsk klubbfotball? Og hvorfor er de hjulbeinte sveklingene på vei ut av fotballen? La meg først se på noen realiteter:

Vålerenga tvilholdt på Martin Andresen. Faktum er at Martin er norsk innavl uten spesiell internasjonal erfaring verken som spiller og som trener. Jeg gidder ikke regne med oppholdet hans i England.  Det teller liksom ikke… Men hva hadde han som gjorde at ledelsen i Vålerenga trodde på en femårsplan og topp i Europa? Trenerkompetanse? Nei! En internasjonale fotballkarriere? Nei. Kontaktflate? Neppe.

Atpåtil var han en type (ifølge egne spillere jeg har snakket med)som var spesialist i å kritisere spillerne men aldri gi ros. Det MÅTTE bli dårlig stemning når spillerne er redde for å gjøre feil på treningsfeltet og i kamp. Dette skaper tapere, ikke vinnere.

FRUSTRERT PSYKOLOG: I Hønefoss Ballkkubb viser man hemningsløs lojalitet for en trener som nesten klarte å sende laget ned i Adecco. Riktignok var det en bra vårsesong, men et lag som ikke vinner på flere måneder – og som plutselig rusler rundt hånd i hånd med nedrykks-spøkelset og en frustrert psykolog(Ref: trener Leif Gunnar Smerud er psykologi-utdannet) -  må få klubbledelse og styre til å reagere. I media ble treneren mer og mer borte, mer og mer grå og trist etter som sesongen skred frem. Han fremsto ikke som den lederen et lag i motgang trenger. Når det blåste på toppen, sa han: ”-Vi skal gjøre det vi alltid har gjort” Problemet er bare: Det holder pinadø ikke!! Man tråkker ikke på gassen når det går utenfor stupet. Da bruker man bremsen, finner en annen vei – og så gasser man. Forstått?

Også i HBK synes det klart for meg at det må til et trenerskifte hvis ikke skal rykke ned neste sesong. Laget er jo til og med sviktet av sin egen by med kun 1500 til 2000 tilskuere på tribunene. Ja, ja… Det er mange med solbriller på i Hønebyen. Dumt. Fordi jeg ønsker HBK alt godt.

Selv i Rosenborg lar man ”Supersvensken” fortsette. Jeg er forundret over nettopp dette. RBK er en klubb  som har vist seg frem i Europa, som har hatt sterke trenertradisjoner de siste årene. Nå blir det hele litt kjønnsløs, litt stakkarslig, litt tamt.

Og slik kan jeg plukke fra hverandre klubb etter klubb. Det irriterer meg… Norsk fotball fortjener bedre.

SUR GRINEBITER: Herregud! Er jeg i ferd med å bli en grinete, sur mann mer bitter i smaken enn snus? Nei, jeg vil nemlig ha norske lag som regelmessig kan spille jevnt med de beste i Europa. Og da konstaterer jeg at det er trenermangel i Norge – eller mer presist: Mangel på gode trenere!

Jeg stilte spørsmålet: Hva hindrer norsk fotball å hente inn utenlandske trenere? To grunner: Penger og ambisjon. Rent økonomisk står det ikke SÅ dårlig til i mange klubber – som Vålerenga og Rosenborg. VIF har jo sine rike onkler og vil fint kunne finansiere en topptrener. Ambisjon? -Nja, egentlig klarer vi jo ikke å hamle opp med de beste ute uansett, tenker mange. Så derfor er de norske og de svenske trenerne helt all right. -Nei, sier jeg. De er ikke det! De er faen meg ikke det!!!

Hvor er så trenerne med masse internasjonal erfaring, kontaktflate og en annerledes treningsfilosofi i Norsk Tippeliga? Jo,  de befinner seg på helt andre kontinenter. De som prater noe annet enn verdensspråket norsk, vet knapt at det spilles fotball i Norge. De vet bare at Solskjær har suksess. Med Molde. Og her kommer sakens kjerne: Solskjær!!!!

HAR ALT: Ole Gunnar har alt. Internasjonal erfaring,  kontaktflate, filosofi og vesen. Han er verdensmester i å gi ros – og har derfor alibi til å gi ris. Samtidig har han følt verdens beste fotball-spillere på kroppen både med og mot. Solskjær er ren Norges-reklame. Han KAN gjøre norske toppklubber mer interessant for utenlandske trenere. Her i Norge har vi bare en Solskjær, men verden har faktisk flere. Som atpåtil er arbeidsledige…

JØRN ANDERSEN: I Tyskland i disse dager vandrer det rundt en herremann som av en eller annen grunn er ugelsett i Norge. Jørn Andersen. Han er den første utlendingen som ble toppscorer i tysk Bundesliga, som har spilt og trent i Tyskland i over 25 år, som sitter på en enorm internasjonal kontaktflate. Og som har hatt mer trenersuksess enn det nordmenn egentlig forstår. Han trente  Mainz opp til semifinalen i cupen i Tyskland mens de var i 2.Bundesliga for snart fire år siden. Og han trente laget opp i 1. Bundesliga samme sesong. At han ble dolket i ryggen av en maktsyk ny sportsdirektør, får så være, men dette er en stor prestasjon i en av verdens hardeste ligaer er og bør være udiskutabelt. Riktignok ble det ingen suksess da han tok over Karlsruhe i 2.Bundesliga sist vinter, men det var en umulig oppgave i en klubb i fullt opprør. Man kan ikke gjøre gull ut av gråstein.

I mine øyne er Andersen en dyktig trener. Han forlanger mye av spillerne sine både fysisk ,psykisk og med ball, men samtidig er han medmenneske midt oppe i alt. Han gir ros og han gir ris samtidig som han lever og ånder for oppgaven. Jeg er skråsikker at han kan tilføre norsk fotball mye.

http://www.youtube.com/watch?v=HP9gKkyzXmU&feature=plcp

Han uttalte til meg i et intervjue i sommer at han gjerne kunne tenke seg å trene en norsk topp-klubb. Aller helst Vålerenga, som hans hjerte banker for etter at han sjøl spilte der med braksuksess før han satte kursen ut i Europa. Men neida: Andersen har ikke hørt et pip fra verken Vålerenga eller noen andre norske klubber som nå er på trenerjakt. Hva tenker folk med? Er de redde for å få inn sterke personligheter med kompetanse?  I mellomtiden har han stadige tilbud fra andre, men denne gangen venter han rolig på den rette klubben, klubben han kan bygge opp som han sjøl vil uten å måtte forhaste seg.

ARROGANT: Egentlig kan jeg ikke tenke meg noen mer arrogant idrettsgren enn fotball. Mens andre idrettsgrener kikker over skuldra for å lære av andre, har fotballen slitt med sitt eget forgodtbefinnende. Kun de som ser idrettslige sammenhenger, som er ydmyke i forhold til andres kompetanse over sportsgrensene– og som jobber knallhardt, får resultater. Sånn er det i all toppidrett – men dette har vært fraværende i nasjonal og internasjonal fotball. Heldigvis er fotball som idrett under stor utvikling selv om altfor mange ihuga fotball-journalister, supportere, spillere og trenere fortsatt ikke klarer å se dette. Det er nemlig noen få som har forstått det: De beste internasjonale trenerne og de beste spillerne.

Min påstand: Endelig er atletene på vei inn i fotballen. Takk og pris! De med fysikk og koordinasjon samt intelligens som ville gjort dem til topp-atleter også i andre idrettsgrener, har nå begynt å dominere med knotter under skoa. Fotballens hjulbeinte sveklinger - som ikke kunne løfte 50 kg i knebøy, som ikke løp 60 meteren under 7.5 sekunder – men som klarte seg brukbart med intelligens og spilleforståelse, er på vei ut og vekk.

I love it!

Derfor: Jeg er positiv. Det skal bli moro å følge fotballen rent sportslig fremover, kanskje også i Norge. Hvis de får inn et par tre internasjonale trenere som kan høyne nivået…