hits

Sport

Tro det eller ei: Nord-Korea må anerkjennes som atommakt

Fra fotballakademiet i Pyongyang. Disse jentene gjestet Norway Cup sommeren 2017.

Etter fire besøk i Nord-Korea det siste halvannet året og nøye studier av konflikten, er jeg ikke overrasket over at Nord og Sør-Korea nå har åpnet for dialog. Dette er eneste farbare vei til en l løsning på problemet Nord-Korea. Jeg forsøker i dette innlegget å se hva slags alternativer som finnes for en varig fred og for at befolkningen i Nord-Korea skal få bedre levevilkår og et friere liv samt at landet skal bli en del av verdenssamfunnet. I dag er de eksludert på alle plan.

Det eksisterer tre alternativer for Nord Korea: enten må de frivillig gå med på FN og USA sitt krav om å avslutte sitt atomvåpenprogram. Eventuelt må USA og Donald Trump gå til krig mot Kim Jong-uns diktatur og forårsake fare for verdensfred og millioner drepte. Eller så er veien å gå via dialog og samtaler hvor man ser mulighetene for å anerkjenne Nord Korea som en atommakt, lempe på sanskjonene - og på sikt innlemme landet i verdenssamfunnet.

I grensebyen Panmunjom mellom Nord og Sør Korea møttes de to partene 9 januar. I første omgang for å diskutere Nord Koreas deltakelse i Olympiske leker i februar 2018 i Sør Korea, men like mye for å se hverandre i øynene for på sikt å til en varig fredsavtale. Rent formelt er nemlig de to landene fortsatt i krig med hverandre siden det aldri ble signert noen fredsavtale etter at Korea-krigen ble avsluttet 27.juni 1953.

Etter at Nord-Koreas leder, Kim Jong-un, i sin nyttårstale antydet at de ville sende en delegasjon til de forestående vinterlekene, reagerte Sør-Koreanske umiddelbart med positivitet på utspillet. Samtidig ble den direkte kommunikasjonslinjen mellom de to landene åpnet igjen for første gang på to år.

Det har tatt tid for Nord-Korea å komme til dette stadiet. Til egen fordel har de brukt tiden effektivt uavhengig av press fra omverdenen. De siste årene har vært preget av prøvesprengninger og oppskytning av langtrekkende raketter uten vilje til en dialog med vesten. Etter at verdensopinionen, med Donald Trump og USA som de sterkeste kritikerne, i sterke ordlag har fordømt disse militære handlingene, har Nord Korea blitt ilagt stadig sterkere sanksjoner. Selv om landet på flere områder er selvforsynt, vil det i lengden være umulig ikke å være en del av verdenssamfunnet. Resultatet har vi sett: store sosiale forskjeller, matmangel, mangel på medisiner og ikke minst nødvendig utstyr som et samfunn i 2018 er avhengig av. Som alltid er det befolkningen som lider, ikke eliten. Så kan man spørre seg om Kim Jong-uns strategi har vært klok? Mye kan tyde på det dersom man ser konflikten fra hans side.

Kim Jong-un kom til makten etter at hans far Kim Jong-il døde i 2011. Kun 28 år gammel skulle han lede et land som regnes som den siste kommunistiske staten i verden. Den unge mannen hadde gått lenge på skole i Sveits. Mange trodde ikke han ville fylle skoene etter sin far, men da han kom til makten, taklet han alle forsøk internt på å svekke hans posisjon som leder med jernhånd. I dag, ni år etter, er hans lederposisjon sterkere enn noen gang. Imidlertid så han faren for at landet kunne bli okkupert av vestlige styrker med USA i spissen. Han hadde fokus på to ting: bygge forsvaret så sterkt som mulig samt bli en avskrekkende atommakt. Denne taktikken har trolig reddet hans eget skinn.

Ved å utvikle langtrekkende atomvåpen, som etter sigende kan nå det amerikanske fastlandet, har Kim Jong-un, i et land med kun 24 millioner innbyggere, klart å skape en maktbalanse. Det er ingen tvil om at amerikanske styrker kan bombe Nord Korea sønder og sammen, men det skjer ikke uten at det blir massiv motstand, også med bruk av atomvåpen. Både for den koreanske halvøya og for verdensfreden ville det vært en katastrofe. Ved at Nord-Korea grenser både til Russland og Kina, er det også liten tvil om at disse landene ikke vil ha USA så nær. Selv om Donald Trump tilsynelatende er både ustabil og impulsiv, har jeg vanskelig for å tro at han kan gå til en væpnet konflikt. Han må innse at Kim Jong-un har tatt det første stikket.

Hvis vi utelukker en krig, hva er så alternativene? FN og USA ønsker at Nord-Korea skal legge ned sitt atomprogram. Jeg tror ALDRI Kim Jong-un vil gå med på det. Det er som å stikke hodet inn i galgen og hoppe frivillig. Da har man to valg: kutte all kommunikasjon og isolere landet totalt fra resten av verden ? eller gå inn i dialog samt anerkjenne at Nord-Korea er en atommakt. Denne løsningen sitter langt inne, men jeg tror siste alternativ er eneste farbare vei.

Grunnen til det er enkel. Kim-Jong-un ønsker ikke krig. Han vet at det vil være utslettende både for han og landet han styrer. Han ønsker fred samt at sanksjonene skal opphøre. I tillegg ønsker han at landet hans skal bli en del av verdensøkonomien slik at han kan starte handel med utlandet. Slik jeg ser det, tror jeg Nord-Korea ønsker seg et styresett ala Kina: full frihandel men samtidig et system som er diktatorisk. Gir han fra seg atomvåpnene, tror han ikke denne målsettingen vil bli nådd. På en måte holder han verdens som et slags gissel.

Min siste reise til Nord Korea var under den spente situasjonen i november 2017. Man skulle kanskje tro at dersom et land ventet et angrep, ville de være i alarmberedskap. Mitt inntrykk var at de ikke fryktet Donald Trumps store ord. I gatene i hovedstaden Pyongyang var det ingen militære styrker å se. Om natten var ikke byen blendet ned. Livet gikk som normalt. På mine reiser rundt om i landet, har jeg møtt mange folk. Dette er mennesker som har de samme verdiene som oss: gå på jobb, ha mat på bordet, tak over hodet samt ta vare på sine familier. Samtlige jeg har snakket med ønsker kun å leve i fred. Samtidig hører jeg jo hvem de hater aller mest og som er utpekt som den store fiende. Det er USA. Indoktrineringen om at USA vil ta landet og drepe lederen foregår i skolen, på universitetet og på TV. Hver eneste dag forteller Nord-Koreansk propaganda om fienden. Folket er redde men samtidig stolte over at de selv står så sterkt militært at de kan forsvare seg. Det er nemlig forsvar de snakker om, ikke angrep. De har blitt manipulert til å tro at dette er eneste mulighet for å overleve. Intern propaganda fungerer.

Så må vi også være klar over at vesten også benytter propaganda som virkemiddel for å fortelle hvor grusomme styresmaktene i Nord-Korea er. Hva som er sant og ikke, er vanskelig å stadfeste siden landet er lukket og lite informasjon slipper både ut og inn. For å være politisk korrekt, er det vanskelig å være vestlig journalist, uten å skrive negativt om Nord-Korea. Det forventes at alle saker som blir laget, har en negativ vinkling.

Likevel må vi ikke glemme styresettet i landet med grove overtramp på menneskerettigheter og en befolkning utenfor hovedstaden Pyongyang som lever på eksistensminimum. Dette er sannheter som også har kommet tydelig frem i vestlig presse.

Dersom dialog og samtaler skal føre frem, må nok verdenssamfunnet ha garantier av Kim Jong-un for at befolkningen får et bedre liv. Dette vil ta tid. Det vil aldri bli slik at Kim Jong-un vil tillate de som er i opposisjon i landet å få en stemme. Av den grunn er det langt frem, men jeg føler håp og ser en avspenning som jeg liker. Til syvende og sist handler dette om menneskers rett til et verdig liv samt å sikre verdensfreden for våre kommende generasjoner.

 

 

 

 

CAS forskjellsbehandlet Johaug. Her er beviset

Er det slik at Norge og Therese Johaug har blitt ekstra sterkt straffet av CAS? I en sammenligning mellom tennisstjernen Maria Sharpova og Johaug, er det store likheter i gjerning men stor eforskjeller i domsavsigelse og argumentasjon. Les selv.

Likheten består i at begge saker involverer en idrettsutøver som fikk dårlige råd av en betrodd rådgiver. I Sharapova sitt tilfelle, en agent (uten m,edisinsk kompetanse), i Johaugs sak, en lege. Begge ble dømt for å ha begått et anti-doping brudd og begge innrømmet å ha fått i seg stoffer på den forbudt liste ved en feil.

Men deretter er det en betydelig forskjellsbehandling. Sjarapova fikk en redusert dommen med hele ni måneder slik at hun ikke etter en kort periode kunne fortsette sin profesjonelle karriere med minimal virkning på trening og konkurranser. I Johaugs tilfelle ble straffen utvidet med fem måeder,  noe som førte til at hun går glipp av OL i 2018. Shapalova fikk stor sympati i sin forklaring, Johaug det motsatte.


La oss se litt på de forskjellige dommene:

CAS om Johaug:
"it is an athlete?s primary duty of care to read the packaging of products and to double-check with a medical person if the information refers to a prohibited substance"
CAS om Sharapova:
"an athlete can always read the label of the product used or make Internet searches to ascertain its ingredients, crosscheck the ingredients so identified against the Prohibited List or consult with the relevant sporting or anti-doping organizations, consult appropriate experts in antidoping matters and, eventually, not take the product. However, an athlete cannot reasonably be expected to follow all such steps in each and every circumstance."

CAS om Johaug:
"the Panel finds it striking that Ms Johaug did not perform the most important of them. She was given the packaging of the Trofodermin but did not conduct even a cursory check of the label.  It follows that a top athlete must always personally take very rigorous measures to discharge these obligations. The CAS has specifically noted that the prescription of medicine by a doctor does not relieve the Athlete from checking if the medicine contains forbidden substances or not"
CAS om Sharapova:
"even though, under the TADP, it is the Player?s personal duty to ensure that no prohibited substance enters his/her body (Article 2.1.1) and it is the responsibility of each player to be familiar with the most current edition of the Prohibited List (Article 3.1.2 in fine), nothing prevented the Player, a high-level athlete focused on demanding sporting activities all over the world, from delegating activities aimed at ensuring regulatory compliance and more specifically that no anti-doping rule violation is committed"

CAS om Johaug:
"It is not appropriate for an athlete, without any substantiation, to draw a conclusion that her doctor has carried out his responsibilities properly, and subsequently adjust her own level of diligence according to what she thought the doctor could have done."
CAS om Sharapova:
"The Panel wishes to emphasize that based on the evidence, the Player did not endeavour to mask or hide her use of Mildronate and was in fact open about it to many in her entourage and based on a doctor?s recommendation"

CAS om Johaug;
"the appropriate level of fault is No Significant Fault (?NSF?)"
CAS om Sharapova:
"the Panel concludes that the Player?s claim of NSF can be accepted"

STRAFF:

Johaug (increased sanction from 13 to 18 months):
"Ms Johaug?s overall circumstances place her level of fault in the middle of the 16 ? 20 month range"
Sharapova (reduced sanction from 24 to 15 months):
"the Panel has determined, under the totality of the circumstances, that a sanction of fifteen (15) months is appropriate here given her degree of fault"
How should we think of this athlete?

CAS om Johaug:
"Considering Ms Johaug?s extremely high level of experience and success as an international athlete, her failure to conduct a basic check is very surprising. Throughout her ten-year career as a professional cross-country skier she has been subject to approximately 140 doping control tests. As such, she should have been very familiar with the rigorous standards expected of an athlete such as herself."
CAS om Sharapova:
"The Panel wishes to emphasize that based on the evidence, the Player did not endeavour to mask or hide her use of Mildronate and was in fact open about it to many in her entourage and based on a doctor?s recommendation, that she took the substance with the good faith belief that it was appropriate and compliant with the relevant rules and her anti-doping obligation"

Sammenligning er gjort av Roger Pielke Jr.


 

Feil å dra det politiske kortet mot 14 års gamle barn

Det faller noen få tungt for brystet at det har kommet noen 14 års gamle jenter fra Pyongyang i Nord Korea til Norge for å spille fotball. At de gir barna på sletta en leksjon i hvordan fotball skal spilles, er en ting. Men noen prøver iherdig å dra det politiske kortet i denne saken. Det føler jeg kan bli feil. Likevel gir vårt land rom for fritt å komme med ytringer. Meningsutveksling og dialog er som regel den beste veien til forståelse og løsninger. Min blogg er en hyllest til barna.

Min blogg om disse jentene er derfor ingen hyllest til et regime, slik noen feilaktig prøver å fremstille det. Det er en hyllest til barna - vår verdens fremtid. Og en sterk kritikk av norsk fotballs arroganse. Det er samtidig en fortelling om en gjeng jentebarn med drømmer om å komme seg ut i den store verden med idrett som døråpner. Fotballskolen i Pyongyang har, med sterkt begrensede ressurser i forhold til vår overflod, fått frem en gjeng utrolig talentfulle fotballungdommer. Norsk fotball er i krise - damefotballen i vårt politisk korrekte land med kvinnefrigjøring på den politiske agenda, er skamfullt nedprioritert og respektert. Derfor er jeg overrasket over at verdens mest lukkede land med sine ørsmå ressurser, kan kreere så gode jentespillere - og ikke minst overrasket over at de kommer med fire ledere og 16 ungdommer til Norway Cup. Det bør honoreres, ikke sarkastisk slaktes. En saklig meningsutveksling må man dog tåle.

DIALOG: I mine øyne er det dialog som starter åpning av regimer. Tre ting går langt utenpå politikken: sport, kultur og hjelpeorganisajsoner. Det bør være utelukkende positivt at disse barna kommer til Norge, får oppleve vårt land fra sin aller beste side - uavhengig av politikk, rase og religion. At de har et vanvittig bra fotball-lag, er en bonus, men egentlig helt underordnet opplevelsen vi kan gi dem. Barna har tatt i mot vårt land med full glede og åpenhet, de har hatt full bevegelsesfrihet på sletta - og det føles godt når all verdens ungdommer, bokstavelig talt, omfavner disse jentene med hjertevarme og aksept. Det falt noen tårer på Gardermoen i dag da Pyonyang-jentene tok farvel med sine nye venner i vennskapsklubben Bjerke IL. De ble enige om at de skulle sees igjen...

REALTIVT SETT, FEIL: Noen fremstiller fotballskolen i Pyongyang som en eliteskole. Relativt sett blir dette feil sett i internasjonal målestokk . Denne skolen er ikke i nærheten av hva våre ungdommer blir tilbudt. Talentene er plukket fra alle samfunnslag ute i skolegårdene. Både JENTER og gutter har fått LIKE muligheter på denne skolen til å bli gode fotballspillere og samtidig få en utdannelse. Skolen disse barna går på i Pyongyang kan sammenlignes med et toppidrettsgymnas i Norge, men forholdene er selvfølgelig ikke på langt nær så gode. 

Faktum er at Norway Cup har invitert og tatt i mot en jenteklasse av to eksisterende på samme alderstrinn. Skulle man ha et lag fra Nord Korea, var dette eneste mulighet siden det ikke finnes andre klubblag på barnenivå. Skulle man sagt nei til Pyongyangs eneste klubb for barn når sjansen bydde seg? Er det viktigere at norske barns selvfølelse ikke skades enn dem enn at disse barna ikke får oppleve Norway Cup? Og er det så fornedrende å bli rundspilt av en utenlands klubb, atpåtil fra Nord Korea?

VIKTIG BUDSKAP:Jeg tror fokus må skiftes. Som Nord Koreanerne selv sier: det var viktig at disse jentene fikk møte ungdommer fra alle land på Ekeberg og at deres fikk med seg internasjonale inntrykk hjem i kofferten. Jeg håper folk forstår viktigheten og tyngden i disse ordene: Dette er friske, overraskende og positive toner fra et land mange tror ikke vil ha kontakt med vår verden. 

KAN IKKE SAMMENLIGNES: Dette er en idrettsprestasjon til tross for, ikke fordi at. Deres muligheter er ikke i nærheten av hva vi kan tilby våre unge. La meg presisere: disse unge spillerne har ikke samme helseoppfølgning, ikke muligheter for operasjoner hvis de blir skadet, ikke medisiner eller medsinsk utstyr, ikke godt nok sportsutstyr - og heller ikke samme varierte kosthold, som våre ungdommer her i Norge. Hvorfor? Fordi landet er underlagt store sanksjoner. Likevel har disse jentene en drøm: om å komme ut i den store verden for å spille fotball, gjerne i utenlandske klubber. Den drømmen mener jeg at vi ikke skal ta fra dem ved å kritisere disse barna for landet de kommer fra. De er helt uskyldige. La dem oppleve vårt land, la dem oppleve raushet - og ikke minst. forsterk drømmen.

LIKE TØFT I EUROPA: Samtidig vil jeg påstå at fotballungdommer(barn) kjøres minst like hardt, ja kanskje hardere, på fotballakademier i de store europeiske toppklubbene. Der er det ingen kjære mor når de plukker de beste talentene fra hele kloden, i håp om å utvikle talenter, vinne trofeer, og ikke minst tjene penger på spillersalg. Mon tro om ikke kynismen i dette er større enn på den Nord Koreanske skolen? Også norske junioravdelinger i enkelte av våre toppserieklubber, har en enorm proff satsing med stort støtteapparat og alle type ressurser på barn ned i disse jentenes alder.

I lys av dette: hvorfor klarer ikke Norge, med sine enorme ressurser, å skape gode fotball-lag? Hvorfor kan ikke et land som har vært et foregangsland innen kvinnefotball, varte opp med gode resultater?

MANGLER TÆL: "Vi mangler talenter", er unnskyldningen. Jeg er ikke enig: det mangler vilje, tæl - og trening. Vår Snapchat og Musically-generasjon er rent idrettslig i ferd med å sakke akter ut - og samtidig luller man seg inn i en verden hvort man naivt tror at all kompetanse ligger i Skandinavia. Man trenger ikke diktatorer for å skape idrettsfolk men man trenger disiplin i treningsarbeidet, inspirasjon til idrettsgleder - og ydmykhet for at andre har kompetanse - selv om de kommer fra land med et styresett vi forhåpentligvis aldri vil få.

IDRETT OG GLEDE: Til slutt: Idrettsprestasjoner og idrettsarrangementer har alltid vært god reklame for Norge ute i den store verden. Idrett samler folket og gir folket glede uavhengig av poilitikk, rase og religion. Nord Korea har ikke vært den nasjonen som internasjonalt har hatt gode idrettsprestasjoner å vise til og kan neppe beskyldes for at de bruker idrett i internasjonal propaganda. Men også deres befolkning har rett til å føle glede og stolthet uavhengig av styresett. Det er mennesker vi snakker om her: foreldre som er glad i barna sine, barn som er glad i sin mor og far. Mennesker med følelser som deg og meg. Således er idrett et aktivum og en døråpner, en åpning vi bør ta vare på når all annen politisk kommunikasjon er slutt. Tenk om...

Den Nord Koreanske fotball-leksjonen

Blide jenter på besøk i Oslo og tar gjerne bilde med unge fans etter at norske ungdommer har fått en leksjon i effektiv fotball. (Foto: Lasse olsrud Evensen)

14 års gamle jenter fra Pyongyang International Football school i Nord Korea har gitt norske, jevngamle jenter en leksjon i hvordan man skal spille fotball. Ja, ikke bare de, men hele det fotballinteresserte Norge har fått en fotball-leksjon som forbløffer. Helt frem til og med semifinalen har de en målforskjell på 41-0 - og det kunne vært nesten det dobbelte. På Norway Cup i dag fikk jeg det endelige svaret på hvorfor norsk fotball er i ferd med å sakke enda mer akter ut.

Jørn Andersen har åpnet grensene og er selv trener for herrelandslaget i Nord Korea(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

De Nord Koreanske jentene trener opptil to ganger om dagen, fem dager i uka. De bor på internat og tar sin utdannelse samtidig som de formes som toppidrettsutøvere. Jentene fra Nord Korea er plukket fra skoler over hele landet og får komme inn på det som på folkemunne kalles "Messi-skolen". De kommer fra alle grupperinger i samfunnet, men en ting har de felles:  fotball-talentet har talt sitt eget språk da de ble hentet i skolegården. Disse jentene har hengt sammen siden de var 10 år. De utgjør en fremtidig stamme i Nord Koreas enorme fotball-satsing både på herre og damelandsalg. Det har blitt påstått av synsere at disse jentene nok er spesialplukket for Norway Cup. Tull. Jeg har filmet denne troppen lenge før Norway Cup ble aktuelt.

Nord Korea har hentet inn Jørn Andersen som landslagstrener for sitt herrelandslag. I sommer har de hentet inn nok en tysker, Thomas Gerstner, som trener for damelandslaget. Jørns posisjon har ført til at han har åpnet landet sportslig. Uten hans ønske om å bygge allianser, hadde ikke jentene kommet seg til Norge.

Trening hjemme i Pyongyang i Nord Korea(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

SJOKKERT

Jeg har vært i Nord Korea tre ganger. Første gangen jeg så disse jentene i aksjon på treningsfeltet utenfor verdens største fotball-.stadion, May Day stadion i Pyongyang, ble jeg regelrett sjokkert over nivået. Min første tanke var: de må til Norway Cup.  Og her er de:  smilende, sjarmerende, med full åpenhet for pressen - og med et mål for øyet nemlig fair play og høflighet. Ja, de er såpass høflige at når en komfortabel ledelse er oppnådd, triller de ball for ikke å ydmyke motstanderen enda mer med en mengde scoringer. De har sågar blitt godvenner med vennskapslaget fra Bjerke IL på Nannestad. Gleden jeg så i jentenes øyne da de hygget seg i klatreparken på Sørum, invitert av Bjertke IL, var fornøyelig og rørende på samme tid..

Trening hjemme i Nord Korea. Opptil to ganger pr dag. (Foto: Lasse Olsrud Evensen)

FOLK MÅPER

Kampene deres har samlet flere tusen tilskuere. Folk måper. Dette har ingen sett maken til før. De rundspiller alle motstandere som nesten aldri får tak i ballen. Samspillet., teknikken, fotballforståelsen, er formidabel. Det skulle IKKE forundre meg om dette laget lett kunne spilt jevnt med flere av norges eliteserielag på seniornivå.

Jevngamle, norske jenter, er ikke i nærheten. De er verken fysisk eller teknisk rustet til å ta opp kampen med dem. Her må snart norsk fotball forstå at noe må gjøres. Det er ikke helsefarlig for 14 års gamle jenter å trene mye. For det er trening det står på. Det er bare å se til enkelte individuelle idretter. Problemet er at i Norge skal alle være like, ingen skal stikke seg ut - og alle skal få spille på førstelaget uavhengig av hvor gode de er. I klubber som satser, har vi råd til å tenke annerledes. Der hvor man har målsetting om masseidrett, er jeg helt åpen for at det SKAL være plass til alle. Gøymomentet må vi aldri glemme, men det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

De trener mye og hardt, her med strikk for å fysisk styrketreining(Foto: Lasse Olsrud Evensen)

LØSNINGEN FOR NORGE

Norske toppklubber må satse enda mer på sine junioravdelinger og aldersbestemte klasser.. Fotball og skolegang må tilrettelegges bedre. Samtidig må trenerkompetansen i våre største klubber samt landslag heves.  De må vurdere å hente trenekompetanse utenfor Norge og Sverige.  Hvorfor ikke se til Tyskland som har hatt en enorm satsing fra år 2000 på aldersbestemte klasser? Både Bundesliga samt landslaget har hatt en formidabel kompteanseheving. I Tyskland er det nemlig gromt for en tidligere toppspiller å bli trener for aldersbestemte lag. I Norge er det nesten flaut å bli spurt. All praksis viser at seg Norges fotball-forbund og norske toppklubber beveger i verste fall til Sverige for å hente en "Søta bror". La meg i den forbindelse ydmykt nevne det går 30-40 arbeidsløse trenere i Tyskland som går utenpå de aller fleste norske. Selv Jørn Andersen har vært "for dårlig" for norske klubber. Jeg er skremt over arroganse og selvgodhet i Norge.

Jo da, jeg vet at vårt samfunn er helt annerledes en styresettet i Nord Korea. Men det er til sammenligning ikke Tyskland. De har vært bevist på sin satsning på ungdommen - med mye trening og displin som innhold.

I disse dager avslutter jeg en bok om Jørn Andersen som kommer utpå høsten. Samtidig lages en TV-dokumentar om samme mann for NRK i tillegg til en dokumentar om de Nord Koreanske jentenes reise til Norge og Norway Cup. En anstrengende høst, men jeg gleder meg til å vise frem resultatet.

De stiller alltid opp for media etter kampene og svarer ydmykt på de fleste spørsmåø. (Foto: Lasse Olsrud Evensen)

Eirik Jensen-jakt med uladde våpen

Therese Johaug blir dømt for bruk av anabole steroider

Hvorfor tror ikke folk på idrettsutøveres unnskyldninger og forklaringer når de blir tatt for doping? Hvorfor ser jeg stor skadefro på sosiale medier, fra enkelte utenlandske idrettsuøvere - og ikke minst aviskommentatorer? Det kan jo hende at utøveren snakker sant? At de faktisk har fått i seg et middel uten at meningen var prestasjonsfremmende. Eller at de faktisk har blitt misledet av leger - som i Therese Johaugs tilfelle.

Ja, jeg vet. Det er utøverens ansvar. De skal kunne alt om matinntak, legemidler og kosttilskudd. De skal ha oversikt over hva de putter i kroppen sin eller hva de påfører den.

Men hva med Therese Johaug? Hun har en alvorlig leppesykdom. Jeg har lagt merke til det flere ganger når jeg har intervjuet henne. Det er tydelig plagsomt.

Spørsmålene min er:

  1. Burde Johaug selv ha hatt nok kunnskap om kremen hun påførte leppen sin utover hva landslagslegen fortalte henne?
  2. Har hun gjort nok undersøkelser for ikke å få i seg dette middelet?
  3. Kan vi tro på denne forklaringen eller er dette en konstruert forklaring fra Norges Skiforbund.

Svar:

  1. Nei. Jeg mener det er umulig for en idrettsutøver å vite om alle preparater og hva de består av. Dette kan man ikke kan forlange. Utøverne er ikke leger eller farmasøyter. Det bør derfor, i saker som denne mot Johaug, ha formidlende omstendigheter med hensyn til en eventuell dom. Det betinger dog at hun og legen snakker sant.
  2. Ja. Hun har gjort nok undersøkelse ved at hunhar spurt fagmannen i troppen, landslagslegen. Han er den eneste med tilstrekkelig kunnskap til å vurdere. Mer kan vi ikke forlange av Johaug.
  3. Nja: Norges Skiforbund har et troverdighetsproblem i og med at det har kommet frem fakta i Sundby-saken som setter det medisinske støtteapparatet til landslaget i et spesielt lys samt at man ser at NSF har forsøkt å glatte over episoden i media med forklaringer som KAN vise seg ikke å stemme. I Johaug-saken imidlertid, ser vi en tydelig plage på Therese sine lepper samt at man har brukt et middel for å motvirke denne plagen. Samtidig er det en særdeles troverdig forklaring fra en lege som også trekker seg fra sin stilling. Jeg føler at forklaringen er sannferdig, men kan, på bakgrunn av Sundby-saken, likevel settes spørsmål ved grunnet skiforbundets svekkede troverdighet.

 

Selv om jeg tror på Therese, er dette en sak skinnhellige norske skiutøvere ikke trengte akkurat nå. Dette blir brukt mot dem for hva det er verdt, ikke minst internasjonalt. Den gryende mistanken mot norsk skisuverenitet, har plutselig blitt en sannhet uten modifikasjoner for kritikerne og konspirasjonsteoretikerne.

Bør Therese Johaug bli dømt? La oss se to scenarioer:

Ville hun blitt dømt i en norsk, sivil domsstol? Eller et mer relevant spørsmål: ville du og jeg blitt dømt for bruk av narkotikamisbruk hvis noen putta noe i drinken vår eller satte en sprøyte mens vi sov? Neppe. Men sånn fungerer ikke idrettens egne domsstoler.

Her blir Therese Johaug dømt uansett skyld. Urettferdig? Ja, jeg synes det, fordi:

Jeg tror nemlig 100% på Therese sin historie. Jeg synes veldig synd på henne nå. Dette fortjente kanskje ikke en av de nobleste og mest rettskafne idrettsutøvere vi har. Hun får straffen, ikke legen.

Det er bare det at min tro på uskyldighet, Thereses forklaring, eller legens "være lei seg-uttalelser" ikke vil hjelpe.

Therese Johaug, nasjonalikonet,  blir dømt for bruk av anabole steroider. Dermed basta.

Sosiale medier, den femte statsmakt, er livsfarlig

Den femte statsmakt: sosiale medier. De dømmer hardere enn domstolene og er mer kynisk og ondskapsfull enn politi, offentlige myndigheter og rettstaten. Her hersker intet legalt forsvar eller lovpålagt sensur. Dette er farlig fordi det er totalt ute av kontroll.

Samtidig ser jeg at rettsikkerheten og mulighetene for å få en rettferdig dom i det offentlige, er betydelig svekket. Dette er minst like farlig.

Konklusjon: jeg er redd.

Uavhengig av Hemsdals-saken og gruppevoldtekten: folket har blitt dommere i sin egen domsstol. Dommen de tre frikjente i Hemsedalssaken,  som utnyttet en ung, forvarsløs ungjente, har fått i sosiale medier, er ikke noe annet enn en offentlig livstidsdom. Og ikke bare de, men også familie går med i dragsuget. Hvorvidt de fortjener det eller ei, får hver enkelt vurdere.  Jeg synes saken i Hemsdal er grisete. Men samtidig er jeg redd. Redd for konsekvensene av at vi har fått den femte statsmakt. En makt som ofte styres av følelser, ikke fornuft. Følelser kan være ekstremt farlig.

Hver eneste dag, i større eller mindre grad, blir folk dømt i sosiale medier. Og det verste: mange er utsatt for falske, ondsinnede rykter som ikke har rot i fakta. Det gjelder folk i alle samfunnslag og i alle aldere. Ingen spares. Unge jenter blir hengt ut i venneflokken og på skolen, folk med en annen legning eller personlige problemer blir dømt og trakassert. Det blir verre og verre.  Mange skyr ingen midler i å sverte, ødelegge samt hevne.

Jeg lurer egentlig på hvor mange liv sosiale medier har tatt? Jeg lurer på hvor mange liv de har ødelagt?

I sinne og frustrasjon over at det offentlige rettsystemet ikke fungerer tilstrekkelig, må man kanskje se at også rettsstaten vår gir rom for overgrep mot de svake. I Hemsdal var den unge jenta på 18 den svake. Rettsikkerheten i Norge er betydelig svekket av flere årsaker. Når advokathonorarer overstiger 4000 kroner i timen, når rettsapparatet er myndighetstro til skattevesen, barnevern, NAV med omvendt bevisbyrde, når lekdommere uten juridisk innsikt skal synse i rettssaker - og når kun påstander uten bevis kan føre til domfellelse, er dette farlig for enkeltmennesket.

Det er lett å bli merket for livet, og ikke minst få et liv ødelagt enten man dømmes i rettsvesenet eller i sosiale medier. Det plager meg at folk blir dømt uskyldig hver eneste dag.

Tenk om det var lettere å få fri rettshjelp?  Tenk om våre dommere ikke var så myndighetstro, tenk om....

Tenk om at folk skjønte hvilken makt de sitter med når de karakterdreper folk på sosiale medier?

Jeg tenker at den femte statsmakt bygd på følelser er en del av demokratiet men samtidig ute av kontroll. Jeg tenker at det rike folk har større rettsikkerhet enn mannen i gata fordi de har penger. Og at folk i dommerkappe ofte blir blendet av det offentliges byråkrati og ufeilbarlighet.

Problemet er at jeg søren meg ikke har noe svar på hvordan dette kan løses....

 

 

Englands innsats i EM viser det dårlige nivået på PL

Englands forsmedelige tap mot island (2-1) i EM viser nivået i engelske Premier Leauge. En hel haug med middelmådige og overbetalte spillere får ufortjent mye oppmerksomhet i motsetning til spansk og eksempelvis tysk liga. Det er i disse ligaene kvaliteten ligger.

Blant norske fotballspillere blir liksom ikke drømmen oppfyllt før de kommer seg til en PL-klubb, koste hva det koste vil. Personlig tror jeg de utvikler seg mer i eksempelvis tysk liga. Der finnes treningsidisiplin, høyt nivå og en mer teknisk basert fotball. I tillegg er de overlegne taktisk. Det er bare å se på det tyske laget i dette EM. I mine øyne klare favoritter.

Egentlig er det utenkelig at England skulle bli slått ut av island. Jeg er  ikke så overrasket. PL utvikler spillere kun for tette taklinger, masse løping og lite teknisk fotball. Hvor er de elegante, tekniske og ikke minst underholdende spillerne fra England når vi kommer til internasjonal fotball? Vi ser dem ikke. Ei heller Wales og de andre "øy-lagene" har så mye å by på rent underholdningsmessig. For der jo det fotball er og skal være-underholdning.

Spansk liga er også bra, men der er det, i motsetning til Tyskland, veldig stor forskjell på de aller beste og de dårligste klubbene. Dog har god økonomi gitt spansk fotball stjernene: Messi, Ronaldo og hele bøtteballetten.

Jeg håper at Zlatan går til Manchester United. Da får vi en ekte stjerne i PL. Supersvensken vil bruke "tungt trente" PL-forsvarere som rundingsbøyer. På den måten får vi sett nivået slik det egentlig er.

Derfor: dere norske spillere som ønsker å bli gode, se til Tyskland:  brukbart lønnsnivå og ikke minst en annen treningshverdag enn dere er vant med. Og til Martin Ødegaard: du burde valgt en tysk klubb. Da hadde du hatt enda større utvikling enn å spille på nivå tre i Spania. Sikkert greit for pengeboka men ikke som ung spiller med ambisjoner.

 

Martin Ødegaard må gi litt mer fa....

Har Martin Ødegaard stagnert eller blitt en bedre spiller etter halvannet år i Real Madrid? Er spansk tredjedivisjon bedre enn norsk eliteserie? Og hva har han i så tilfelle blitt bedre på - eller av? Nei, Martin Ødegård må gi litt mer fa...

Å skrive noe negativt om Martin Ødegaard har vært selvmord for norske sportsjournalister. Dersom han skulle bli en verdensstjerne, ville kommunikasjonslinjene direkte inn til vidunder-gutten stoppe opp. Ikke en eneste av de store sportsredaksjonene har tatt den sjansen. De har sett gjennom fingrene på det meste. Hør:

Hva er status i dag, halvannet år etter. Den eneste forskjellen man kan se på Ødegaard, er at han har blitt mer mannfolk. Den utviklingen hadde han, naturlig nok,  hatt i norsk liga også. Derimot mener jeg at kamperfaringen i spansk tredjedivisjon har vært altfor dårlig. Sportslig sett hadde han hatt bedre av å holde seg i Norge. Økonomisk sett har selvfølgelig Spania vært det lureste. Sportslig og økonomisk burde han gått til en tysk toppklubb.

Faktum er at han ikke har utmerket seg slik han burde i disse lavrangerte kampene. Alle forventet jo at han ville briljere. Martin har utmerket seg med en passiv spillestill. Flotte enkeltprestasjoner, jo da, men tenk på motstanden. Tenk på nivået. Det er jo ikke all verden. Den litt passive, ja jeg vil si tilbakespillende stilen, ligger litt i guttens fremtoning. Han er en forsiktig, litt sjenert, ung mann. Han trenger et spark bak for å bli enda frekkere og råere, ja rett og slett gi mer fa...

Løpsfarten er og har vært Martins største motspiller. Man kan, inntil en viss grad, trene dette opp. Det krever mye, ikke minst eksplosiv styrke. Problemet er at Martin ikke har de muskelfibrene. Han kommer alltid til å ha farten som en av sine stor begrensninger.

Martin er ikke lenger er på alles lepper. Wow-effekten er borte. Hvem gidder å se på spansk tredjedivisjon på gjørmete baner på TV?  Svar: svært få når nyhetens interesse har lagt seg. Ei heller har han dominert de gangene han har fått sjansen på landslaget.

Derfor er det på tide at noe skjer. Og signalene fra Spania går også i den retningen når norske sportsjournalister nok en gang har pressekollegaer i Spania som kilde.

Hvor bør han gå? Å gå til andre nivå i Spania er bortkastet  Nei, Martin: gå til en tysk storklubb. For det første vil du kunne uvikle fysikken betydelig. Tyskerne trener mer enn andre lag i Europa og disiplinen vil passe. Det er jo nettopp egentrening og disiplin som har ført deg dit du er i dag. Samtidig vil du møte fulle stadioner med en herlig stemning hver eneste helg. Og tysk fotball er ikke noe springbrett. Derfra har du allerede hoppet. Bundesliga er kanskje Europas jevneste liga rent kvalitativt. Dersom det blir utlån fra Real Madrid, har du jo en retrett til en av verdens beste klubber.

Men nå vil vi se hva du duger til selv om du bare er 17 år. Ja, du skulle aldri gått til Spania etter min mening. Du skulle valgt en tysk klubb. Da hadde du allerede vært en internasjonal stjerne. For balltalentet ditt skal ingen ta fra deg.

All trening er målbevisst planlegging

All trening, enten det er hester eller mennesker, er målbevisst planlegging. For å bli best, må man trene best. Men hva betyr det? I TV-serien Razehorse har jeg forsøkt å gripe fatt i en del ting som jeg ikke forstår når det gjelder trening av travhest. Etter å ha snakket med trenere, sett på løp, er det mange ting som for meg ikke er logisk.

Jeg blir møtt med følgende uttalelse: hester har tynne bein, tung kropp, små lunger og hjerte relatert til en menneskekropp. Samtidig kan de ikke snakke. Konklusjon: de tåler ikke å trenes mye. Dette er også utgangspunktet til hovedtreneren i Razehorse, Heidi Moen. Jeg skal love dere at det er noen friske diskusjoner rundt dette på stalllen i Begnadalen.

Men jeg stiller likevel spørsmålene:  betyr dette at de ikke kan trene mer enn to-tre ganger i uka, at all restitusjon etter trening er å stå på boks eller i en liten innhegning? At mesteparten av treningen skal være intervall i et tempo hvor laktatnivåene er høye?

UENIG FERSKING

Jeg håper ikke det og er derfor uenig i disse treningsmetodene. Samtidig er jeg usikker. Jeg har masse erfaring med toppidrett men innen travsporten er jeg en fersking. Muligheten for at jeg er på gyngende grunn, er selvfølgelig tilstede.

Det jeg derimot vet med sikkerhet er at det er høy intensitet og fart som skaper skader. Det jeg også vet er at få, harde økter gir rask form og men samtidig en kort formtopp med rask nedgang fordi kroppen tappes for energi. Det bør også være udiskutabelt  at kun hard trening  over en lengre periode gir skader.

10% HARD TRENING

Espen Tønnessen leder testavdelingen på Olympiatoppen. Han har i de senere år kartlagt 45 VM OL-mestere. Fellesnevneren for dem er at kun 10% av treningen er hardtrening i sone 4 og 5. Resten foregår i sone 1,2 og 3 hvor sone fem er knallhardt og hvor sone 1 er veldig rolig. Når vi vet at en herremann som Martin Johnsrud Sundby trener 1100-1200 timer i året, betyr dette at i overkant av 100 timer er hard trening.

Hvorfor så lite hard trening? Fordi man VET at hard trening er skadefremkallende, at det tapper kroppen mer enn det bygger opp dersom antall harde økter økes. Man vet også at en toppidretsutøver må ha mye basistrening for å klare den tøffe treninga. I prakis betyr dette at man må trene for å kunne trene. Gjelder ikke dette hester?

Hvorfor skal hester trene 80-100% av alle treningsøkter hardt? Eller i verste fall 50-60% hardt?  Tåler plutselig hestene MER enn mennesker nå? Er ikke det å snu argumentasjonen på hodet? Kan noen av disse prinsippene og de forskningsresultatene man har på mennesker overføres til hester? For hva vet vi om resultatene av mye hard trening av hest? Jo, det er mye skader, mange hester blir ødelagt i ung alder - og at et stort antall travhester aldri kommer seg til start.

Kan man likevel forsvare treningsmetodene?

JA, AV ØKONOMISKE GRUNNER

Alle vet at det å trene hest tar mye tid og er altoppslukende. Proffe trenere har mange hester i trening, noen opp mot 100 individer. Når vi vet at det koster fra 8000-12000 kroner å ha en hest i trening hos lisensierte trenere, høres det mye ut - for eieren. Men ikke sett i forhold til de kostnadene trenerne har pr. hest. For eieren derimot, er dette en stor kostnad pr. måned.

Da oppstår følgende scenario: Eieren vil gjerne ha raske resultater for å tjene penger og redusere kostnadene, trenere derimot, har ikke kapasitet til å holde på døgnet rundt med hver enkelt hest siden det ikke er regningsvarende.

Resultat:  Det blir  i prinsippet praktisk umulig å jobbe/trene mer med hesten enn tre dager i uka. Da må det bli snarveier og man vet at mye intervall er løsningen på å komme i rask form.  

Konklusjon: Dersom man ikke skrur opp treningsavgiften, skal det mye til å gjøre noe med et slik opplegg som er godt innarbeidet i travkretser.

Jeg stiller meg dog spørsmålene: kan vi få flere hester til start ved å trene mer og annerledes? Er det bedre dyrevelferd i andre treningsmetoder? Og kan hester som er avskrevet eller skadet komme tilbake i banen?

Rent teoretisk , SETT PÅ BAKGRUNN AV HUMANIDRETTSLIG TRENING, er mitt svar JA. Er jeg derfor så dum at jeg ikke forstår at hestene er så fundamentalt forskjellig fra oss mennesker? Mange vil nok rope et klart JA på de også.

La meg først si: det er umulig for en hest å trene 1200 timer i året som eksempelvis Martin. Det er heller ikke det jeg mener. Jeg mener bare at man kan overføre noen av prinsippene fra humanidrettslig trening til hestetreningen.

KJENNE MELKESYRE

Hvor mange av dere som leser dette, kan med hånda på hjertet si at dere har kjent melkesyra ta over kroppens mekaniske funksjoner?  Jeg tror dessverre det er et fåtall selv om dere tror at dere har kjent det. Svært få idretter byr nemlig på den følelsen. De mest klare syreøvelsene er 400, 800 og til dels 1500 meter i friidrett eller 1000 , 1500 og til dels 3000 meter på skøyter. Den er omtrent fraværende på langdistanser samt i håndball og fotball.  For å forstå hestens koordinasjonsplager på siste langside, tror jeg det er en klar fordel å ha følt på dette selv som menneske. Det er rett og slett et smertehelvete.  Kan det trenes opp?

Ja. Men ikke uten å ha god basistrening for å tåle øktene i sone 4 og kanskje 5 som må til for å flytte terskel. Er man ikke basistrent, vil det mest sansynlig virke mot sin hensikt.

PLANMESSIG TRENING

På bakgrunn av dette mener jeg at planmessig periodisert trening av hest slik som toppidrettsutøvere jobber, er viktig for å skape resultater samt holde orden på hva man driver med. Lag et treningsopplegg som strekker seg over tid og sett opp målsettinger. Lag gjerne en plan for hele året og periodiser treningen.

Samtidig må man måle effekten under trening og av treningen man legger ned. Det er ikke nok å få svar dere og da. En treningsdagbok for utført trening er viktig for fremtiden for å kunne lære av eventuelle feil.

MÅLE TRENING

Siden hesten ikke kan snakke, kan man måle via laktat, puls og en følelsesmessig vurdering av individet. Disse tre elementene henger nøye sammen. Puls og laktat alene er ikke nok hvis man ikke kjenner på hesten i tillegg. Samtidig mener jeg at å kunne kjenne på hestens dagsform heller ikke er nok alene.  Dersom det står i programmet at man skal ta det rolig, bør man ta det rolig ? og ikke kjøre fortere enn planlagt fordi hesten virker pigg.

Det er ingen skam å ta det rolig nok.

VARIASJON OG RESTITUSJON

I treningen til mennesker, ser man at variasjoner og alternative treningsmetoder er viktig både fysisk og psykisk. Det SKAL være morsomt å trene. Dette må jo også gjelde for hest.  Å kjøre alle økter på bane, som noen gjør, tror jeg sliter på en hest psyke. Noen klarer det, men ikke alle.  Jeg tror også man kan variere med typer terreng samt både kjøre og ri. Og ikke minst variere distanser, tempo samt veksle både trav og gallopp. En glad hest presterer. En gjennomtrent hest presterer. En hest med psykisk og fysisk overskudd leverer.

Restitusjon er ekstremt viktig som skadeforbygger og det å ta til seg trening. Jeg sverger til rolig jogg som restitusjon på hesten pluss massasje, Energylight pluss behandlinger av osteopat. Jeg tror det er mye bedre med en aktiv og rask restitusjon som samtidig har en positiv aerob virkning til basistrening kontra stillestand på boks eller i luftegård med total hvile.

ER HESTEN LETTRENT?

Mange stiller seg spørsmålet om hvor lettrent en hest er. Jeg vil si at hesten er fire ganger mer lettrent enn et menneske. Hvorfor? Det har noe med gjennomsnittelig levealder å gjøre. Mens mennesker lever til de er 80 år, lever hesten til den er 20.  Som en tommelfingerregel har jeg tenkt at et års trening for et menneske tilsvarer 3-4 måneder for en hest dersom man har tilstrekkelig mengder. I mitt hode kan man derfor få gjort mye med en hest i løpet av et til to års trening dersom man jobber målbevist.

Så rent praktisk: hvor mye kan en hest trene? Sprangrytteren Geir Gulliksen trener sine hester hver eneste dag. Han traver tre dager i skogen, han trener dressur, sprang og lydighet. De beste hestene hans er mellom 12 og 16 år. Slik har de blitt trent i en årrekke. Så hvorfor kan ikke travhesten trenes like mye?

I vårt opplegg har vi middelmådige hester. Målet vårt er å få de bedre enn det de har vært med tidligere opplegg. Der har alle blitt skadet og har prestert dårlig før vi kjøpte dem. Vi trener fem til seks ganger pr. uke og samtidig har vi laget et opplegg som gir masse restitusjon og behandlinger ved at vi har et veldig godt støtteapparat rundt hestene.

I dette innlegget har dere kunnet lese noe om treningsfilosofien bak Razehorse.  I den neste bloggen skal jeg skrive litt om hvordan hestene har blitt trent så langt og de erfaringene vi har gjort. I tillegg vil jeg si litt om oppvarming før løp samt dopinreglene. I det siste punktet er det mye jeg ikke forstår.

Norsk friidrett har for dårlig produkt

Å gi pressen skylda for at friidrettsforbundet ikke får støtte og at utøvere må betale deler av reiser selv, er i beste fall en stor misforståelse. Manglende sponsorer skyldes at produktet norsk friidrett rett og slett ikke er godt nok.

Det er veldig lite norsk pressen kan gjøre med dette. Klagingen blant norske utøvere vitner om liten kunnskap både om markedssituasjonen i sponsormarkedet samt hvordan pressen jobber.

http://www.vg.no/sport/friidrett/friidrett/friidrettsutoevere-maa-betale-for-aa-konkurrere-for-norge/a/23613894/

At friidretten taper sponsorkroner, er en trend man ser over hele verden, ikke bare i Norge. Det er kun toppene, de store friidrettsprofilene, som tjener penger internasjonalt. De fleste andre har såvidt til smør på maten. Hvorfor skulle det være annerledes for norske firiidrettsutøvere i sitt hjemlige marked?

Sett fra sponsorenes side, er det for lengst slutt på å gi støtte idretten. De vil ha noe igjen. Det skal lønne seg å sponse idrett. For de fleste store bedrifter er dette en ren forretningsavtale som skal vurderes av styre og eiere. I dagens økonomiske situasjon, med svekket krone og trange kår med blant annet masseoppsigelser i oljesektoren, lyser alarmknappene illrøde rundt omkring. Børsene svinger som huskene i barnehagen. Sponsormarkedet blir derfor ikke lettere. Sponsorkronene går ofte til de som har klare profiler med resultater og soleklare holdninger av sportslig art. Utøverne, i tillegg til å vise til resultater, må ha utstråling og en evne til å tekkes et publikum. Man må ha "knagger å henge alt på" for at sponsorene igjen skal vurdere å inngå avtaler som inneholder både en toppidrett og en breddesatsing. Fotball og ski er foregangsidretter i så henseende. De har møysommelig bygd et mediaprodukt som fenger.

Der er ikke norsk friidrett lenger. Bislett Games er uten profiler og ser ganske likt ut som det gjorde for 30 år siden, foruten at da hadde man stjernene. Til general Steinar Hoen & Co:  Det er ikke nok å kjøre høy musikk over høytaleranlegget. Og i et stort stevne som dette, er det langt mellom de norske prestasjonene. Det er slutt med Vebjørn Rodahl, Geir Moen, Steinar Hoen, Hanne Haugland, Trine Hattestad i et og samme stevne. Her gjelder det å stikke fingeren i jorda,

Jeg har selv forøvrig produsert to elitestevner for norsk tv i 2015. Jeg registrerte at mange av de beste norske utøverne ikke engang gidder å stille. Til alt overmål tar ikke arrangørene hensyn til tv-produksjonen. I et av stevnene klarte man pinadø å legge sprintdistansene til bortre langside vekk fra TV-riggen og hovedtribunen. Når jeg legger til at sprintistansene var 19 av i alt 23 øvelser, sier vel dette sitt. Håpløst.

Og så sitter man og klager på at media er så negative?

Hør: Journalister har ingen plikt til å skrive verken positivt eller negativt om en idrett. De skal skildre den virkeligheten de ser. Jo da, noen kan være til overmål kritiske. Men jeg har 30 år bak meg i journalistikken og tør med hånda på hjertet si at friidrettens omtale i årenes løp har vært 99% positiv. Husk at mesteparten av friidrettsstoffet figurerer i lokalpressen og her er det jammen meg mange, lokale stjerner som har fått masse positiv omtale i alle år.

For en gammel friidrettsmann er det vondt å høre at sponsorer mangler og at det således blir vanskelig for satsende utøvere. Ser man resultatene i sammenheng med andre idrettsgrener hvor man faktisk har utøvere i verdensklasse, har friidretten tross alt vært heldig. Jeg kan nevne seilere, roere, kajakkpadlere blant andre.

Derfor: Slutt med sytingen. Tenk kommersielt. Tenk redaksjonelt. Og lag bedre stevner ved at de aller beste norske stiller på elitestevnene. Det har skjedd mye på 50 år som friidrettsfolket ikke har fått med seg.

Facebook er brutal, kynisk og grusom

Mer og mer gruer jeg meg til å åpne Facebook. Facebook har blitt mer brutal, kynisk og mer grusom enn noen nyhetsportal. Det var da ikke meningen?

Folk deler grusomme videoes av lemlestede dyr, dyr som plages, mennesker som drepes, som lider og som har det vondt her på Facebook. Jeg føler dette blir mer og mer vanlig. De begrunner visningen ofte med et eller annet budskap - et budskap som i seg selv ville stått like sterkt uten disse levende(eller døde) bildene.

Det har blitt sånn at jeg gruer meg til å åpne fjesboka. rett og slett fordi jeg ikke aner hva som møter meg på min ferd nedover i statusene. Videoer spilles av enten man ønsker eller ikke. Facebook er mer brutal, kynisk og grusom enn noen nyhetsportal.

Facebook har også blitt hevnernes medium. Å vise en naken pupp eller en rumpe, ja det blir slått ned på fra Facebooks administratorer. Men mobbing av folk, statuser hvor man bevisst forsøker å skade andre psykisk, florerer. Facebook(og andre sosiale medier) har blitt den aller beste måten å hevne seg på folk man ikke liker, som man har noe utestående med. Og ikke bare det: Å bruke sosiale medier florerer som en trussel i samfunnet. Ren utpressing - noe som er ulovlig i alle andre tilfeller enn i sosiale medier.

Joda. Jeg vet. Sosiale medier en del av demokratiet. Ytringsfrihet er viktig. Blogger, sosiale medier gir folk et mikrofonstativ. De kan ytre seg som de vil - ofte uten noen som helst konsekvenser. På de fleste måter bra, men:

Pressen er i ferd med å bli akterutseilt. De har tross alt redaktørplakater som de må holde seg til. De har en viss troverdighet å ta vare på. De må, etter fattig evne, forholde seg til fakta. Hvis ikke, risikerer de rettslig straff.

Fakta er ikke så farlig når mannen i gata tar tastaturet fatt.

Jeg er redd for hvor dette ender. Vi sprer hat, feilinformasjon, løgner og annen dritt over en lav sko. Er dette demokrati? Er dette ytringsfrihet?

Lurer på om jeg skal kutte hele Facebook. Og i hvert fall slette samt blokkere "venner"(jaggu sa je´smørr) over en lav sko. Jeg trenger dere ikke.

Overnaturlige krefter, sannhet eller bløff?

I Norge er det mangel på livsviktige medisiner. Kompetansen på norske sykehus er ikke så god som vi nordmenn liker å tro. Personer reiser til utlandet for å få livsforlengende behandling og betaler millioner av egen lomme. Midt oppe i alt vokser etterspørselen etter alternativ over overnaturlig behandling. Tror du på healere, på medier, på folk som renser hus for spøkelser? På folk som snakker med de døde? Jeg har møtt en av dem. Jeg har møtt Santara.

Hun kaller seg "Santara". Egentlig heter hun Nina Helen Almestrand og bor i Hønefoss. Hun kaller seg livsveileder, healer og medium. Nina påstår at hun kan fjernheale både dyr og mennesker via telefonen, at hun kan fordrive spøkelser fra huset ditt og at hun kan snakke med dyr og døde personer. Men mest av alt snakker hun med mennesker som ofte er i dyp psykisk krise..

-Folk i dag har mye på hjertet og de funderer mye. De ringer til meg for å få råd, for å ha noen å snakke med. Det føles godt å kunne hjelpe i et samfunn hvor jeg ser at psykiske problemer er mer omfattende enn tidligere. Vi lever i et samfunn preget av mye frykt for fremtiden, forteller Nina. Hun presiserer at hun ikke gjør dette for pengenes skyld.

-Ligningen min forteller at dette ikke er god butikk. Jeg har valgt å gjøre dette på heltid rett og slett fordi jeg føler jeg har mye å bidra med. Samtidig vet jeg jo at det vi i denne bransjen gjør er omdiskutert. Hadde jeg levd på 1800-tallet hadde jeg vel blitt brent som kjetter og heks, sier hun lattermild.

Flere tusen mennesker i Norge påkaller seg evner som for mange er uforståelige. De siste årene har det poppet opp med kontaktsider på internett hvor folk kan finne sitt medium. Flere og flere benytter seg av slike tjenester, både i Norge og i utlandet. TV-program som "Åndenes makt" har gjort bransjen mer stueren, ja såpass stueren at vi ser et medium i "Skal vi danse" på TV2. Også vår prinsesse, Martha Louise er en del av bransjen i kraft av den så mye omtalte "Engleskolen". Ikke mange kan vise til så mange positive avisartikler som "Snåsa-mannen". Summa sumarum viser nok dette at folk sannsynligvis har blitt mer mottakelige for alternative metoder. Men likevel tror artikkelforfatteren at skepsis er høyere enn troverdigheten.

Hva mener du? Er dette bare bløff fra ende til annen, eller er det krefter og energi som gir oss overnaturlige svar og resultater? Er skolemedisin og forskere for lite åpne for nye metoder og energier her på jorda som vi ikke kan se og som noen påstår de kan formidle samt føle? Se videoen med Santara og skriv hva DU mener.

Sophie Elise: dette er dumskap, manglede vurderingsevne og veldig trist

Når Norsk Folkehjelp bruker Sophie Elise for å sette fokus på førstehjelp og lager en falsk historie hvor Sophie Elise, med Mona-Lisa smil, tar selfie der en mann kjemper for livet i bakgrunnen, svekker dette troverdigheten til samtlige rosabloggere pluss Norsk Folkehjelp. Dette er dumskap, total mangel på vurderingsevne og særdeles trist på en gang.

Jeg har ikke noen problemer med at Sophie Elise og de andre rosabloggerne skriver om produkter de får betalt for å skrive om. Content marketing er i ferd med å bli stuerent, kanskje nettopp på bakgrunn av dagens bloggere. Men det går en grense. Den nådde vi for et par dager siden.

Da jeg så selfiebildet av Sophie Elise i grønn (og sikkert sponset topplue)med en døende mann i bakgrunnen, tenkte jeg:

-Hva i huleste er dette? Går det an å ta en selfie med en slik bakgrunn?

Det ble både for grotesk og dumt på en en gang. Det var for godt til å være sant. Jeg ble kvalm. Ikke av den døende mannen i bakgrunnen, men av Sophie Elise. Så viste det seg at det hele var iscenesatt.

Takk Gud for det. Men noen bør sitte i skammekroken i et lydtett mørkt rom uten nett-tilgang og 4G. Skjønner ikke Norsk Folkehjelp at det blir helt feil å vinkle en pr-kampanje på denne måten? Her har vurderingsevnen totalt uteblitt. Og hvorfor valgte de Sophie Elise?

Jeg skal ikke ha meninger om Sophie Elise som person, kun faglig. Faktum er jo at hun neppe verken hadde fått jobb som fotograf eller journalist i en seriøs publikasjon. Hun er en av Norges mest leste bloggere uten å ha spesielt mye å komme med annet enn sponsede innlegg. Karrieren er bygd på silicon og filler samt en del tåkefulle utsagn. Riktignok ser jeg i pressen at hun i det siste forsøker å ta del i samfunnsdebatten. Det er bra. Men utgangspunktet for bloggen hennes kan likevel bety at hun har svekket troverdighet i forhold til å fronte en PR-kanpanje for Norsk Folkehjelp. Det er tydelig at Folkehjelpa ikke så det på denne måten.

At dette er dumskap og total mangel på vurderingsevne satt i system, både fra Sophie Elisa samt Norsk Folkehjelp, bør være hevet over enhver tvil. Men mest av alt er det trist. Trist fordi vi ikke kan stole på et eneste ord som kommer fra Sophie Elise i fremtiden, trist fordi det svekker troverdigheten til alle rosabloggere - og til slutt trist for Norsk Folkehjelp som må bruke tid på å bygge noe av troverdigheten igjen. Kan vi stole på neste informasjonskampanje fra Folkehjelpa?

Hvis Norsk Folkehjelp, som helnorsk non-profit aktør (som Sophie Elise beskriver dem) atpåtil har betalt henne for denne bloggen, faller også troverdigheten i det siste innlegget til Sophie Elise til stengrunn. Her forsøker hun tappert å forklare bakgrunnen på hvorfor hun valgte å presentere den falske reportasjen.

Når det er sagt: alle bør lære seg førstehjelp. La meg sitere Sophie Elise: -Nå er kanskje tiden inne for at dere går i dere selv og er ærlige. Kan dere førstehjelp?

Ærlige? Ja da så?

 

Stopp mobbingen av Justin Bieber. Det er ekkelt



Han leverte som ei kule på TV2s Senkveld. Til alt overmål er den unge mannen en særdeles dyktig musiker. Han besøkte en skate-klubb i Oslo og en skoleklasse. Han ga av seg sjøl. Hvem andre verdensstjerner har gjort det på besøk i fjordlandet? Slutt nå. Slutt med mobbingen av Justin Bieber. Det er direkte ekkelt.

Jo da. Han furtet seg ut av scenen på Chateu Neuf etter ei låt i den offisielle konserten. Visst kunne han ha løst saken på en annen måte. Men hvorfor måtte han sjøl tørke opp vann på scenen? For artister som danser, er det jo det samme som Bambi på isen og i tillegg farlig. Hvorfor var det ingen vakter der som kunne ordne opp? Trenger ikke være rakettforsker for å forstå at hylende småjenter er et ustyrlig kapittel for seg selv.

Aviskommentatorer med selvbilde minst på høyde med Bieber sjøl, overgår hverandre i å rakke ned på unggutten. Midt oppe i det hele leverte han varene i et av de beste Senkveld-programmene noensinne. Dette var et scoop av Senkveld-redaksjonen. Justin vippet to totalt stjerneskrudde programledere bostavelig talt av programlederstolen. Producer måtte, litt uvant, improvisere med kameravinklene. Og da Bieber ble spurt om han ville fortsette som Senkvelds talk-show-vert etter to flotte akustiske versjoner av sine nye låter, var svaret at: -Nei, jeg vil heller synge en sang. Og han leverte til en femmer til tross for bronkitt. Gutten er en en dyktig musiker. Sjøl har jeg sett han bak trommesettet i det amerikanske talkshowet til Jimmy Fallon hvor han vippet band-trommisen i et "drum battle" av stolen. (Se video)

 



Sjøl kan jeg ikke huske at noen verdensstjerne har besøkt lokale foreninger. Han overrasket både en skate-klubb i Oslo samt en skoleklasse. Det var helt tydelig at han likte det. Dette er sjelden kost.

Nå er det dessverre in og tøft å drite ut samt mobbe Justin Bieber. Ja, ja, ja. Det føles ekkelt å se på at folk som ikke har oppnådd noenting kan skrive duste-ting på nettet og rakke ned på en kar som, skandaler eller ikke, så langt har vært relativt vellykket og flink. Har dere tenkt på hva slags liv han har levd de siste årene? Tror dere alt er bare lett?

Selvklart ikke. Det å få verdensomspennende ikonstatus, aldri få fred og på toppen av det være både prest, munk og helgen på en gang, er ikke synonymt med to-gangen og enkel hoderegning. Her snakker vi ikke multiplikasjonstabell for 3 klasse men brøkregning ganger x som krever kalkulator for å finne svaret. Ja, selv det vil nok ikke gi oss et klart svar. Tenk på hvor mange det er som vil ha en bit av Bieber-kaka? Det kan sammenliknes med Elvis. Samme hysteri. Jo da, jeg vet: Elvis var unik. Men som middelaldrende mann synes jeg faktisk at Bieber er flink. Jeg liker den siste låta hans, "Sorry".

Konklusjonen er klar: Stopp mobbingen. Oppfør dere. Vær litt rause da for svingende.Fordømte mobbetryner!

 




Hekta på hest

Utgangspunktet var at min datter i lang tid hadde ønsket seg et firbeint monster på 500kg. Julia er 10 år. Jeg så reaksjonen hennes da hun tidligere i år, prøvde å ri. Jeg så reaksjonen hennes da jeg sa til henne at vi skulle kjøpe hest. Slike øyeblikk fester seg på netthinna. Og så var det pappa som fikk dilla. Jeg, som egentig er livredd hester.

Mens jeg var ute for å se på hester til Julia, var det en som jeg ikke kunne gi slipp på. Fikk liksom ikke den brune varmblodstraveren ut av tankene. Julia derimot, fikk sin gamle ridehest på 20 år, et heller sørgelig valg, noe jeg kommer tilbake til. Jeg derimot, klarte ikke å få en annen hest ut av tankene. De kom til stallen 15 juli, Aswan(Julia sin) og min traver. Egentig en merkelig historie.Og på det tidspunkt en helt feil avgjørelse sett i lys av min kompetanse og viten om hest.

Så her er han. Hesten min. Steve. Steve er en fire-årig traver. Jeg holdt god avstand i starten. Jeg hadde ikke mot til å gå inn i innhengningen, likte ikke å ta på han. Følte meg usikker. En vond følelse ikke å ha kontroll.



ENORM MESTRINGSFØLELSE: I dag, tre måneder etter, kjører jeg selv turer i sulky. La meg si det med en gang. Makan til mestringsfølelse er det lenge siden jeg har opplevd. Men jeg har enorm respekt for det store dyret. Og jeg har så enormt mye å lære. Jeg er velsignet med en snill firbeint skapning med masse muskler. Samtidig har jeg hhatt en god lærer i travtalentet og trener, Stine Marlen Bendiksen.



LØP TIL VÅREN: Målet med Steve er at han skal gå sitt første løp til våren. Han bygges sakte opp. Kjører fire-fem dager i uken med kondisjons og styrketrening. Selv har jeg erfaring fra å trene friidrett både som selvstendig utøver og som trener. Det er ikke store forskjellen på å trene hest kontra mennsker når vi snakker om løping. Det tiltaler meg å løpe. Siden jeg hører om så mange skadede hester, og siden jeg hører redselshistorier om at folk trener ihjel hestene sine, forsøker jeg å bruke hodet. Problemet jeg tror mange sliter med, er at de trener hestene for skjelden og for hardt. Eller for ofte og for hardt. Det fungerer dårlig på mennesker og jeg tror det fungerer dårlig på hester.



LURT TRILL RUNDT: Men hestelivet kan være knallhardt. Julia, min datter, fikk også som sagt hest i sommer. Heldigvis var det på prøve. Det var en 20-årig araber vallak evd navn Aswan. Vårt første møte med hestefolk var brutalt. Ikke bare ble vi lurt til å kjøpe medfølgende utstyr for det doble av prisen av hva det koster nytt, men vi fikk også en hest som var kreftsyk. Det ble veldig tungt for Julia når vi, etter hennes egen vurdering, måtte levere hesten tilbake. Likevel ble vi rimelig forskrekket når vi skjønte at hesten ble solgt direkte videre. Dette er en sak jeg ønsker å komme tilbake til når nødvendig research er gjort.

Så derfor har vi fått tak i en ny hest til Julia som kommer om et par uker. Hun heter Svarta, er en kaldblods. Hun er tre år gammel. HUn er både traver og ridehest. Julia gleder seg. Da har vi plutselig to. Det blir spennende og utfordrende for en datter og en pappa som nå har altfor mange dyr i familien. Men: noe skal man jo fordrive fritiden med....

HELDIGE: Vi er heldige som har så flotte forhold på Ringerike. Og så mange dyktige mennesker. Stine Marlen Bendiksen sin stall ligger bare noen få kilometer unna bykjerna i Hønefoss på Mo gård rett ved den velkjente Steinsletta. Området rundt gården og den gamle miltærleiren Helgelandsmoen,tilbyrt supre forhold. I samme område ligger Stall Bullern. De holder til i Vestre Ådal og har vært norges mestvinnende stall i mange år. Jeg har lagd en video om Stall Bullern og om Stine. Videoene forteller det meste.

Videotekst: Stine Marlen Bendiksen, travkusk og travtrener.

Videotekst: Stall Bullern i Vestre Ådal med Trond Bullern Andersen

Hvis interesse, kommer jeg fra tid til annen legge ut blogg om vårt heste og hundeliv. Håper dere som leser dette, synes dette er greit.

 

Redde for flyktninger, livredde for å si noe


 

Min siste blogg, som startet med utsagn om at min datter var redd for krig i Norge på bakgrunn av alle flyktningene, resulterte i en mengde kommentarer. Mitt hovedbudskap, som de fleste heldigvis hadde fått med seg, var at mange føler seg kneblet i debatten. I redsel for å bli stemplet som rasist, holder heller folk kjeft. Innestengte følelser i form av redsel tror jeg er farlig. Redsel fører til hat og hat kan igjen føre til ekstreme handlinger. Min konklusjon, basert på å ha lest tusenvis av kommentarer, er dessverre at nordmenn flest er livredde for flyktninger, den stadig økende flyktningestrømmen samt sine egne tanker om hva dette kan føre til for vårt samfunn. La folk tenke og snakke. Det er eneste farbare vei til mindre angst og større forståelse.

Forrige blogg: Du er heldig du pappa som er død...

Før jeg skriver mer om det, la meg nevne noe av innholdet i kommentarene rettet mot undertegnede etter forrige blogginnlegg.

Det er en merkelig følelse å bli kalt rasist, fremmedfiendtlig, en som løper brunskjortenes ærend(nazist), ynkelig og dum, ja endog at man ikke viser ytringsansvar. Noen mente at å bruke uttalelser fra min datter burde føre til at barnevernet måtte kobles inn, at jeg ga min datter feil holdninger og at en ti-åring ikke skulle se nyheter. Ja, en dame satte endog i tvil hvorvidt min datter egentlig hadde kommet med de utsagn jeg påsto. Hun mente at jeg kun skrev løgnaktige sitater for å få medynk. En karakteriserte min blogg som ubehagelig og skrev en analyse hvor han tilegnet undertegnede meninger jeg aldri har hatt.

Samtidig var det mange som tok min blogg til inntekt for sine egne ekstreme meninger mot innvandring. Noen mente at "pakket" skulle kastes ut, at de ville ødelegge landet vårt og at vesten var under fullstendig islamisering. Noen legger til grunn et syn som viser et fullstendig hat mot venstresiden i norsk politikk. Ja, det var til og med noen få som sterkt sympatiserte med terroren på Utøya.

La meg slå fast en ting. Jeg er ikke politisk aktiv men jeg benytter min stemmerett. I de senere år har jeg stemt Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre og FrP. Jeg har vaklet. Selv kommer jeg fra et AP-hjem med foreldre som har slitt for føden hele livet men som hadde alle ressurser til å gi de rundt seg kjærlighet.. Stemmene har jeg gitt forskjellige partier fordi jeg mener at de fleste har gode ting i sitt valgprogram som jeg kan stille meg bak. Jeg MÅ derfor presisere at min blogg ikke er skrevet på bakgrunn av en politisk agenda.

Jeg har kun forsøkt å skrive det mange folk tenker. At det foregår en verbal knebling av det norske folk. Verbal knebling er kanskje den største faren mot integrering og en ditto sunn debatt. Altfor mange var glade for det jeg skrev om nettopp dette. De kjente seg igjen i redselen over kanskje å bli karakterisert for noe de selv mente de ikke sto for: rasisme. Det er et kort som dras altfor fort i denne debatten. Det fikk jeg merke selv.

Jeg tror nemlig ikke det er slik at selv om noen er kritiske til innvandring så er dette er ensbetydende med at man ikke har sympati og medfølelse for andre mennesker. Det betyr heller ikke at de er i mot å hjelpe mennesker i nød. Det er heller ikke slik at det avskårer folk fra å hjelpe. Mange er redde for det ukjente. For noen er det ikke langt fra redsel, hat og til ekstreme handlinger. Dessverre. Hersketeknikker blir effektivt brukt med formål om at alle skal være politisk korrekte. For meg blir dette en sjofel sensur av folks meninger, noe som jeg mener er et klart overtramp av vår grunnlovsfestede ytringsfrihet.

Legitime og saklige meninger, enten man er for eller i mot innvandring, må vi tåle og skal ha i samfunnsdebatten. Folk må få tenke selv og få si det de mener. Ja, det er endog hjemlet i vår grunnlov. Kommunikasjon på tvers av interessegrupper er det eneste som fører til forståelse for de utfordringene Europa nå plutselig står ovenfor. Dialog er den eneste farbare veien til respekt for avgjørelser. Vi lever i et demokrati med det resultat at flertallet, representert ved de folkevalgte, må ta avgjørelser på vegne av folket. Folk som mener noe annet, befinner seg i feil land. De har ikke noe her å gjøre. Det gjelder både for de med norsk pass og de uten.

Hvem er som legger grunnlaget for den kneblingen? Mest av alt poltikerne, men også journalister må se på sin egen journalistikk og tanken bak.

Det er ingen tvil om at journalistene, dvs de som representerer mitt yrke, må ta noe av skylden for kneblingen. Legg merke til hva jeg skriver: NOE AV SKYLDEN. Fagbladet Journalisten, tidsskriftet til Norsk Journalistlag, har foretatt en undersøkelse basert på stikkprøver av norske medier som viser at norsk journalistikk på et generelt grunnlag er lite skeptiske til flyktninger og sannheten i deres historier. Det blir stilt for få kritiske spørsmål og flere av historiene har ikke blitt sjekket ut med hensyn til fakta. Artikkelforfatteren, journalist Lars Akerhaug, påstår at enkelte toneangivende medier har begått ren kampanjejournalistikk. Sjefredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skrev også et innlegg om akkurat dette basert på Journalistens reportasje.

Asyljournalistikk uten kritiske spørsmål

Spørsmålet er hvorfor? Undersøkelser foretatt forteller at et flertall av norske journalister ligger politisk til venstresiden. Det er vanskelig å ikke være politisk korrekt som journalist. I enkelte høve KAN karrieren stoppe opp, i verste fall utebli. Men dette er ikke hele sannheten. Svaret ligger i den kultur som preger det journalistiske miljøet. Det beste som kan skje en journalist, er ros fra en annen av samme stand. Jeg har ofte hevdet at det ikke er leserne, lytterne eller seerne som skaper en journalists karriere. Det er vaktsjefer, redaksjonssjefer og redaktører. Det bør det være en selvfølge at journalister går inn i saker med objektivitet, også flyktningesaker. Samtidig ser jeg at man fort kan bli revet med i emosjonelle uttrykk i det redaksjonelle produkt. Dette handler tross alt om menneskeskjebner. Journalister har også følelser.

Jeg mener dog at det er politikerne må ta hovedtyngden når skyld skal deles ut. Fremtredende politikere på venstresiden har vært altfor raske med å bruke ord som rasist og fremmefiendtlig. Politikere ytterst til høyre vært for stigmatiserende for folkegrupper generelt og har klart å fremstille seg selv på en måte slik at de virker kalde og ufølsomme. Dette skaper avstand til folk flest. Og det skremmer. Jeg har sett Facebook-kommentarer med karakteristikker av politiske motstandere fra begge sider som langt på vei kan beskrive politikere som rene nett-troll. Det gir ikke akkurat grobunn for at oss normale skal kaste oss inn i debatten samt ha meninger hvis vi i neste øyeblikk risikerer å bli verbalt voldtatt.

Men vi kan ikke stikke under en stol at flyktningestrømmen i Europa stiller våre vestlige velferdssamfunn på store prøver. Vi kan ikke stikke under en stol at flyktninger med en annen bakgrunn og en annen kultur, fører med seg problemer som vi ikke har sett tidligere. Hendelser i Sverige, Tyskland, Frankrike og på Balkan forteller dette i klartekst. Vi kan ikke stikke under en stol at det vil komme folk til Norge som har skumle hensikter og som vil ramme oss vantro, vårt samfunn, vårt levesett på verst mulig måte. Og vi kan ikke stikke under en stol at det har vært, og er, ekstreme krefter i Norge som igjen vil ramme flyktninger. Utøya-massakren minner oss på dette.

Vi kan heller ikke unnlate å fortelle om det faktum at det kommer tusenvis av veldig bra mennesker som ønsker seg til vårt land nettopp fordi det er et bra sted å leve. De vil jobbe, de vil bidra, de vil oppdra barna sine på en god måte og de vil bli en viktig og betydelig ressurs.

Jeg er for et samfunn som favner alle gode mennesker, som har færrest mulig fattige, som tar vare på mennesker rundt seg, som behandler alle likt uavhengig av farge, religion og språk og som ikke stigmatiserer. Jeg er for et samfunn hvor alle kan snakke, hvor alle kan mene dersom hat og sjikane utelates i dialogen, hvor vi kan gjøre dette uten å bli karakterisert som rasister, utsatt for drapsforsøk eller utstøtt. Kun dialog med respekt for andre skaper et fredlig samfunn. Dette gjelder BÅDE de med norsk pass og de uten. Konklusjonen er at vi må hjelpe de som trenger det men det betinger at vi som land må ha kontroll med de vi hjelper innenfor våre egne landegrenser.

Til slutt: Julia, min datter, og jeg, skal besøke asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor Hønefoss i begynnelsen av neste uke. Dette hadde vi avtalt før jeg skrev min forrige blogg. Vi gleder oss, jeg til å bli kjent med nye mennesker, Julia til å få ny venner. Tenkte vi skulle fortelle om dette her på bloggen etter at vi har vært der.

Bildet: Bildet er tatt her fra en hendelse fra et flyktningemottak i Lunner på Hadeland hvor store politistyrker ble satt inn for å roe gemyttene. Samtidig kommer det mye bra folk til Norge som vil bli en ressurs i årene som kommer. Foto: Lasse Evensen

Du er heldig du pappa, som er død når det blir krig i Norge

-Du skal være glad for at du er gammel du pappa. Jeg ser på den lille jenta mi. Hun står der med tårer i øynene. Munnvikende vibrerer. -Hvorfor skal jeg være glad for det da, jenta mi? spør jeg. Hun ser på meg. Tårene renner sakte nedover kinnet hennes. Hun er redd. Så sier hun: -Jo, fordi da er du død mens jeg må oppleve krig i Norge. Problemet er at da er ikke du her for å passe på meg.

-Hvorfor tror du det da? spør jeg. Svaret kommer momentant. -De folkene som kommer hit nå har jo med seg krig til oss der de kommer fra. Da må det jo bli krig her også. Og det vil jeg ikke!

En enkel konklusjon. Litt for enkel? Kanskje ikke?

Hva skal en far si til slikt? Hva skal jeg svare? Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke kan garantere sikkerhet og fred for min datter i fremtiden.

Kanskje jeg er heldig? Kanskje jeg er av den siste generasjonen som får oppleve fred i et av verdens beste velferdssamfunn? Kanskje det er helt greit at jeg statistisk sett er død og begravet om 25 år?

Julia er snart 10 år. Hun går i femte klasse på Hønefoss Skole, en skole hvor det er mange fremmedspråklige barn. Snart kommer det flere. Asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor byen har snart dobbelt så mange beboere som de hadde for bare et par måneder siden. Hvalsmoen huser nær 1000 personer som søker opphold i Norge.

Utsagnene fra min datter kom da hun plutselig sto ved siden av meg da jeg så TV2 nyhetene for et par dager siden. Sønderskutte byer, svarte IS flagg, flyktninger på vei gjennom Europa, opptøyer i Sverige, barn med blod i ansiktet som forteller om bomben som rammet da de satt hjemme og gjorde lekser. Kanskje jeg burde slått av TV-apparatet?

Jeg er faktisk ikke sikker. Noen med større forståelse for barnepsykiatri enn meg vil sikkert hevde det. Men dette er Europas virkelighet om dagen. Usikkerhet, terroranslag og redsel i befolkningen. Det hjelper ikke hvor mye vi skriker på barmhjertighet og nestekjærlighet. Vi er redde. Redde for at vårt fredfulle samfunn skal sprenges i fundamentet.

Hvorfor? Virkeligheten er ikke lenger langt der borte uten at vi berøres. Det er ikke lenger noe vi bare ser på TV. Vi begynner å kjenne virkeligheten på kroppen.  Da blir vi redde. Vi, egoistene fra nord.

Vi står ved en skillvei hvor vi enten må sikre vårt eget samfunn så lenge det går - eller hjelpe og ta i mot mennesker i nød som garantert bringer med seg noen få esktreme terrorister. Naivitet nytter ikke lenger. Den ene(og det er nok med en) av titusener er her allerede. Den ene personen som på et eller annet tidspunkt vil spre frykt, død og terror i vårt land. Den en som vil skape sinne, fordømmelse og kanskje hevn mot en hel folkegruppe. Den ene som kan starte et helvete i vårt land. Den ene er her. Garantert.

Skal vi la den ene ødelegge for så mange? Skal vi stenge for alle for å slippe den ene?

Jeg har ikke noen gode svar. Jeg vet bare at hat ikke fører noe godt med seg fra noen. Og jeg vet samtidig at hvis jeg må prioritere, vil jeg gjøre alt jeg kan for å forsvare min lille datter. Jeg vil gjøre alt for at hun skal få en god fremtid.

Jeg vil bare det samme som flesteparten av de flyktningene som kommer hit med sine små barn. Jeg kan ikke klandre dem fordi de er like meg. Eller?  Hadde det ikke vært for den ene...

Det er en menneskeplikt å hjelpe. Og det er en menneskerett å få hjelp. Samtidig er det en menneskerett å ha meninger. Det er hele fundamentet for vårt samfunn, vår egen sikkerhet. Vi trenger politikere som sier at vi skal åpne grensene - og vi trenger de som sier at vi skal stenge. Vi trenger bare ikke de som hater.

Jeg er også fordømt lei de politisk korrekte som mobber hvis noen har andre meninger. Dette er også en farlig form for ekstremitet fordi den knebler det frie ord. Hele demokratiets fundament.

Samtidig må vi forstå enkel logikk og, la meg kalle det, "folkepsykologisk reaksjon". Når eldre i vårt velferdssamfunn lider, barn lever på fattiggrensa, når vi ikke har råd til livsreddende kreftmedisin, ja, da må man forstå at det virker provoserende når det brukes hundretalls millarder på flyktninger. Man bør muligens forstå at folk i Norge reagerer når vi ser flyktninger i VG-TV reportasjer som viser frem en lommebok med mange titalls 100 Euro sedler. Som tar taxi gjennom hele Sverige for å komme seg til en sikker grenseovergang til Norge. Jeg tar meg selv i å bli provosert når jeg ser flyktningene i min egen by opptre i ungdomgjenger med fine merkeklær surfende på kliss nye smarttelefoner. Jeg tar meg selv i at jeg blir irritert alle den tid jeg vet at jeg fant min mor nedpisset og neddopet på gamlehjemmet uten at noen gadd å løfte en finger, og uten at noen ville vise ansvar. Mor er heldig. Hun er død nå...

Jeg? Jeg er bare et egoistisk, normalt menneske som vil at mine kjære skal ha det bra. Er det for mye forlangt? På den annen side. Jeg er skamfull over at jeg har slike "primitive" tanker. Derfor legger jeg de til side. Vi ta vare på andre mennesker uavhengig av religion og status. Alle fortjener en sjanse. De er av kjøtt og blod akkurat som oss. Og de er redde. De blør. De fryser. Faen ta de som påfører mennesker slike lidelser. Vi hjelpe.

Men tilgi meg for at jeg har disse egoistiske tankene. Jeg vil jo bare ha det bra for meg og mine. Som flyktningene.

Jeg sier som kongen. -Det finnes en grense. Vi kan ikke redde dem alle. Men vi kan redde noen. Vi diskutere hvor mange. Vi må ha sterk kontroll med de som kommer hit. Grensene kan ikke være så vide at vi mister kontrollen. Gjør vi det, forteller det oss tar vi mot for mange. Ingen er tjent med kaos.Hva synes du? Såpass skylder vi de som har bygd samfunnet vårt. Og såpass skylder vi den kommende generasjonen enten det er min datter eller de flyktningene som skal bo i Norge.

Flyktningene? Ja, det er de som må tilpasse seg vårt levesett, lære seg norsk og leve etter norske lover og regler. Mulig noen vil kalle meg rasist på bakgrunn av det siste utsagnet mitt, men vit at jeg er glad i alle mennesker og gjerne gir av min kjærlighet. Jeg er bare ikke Gud eller Jesus. Jeg har mine begrensinger. Jeg klarer ikke redde alle. Det klarer ikke Norge heller.

Ei heller vil jeg at min datter skal få rett. At jeg er heldig som er død om et par tiår.

Oppfølgning til denne bloggen:

Norge frykter flyktningene

 

 

VM i snøsvømming: hvorfor skal alltid de beste ha alle fordeler?

I all idrett er flaks med forholdene en del av gamet. Utendørsidrett byr på utfordringer. Hvorfor skal de beste ha alle fordelene? Er det ikke greit at de som ligger lavere på rankingen også får muligheter? Jeg synes at diskusjonen om gårsdagens 15 km på ski under VM i Falun er snudd på hodet. Men glem intervallstart. Fellesstart er fremtiden på alle måter. FIS må forandre reglene.

La meg først si: jeg skjønner frustrasjonen til Cologna og de andre. Det føles bittert når man blir fratatt en god plassering. Og løperne har lov til å gi uttrykk for sin bitterhet. Samtidig skal ikke dette skje under et VM. Det bør vel herske liten tvil om at de svenske arrangørene burde saltet løypa - selv om det heller ikke ville holdt når vi snakker om masse plussgrader.

-Snu på startlista så de antatt beste kan gå først, skrek man i går. Jeg er uenig. Hvorfor skal de som er lavere ranket bli henvist til snøsvømming? Hvorfor skulle ikke de kunne nyte godt av fordelen? For meg blir det feil uansett hvem det måtte gå ut over.

Det man må se på, er konkurranseformen. Er det forsvarlig å arrangere intervallstart når forholdene blir så utslagsgivende? Burde man hatt et regelverk som tilsier at man kan gjøre om fra intervallstart til fellestart for på den måten å gi alle like forhold? Eller skal skisporten rett og slett kutte ut intervallstart i store mesterskap?

For å slippe diskusjoner, er kanskje fellesstart løsningen. Samtidig mener jeg at fellesstarter er bedre tv-idrett. Vente-tv er vi ferdig med, er vi ikke? Med vintage-bildene av Gjermund Eggen fra Holmenkollen friskt i minne, er det lett å trekke paralleller.

-Nå må du komme snart, Gjermund. Hvor er du? Klokka går.

Om svensken Olsson hadde vunnet gårsdagens 15 km hvis alle hadde hatt like forhold, er jeg usikker på. Men det er ikke relevant. Han vant, kommer til å figurere i historiebøkene i alle tider, samtidig som kritikerne av snøsvømming vil bli glemt. Det samme vil Kalla. Ingen vil snakke om norsk smøretabbe om 15 år når gamle legender skal hedres.

Det hele er faktisk opp til FIS. De kan, hvis de vil, legge forholdene til rette for rettferdige konkurranser. De må bare gjøre noe med reglene.

Så gjør det da. For svingende.

Her er svaret på norsk langrennsuksess

Det hjelper med mye penger, men det er ikke avgjørende for den norske dominansen i langrenn. Jentene har totaldominans i VM i Falun og gutta er ikke så langt etter. Suksessen kommer av riktig trening over lang tid fordi norske topptrenere har tatt langrenn på alvor. De har rett og slett utviklet langrenn videre mens de andre nasjonene har stått på stedet hvil. Ikke så mange vet at mye av dette skyldes treneren til Martin Johnsrud Sundby, Audun Svartdal.

Toppidrett avgjøres oftest av detaljer. Visst har store smøretrailere og tilgang på utstyr hatt en del å si. Men hvor mange løpere fra andre nasjoner ser dere med dårligere feste eller dårligere glid i Falun? Jeg har ikke sett noen.

Det er faktisk ikke så mange år siden at Norge hadde et dårlig landslag i langrenn. Hvis jeg ikke minnes feil, skrev VG-kommentator Truls Dæhli en gang i 2008 at han ikke trodde at de norske langrennsguttene kunne bli like gode i skøyting som konkurrentene. Så dere Northug og Finn Hågen Krogh i går?  Hvorfor?

Audun Svartdal kom inn i Olympiatoppen(OLT) rett i forkant av Dæhlies kommentar. Han var heller ikke imponert av hvordan norske skiløpere trente teknikk. Svartdal fikk ansvar for teknikkprosjektet i OLT og han tok dette mye mer på alvor. Teknikk, og ikke minst forutsetningene for å kunne utføre teknikken, har blitt prioritert i mye større grad de siste årene. En av forutsetningen er styrke.

Mathias Lilleheim, en av OLTs spesialister på styrketrening,  har blant annet utført mirakler med mange av langrennsjentene på styrketrening Han bruker treningsmetoder som styrker kroppen mer enn trening i apparater og med frivekter. En løper som Therese Johaug har nytt godt av dette. Jeg husker godt spørsmål fra en TV2-reporter til Therese i Seieser Alm før VM på hjemmebane i 2011 om hvorfor hun var så tynn? Om hun ikke så seg selv i speilet? Om ikke ernæringsfysiologene tok seg bedre av henne? Intervjuet endte i at Therese gikk gråtende vekk. Etter knallhardt press fra trener Egil Kristiansen og ikke minst daværende pressekoordinator, Rolf  Nereng, ble aldri intervjuet sendt. I dag er Therese fire-fem kilo tyngre. Det er vel unødvendig å si hva de ekstra kiloene består. For sikkerhets skyld: muskler. Hele jentetroppen har blitt trent av Lilleheim.

Det er derfor ikke store smørebiler, masse penger på konto og et hinsides støtteapparat som gjør at norsk langrenn er dominante. Det er rett og slett mye knallhard og riktig trening over lang tid som gir ekstreme resultater.

Selv om sporten ikke er noen verdensidrett må man i tillegg ha stort talent for å nå toppen i langrenn. Det har blitt en veldig sammensatt idrett som dyrker multi-talentene. Det er mye lettere å nå toppen i fotball en det er nå nå toppen i langrenn, utberedelse på verdensbasis til tross. Atletene, som Bjørgen og Northug, de fysisk komplette menneskene, har for lengst nådd skiløypa. Treningsproduktene uten talent stopper opp før eller siden. Sånn er det ikke i fotball. Her kommer du uhyre langt med treningsiver og stå på vilje. Selv om disse eksemplene også blir færre og færre i denne verdensidretten.

Utlendingene har etter hvert skjønt at Norge har enorm kompetanse. Jeg tror ikke langrenn i fremtiden vil bli dominert på samme måte av norske løpere, men for sportens skyld er det bare bra. Alt bunner ut i tv-rettigheter og verdien av disse. De tyske kombinertgutta og hoppernes suksess er gull verdt siden dette blir vist på tysk tv. Jeg roper derfor hurra når tyskere, italienere, polakker og russere hevder seg. Og skriker i ekstase når norske løpere vinner.

Ærlig talt: dette var stusselig Martin




For Martin Ødegaards del, håper jeg han får en fast plass i A-lagstroppen til Real Madrid så fort som mulig. Nivået på RM Castilla viste i 2-2 kampen mot Athletic Bilbao i spansk tredjedivisjon var stusselige saker og kan neppe heve Martins sportslige nivå. 2700 tilskuere, tv-overføring og masse pressefolk tilstede virker på meg som en smule overdrevent.

Martin fikk sin debut i den hvite drakta da det gjensto 20 minutter av kampen. Skal man tolke ettermiddagens norske medier,  skrives det som om han reddet æren for Reals B-lag. Det er mulig jeg er blind, men akkurat det så ikke jeg selv om jeg gjerne ville.

Samtidig fikk han smake på proffenes store ego. I alle fall to situasjoner sto Martin i klar scoringsposisjon, men fikk han ballen? Nei. Det er ikke sikkert dette blir noen dans på roser. Det er flere som gjerne vil ha en plass i A-lagstroppen i Real Madrid. En omskrevet tenåring fra Norge kan ikke forvente å få alt gratis.

Nivået på B-lagskampen i tredjedivisjon? Et sted mellom norsk tippeliga og 1 divisjon vil jeg tippe. Verken mer eller mindre. Og det er tydelig at Martin går en ny mediaskole. Etter kampen var både han og treneren Zinedine Zedane maksimalt tause. De gikk rett forbi spansk og norsk presse. Og når sant skal sies. Dette var ikke så mye å snakke om heller.

Jeg forstår godt interessen for Martin i norske medier. Han er en klikkvinner fremover. Men kamper av den sorten vi ser i dag, kan da umulig samle masse seere på TV2 Sportskanalen fremover. Er vi så interessert i hva Martin gjør?

Nå er jeg sikker som kjerringa mot strømmen. Flott at Martin får spille ball i en kampsituasjon. Han er ung. Han er av alle ting fortsatt i en vokseperiode. Men skal han bli bedre må han trene og spille med folk som er bedre enn han. Han må inn i en treningskultur som er knallhard både fysisk, psykisk og teknisk. Lik det Mads Møller Dæhli har fått det i tyske Freiburg.  Jeg håper at det er slik i Real også, men da må han opp sammen med Ronaldo og de andre.

Skjer ikke det innen rimelig kort tid, vil jeg påstå at valget av klubb har vært feil. 

Jim Solbakken frikjent men karakterdrapet et faktum

FIFA er ferdig med granskningen av alle sakene fotballagent Jim Solbakken har vært involvert i. Norges fotballforbund likeså. Jim Solbakken er frikjent for alle anklager uten en anmerkning. Samtidig har Solbakken vært utsatt for et knallsterkt karakterdrap i norsk sportspresse. Hvordan kan dette skje?



Jim Solbakken er frikjent for ale anklager av Norges Fotballfobund og FIFA. Artikkelforfatteren mener han er utsatt for et knallsterkt karakterdrap.

La meg først kort oppsummere hva som har skjedd i mediaprosessen mot fotballagent Jim Solbakken:

JOSIMAR: Det hele begynte i november med at fotballmagasinet Josimar i en 17 siders lang reportasje tok for seg Solbakkens agentvirksomhet. Påstandene var mange, blant annet regnskapsfusk samt at Solbakken satt på begge sider av forhandlingsbordet i overgangen mellom Manchester United og Moldespilleren Mame Dieuf.  Josimars påstander ble bygget på påstander i mailer som Solbakken skal ha sendt til flere Europeiske toppklubber i perioden før Dieufs overgang og hvor han skal ha presentert seg som spillerens agent. Da overgangen ble et faktum, representerte Solbakken Molde mens advokat Eirik Flågan representerte Dieuf.  Flågan er Solbakkens advokat og er spesialist på idrettsjuss. Til tross for Josimars påstander, har FIFA og NFF konkludert med at det ikke var ulovligheter forbundet med denne overgangen og Solbakkens rolle. Saken har blitt gransket to ganger.

HOVEDKILDEN: I ettertid har det kommet frem at det var Solbakkens gamle samarbeidsparter, Jon Thorstensen,  som var hovedkilden til Josimars artikkel.

Med artikkelen i Josimar, begynte ballen å rulle. Uten at det ble dokumentert noen håndfaste bevis, kom Solbakkens tidligere kritikere og konkurrenter på banen. Jon Thorstensen, som i en årrekke har jobbet på kant av lisenslovgivningen ved at han har markedsført og bistått ved salg av spillere fra et fotballakademi i Senegal i Afrika, har i knallharde ordlag vært pressens viktigste faktavitne.

TETT SAMARBEID: Solbakken og Thorstensen hadde i en årrekke et tett samarbeid. Thorstensen jobbet med et fotballakademi i Senegal og opererte som en slags speider for Solbakkens selskap. Etter hvert besluttet Solbakken av flere grunner å avslutte dette samarbeidet. Dette likte Thorstensen dårlig. En betydelig  konflikt mellom de to ender ut i en hemmelig avtale med en engangsutbetaling til Thorstensen og en klar taushetsklausul for begge parter.

Man kan ikke si at taushet er gull hos Thorstensen.

KORRUPSJON: Taushetsklausulen har han glatt brutt og er referert som kilden til det meste rundt Solbakken i flere medier. Blant annet har det, slik jeg leser det, blitt fremsatt direkte og grove påstander om korrupsjon.

I forbindelse med at Senegals landslagssjef kom på Norgesbesøk for å se Dieuf i aksjon hos Molde FK, ble det påstått at Solbakken og hans selskap betalte reise og opphold for landslagssjefen. For å få oppholds og arbeidstillatelse i England, var en landslagsplass tvingende nødvendig for Dieuf. Et forestående salg til Man U var rett og slett avhengig av dette og således viktig økonomisk både for Molde, spiller samt Solbakken. I samme moment ble det spekulert i om den nevnte landslagssjefen også hadde fått betalt for å ta Dieuf ut på landslaget. Også leder i agentforeningen i Norge, en forening Solbakken ikke er medlem av, Per Flod, kom på banen og kom med sterke hentydninger om at ulovligheter hadde funnet sted.

UTEN HOLD: I etterkant har det blitt dokumentert at påstandene var grunnløse og uten hold.

Solbakken og Dynamic Solution AS har i følge dokumenter ikke hatt noe med denne reisen å gjøre og har heller ikke betalt ei krone. Landslagssjefen betalte sine egne reiser til Norge. Molde FK betalte reiser og innenlands. Dette har blitt bekreftet av Molde FK. Jon Thorstensen påsto, uten nødvendig dokumentasjon, det motsatte.

Jeg registrer at enkelte media slo dette opp som en befestet sannhet uten å tvile på kilden.

PARR-SAKEN: I etterkant har det også vært reist påstander rundt Jonathan Parr sin overgang til Crystal Palace samt at agent Terje Liverød, bosatt i Argentina, har kommet med sterke og udokumenterte påstander om Solbakken i media. Parr-saken, som handler om en brutt kontrakt mellom Parr og Solbakken samt at Solbakken skulle skiftet side under prosessen, har aldri blitt forfulgt juridisk fra Parr. Den blir trukket opp nesten fire år etter at hendelsen skulle funnet sted. I hele perioden har Jonathan Parrs far fungert som hans agent og dette er, i følge Solbakken, grunnen til at kontrakten dem i mellom ble terminert. I etterkant kan det bevises at Solbakkens selskap kun  har hatt utgifter i denne saken og ingen inntekter.

Etter å ha gransket denne saken finner heller ikke FIFA eller NFF noe å sette fingeren på. Solbakken har handlet etter gjeldende regler. Saken er også foreldet og kunne vanskelig forfølges. Vedrørende agent Liverøds påstander har disse blitt tilbakevist med fakta fra Molde FK.

EN SAK OM MORAL: Slik saken står nå, har det vært en mengde påstander som ikke har latt seg dokumentere. Det hele ebber ut i en diskusjon om Solbakkens moral til tross for at han følger reglene. Legitimt å diskutere, men nok til de store overskriftene? Jeg er usikker.

AGENDA: Fellesnevneren er dog at påstandene har blitt fremsatt av personer som enten har vært i en konflikt med Solbakken eller er hans konkurrenter. Det kan synes som om kildene har vært brukt ukritisk uten å ta hensyn til at det KAN ligge en agenda bak. Jon Thorstensen har jo sogar sagt rett ut at han ønsker å ramme Solbakkens virksomhet. Dette blir omtrent som en frustrert fraskilt kvinne som beskylder mannen for pedofili mot felles barn uten grunn.

Når NFF og FIFAs dom over Solbakken ble kjent, klaget Thorstensen over at han ikke hadde blitt oppringt av de dømmende organer. Kan det ha noe med at de ikke fant hans utsagn troverdige? Men en annen ting forundrer meg mer:

Hvorfor stilte ikke journalistene kritiske spørsmål til sine kilder?  For å forstå noe av dette, må man se på Solbakkens forhold til norsk presse.

DÅRLIG LIKT: Solbakken er ikke godt likt i pressekretser. Jeg har selv hørt personer i ledende journalistiske stillinger uttale at de ønsket å ta Solbakken hvis de fikk sjansen til det. Grunnen skal være at noen føler seg lurt av Solbakken dersom det er snakk om overganger og at han med vilje skal ha gitt falsk informasjon til journalister, andre fordi de har følt han har vært arrogant og uhøflig ved kontakt. Sågar viser en kommentar i Morgenbladet i desember 2014 ved journalist Marius Lien nettopp dette. Den ender ut i en snurt kommentar om at Solbakken styrer for mye og har for mye makt siden han regjerer over tre fjerdedeler av herrelandslaget i fotball. Den nevnte Lien er irritert over at han må gå via Solbakken for å  få intervju med spillere. Jeg kan opplyse Lien om at dette er ganske vanlig i de fleste idretter. Og like forbannet irriterende uansett idrett.

Men utestengelse fra spillere for journalister og feil informasjon ved overganger, gir likevel ikke noe grunnlag for å karakterdrepe en person?

Jeg har en viss forståelse for at journalister får negative følelser for en annen person og at dette kan gi utslag i personkarakteristikker. Det blir imidlertid verre når dette ender i ukritisk bruk av kilder uten å se mulig agenda. Konsekvensene kan både menneskelig samt rettslig bli store.

KARAKTERDRAP: Hvorvidt Solbakken ønsker å forfølge alle påstander rettslig i etterkant av frifinnelsen, vites ikke. Men at han har vært utsatt for et karakterdrap ovenfor det norske folk, er det liten tvil om. La meg sitere noen få uttaleser av de mange tusen kommentarer som har blitt skrevet i kommentatorfeltene de siste månedene siden denne saken startet i fotballmagasinet Josimar i november:

Stå på videre. Slimålene i Molde, Solbakken og Solskjær må tas en gang for alle.

Utrolig bra arbeid dere gjør i Josimar. Flott at dere ikke er redd for å få frem sannheten om en mann som forpester fotballen i Norge.

Pill råtten hele fyren. Håper noen greier å bevise noe snusk på han slik at han blir utestengt på livstid.

Norges mest kjente fotballagent tar Solbakken i forsvar. Han hadde vel sine svin på skogen han også?

Jim Solbakken er en usympatisk sleiping, ingen tvil om det.

Og slik kunne jeg fortsatt. Det er tusenvis av slike kommentarer på nettet. Sjøl har jeg fått hard medfart i kommentarfeltet under mine kommentarblogger fordi jeg, som en av særdeles få, har valgt å ha en annen innfallsvinkel til Solbakken-saken enn kritikerne.

OVERGANGSSAKEN: Jeg synes anklagene og påstandene mot Jim Solbakken i sin form og presentasjon er veldig lik det vi så og opplevde i såkalte overgangssaken. Grove påstander om bedrageri i forbindelse med overgangen til Vegard Paal Gunnarsson fra Vålerenga til Stabæk, gjorde at det ble lagt ned påstand om fem måneders fengsel for Inge Andre Olsen, Lars Holter Sørensen og et tidligere styremedlem i Stabæk Fotball AS. Mye av saken var sterkt forhåndsprosedert i media med klar forhåndsdømming. Resultat i Asker og Bærum tingrett: Full frifinnelse. Hvordan kunne media ta så feil?

Sjefsredaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen skrev i etterkant en kommentar hvor han var kritisk til pressens arbeid. Etter min mening er likhetene så store i saken mot Jim Solbakken at man også her bør være kritisk til titteler, personkarakteristikker og ikke minst kildebruk i en klar forhåndsdømming. Karakterdrapet og bildet av Solbakken som en kjeltring og bedrager med lav moral står nå, tydeligvis urettferdig, sterkt i det norske folk.

http://stavrum.blogg.no/1378978947_full_frifinnelse.html

FØLGE BJELLESAUENE: I norsk sportspresse er det noen såkalte "bjellesauer". De er sterkt toneangivende i sin journalistikk og det kan, dessverre, se ut for meg (som har vært en del av sportspressen i mange år) at så altfor mange ikke tør annet enn å følge strømmen av meninger og oppfatninger. De er redde for å bli gjort narr av. Det KAN være farlig å ha andre meninger og innfallsvinkler enn "bjellesauene". Å bli snakket om i latterlige vendinger er ikke noe liker. Mobbing blant kollegaer finnes. Å bli snakket om liker ingen. Å være en slags trussel mot andres eksistens er i beste fall særdeles usikkert i pressen. Det kan slå uheldig ut når det blir stilling ledig. Jeg har sågar sett at journalister i sjefsstillinger har blitt mobbet av andre journalister på trykk fordi de tok til motmæle og ikke var enige i allerede fastlåste sportskommentarer.

Det krever mot å ha andre meninger enn "bjellesauene". Jeg mener denne gruppementaliteten er en fare for grunnprinsippet i journalistikken: ytringsfrihet.

Jeg tør påstå at altfor mange journalister ikke lager gode saker for leseren, seeren eller lytteren. De lager de for redaktøren og vaktsjefen for igjen å sikre en karriere samt få internt skryt. Menneskelig forståelig? Ja, men noen kan bli fristet til å presse saker vel langt i konkurranse med andre journalister.

Det bør være grunn for enkelte redaksjoner å se med skråblikk på hva som har blitt gjort i Solbakken-saken, vise ydmykhet og ikke sette seg på sin høye hest. Etterpåklokskap kan i mange tilfeller være bra for fremtiden.

TORE PEDERSEN: En annen fremtredende norsk fotballagent er Tore Pedersen. I Dagbladet for to dager siden roses han for sin rolle i overgangen til Martin Ødegaard. Reportasjen var interessant. Den forteller at Pedersen har vært rådgivende for Ødegaard i overgangen. I tillegg sier han i reportasjen: -Jeg har for eksempel ingen intensjoner om å kaste frem en agentkontrakt med en gang, forteller Pedersen. I tillegg sier han at det alltid er klubben som betaler hans agenthonorar, ikke spilleren. I praksis vil det si at hans faktura i denne overgangen gikk til Real Madrid og at således har en aktiv rolle på vegne av klubben. Sitter han da ikke på begge sider av bordet?

Dette er jo det samme som Solbakken har blitt kritisert for samt at han opptrer som en slags agent/rådgiver UTEN å ha kontrakt. Hvorfor griper ingen redaksjoner fatt i dette?

Grunnen kan være enkel. De som griper fatt i dette får ikke adgang til Ødegaard, en klikkvinner i samtlige redaksjoner fremover.

http://www.dagbladet.no/2015/01/27/sport/fotball/martin_odegaard/tore_pedersen/jostein_flo/37376567/

FAKTA MÅ VÆRE RIKTIG: La meg avslutningsvis slå fast: Det er bra at journalister graver i saker hvor personer med makt er i et marked med mye penger og muligheter for å begå ditto lovbrudd. Men når man tar for seg enkeltpersoner, er det uhyre viktig at sakenes fakta kan dokumenteres med håndfaste bevis. Konsekvensene for enkeltpersoner kan bli store og dramatiske.

VIKTIG MED GODE AGENTER: Fra norsk fotballs ståsted er det uhyre viktig at det finnes nasjonale agenter med stor internasjonal kontaktflate. Norges to fremste agenter, Tore Pedersen med base i Luxemburg og Jim Solbakken med base i Norge, er viktig både for norske klubber og enkeltspillere. Når man vet at salg av spillere er en del av klubbens økonomistyring, bør det være innlysende at personer som driver godt og etter reglene, har stor betydning. Erfaring, kontaktnett og knallhard jobbing fra folk med ambisjoner er norsk fotball tjent med.

Agentbransjen er fra tidenes morgen en ugelsett bransje. Vi har hatt trenere og ledere i Norge som offentlig har fordømt denne bransjen. Slik er det ikke lenger, men det er heller ikke politisk riktig i fotballkretser å hylle den.

Nettopp derfor ønsker ikke agentene for mye fokus på hva de holder på med og kontrakter, som ellers i næringslivet, er unndratt offentligheten.

SLAG I ANSIKTET: Hva skjer nå? En renvaskelse fra FIFA og NFF kan synes som en ørefik til Josimar og flere av de andre journalistene som hengte seg på i kampen om avsløringer. Journalistikken var, etter min mening, for ryktebasert med sterke innslag av ukritisk bruk av kilder. Solbakken har, enten man liker det eller ikke, forholdt seg til gjeldende regler. Det slår FIFA og NFF uttrykkelig fast. Og husk: de ble regelrett presset av media til på sjekke sakene en gang til. At de vil skjule eventuelle feil er rett og slett for risikabelt for FIFA og NFF.

MÅ FØLGE MED: Men journalistene vil fortsette å grave. Det må Solbakken finne seg i. Det er journalistenes jobb. Jeg håper også at det graves blant kildene som har forsøkt å ramme Solbakken og hans agentvirksomhet. Det kan hende at det ligger gode saker der. Nå som reglene lempes for agentvirksomhet fra april 2015 er det enda mer viktig at noen følger med på hva som skjer og setter et kritisk blikk på agentvirksomheten. Dog må journalistikken være drevet på basis av fakta og på grunnleggende journalistiske prinsipper.

http://www.fotball.no/nff/NFF-nyheter/2015/Ingen-sak-mot-Solbakken/

 

 

 

Jaaaa Petter. Jaaaaaa Martin

Jaaaaa Petter. Nå viste du den ekte deg. Nå beviste du at du vil vinne gull i Falun. Dine kommentarer de siste dagene, din idrettsglede, lure smil og kroppsspråk forteller alt. Jaaaa Martin. Dette beviser at du er råsterk uten at du er i toppform. Dette beviser at du også sannsynligvis vil ta gull i Falun. Dine verdier,  hvor familien takkes for alt, beviser at du er en bra person. Konklusjon: Dette er gutter som gamle Norge vil ha.


Mer kompiser enn vi aner: To fornøyde gullkandidater til VM i Falun. Petter Northug og Martin Johnsrud Sundby. (Foto: Junge, Scanpix)

Jeg så et ekte håndtrykk og et selvtilfreds smil fra Northug på pallen etter annen-plassen i sammendraget Tour de Ski. Gesten ble overlevert Martin Johnsrud Sundby med ektehet og godfølelse. Jeg så en Petter som var fornøyd, som vet at han er i rute før VM. En Petter som har kontroll på fysikk og psyke, som har bevist for en hel verden at han faktisk har tålt et enormt press etter fyllekjøringen hvor alle hadde en mening om Petter som menneske. Jeg er usikker på om det norske folk skjønner hva slags press han har vært utsatt før.

Han krasjet en bil. Han rømte fra ulykken. Han la skylden på en annen. Han ble tatt med buksene nede. Han la seg flat. Han ble landets nasjonale syndebukk. Han ble den mest omtalte fyllekjøreren i Norges historie. Han har blitt dømt og han har fått sin mediastraff.  Han skal snart sone en fengselsstraff.

Midt oppe i dette skulle han komme tilbake som den store langrennskongen.

Alle har hatt en mening om Petter Northug. Det ble politisk riktig å fordømme han. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette kan knekke hvem som helst. Men ikke Petter. Går det an?

Han ville vise for seg sjøl at han var en seriøs idrettsmann. Han ofret seg for treningen, for et bedre liv. I dag, etter slitet opp bakken i Val Di Fiemme, visste han at han var tilbake. Og han viste det for alle som trodde og spådde at hans idrettskarriere var over.

Selv om jeg er imponert over resultatene i TDS, og mindre imponert over noe unødvendig oppførsel under Touren, er jeg i dag glad for å se mennesket Northug smiler når han står på det nest øverste trinnet på pallen. Og jeg skjønner egentlig ikke hvor han henter kreftene fra? Hvem andre kunne egentlig klart det etter alt han har vært igjennom det siste året? Hvem andre enn Petter Northug.

Alvoret i forbrytelsen til tross: dette er på grensen til umenneskelig.

Martin Johnsrud Sundby er kanskje den jeg unner aller mest en gullmedalje i det kommende VM i Falun. Det er noe med Martin som gjør at jeg unner han alt godt. Han fremstår som prototypen på den perfekte idrettsmann. Han er intelligent, også sosialt. Han svarer godt for seg og når alt kommer til alt, takker han familien sin for seieren. Klisje? Ja, og hva så. Når det kommer fra en som virkelig mener det, er det helt OK.

Vinner Martin gull i VM? Jeg håper det, men jeg er ikke helt sikker. Han har blitt bedre i avslutninger, men fortsatt har Petter den nødvendige hurtigheten. Som i alle andre idretter: langrenn avgjøres mer og mer på de siste 100 meterne. Og om ikke så lenge er kanskje både intervallstart og i hvert fall klassisk ute av programmet. For de konservative er dette en katastrofe, men langrenn utvikler seg. Alle er fullstendig klar over at langrenn ikke er noen verdensidrett. Når resultater gjøres opp, er det hva tv-kanalene vil ha som teller. Samt makten som ligger i de store tv-markedene eksempelvis Tyskland med sine 82 millioner innbyggere. Om folk visste jubelen i FIS etter at det ble tysk seier på den nest siste etappen i TDS. Den var mer viktig enn hva vi nordmenn skjønner. Den norske dominansen er faktisk et problem for langrenns fremtid.

Men glem det. Vi har to potensielle gullgutter, to helt forskjellige personligheter, begge fra Norge som skal kjempe om gullmedaljene i det kommende VM. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg masse.

I dameklassen er alt allerede avgjort så det gleder jeg meg ikke så mye til: det blir Bjørgen og Johaug samt Weng og de andre i rødt, hvitt og blått.

 

Dette er bare flaut, Petter

Jeg begynner å få stor sans for Martin Johnsrud Sundby. Han er velartikulert, svarer skikkelig på alle spørsmål samtidig som han har blitt en komplett skiløper. Det er direkte synd at han blir slått i spurten av Petter Northug i dagens etappe i TDS. Jeg synes faktisk Petter kan spare seg for å fremheve Coop-logoen i enhver sammenheng. Dagens gest blir for dum og direkte flaut.



-Jeg tror Petter hadde mer en nok med å henge på, sier Martin diplomatisk og roser samtidig russeren for at de kjørte kompis underveis. Ikke med et ord nevner han at Northug ikke dro en meter underveis men slo til i spurten. Dette var ikke akkurat den kompiskjøringen Petter utbasunerte under gårsdagens pressekonferanse.

-Jeg gikk med tre bedre skiløpere og dette var ikke enkelt for en bygdegutt som meg, sier Petter med et slags lurt smil rundt munnen. Morsomt? Nei. Arrogant? Ja. Jeg trodde han hadde nok med å mobbe svenskene. Nå mobber han snart hele langrennsmiljøet. I dag ble jeg både litt flau og utilpass på Petters  vegne.

Samtidig har vi denne Coop-greia mot Norges Skiforbund som jo har blitt en vesentlig del av Petter Northugs liv. Her snakker vi ikke markedsføring men om sosial intelligens. La det forbigås i stillhet at min trege hjerne ikke skjønte unge Northugs plutselige utmattelsessyndromet foran reklameskiltet her om dagen, men dagens fremheving av et startnummer med Coop på, skjønte jeg. Tjener dette sponsoren Coop slik at de får større merkevarekjennskap og flere kunder? Svaret er enkelt: nei. Konklusjon: unødvendig. 

Dermed kan jeg oppsummere dagens Northug slik: ikke fortell meg at han hadde problemer med å følge de tre sterke menn med den kanonspurten. Slike uttalelser er rent pisspreik. Ikke vær så innmari arrogant i enkelte svarsekvenser for det finnes en grense for alt. Og legg Coop og NSF konflikten på hylla. NÅ! Det blir bare slitsomt.

Jeg er Northug fan og vil fortsette å være det i håp om at ikke fotlenker skal ødelegge et VM.

For øvrig vinner Martin Johnsrud Sundby TDS sammenlagt. Det er jeg glad for.

Ødegaard ikke klar for Real Madrid

Etter det jeg erfarer, er ikke Martin Ødegaard klar for å signere en kontrakt med Real Madrid. Turen til solens land har vært planlagt en stund og Team Ødegaard har ikke tatt en endelig avgjørelse på hvilke klubb han skal gå til. Dagens medieoppslag om kontraktskriving er spekulasjon og foreløpig ikke fakta. Hvis turen ender med 16 åringens underskrift blir jeg overrasket.

Far og sønn reiser sammen med fotballagent Tore Pedersen i Reals private fly. Til tross for at sentrale medier mener at Pedersen er Ødegaards agent, stemmer ikke dette. Pedersen representerer klubben, dvs Real Madrid,  i en eventuell overgang.

INTERNASJONAL OPPSIKT: VGs reportasje om at Ødegaard får drakt nr. 16 samt at han reiser nedover for å undertegne en kontrakt i den spanske storklubben, har vakt internasjonal oppmerksomhet. Tysklands størtste avis, Bild, skriver i dag at stortalentet nå har gått tapt for Bayern München, den tyske klubben som har signalisert kraftig at de ønsker seg 16-åringen. Det er ikke sikkert at BM skal ta frem lommetørklet riktig enda. Fortsatt har ikke Real ungguttens underskrift.

FORHANDLER MED ALLE: Å skrive at han forhandler med Real Madrid og bare de er sikkert riktig, men misvisende. Jeg regner med at det er mer eller mindre forhandlinger med hver eneste klubb han har besøkt og skal besøke. Og Martin skal etter sigende ut på nok en tur, til Nederland. Ingen har ropt høyere etter Martin enn den gamle storklubben Ajax. Jeg regner faktisk med at han tar turen dit også før blekket forlater pennen.

LURT? Men hvis RM er den mest aktuelle klubben: hvor lurt er det å gå dit? Er virkelig en 16 åring fra Mjøndalen med et års erfaring fra norsk tippeliga og noen få landskamper for Norge god nok for dette laget? Uten forkleinelse for Ødegaard: jeg er usikker.

LURESTE VALGET: Personlig mener jeg at Tyskland hadde vært et bedre valg.  Ser vi på norske fotballproffers karrierer de siste årene, synes det som om Tysk Bundesliga passer norske fotballspilleres spillestil. Jeg vet blant annet at Dortmund har meldt sin interesse. At klubben ligger langt nede på tabellen i tysk Bundesliga, bryr jeg meg ikke så mye om. Det er mer nivået på klubben og spillerne jeg er interessert i. Jeg føler meg rimelig sikker på at Ødegaard ville fått en plass i A-stallen til det tyske storlaget. Og samtidig anledning til å spille foran 81.000 tilskuere på Dortmunds hjemmebane.

VANSKELIG: Det er jeg langt i fra sikker på at han i skrivende stund ville fått sjansen til i Real Madrid og Bayern München. Heller ikke i Manchester United er det bare å spasere rett inn på laget for unggutten, et lag som dog har vist stor interesse for Martin etter at  han, sammen med sin far og en stor norsk fotballpersonlighet som kjenner engelsk fotball bedre enn noen annen, var på besøk i den engelske industribyen i romjula.

HVOR GOD ER HAN? Samtidig er jeg usikker på hvor god Martin er og hva vi kan forvente av ham.  Han er tross alt bare 16 år uten nevneverdig erfaring SAMMENLIGNET med erfarne proffer han skal konkurrere mot på knalltøffe treninger. Ikke en kjeft av denne gjengen vil legge noenting imellom på treningene. Her gjelder det for ALLE å vise seg frem for å få en plass i førstelveren. De har ikke råd eller ambisjoner om å spare en norsk 16 åring på bekostning av deres egen karriere. I norske medier er 16-åringen allerede geniforklart og jeg lurer på hvordan norsk sportspresse skal klare å matche allerede godt brukte krigstitler. 

Ikke for å være negativ, men her er fallhøyden stor. 

La ikke denne hunden dø

En hund ble i kveld påkjørt i Larvik. Bilisten stakk og en forbipasserende bilist brakte hunden til en lokal veterinær i nabobyen. I kveld ble Sandefjords blad kontakten og ber eieren melde seg. Her antyder veterinæren at det et brukket bein. -En slik operasjon er både dyre og krevende, sier veterinæren. Finner man ikke eieren i løpet av kvelden, blir hunden avlivet grunnet lidelsen. Det føler jeg er helt håpløs og feilslått etisk begrunnelse.

LINK TIL SANDEFJORDS BLAD:

http://www.sb.no/M__hun_d__i_kveld_-5-73-8580.html?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Veterinæren sier at det ser ut som et beinbrudd. Jeg regner med at et røntgenbilde kan konstatere akkurat det. Et beinbrudd, hvis det er eneste lidelsen, er sjelden eller aldri dødelig.

Veterinæren fortsetter: -En slik operasjon er både dyr og krevende og ikke noe vi kan gjøre her. Min jobb er å sørge for at dette dyret ikke har det vondt ved å gi nødhjelp. Finner vi ikke eieren snart, er det ikke forsvarlig at denne hunden skal lide mer, sier veterinæren til Sandefjords blad.

Her stopper det opp for meg. Uavhengig av penger: Få satt en diagnose på hunden. Deretter, hvis man ikke har kompetanse, kontakt en klinikk med nødvendig utstyr og faglig mulighet til å få denne hunden operert UAVHENGIG av kostnader og penger.

Dette føyer seg inn i mine tidligere blogger om veterinærstanden. Det måles altfor mye i penger. Noen kan være glad i denne hunden. Det kan være en god grunn til at eieren ikke melder seg. Skal dyreliv alltid måles i penger?

Jeg regner nå med at veterinæren tar ansvar og sørger for at denne hunden ikke blir avlivet i kveld. Det er mange flinke veterinærer i nærområdet som i alle fall har kirurgisk kompetanse. Så får vi se om de vil selv om ikke bankkontoen blir fylt opp i kveld eller i morgen.

La ikke denne hunden dø grunnet en uansvarlig bilist!

Etter at dette ble skrevet, har jeg fått informasjon om at eieren av hunden har meldt seg. I mellomtiden får jeg meldinger i innboks på Facebook om at kynismen regjerer i veterinærstanden. Siden staten ikke vil finansiere kontinuerlig veterinærvakt, påstår veterinærer ovenfor meg at de ikke har økonomi og/eller anledning til å redde dyr i en slik situasjon siden det krever for mye ressurser. 

Kjør debatt!

Jim Solbakken: Et av sportsjournalistikkens største forsøk på karakterdrap

Er Jim Solbakken-sakene storm i et vannglass? Står titler og beskrivelser av hans agentvirksomhet i stil med sakenes alvorlighetsgrad? Står vi ovenfor et av de største forsøk på karakterdrap i norsk sportsjournalistikk? Beviselig har det blitt presentert påstander om blant annet korrupsjon hvor fakta i saken, slik det har blitt fremstilt i media, i etterkant viser seg å være direkte feilaktige. Stikkord: Verken Molde eller Solbakken betalte for reisen til Norge for landslagssjefen fra Senegal. Korrupsjonsanklager blir i så tilfelle sterkt uberettiget.

Det kan synes som om Solbakken har skaffet seg fiender som gjør alt for å svartmale hans forretningsmetoder og Solbakken som person. Og Solbakken, med flesteparten av norske fotballstjerner i stallen, har fått merke at noen store mediebedrifter jobber knallhardt for å finne kontroversielle saker om han. Så langt har de  kommet opp med saker som i en normal sammenheng og i normalt forretningssammenheng antakeligvis hadde blitt avblåst over en kaffekopp.

Karakteristikkene av Solbakken blitt så mange og så alvorlige at han snart ikke bør gå ut og handle i frykt for å bli sjikanert av mannen i gata. Presseoppslagene er tatt ut av proporsjoner og rammer en person knallhardt. Med Tønne-saken friskt i minne, bør noen tenke seg om. Det krever sin mann å bli hengt ut i media etter alle kunstens regler.

FARE FOR SYSTEMET: Så langt har ikke Norges Fotballforbund og FIFA funnet noen ting de kan dømme Solbakken på foruten den velkjente Hangeland-saken noen år tilbake. Det NFF og FIFA nå gjør er å granske tidligere overganger med Solbakken som agent,  saker som de selv, på et tidligere tidspunkt, har godkjent.  Godkjenninger som betyr at alle kontrakter har gått gjennom fotballens interne kontrollsystemer uten noen innsigelser verken internt og eksternt.

KRISE OGSÅ FOR NFF: Skulle de derimot finne uregelmessigheter i disse sakene, betyr dette at NFF og FIFA ikke har gjort jobben sin godt nok underveis. Således bør alarmklokken klinge. Dette medfører en betydelig fare for fotballens eget kontrollsystem. Viser kontrakter noen type av regelbrudd eller mislighold, må dette føre til at NFF og FIFA bør se på alle kontrakter gjort av norske agenter de siste årene.

KILDENE:  En av de største kritikerne av Solbakken er hans tidligere medarbeider, Jon Thorstensen. TV2 og fotballbladet Josimar sine påstander baserer seg i all hovedsak på dokumenter og mailer mellom selskapet Dynamic Solution AS ved Jim Solbakken og Jon Thorstensen.

Når jeg leser utdrag fra disse dokumentene og mailene samt hører eller ser Thorstensens uttalelser i media, minner det mest om en krangel om penger i saker hvor Thorstensen har hevdet å ha utestående beløp hos Dynamic Solution AS, Jim Solbakkens selskap.

Jeg føler det ligger en undertone av hevn her, noe Thorstensen etter sigende skal ha sagt på trykk i VG.

Thorstensen har jobbet som speider og en slags agent uten lisens for flere samarbeidspartnere med utgangspunkt Afrika. Ingen har stilt spørsmålet ved lovligheten av hans virksomhet.

Etter et flerårig samarbeid, brøt Jim Solbakkens selskap samarbeidet med Thorstsensen av forskjellige private grunner. Det kom i ettertid innsigelser fra Thorstensen av juridisk art som førte til en sluttavtale mellom partene med et betydelig beløp i sluttoppgjør. Etter det jeg erfarer inneholder kontrakten mellom Thorstensen og Solbakkens selskap også en taushetsklausul samt flere elementer beregnet på mulig fremtidige oppdrag. Det kommer helt tydelig frem i både utsagn og gjerning i media at Thorstensen har brutt denne kontrakten på flere hold. I intervjue med VG sier har Thortsensen sågar at han neppe tror Solbakken & Co tør saksøke han for disse innrømte kontraktsbruddene.

Med bakgrunn i dette synes det vanskelig for meg å se at man ukritisk kan bruke en person som troverdig kilde når han selv gjør det han kritiserer Solbakken for: å unnlate og oppfylle inngåtte avtaler. Når kildens hevnmotiv fremstår så klart bør en kilde brukes med forsiktighet. Dette er klart definert i "Vær varsom plakaten".

LETT Å SJEKKE: Solbakkens selskaper er lette å gå etter i sømmene. De er alle registrert som aksjeselskaper i Norge. Det er lett for myndighetene, inklusivt skattemyndigheter og politi, å få tilgang til alle papirer inklusivt bilag etc dersom de skulle ha mistanke om at noe ulovlig har blitt foretatt. Det har myndighetene ikke funnet noen grunn til. Solbakkens regnskaper er revidert av ekstern revisor og funnet i orden.

Dersom man ønsker å lure unna penger, ikke vise frem regnskaper eller eierstruktur, er det ikke noe sjakktrekk å ha selskaper registrert i Norge. Og dersom man vil skjule korrupsjon, er dette heller ikke noe sjakktrekk å drive åpen forretningsvirksomhet i Norge.

KORRUPSJON: Nettopp korrupsjon har blitt antydet i en reportasje på TV2.no. Disse har blitt fremsatt av Advokat Per Flod, leder av agentforeningen i Norge. En forening Solbakken for øvrig ikke er medlem av. Indirekte påstander om korrupsjon grunner i at Solbakkens selskap etter sigende skulle ha betalt en flybillett tur/retur Senegal pålydende om lag NOK 10.000 for Senegals landslagssjef i fotball. Dette for å se tre av Molde sine Senegaliske spillere i kampsituasjon i Molde. I all hovedsak dreide saken seg om Mame Biram Dieuf sin mulige overgang til Manchester United.  Å selge spilleren dit ville gi mye penger i klubbkassa til Molde FK. Landslagsplass var lovmessig avgjørende for arbeidsopphold og ditto spill i England.

Tv2 har basert sine informasjoner fra en økonomisk oppstilling som  stammer fra en email stilet fra  Dynamic Solution AS til Jon Thorstensen. Her krever Jim Solbakkens selskap flyreisen til landslagssjefen som fratrekk i et eventuelt honorar som Thorstensen etter sigende hadde krav på ved Dieufs overgang.

IKKE SOLBAKKEN: Problemet er at Solbakken aldri betalte denne nevnte flybilletten. Den ble betalt av  Molde FK. Eller rettere sagt. De betalte innenlands flybilletter i Norge. Billetten fra Senegal til Norge for deres egen landslagssjef er etter det jeg erfarer i sin helhet betalt av fotballforbundet i Senegal. Molde har kun betalt tur/retur Molde-Bergen-Oslo. Om de har gjort en mellomregning med Solbakkens selskap, vites ikke. I kampens hete har Solbakken uberettiget trodd, på spørsmål fra journalisthold, at det var hans selskap som sto for betalingen, men det finnes, etter å ha gjort research, ikke noe belegg for dette, snarere tvert i mot.

Med bakgrunn i disse fakta føler jeg at sakens vinkling og avsporing mot korrupsjon er feilaktig. La meg likevel se på realitetene og forståelsen for hvorfor jeg mener at den nevnte billetten internt i Norge er lett å forsvare og at det ikke kan karakteriseres som korrupsjon selv om det hadde vært Solbakkens selskap som hadde betalt flybillett fra Senegal for den nevnte landslagssjef:

Se link Aftenbladet:

http://www.aftenbladet.no/100Sport/fotball/eliteserien/Molde-avviser-at-de-betalte-reise-for-a-fa-Diouf-pa-landslaget-480829_1.snd

HELT AVGJØRENDE: Det var uhyre viktig for MFK rent økonomisk å få Senegal sin landslagssjef til å se sine lands spillerne i aksjon. Dette for å kunne vurdere dem for landslagsspill. Mente han de var gode nok til landslagsspill, var dette synonymt med en overgang til Man U siden en arbeidstillatelse i England betinges av dette. Selvfølgelig var det også i Solbakkens interesse.

Å få vedkommende til Norge samt betale interne reiseutgifter i Norge var derfor helt avgjørende for at en åttesifret millionkontrakt skulle gå i orden. Jeg mener dette kan sees på som utgifter til inntekts ervervelse.

Men derfra å antyde i sterke ordlag, slik jeg føler Per Flod gjør, at Senegals landslagssjef var ytterligere betalt(bestukket) for å få ukvalifiserte spillere inn på laget samt å påstå at dette er korrupsjon, er å dra dette altfor langt UTEN noen form for beviser. 

I ettertid har jo Mame Dieuf bevist til fulle at han er en spiller i toppklasse. Har ikke Per A Flod mer sportslig innsikt at han ser de sportslige kvalitetene til Mame? Den samme spilleren sikret Senegal plass i Africa Cup ved å score det eneste målet i siste landskamp, et avgjørende mål for kvalifisering.

NORMALT: Det er alltid viktig å sammenligne praksis i idrettslig økonomi med normale kutymer i næringslivet for øvrig. Dette for  at sportsjournalister og lesere bedre skal forstå forretningsmessige sammenhenger og handlingsmønster. Å betale reiser for jobbsøkende eller forretningspartnere, invitere til middager(som ofte koster mye mer enn den nevnte flybillett) eller dekke relevante utgifter så som flybilletter eller hotellopphold, for personer som direkte eller indirekte kan føre til at en forretning går i orden, er ikke uvanlig innenfor rimelighetens grenser. Det finnes sågar rettspraksis på at dette IKKE er korrupsjon. I dette tilfelle er det jo ikke gjort noen forsøk på å skjule at man har dekket en reise relevant for  kontraktsinngåelse.

En juridisk tilnærming mot korrupsjon her er i beste fall en ondsinnet misforståelse.

TROVERDIG:  Jeg ser i denne saken både handlinger og utsagn fra folk som kan ha interesse av å ramme Solbakken. Kilder i journalistisk sammenheng skal brukes med forsiktighet dersom det er grunn til å tro at det kan ligge rammende motiver bak.

Per A Flod er selv en konkurrent til Solbakken i og med at han opererer i det samme markedet som fotballagent. Med det mener jeg hans troverdighet i slike saker kan være svekket. Man kan også se det som et mulig motiv fra Flod sin side at Solbakken ikke ønsker å være medlem av agentforeningen. La meg stille følgende spørsmål: hva hadde Flod sagt og gjort HVIS Solbakken hadde vært medlem av foreningen? Hadde han fortsatt gått like sterkt ut? Eller hadde han da tatt Solbakken i forsvar.  Er det noen grunn til å tro at Solbakken hadde handlet annerledes HVIS han hadde vært medlem av denne agentforeningen. Jeg tør legge til at en annen stor og dominerende norsk fotballagent, nemlig Tore Pedersen, heller ikke er medlem. Han bor og opererer fra Luxemburg. Etter det jeg erfarer har sågar agentforeningen hatt flere utmeldelser den siste tiden grunnet lederens kritikk av Solbakken.

Når det gjelder Jon Thorstensen, er det gode muligheter for at han har en interesse av å ramme Solbakken. Han har selv sagt det i et VG intervjue. Det fremgår av de dokumentene han gir pressen tilgang på i strid med taushetsklausul han selv har signert på. Burde det da ikke ringe en alarmklokke hos vaktsjefene? Men la meg slå fast:

Det er ikke unormalt at vi journalister bruker denne type kilder. Ofte litt for ukritisk.

En av kildene i forbindelse med overgangen til Jonathan Parr er hans far Roger Parr. Etter det jeg erfarer er Parr og Jon Thorstensen gode venner. Jeg føler også at Parr på bakgrunn av tidligere saker i rettssystemet, kan, jeg gjentar KAN, ha et troverdighetsproblem. 

HVORFOR? Hvorfor stilles det ikke kritiske spørsmål til Thorstensen? Hvorfor sjekker man ikke hans virke som speider og agent uten lisens? Hvorfor bruker man ikke andre juridiske kilder enn advokat og fotballagent Per Flod som kan, jeg gjentar KAN, ha kommersielle interesser av å ramme Solbakken? Normalt sett bruker man jo kilder ved juridisk fakultet for å få svar på juridiske spørsmål rett og slett fordi disse oftest er uhildet i forespurte saker og dermed har større troverdighet. Og hvorfor lar man fotballagent Terje Liverød komme ukritisk til orde med så mange feilaktige påstander at man får en flau smak i munnen av å lese det.

FORSVARLIG OG ETTERRETTELIG: Er dette forsvarlig og etterrettelig balansert journalistikk? Jeg har ingen problemer med at journalister går agentvirksomheten til Solbakken i sømmene. Men hvorfor ikke stille krav til kildene? Hvorfor ikke snakke med de som har positive ting å si om Solbakkens virksomhet? Jeg vet at mange av de som er positive til Solbakken har blitt oppringt men INGEN har kommet på trykk med sine positive uttalelser. Hvorfor? Derimot kommer Erik Hofthun i Rosenborg BK på trykk fordi han IKKE har jobbet med Solbakken. Er det en sak?

KOKER NED: I forbindelse med saken om Jonathan Parr sin overgang til Crystal Palace, koker dette ned til at Solbakken ikke levert inn en signert avtale til NFF noe han rent formelt er forpliktet til. Rent praktisk måtte han også samtidig levert inn et underskrevet dokument på at kontrakten var hevet slik han etter sigende hevder på juridisk grunnlag. Og at han under de rådende omstendigheter likevel ikke representerte Parr. Hvorfor kommer denne saken opp nå, fire og et halvt år etter?

Hvis dette er et brudd på reglene, er dette en sak som automatisk gjør Solbakken til en kjeltring og en pengegrisk skitstøvel. Er han det? Har han tjent enorme summer på å heve en kontrakt med Jonatahn Parr?

Noen mener nå også at foreldelsesfristen ikke er gjeldende FØR kontrakten er levert NFF og at man derfor må åpne saken igjen. For meg er dette "god dag man økseskaft".

INGEN BETYDNING: Slik saken står har det INGEN PRAKTISK BETYDNING hva man gjør: Skal man nå rekonstruere kontrakten, levere den til NIF og i samme åndedrag  levere inn en informasjon om at kontrakten er hevet? Fire og et halvt år etter? I mine ører høres dette merkelig ut.

Er dette virkelig en slik sak av så stor betydning at den kreerer lager titler på TV, på nett og i aviser hvor Solbakken fremstår som en stor kjeltring? For å si det mildt: jeg er usikker.

Hvis NFF og FIFA velger å bruke Parr-saken mot Solbakken, ja da er det rett og slett fordi de ikke tør noe annet av frykt for hva media vil skrive. Dette er en sak UTEN praktisk betydning annet enn som mål å få Solbakken dømt for et eller annet. Ja vel, men det gjør han da vitterligen ikke til en sleip ål, kjeltring eller det som verre er.  

NÅR ALT KOMMER TIL ALT: Sakene rundt Solbakken, slik de har fremkommet i media de siste ukene er mindre saker hvor det må stilles spørsmålstegn med sakenes alvorlighetsgrad målt i titler og omfang. Vi snakker her om en flybillett-sak og påstander om korrupsjon som ikke lenger er relevant, samt påstander som vanskelig kan la seg dokumentere annet enn i allerede godkjente og inngåtte avtaler. Det koker ned til et mulig vedtak i  Parr-saken som i all hovedsak er foreldet. Men jeg kan ikke tenke meg at NFF går med på dette.

KARAKTERDRAP: Dette er en merkelig sak med mange undertoner. For å forstå Solbakkens måte å jobbe på, er det kanskje på sin plass at vi journalister får bedre innsikt i juss og forretningsdrift. Den siste tiden har det etter min mening vært en panisk kjedereaksjon i enkelte redaksjoner på  å finne en sak av en slik størrelse at den feller Solbakken. Når ikke det går, jobber man frem en del mindre saker som samlet rent juridisk har lite for seg. Jeg vet at både Josimar og andre journalister har fått tilbud om innsikt i sakene fra Solbakkens side, men at de ikke har benyttet seg av dette tilbudet. Kan det være i redsel for å ødelegge et forutbestemt oppslag?

Det må være lovlig for journalister å se saken fra flere sider, ikke følge strømmen fra noen toneangivende sterke journalistnavn eller mediehus, ikke være redd for å få slengt ting etter seg av andre journalister selv om man muligens kan tro at Solbakken opererer innenfor regelverket.

Men så langt KAN man stå ovenfor et av de største forsøk på karakterdrap i norsk sportsjournalistikk. 

Ingen går i rosetog for pelsdyrnæringa og det er jeg utrolig glad for

I dag går skribent og forfatter Asgeir Ueland i en kronikk i VG ut i et totalt forsvar for pelsydrnæringe basert kun på et kommersielt grunnlag. Det mener jeg er feil. Les først uelands kronikk(se link). Her er mitt tilsvar og min mening:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/dyrevern/kronikk-ingen-gaar-i-rosetog-for-pelsdyroppdretterne/a/23354293/

Ja selvfølgelig skal 330 familier og deres INNTEKTSGRUNNLAG veie mye tyngre enn  tusenvis av dyr som lider, føler angst og smerte. Selvfølgelig skal alle empatiske følelser for det levende liv vike for at rike europeere, kinesere og russere skal se pene ut. Asgeir Ueland: ingen går i rosetog for pelsdyroppdretterne og det er jeg jammen meg glad for.

Ditt utgangspunkt er som følger: mennesker er mer verdt enn dyr uansett hvordan man snur og vender på det. I mine øyne er det en sannhet med modifikasjoner. Synes ikke du det er en viss forskjell på dyr som tjener til å stille vår sult kontra de som kun tjener til å stille vår higen etter skjønnhet? Og hvorfor snakker du om bondestanden her? Det er da ikke pelsdyroppdrett den seriøse bonden i all hovedsak driver med. Det er skikkelig landbruk til det beste for vårt samfunn. Vi snakker om kjøtt og melkeproduksjon. Vi snakker om korn og poteter. Vi snakker IKKE om pels til rike russere og kinesere.

Det sjelden jeg har sett et større bomskudd og en mer patetisk tåredryppende historie i glorfiseringen av en unødvendig næring enn den skribent og forfatter Asgeir ueland klarer å komme med i sin kronikk i VG i dag.

Jeg mener: Når det gjelder pelsdyroppdrett er dyra MYE MER verdt enn menneskene. Vet du hvorfor, Ueland? Fordi mennesker kan velge. Det kan ikke dyra. De er dømt til et uverdig liv.

Ueland snakker om effektivisering av landbruket som han har vett til. Og bruker argumentasjon om at  dette er en næring som i så tilfelle vil bli plukket opp av andre land. Ja, og hva så? Norge som et lite land ligger fremst i køen når det gjelder demokrati og rettigheter for mennesker og dyr. På det siste området har vi hengt etter, men jeg ser en bedring. Skulle vår nasjon, som utad internasjonalt gjerne vil være et forgangsland på empati, følelser og demokrati, slå ring rundt en industri som pelsindustrien kun fordi vi er redde for at andre skal plukke opp tråden? Neppe. Her regner jeg selvfølgelig med at våre politikere bruker hjertet.

Pelsindustrien føles for de fleste med et godt verdigrunnlag totalt unyttig for andre enn de med kommersielle interesser. For meg, som en stolt borger av Norge, føles dette helt rett at vi tar disse dyra i forsvar.

Jovisst vil en nedleggelse av denne næringa være en seier for dyrevernerne. Hurra! Det er en selvfølge at vi i Norge har organisasjoner som passer på at dyr, enten de har to eller flere bein, har det bra den tiden de lever selv om de slaktes for vårt matbehov. De aller fleste dyrevernsorganisasjoner har nemlig ikke noe mot forsvarlig dyrehold som tjener samfunnet.  Enhver bonde med respekt for seg selv og det han/hun holder på med har heller INGEN problemer med akkurat dette. Ei heller vi som har kjæledyr - dyr vi har følelser for selv om de IKKE er mennesker.

Men du skyter bom når du ser dette som et angrep på bondestande. Det er det ikke. Det er et angrep på pelsdyrnæringa.

Ja, jeg er enig med deg i en ting, Ueland. Det gjelder å vinne kampen om historien som blir fortalt. Din historie er bare ikke god nok. I et demokrati trenger vi de som peker på det som er galt, ikke minst i totalt unyttige bransjer. I mine øyne er dette den viktigste grunnpilaren i journalistikken og vår ytringsfrihet hjemlet i Grunnloven. Din tårevåte historie om familiene som skal drives fra gard og grunn i godhetens tjeneste fører ikke til at flere feller tårer for de du forsvarer. De må tåle å stå der i speilbildet av den onde hundefangeren i Lady og Landstrykeren. Det er nemlig det som er realiteten.

Og når konklusjonen trekkes: klarer disse folka å tjene penger på pelsdyroppdrett,  tror jeg pinadø de klarer å omskolere seg til å tjene penger på andre måter også. Menneskers overlevelsesevne er stor. Da er det annerledes med disse dyra. De har  ingen andre muligheter og valg enn smerte og angst - i løpet av et helt liv.

 

Jim Solbakken har solgt spillere for en halv milliard. Misunnelse eller lureri?

Fotball-agent Jim Solbakken angripes av agent-konkurrenter, en tidligere ansatt som ikke fikk forlenget kontrakten med Solbakkens selskap samt en person i et fotball-blad som står oppført som markedsansvarlig og ikke journalist. Ingen norske klubber eller noen av de mange spillere som har nytt godt av Solbakkens kompetanse kommer med et negativt ord. Snarere tvert i mot: et stort flertall roser Solbakken opp i skyene. Hvorfor har ikke disse fått komme til orde? Solbakken har eksportert norske spillere for opp mot en halvmilliard norske kroner. 

Jeg har ringt Solbakken om denne saken. Han er skeptisk, også til undertegnedes agenda. Han sier:

-Jeg har ikke lyst til å si så mye mer om dette. Jeg har fått store problemer med å stole på norske journalister etter denne saken. Men jeg kan innrømme at det føles belastende og i mange tilfeller sårende, sier Jim Solbakken da vi tidligere i dag traff han på telefonen fra Tyskland. En tidligere snakkesalig Solbakken var unaturlig ordknapp.

På bakgrunn av det, har artikkelforfatteren måttet gå til andre kilder for informasjon samt at jeg baserer mine påstander på tidligere og eldre samtaler med Solbakken.

AGENDA: Jeg har før stilt spørsmål ved agendaen til kritikerne. Så langt føles kritikken som tynn. Den har gått fra å være direkte regelbrudd til å være umoralsk. Verken Norges Fotballforbund eller FIFA har noe å si på de overgangene som Solbakken har stått bak som agent de siste årene foruten en overgang: Overgangen til Hangeland hvor Solbakken ble ilagt en bot i Sveisterfranc tilsvarende om lag NOK 65.000. I den saken var det også en konkurrent(agent) til Solbakken som rapporterte Solbakken til FIFA. Saken ble diskutert. Solbakken valgte å betale boten for å få saken ut av verden. Men han aksepterte den ikke.

NORSK SUKSESS: I dag finnes det to norske agenter med internasjonal suksess. Det er Jim Solbakken og Tore Pedersen. Ingen av disse er medlemmer av agentforeningen som styres av advokatene Per Flod og Gunnar Martin Kjenner i Norge. Solbakken mener agentforeningen ikke har noe å tilføre hans virksomhet. Verken Flod eller Kjenner jobber spesielt aktivt som agenter. De har ikke, i alle fall offisielt, hatt spillere i sin stall på en stund. Flods siste spiller var John Carew. Rune Hauge uttalte i sterke ordlag at disse to ikke innehar nødvendig kompetanse som agenter. Han om det. Faktum er at verken Flod eller Kjenner er på reisefot over Europa for å pleie et kontaktnett, snakke med klubber, spillere og ikke minst speidere som det finnes uhorvelig mange av. Da blir det hele for teoretisk. Skal man ha suksess i denne bransjen må man være tilstede der det skjer. Det handler om en ting: Kontaktnett.

UMORALSKT KONTAKTNETT: Nettopp dette har Solbakken forstått. Etter å ha opparbeidet seg en bred kontaktflate i engelske klubber, begynte Solbakken å se østover. Han har i de siste årene opparbeidet seg veldig gode kontakter i tysk, belgisk og hollandsk fotball. Nå jobber han også med flere andre Europeiske land. Solbakken er stadig på reisefot. I de neste to ukene er han Europa rundt.  La meg derfor stille et hypotetisk spørsmål. Hva skal Solbakken gjøre hvis han får et spørsmål om Martin Ødegaard, en norsk spiller som hele Europa jakter på? Solbakken er IKKE Ødegaards agent. Men hvis han får spørsmålet, har han ikke lov til å si at han kan formidle kontakt til Martins pappa? Han gir en klubb nummeret til Ødegaards team. Og stiller eventuelt opp som rådgiver i en eventuell overgang eller bistår som agent for enten spiller eller norsk klubb på sikt. Mange mener at en slik måte å jobbe på strider mot reglementet.

Dette er også kjernen i kritikken mot Solbakken. Men er en slik problemstilling umoralsk?  Har han ikke, som Norges fremste representant for formidlig av norske fotballspillere, lov til å bruke et opparbeidet nettverk i arbeidet for å skaffe sitt firma inntekter? Å jobbe med nettverk på denne måten er høyst normalt og ikke minst lovlig i de fleste former for forretning. Man tilrettelegger mellom partene og man får en provisjon av den parten man skriver en kontrakt med. FIFAs eget system, TMS,  er en meget sterk faktor til at de fleste overganger foregår med fullt innsyn i pengestrøm og kontrakter. Og nettopp dette systemet ser det ut til at svært få har fått med seg.

FIFAS SIKKERHETSNETT: TMS er et datasystem i FIFA hvor all informasjon vedrørende en spillerovergang legges inn, både når det gjelder pengestrøm til å fra klubber samt spillere og ikke minst agenter. Alle signerte kontrakter legges ved, også agentkontrakter samt agentens provisjon. Hvis, jeg gjentar HVIS, noe av informasjonen ikke stemmer eller mangler, varsler systemet automatisk og en overgang blir ikke godkjent. I tillegg til dette sjekkes overganger manuelt. Nettopp derfor har FIFA her, i motsetning til en del andre idretter, kommet langt i å kontrollere fotballmarkedet. Men man vet også at der hvor det er mye penger involvert, foregår det også kriminalitet.

Det har ikke fremkommet verken påstander eller bevis mot at Solbakken bedriver kriminell virksomhet. Når man ser på oppslag, spesielt i fotball-bladet Josimar, føler jeg at reportasjene i sterke ordlag antyder dette. Også de senere tids reportasjer i andre medier kaster seg på denne karusellen. Den eneste sportsredaktøren jeg føler har tatt sine forbehold i sitt kritiske syn på Solbakken, er Nettavisens Roy Kvatningen i sin sportskommentar for noen dager siden. Og dette selv om Kvatningen også var og er kritisk mot Solbakken.

Men jeg har tidligere stilt spørsmål med agenda. Jeg gjør det igjen:

MARKEDSLEDENDE JOURNALIST: La meg først se på  fotballbladet Josimar. Artikkelen er etter det vi erfarer også, i tillegg til Lars Johnsen,  skrevet av Håvard Melnæs som etter det vi erfarer har jobbet med research til saken. Han har også i sterke ordlag på Josimars hjemmeside kritsert medier som ikke kaster seg på ballen med å kritisere Solbakken samt at han har stadfestet artikkelens innhold. På Josimar sin hjemmeside står han oppført som redaksjons og markedsansvarlig for magasinet. Redaktør er Frode Da Costa Lia. Dette betyr i praksis at Melnæs har store kommersielle interesser i at bladet selger og at hans arbeidsoppgaver således i er rettet mot annonsører og sponsorer samt journalistiske saker. Han har helt tydelig en dobbelfunksjon som fra journalisthold er sterkt kritikkverdig. Det svekker hans troverdighet. Og det svekker også Josimars troverdighet.

BALANSERT? Artikkelforfatter Lars Johnsen samt Melnæs i sine innlegg på skriver veldig godt, men hvor balansert er reportasjen i Josimar? Hvor er reportasjene og innspillene fra de som mener at Solbakken har rent mel i posen og som gir han full kreditt for en god jobb? Det finnes mange, ja jeg vil sågar si, en stor hovedvekt av disse. Melnæs skrev avsløringsboken om Se&Hør etter selv å ha jobbet der i en årrekke. Da han sluttet av forskjellige årsaker, avslørte han sin egen arbeidsgiver på en måte som kanskje ikke vitnet om lojalitet. Mitt spørsmål er: skrev han boken om Se&Hør for den journalistiske avsløringen eller for å markedsføre seg selv og tjene penger? Var han medforfatter og kommentarforfatter rundt artikkelen om Solbakken for å avsløre eller tjene penger som markedsansvarlig i Josimar? Er Melnæs en dyktig journalist eller drives han av kommersielle interesser? Og hvor moralsk er dette sett i lys av hva han mener om Solbakkens forretningsdrift? Er han noe bedre innenfor sitt fagfelt enn det han kritiserer Solbakken for?

DETTE ER FEIL: Solbakken har vært kritisk til Josimars tilsvarsplikt i denne saken. De påstår å ha jobbet med reportasjen i over et år. En dag før magasinet gikk i trykken, ga de Solbakken muligheter for tilsvar. Det var en 17 siders artikkel som krever tid å lese gjennom. Etter sigende nektet josimar å rette opp det som Solbakken mente var feil i artikkelen.

I følge Solbakken var dette blant annet:

1. Vegard Forren ble tvunget av Molde til å skrive under en agentkontrakt med Solbakken. Dette er dementert av Forren selv samt Molde

2. Jim Solbakken har representert Ole Gunnar Solskjær i en fotballforhandling både som spiller og manager. Dette dementerer både Solskjær og Solbakken. Det finnes ingen dokumenter som beviser dette. De har et sterkt og nært vennskap er en annen ting.

3. Ole Gunnar Solskjær har hatt eierandeler i Solution Management AS. Selskapet ble startet 2012 og har aldri hatt Solskjær som eier verken direkte eller indirekte.

4.Malick Dieuf, som driver akademiet i Afrika, har blitt intervjuet av Josimar. Dette medfører ikke riktighet. Josimar har aldri intervjuet mannen, bare sitert uttalser fra han fortalt via tredjemann.

5. Taslentspeider John Thorstensen har eierinteresser i det afrikanske fotball-akademiet under ledelse av malick Dief. Dette er direkte feil og Thorstensen har aldri vært på eiersiden.

6. I forbindelse med Mame Dieufs overgang til Manchester United påstår Josimar at Solbakken har drevet dobbeltspill. De påstår således indirekte at også Manchester United har gjort det samme. Er det trolig at verdens største fotball-klubb vil tillate seg slikt med hva det ville medføre av fare for klubben?

TIDLIGERE ANSATT: Og nettopp For å understreke Solbakkens manglende troverdighet og moral, kommer hans tidligere samarbeidspartner, talentspeideren John Thorstensen, på banen i VG. Etter det undertegnede erfarer hadde Thorstensen en provisjonskontrakt med Solbakken over en tre års periode frem til 2008. Kontrakten innhold var tuftet på å finne fotball-talenter i Afrika som kunne eksporteres til Europeisk fotball. Denne kontrakten ble etter sigende ikke reforhandlet fordi det fremkom kritikk mot Thorstensens av privat karakter  og som, etter det jeg erfarer, kunne være skadelig for Solbakkens selskap Solution AS. Dette førte til et betydelig inntektsfrafall for Thorstensen som etter de vi erfarer mottok opp mot tre millioner kroner samt personlig hjelp fra Solbakken.  Dette føyer seg inn i rekken av mulig agenda for å kritisere Solbakkens arbeidsmetoder, men etter det jeg erfarer kunne det vært lett for Solbakken å slå knallhardt tilbake mot Thorstensen, noe han altså har holdt seg for god til.

NORSKE SELSKAPER: Jim Solbakken har sine firmaer registrert i Norge og de drives som ansvarlige aksje-selskaper. Han kunne meget vel ha registrert disse selskapene i skatteparadis og på den måten unngått skatteinnbetalinger i Norge. Han har tidligere fortalt meg at han har valgt norske selskaper nettopp for at det skal være fullt innsyn i regnskaper både for myndigheter samt for Norges Fotballforbund.

VIKTIG FOR NORGE: Hva er så status: Jeg har snakket med mange av spillerne som Solbakken har jobbet for bla Nordtveit, Nielsen,  Elabdellaoui og Eikrem. Alle er veldig godt fornøyd med hva slags oppfølgning de får av sin agent, jobben han gjør, hvordan han tar vare på dem som spillere. Mange av de norske klubbene og disse har heller ikke noe galt om Solbakkens arbeid og metoder. Flere i Norges fotballforbund mener også at Solbakkens jobb sågar er viktig for norsk fotball. Faktum er at Solbakken med sitt kontaktnett er en meget viktig brikke i å få eksportert norske spillere ut i verden. Han har eksportert norske spillere til utenlandske klubber for opp mot en halvmilliard. Og ser man på landslaget, er spillerne til agentene Tore Pedersen og Jim Solbakken de som dominerer et lag som nå  ligger godt an til å kvalifisere seg til et EM i fotball. De samme, unge spillerne, var også de som regjerte banen når Norge viste seg frem i U21 EM for halvannet år siden.

Når det er sagt. Der hvor det sirkulerer store penger må det føres kontroll. Å påstå at agentbransjen er ren og moralsk vil være et totalt naivt bomskudd fra min side. Det er bra at Solbakken og andre agenter blir gått etter i sømmene. Det må de finne seg i. Basta.

Men det er også viktig for journalister at de ser på en mulig agendaen til sine kilder. Det er alltid farlig når konkurrenter eller tidligere forsmådde ansatte, som faktisk har sterke kommersielle interesser i samme bransje, får komme til orde og blir sitert ukritisk.

Samtidig er det slik at dersom man har regler å følge, og disse blir fulgt, er det reglene man må angripe, ikke personen, hvis man mener handlingen er feil enten på et moralsk eller en lovmessig grunn.

 

Nå skal fotballagent Jim Solbakken tas

VG skriver i dag at fotballagent Jim Solbakkens omdømme er skadet. Jeg stiller spørsmålet: er det fordi VG og tidsskriftet Josimar ønsker at det skal være det? Eller fordi de virkelig mener at det er det? Faktum er at Solbakken ikke har gjort noe beviselig ulovlig i de nevnte saker, ei heller at han noen gang er dømt i noen offentlig domsstol på bakgrunn av økonomiske årsaker. Det ligger heller ingen saker til behandling MOT Solbakken på bakgrunn av de saker som det referes til. For meg synes det derimot som om det er noen som irriterer seg over Solbakkens suksess og som prøver å sette en flink mann i et dårlig lys. Kan vi således konkludere med dårlig omdømme?

Å bruke et argument som at "siden ingen tror på det Solbakken sier, har han mistet sitt omdømme", blir dette for meg særdeles tynn suppe fra VG sin side. For en merkelig og lettvin påstand. Når de samtidig sier at Josimar, som har skrevet en 25 siders artikkel om Solbakken "konkluderer altfor lett", stusser jeg på hele saken. Dette blir for meg selvmotsigende.

Samtidig slår VG fast i kommentaren: "om Solbakken har gjort noe ulovlig, for det er langt i fra bevist, så er omdømme hans kraftig skadet."

Javel?

Ovenfor hvem? Norske klubber? Norske spillere? Utenlandske klubber? Norges fotballforbund?  Norske journalister? VG? Taper han og hans selskap penger på beskyldningene? ikke utenkelig.

Joda. Solbakken omdømme er skadet, men ikke fordi han har gjort noe ulovlig. Det er skadet fordi et tidsskrift har skrevet en sak basert på synsing av lovligheter samt at bla VG følger dette opp på en så lettvinn måte.

Herregud hvordan det må føles urettferdig for Solbakken! Igjen tør jeg stille spørsmålet om agendaen?

VG påpeker "at det må ryddes opp i bransjen og at det må være fullt innsyn." Dette er selvfølgelig veldig flott for oss journalister, men la meg komme med et kontraspørsmål. Hvilke bransjer i forretningslivet har fullt innsyn der hvor det handler om penger og kontrakter, ofte store penger. I henhold til norsk og internasjonal lov, hersker det i Europa full kontraktsfrihet som prinsipp dog begrenset av gjeldende lover og regler.

Solbakken har IKKE brutt noen regler verken nasjonalt eller internasjonalt. Det er fakta pr. i dag. I tillegg påstår Solbakken selv at saken om han er full av feil. Det ønsker han å ta til rettssalen. Greit nok. Men et prinsipp er ufravikelig:

Det er en journalist sin jobb å finne ut fakta, få tak i de hemmelige kontraktene. Ikke spekulere i dem på en slik måte at tredjemann lider.

"Men folk reagerer. Ikke spillere og klubbledere, der Solbakkken sjelden hører et kritisk ord, men blant kollegaer, tidligere ansatte og ledere i andre klubber. Og selvsagt pressen", skriver VG. Denne setningen står jo for seg selv. Bør det ikke ringe noen alarmklokker her? At de som ikke blir begunstiget, klager. Det vil i alle fall for meg som journalist vært grobunn for å sjekke agendaen nøye.

Samtidig kritiseres Ole Gunnar Solskjær for at han kjøper Solbakkens spillere, som blir karakterisert som "ikke gode nok". Betyr det at VG stiller seg bak enkelte røster som mener at Mats Møller Dæhli ikke er god nok for Cardiff? Og skal ikke Solskjær få lov til å benytte seg av en person han stoler 100 prosent på? Bare fordi de er venner?

Både Solskjær og Solbakken ser at det kan stilles spørsmål ved tett vennskapelig omgang og forretninger. Og ja: Spørsmålene må og skal stilles. Men dette er for meg en sak mellom de to som de sjøl må regulere.  Igjen: at venner opererer tett i forretningslivet er helt normalt i de fleste bransjer og IKKE ulovlig. 

Helt til slutt slås det fast det i at "en dom på Solbakken for urent trav også vil hefte ved Ole Gunnar Solskjær." Makan til påstand er det lenge siden jeg har lest. Her slår VGs kommentator fast et nytt prinsipp: Hvis kompisen din blir tatt for en kriminell handling, er du også kriminell.

Jeg har skrevet en blogg om Solbakken tidligere. Han er særdeles upopulær blant journalister. Det straffer seg. Jeg har hørt ledende sjefer i sportsredaksjoner si at Solbakken ikke vil få noe gratis av dem, at han er en usympatisk person de ikke kan stoie på. Jeg har hørt kritiske røster fra journalisthold mot hans person som jeg er forundret over men likevel ikke overrasket. Journalister har også følelser ovenfor menneskers adferd.  Jeg er derfor ikke overrasket over at han nå er fritt vilt og at det pågår en prosess som vil være tøff for Solbakken. Selv det minste overtramp vil bli påpekt.

For Solbakkens del håper og tror jeg at han har rent mel i posen. Hvorfor? Fordi jeg hater at folk blir behandlet urettferdig.

Når tankene, følelsene og gjerningene blir livsfarlige

Det går ikke å kjøre en motor uten drivstoff. Når grensen er nådd, kommer du ikke lenger. Når kreftene er slutt så er de slutt. Du sitter der, apatisk, redd, kraftløs og ønsker bare fred. Det er da noen må se deg, at du får hjelp. Hvis ikke, er tankene, følelsene og kanskje gjerningene livsfarlige.

"Hvorfor kan du ikke åpne brevene dine? Det er da så enkelt. Nå må du ta deg sammen. Ikke syns så synd på deg sjøl. Dette går ikke, du kan ikke holde på sånn. Det er jo bare å gjøre det."

Hvor mange av oss har ikke hørt disse frasene når det butter? Jeg har hørt de. Mange ganger. Butter gjør det for de fleste enten man vil innrømme det eller ikke. Hvorfor får så få hjelp? Hvorfor må de plages hele livet? Hvorfor velger altfor mange å ta sitt eget liv?

Er samfunnet blitt slik at vi ikke får gjort noe for folk som sliter? Offentlig psykisk helsevern er for de fleste synonymt med en til to timer hos psykolog i måneden hvor timene består av 40 minutters oppvarming og 5 minutters åpenhet - før man få beskjed om at nå er timen slutt. -Det kommer en ny pasient om 15 minutter, sier psykologen, stryker hånda over skjegget og er allerede i tankebanen på neste pasient. Han føyer glatt til at du kan få en ny time om tre uker: -Hva med torsdag den 26.nde klokka 11.00. Hvis ikke, må du vente ytterligere to uker. Går det?` På vei ut får du en giro på 400 kr - hvis du da ikke kan dra VISA-kortet i automaten?

-Det hjelper ikke å si fra. De gjør ikke noe uansett, sa 13-årige Odin. Og så tok han livet sitt. Tygg på de ordene. Det hjelper ikke å si fra.. Styrken i de ordene får meg til å gråte. Han var 13 år og ingen kunne gjøre noe. Sier man fra, skal man bli hørt.

Odin er ikke alene. Norge vasser i penger, men aksepten for at folk sliter, pakkes inn i fine ord og fiktive budsjetter. Kan ikke noen snart forstå at dette ikke handler kun om penger og bevilgninger men at det handler om omsorg, empati og det å skjønne at mange faktisk trenger hjelp? Dette er ikke bare en oppgave for staten men like mye en oppgave for de nærmeste, for venner, for arbeidsplass. Er det så vanskelig å forstå at vi trenger hverandre, at vi trenger noen som har tid.

Ja, tid. Det er det alt handler om: tid.

I motsetning til mange andre land med betydelig dårligere ressurser enn Norge, er familien og nestekjærlighet fra våre nærmeste i Norge snart fraværende. Familien har for mange blitt et stressmoment. Karriere, overtid, penger, bil, hus, prestisje, resultater. I mange ressursvake land blir de gamle tatt vare på av familien. I Norge blir de stuet vekk på gamlehjem. Men det er ikke bare de gamle som skal bli tatt vare på. Du, jeg, barna, ja alle fortjener å bli tatt vare på. Familie og venner må stå sterkere.

Hva er best? Å bli tatt vare på av de som er oppriktig glade i deg eller bli tatt hånd om av en iskald institusjon fordi de nærmeste har mer enn nok å stri med på egenhånd? Vårt norske velferdssamfunn er kaldt og upersonlig, hvor det å vise følelser eller være svak ofte blir sett ned på. Det skal da ikke være sånn?

Går det virkelig ikke an å gjøre noe med nestekjærligheten i dette landet hvor vi faktisk har alle muligheter?

Jeg har følt det på kroppen. Følelsen av bare å ønske ro. Ikke mer mas, ikke flere forpliktelser. Lysten på å avslutte alt. Jeg har følt det på kroppen både som voksen og som ung, ufjampete gutt på barneskolen. På barneskolen ble jeg mobbet fordi jeg kom fra en arbeiderfamilie som bodde fattigslig til, hadde utedo og ikke dusj. Jeg ble mobbet fordi jeg på barneskolen hadde dårlig koordinajson, var feit og ikke bra til å spille fotball. Tankene kom opp igjen med 13-årige Odins sjebne.

Jeg har også følt hvordan det er å ha medgang som voksen men hvor mobbingen, det å bli hånet, gjort narr av, alltid har ligget der fra barndommen av og hvordan det har preget min higen etter suksess og anerkjennelse. Jeg klarer fortsatt ikke å glemme personer fra barneskolen som gjorde meg redd og engstelig. Den dag i dag føler jeg et slags hat til noen av disse. Det liker jeg dårlig. Hva prøver jeg egentlig å si?

Mobbing setter sine spor.  Jeg har opplevd som voksen tøffe tider hvordan fallet fra øverste trinn pallen og ned i gjørma gjør deg til fritt vilt for noksagters onde tunger. Det gjorde vondt. Engstelsen, redselen dukket frem igjen. Følelsen av ikke å strekke til gjør noe med deg. Jeg har opplevd det å være fighter, det å prøve å reise seg, vise ansikt, det å jobbe med å få tilbake selvtillit, det å gi noe til andre. Jeg innrømmer at det har vært tøft.

Jeg er en mann i den siste perioden av middelalderen. Jeg er pappa til verdens beste jente på ni år som er alt i livet mitt. Hun gir meg grunn til å fighte. Styrken til dette kommer av at jeg har vært heldig. Jeg har opplevd stor kjærlighet og støtte fra min egen mor og far. Jeg har hatt fantastiske foreldre i ryggen som har øst av den største rikdom noen kan gi: Kjærlighet og omsorg. I en alder av 55 savner jeg dem hver eneste dag. De er borte nå. To vegger i livet er borte. Gråter.

Samtidig er jeg bare et menneske. For meg er livet som å gå i en stige: to trinn opp, et ned, fire opp, to ned, et opp, tre ned - men aldri komme seg til toppen og opp på taket. Jeg tror veldig mange har det slik.

Hvis jeg ser bort fra min egen selvmedlidenhet, er det noe som virkelig plager meg: Jeg har sviktet gode kompiser som kun har forsøkt å hjelpe meg. Det gjør vondt. Sånn skal det ikke være. Jeg har sviktet en nestekjærlighet som har gjort disse menneskene enda mer skeptisk til nye, gode gjerninger. Jeg hater å ha gjort det. Det var ikke meningen. Det er min plikt å forsøke alt jeg kan for å gjøre dette godt igjen.

For når alt kommer til alt, er vi bare mennesker med følelser. Vi gjør feil, vi sier ting vi ikke mener, vi gjør ting vi ikke burde gjort. Det er tankene våre som teller. Ikke nødvendigvis gjerningene. Men en ting er jeg sikker på: det er du og jeg som sammen med våre nærmeste og deres nærmeste igjen som kan gjøre samfunnet vårt bedre ved å bruke tid på hverandre for å prøve hverdagen bedre. Det er lov å gråte, le, snakke, klemme, kysse og holde rundt hverandre. Og det er lov å be om unnskyldning og innrømme at man er svak. Først da kan man bli sterkere.

Enten vi vil eller ikke: det er bare du og jeg som kan gjøre noe med oss.

Hvor bør Martin Ødegaard gå?

Hvilke klubb og hvilke land bør Martin Ødegaard gå til? Storklubber fra England, Nederland, Tyskland og Spania har meldt sin interesse for 15-åringen for SIF juvelen. Det er bare en hake ved dette her: han er 15 år og ikke myndig. Han er fortsatt en ung gutt i teknisk, fysisk og mental utvikling. Spørsmålet er: dreier dette seg om penger eller dreier det seg om sportslig utvikling og bør han i det hele tatt forlate Norge?

UTEN SUKSESS: I England har flere av storklubbene vist sin interesse. Mange unge nordmenn har reist over dit for å prøve lykken, de fleste den senere tid uten stor suksess. Håvard Nordtveit spilte som ung mann i Arsenal - og fikk ikke spille på toppnivå. Han ble blant annet utlånt til Spanske Union Deportivo Salamanca, men det ble heller ingen suksess. Joshua King kom som ung mann til Manchester United i 2008 men har vært i seks, derav fem britiske klubber,  siden den gang. Mats Møller Dæhli var også i Manchester Uniteds tropp men gikk via Molde til Cardiff og sitter nå på tribunen. Omar Elebdellaoi slet livet av seg i Manchester City, slet seg videre til Feyenoord i Holland og måtte til Tyskland og Braunschweig før han fikk fart på karrieren. Nå storspiller han i en av Hellas beste klubber og storpsilte senest i går i CL.Det er faktisk få nordmann som har hatt suksess i internasjonal fotball ved å gå som 18-åring ut i Europa. En av dem er Jørn Andersen i Bundesliga. Han ble tross alt første utenlandske toppscorer i den tyske ligaen noensinne. Og vi må vel også si at John  Carew har hatt en fin karriere. Men ingen av disse har hatt Ødegårds supertalent.

STØRRE TALENT? Spørsmålet jeg stiller er om Ødeaard er så enormt mye større talent enn de andre nevnte nordmennene? Ja, han er nok et hakk over. Er det dermed slik at han lekende lett kan spasere inn sammen med Ronaldo og ta en plass blant Real Madrids 11 toppstjerner i en alder av 16 år. Beklager, jeg har mine tvil. Men det er heller ikke tema. Spørsmålet er mer hvor gode Spanjolene, både Barcelona og Real Madrid, er til å utvikle spillere. Vi snakker tross om en unggutt som skal UTVIKLES til å bli en spiller i verdensklasse, noen han er allerede men KUN på sitt eget alderstrinn.

SETT MED IDRETTSØYNE: La meg sette Ødegaard inn i en normal idrettslig sammenheng. Rent fysisk er han betydelig mer utviklet enn 15 åringer flest. Han er mer som en 18-åring i kroppen. Rent mentalt er han også en relativt voksen kar. Men han skal fortsatt utvikles. Se på andre idrettsgrener. Hvor mange 15-åringer finner man i toppen i voksen-klasser i friidrett(løp, hopp, kast), hvor mange langrennsløpere, hvor mange styrkeløftere, hvor mange håndballspillere, hvor mange kamsportutøvere. Vi finner mange i andre idrettsgrener som både fysisk og mentalt er på Ødegaards nivå, men dette holder ikke til å hevde seg blant de beste rett og slett fordi de fortsatt skal utvikles.

STØRRE OG STERKERE:Det jeg prøver å si er at Martin Ødegaard fortsatt har en ung kropp som skal bli større og sterkere samt at han i en alder av 15 år ikke har nødvendig erfaring. Han har fortsatt en kropp og et hode i utvikling og på denne veien kan det skje mye, ikke minst skader.  Det er uhyre viktig at han på alle måter kommer i kyndige hender slik at treningsdoser og treningsmetoder står i stil til hvor han er NÅ med et klart mål om hvor han skal. Han er IKKE en voksen mann. Punktum finale.

UTVIKLINGSMULIGHETER: Hva bør så Ødegaard se etter? Jeg synes han skal se på hvilke klubber som kan gi de beste utviklingsmulighetene, som har det beste støtteapparatet, som har størst kontinuitet i treneransettelser, som viser forståelse for ungguttens unike talent og som kan la han spille fotball. Jeg tror nemlig at Martins ego vil bli betydelig svekket hvis han ikke får spille. Å sitte på benken eller kun bli en av mengden vil bli en vanskelig bit rent mentalt. Han er vant med å få oppmerksomhet, vant med å få spille, vant med å være en av gutta. Får han ikke det, kan det ødelegge mer enn det gavner.

IKKE SPANIA, IKKE ENGLAND: På bakgrunn av dette er jeg usikker på både spansk og engelsk fotball. Unge nordmenn har beviselige slitt i England. I Spania er nivået på de to beste klubbene skyhøyt og selv om alle lovpriser den ulisensierte treneren Zidane, har jeg en dårlig magefølelse. Når det er sagt. En slik sjanse til å gå til en storklubb bør han neppe la gå fra seg. Nederland og Ajax er også nevnt, men hvorfor det når man kan se til Tyskland. La meg forklare:

VIKTIG VALG: For 14 år siden tok man på forbundshold et viktig valg i Tyskland. Klubbene ble pålagt å utvikle egne talenter. Det har resultert i et landslag som er verdens beste med en haug av gode UNGE spillere. To storklubber i Tyskland har vist sin interesse for Ødegård. Det er Bayern München og det er Dortmund, begge lag med særdeles gode trenere som har sittet i jobben lenge. De viser kontinuitet. Begge lag har hevdet seg internasjonalt, og begge har gjort det bra i egen liga selv om Dortmund sliter litt om dagen. Begge klubber har gode utviklingsmuligheter med skyhøy tysk kompetanse i støtteapparatet. I tillegg er det fulle stadioner hver eneste helg med fantastiske 81.000 på Dortmunds hjemmebane som hyller de gule og svarte. I Bayern er det knallhard konkurranse om plassene, men det er beviselig lettere i Dortmund som virkelig trenger en kreativ spiller i Marco Reus klasse og som erstatter etter både Lewandowski og Götzte.

DORTMUND: Et eller annet sier meg at Dortmund måtte være det perfekte valg for Ødegaard. Tysk fotball, tyske treningsmetoder, tysk mentalitet, har vist seg å passe som hånd i hanske for norske spillere. Se blant annet på Håvard Nordtveit, Moa(når han var i Hannover), Håvard Nielsen i Braunschweig, Per Ciljan Skjelbred i Hertha Berlin(ikke HSV) for å nevne noen. Jo, Ødegaard vil kanskje ikke tjene så mye penger, men dette vil være det perfekte springbrett ut i den store verden.

KLOK: Martin Ødegaard er heldig. Han har en klok familie i ryggen. Og en far med kompetanse. De bruker tid til å sondere terrenget. De flotter seg ikke, er ikke breiale, har et godt forhold til journalistene, og de skjønner at de sitter på en unik juvel. Samtidig har Martin hatt en flott klubb å boltre seg i og som har gitt han muligheter. Strømsgodset fortjener å få litt tilbake de også når en ny spillerkontrakt skal signeres for Ødegaard. Det er vel derfor det er viktig at han signerer senest i overgangsvinduet neste sommer.

At det også dreier seg om penger, er jeg overbevist om, men jeg tror ikke fokuset ligger her. De store pengene kommer først når han etablerer seg i Europas toppsjikt. Der er han ikke enda selv om noen ivrige journalister påstår så.

Til syvende og sist er dette Martins egen fortjeneste. Han har trent med ball siden han kunne gå og har ofret alt for det han liker aller best her i verden: Å spille fotball. Det håper vi han vil glede oss med i mange år men det er, tro det eller ei, avhengig av de valg han gjør nå. Både sportslig og økonomisk.

Har fyllekjøringen reddet Northugs karriere?

Var fyllekjøringen det som tente Petter Northug? Redder fylla karrieren hans? Er det nå han skal vise verden at han er den beste av de beste? Har skyhøy promille gitt Petter nødvendig inspirasjon? I den siste tiden har det for øvrig haglet med kommentarer rundt Petters avtale med NSF. Jeg sier det rett ut: mange kommentatorer mangler generell kunnskap og forståelse. Coop, NSF og folka rundt Petter gjør bare jobben sin.

Først fyllekjøringen: Petter har de siste to årene vist at han mangler energi og lyst. Han var rett og slett ikke motivert lenger. Etter den fatale fyllekjøringen skjedde det noe. Han fikk gnisten tilbake. Han innordnet seg et knallhardt treningsregime. Han har ikke trent bedre, og sett bedre ut, noensinne.

Det er akkurat som om han vil hevne seg selv. Petter hevner Petter....

Men se bakteppet: Petter Northug har blitt hengt ut for hele Europa, blitt trakassert og spottet, gjort narr av og hånet av alle forståsegpåere. Hva er Petter Northug bygd av? Hva om han blir VM-kongen? Hva om han vasser i gull etter Falun? Jeg sier: se vekk fra det han har gjort, se heller på hva han gjør. Mannen må jo være uhyre sterk.

Konklusjon: han må jo være en meget interessant person for psykologer.  Petter Northug fremstår som mer og mer merkelig og mer og mer unik.

Samtidig er jeg forundret over noen av de siste dagers kommentarer. I det ene øyeblikket blir Norges Skiforbund beskrevet som griske og slue, i neste øyeblikk Coop. Jeg leste i dag en kommentar om Coop, Petter Northugs hovedsponsor.  De ble hudflettet. De blir beskrevet som en organisasjon som går på tvers av sine egne prinsipper og som ikke har tanke for idretten i Norge. Men kan noen fortelle meg hva en toppsjef i et stort selskap skulle gjøre hvis han ikke tenkte på det beste for det selskapet han er satt til å lede? Coop har en to-sifret millionavtale med Northug som ikke er ulovlig på noen som helst måte. Klart de ønsker å få mest mulig tilbake. Klart at toppsjefens plikt, både i ord og gjerning, er å jobbe for best mulig resultat av en inngått, lovlig avtale. Er det så vanskelig å forstå at de ønsker å få solgt en allerede ferdig Northug-kolleksjon FØR sesongen er slutt og at de vil få mest mulig ut av investerte penger. Coop driver vel ikke veldedighet?

Det samme gjelder for Norges Skiforbund. Hvis de ikke la føringer på Petters opptreden i sesongen, hadde de brutt både nasjonale og internasjonale regler og ikke tatt vare på egne interesser.  I NSF som i Coop,  sitter det flinke ledere som er satt til å gjøre en jobb på best mulig måte for egen arbeidsgiver. Skal de få kritikk for dette?

Hva med å se ting i perspektiv, folkens?

Nei, dette handler like mye om å koke suppe på en spiker som å komme med sakelige kommentarer;  La meg ta et eksempel: Her om dagen leste jeg at landslagstrener Vidar Løfshus sa at han planla sesongen uten Petter Northug på laget. Hva annet skulle mannen si da? Ingen avtale var skrevet, Petter er ikke en del av landslaget, og det er ikke engang sikkert at han klarer å kvalifisere seg.  Har ikke en mann som Løfshus rett til å fortelle fakta?

Hva så med Petter i dette her? Han er ikke 20 år lengre. Er det så vanskelig for oss å forstå at han ønsker å tjene penger på slutten av karrieren sin? Selv ikke Petter vet med sikkerhet at resten av karrieren vil bli like suksessfull som den har vært. Det eneste jeg føler meg sikker på er at han ikke blir noen ny Oddvar Brå som holder på til langt over 40.

Det som har skjedd her i saken rundt Petter Northug er helt normal praksis i forretnings og organisasjonsliv.  Slik tautrekking skjer daglig, bare med mindre fokus fra media. For ofte mister kritikerne perspektiver uten å ha nødvendig viten samt forståelse for forretningsverdenens prinsipper. Det er nettopp det dette dreier seg om for alle involverte parter: Forretning og penger. Store penger. 

Er du for OL, blir du mobbet

Å lese kommentarfeltene i diskusjonen rundt OL - eller enkelte motstanderes karakteriserende påstander, er det lett å se at dersom man er for OL(Ja-menneske), blir man betraktet som dum. Språkbruken likestiller jeg for ofte som ren mobbing. De har skapt en trend om at det er flaut å si ja til OL i Norge. Dette reagerer jeg sterkt på. Den konstruktive diskusjonen har låst seg i en sak der hvor JA og NEI-siden nå står steilt mot hverandre uten respekt for hverandres meninger. En slik situasjon kan det aldri komme noe godt ut av.

På en eller annen måte har Nei-siden(i god samklang med enkelte journalister) klart å skape et nedlatende bilde av lederne i OL-prosjektet og derav prosjektet i sin helhet. Dette er en strategi NEI-siden man har lykkes veldig godt med. Å personifinsere et prosjekt, er det enkleste form for å angripe prosjektet. Å danne et bilde av de norske OL-lederne som inkompetente, har man lykkes med. Jeg tror pinadø de ar klart å skape en trend om at det er flaut å si ja til OL. Da er du nemlig ikke samfunnsbevisst. Jeg tar sterk avstand fra dette.

HVOR ER YDMYKHETEN OG RESPEKTEN? Mye av Nei-sidens argumenter er veldig gode og bør lyttes til. Men hvor er respekten og forståelsen for "motstanderen", Ja-siden? Jeg ser den ikke. Motsatt føler jeg større ydmykhet og forståelse. Jeg er bare redd for at dette løpet er kjørt.

PENGESIRKUS: Problemet med OL-søknaden og argumentajsonen for, er at Ja-siden ikke har klart (eller klarer) å få frem de positive sidene rundt et OL sett i samfunnsnyttig og samfunnsøkonomisk lys. De har blitt med på sirkuset om å få hele diskusjonen inn på konkret pengebruk - og blitt med på disksjonen hvordan disse pengene kunne blitt brukt annerledes. Det er feil. De burde sporenstriks ha gått inn i diskusjonen på hvordan Nei-sidens argumenter kunne samstemmes med deres eget prosjekt og hvordan man kunne snevre inn gigantonomien - og dermed pengebruken. Altså: hvordan kan man bruke minst mulig penger på å få til et riktig OL-arrangement i Norge.

VINKLET ANNERLEDES:Jeg må derfor innrømme, som JA-mann til OL, at prosjektet burde vært vinklet annerledes helt fra starten av, gjort betydelig billigere samt at man i større grad må stille krav til IOC. IOC bør forstå at en moderasjon i pengebruk og krav(bla. skattefritak), i fremtidens leker i en verden hvor vi vil få flere finanskriser og en urolig verdensøkonomi, vil bli sett på med argusøyne fra demokratiske søkerland. Dog må jeg legge til at idretten i det store og hele ALLEREDE har stor skattefritak bla på moms. Dette er ikke noe nytt og også andre lands idrettsorganisasjoner er underlagt samme regler for å styrke idretten. Men likevel:

ENKEL LØSNING: En gjenbruksordning av tidligere anlegg, spredning av arrangementene samt fokus på nye samfynnsnyttig betydning av et OL-arrangement burde vært prioritert. Det er nok å nevne fokus på ny og høyere sysselsetting i et arbeidsstramt marked samt betydelig kompetanse og inntektsøkning i mange bransjer bransjer. I samfunnsøkonomisk perspektiv ville dette gjort et OL i Norge betydelig billigere. 

FUNGERER IKKE SLIK: Å tro at de pengene,  som i så tilfelle vil bli brukt fra statlige midler på et OL, isteden vil gå til eldreomsorg, opprutsnng av politiet, kortere sykehuskøer etc, er kun og i beste fall et filsofisk "godttenktargument". Det vil ikke skje. Vårt politiske styresett og byråkratiet  fungerer ikke på denne måten. Byråkratiet er avhengig av prosjekter for å få løst samfunnsproblemer. Et OL i riktige former vil kunne vært et slikt prosjekt som ville styrket landet vårt på sikt på mange områder. Et OL i Norge vil kunne bli, dersom det blir gjort og planlagt på en god måte, et løft for Norge som samfunn, gitt oss mer politi, bedre veier, studentboliger, nye tiltrenkte idrettsanlegg etc. 

NEI SOM PRINSNIPP: Nei-siden sier tydelig NEI! De går IKKE inn på en diskusjon med motparten om hvordan man eventuelt kunne fått til et OL som på veien godgjorde de kritiske røster - og som kunne blitt bra for vårt land og verden forøvrig ved at man rettet en sterk korrekse til IOC sitt pampevelde. Jeg føler ikke at NEI-siden ikke er konstruktive nok. De står der de står, samme rakkern.

Når startet forøvrig dette enorme oppgjøret mot å arrangere OL i Norge? Ikke så lenge siden faktisk:

GERHARD HEIBERG: Jeg må legge skylden på Gerhard Heiberg. Også jeg reagerte på Heibergs uttalelser og opptreden under OL i Sotsji. Det var da det hele startet og som trigget NEI-siden. Snakk om å servere "motstandsbevegelsen" en gavepakke. NEI-siden har i vårt demokrati all rett til å protesetere. Applaus. Men glem aldri at det også blant JA.-folk sitter mange kloke hoder som bør lyttes til.

Et TJA fra flere kan styre OL inn på en rett vei for fremtiden.Norges påvirkning internasjonalt og et eventuelt NEI tror jeg, som Marit Bjørgen riktig sier, kan få katastrofale følger for fremtidige leker.

Er det det vil vil, ja greit. Men jeg ønsker meg fremtidige Olympiske leker i god ånd i en moderasjon lekene trenger. Da tror jeg et styrt OL i Norge er en god start og en veiviser fremover. 

Drosje kjørte på katt, valgte å hente kunde


En katt ligger død i veikanten. Påkjørt av en drosje. Hvilke rutiner bør de som ferdes kommersielt i trafikken ha når de kjører på et fyr? (Foto: Jarle Aabø)

En katt dør langsomt i hendene på en fortvilet dyrevenn. Den hadde blitt påkjørt av drosje fra Oslo Taxi. Sjaføren står der. Tar opp telefonen, ringer sentralen og spør: -Hva skal jeg velge? Katten eller den ventende kunden? Han fikk beskjed om å velge kunden....

Jeg spør: Bør ikke transportselskap eller andre profesjonelle som ferdes i trafikken ha regler for hvordan de skal håndtere påkjørte dyr.? Hva betyr mest? Kommersiell  drift eller liv? Har ikke dyreliv noen verdi?

Mannen som sto der, heter Jarle Aabø. Han skrev fortvilet på sin Facebook-side i dag tidlig:

"På vei til Voksen skole i Ankerveien ser jeg Oslo Taxi A167 meie ned en katt. Å se den langsomt dø var en forferdelig opplevelse. Drosjesjåføren lovte å varsle politiet, men da jeg etter levering på skole kom tilbake til åstedet var drosjen forsvunnet. Så ringer jeg til politiet:

- Nei, dette er ikke en sak for oss.

Så ringer jeg Oslo Taxi.

-Huff, vi skal umiddelbart få tak i sjåføren."


 Men det skjedde ingenting  fra Oslo Taxi. Sjåføren dro rett videre og lot katten bli igjen. Gjorde ingen forsøk på å kjøre katten til veterinær, ingen forsøk på å finne ut identiteten til katten så man kunne finne eierne.

 

Dette var dagen da tøffingen, Jarle Aabø felte en tåre i det han forlot skadestedet. Å se kattens lidelser, se redselen i kattens øyne, å føle sin egen utilstrekkelighet, ble for mye.

 

 Aabø kom tilbake seks timer senere. Katten lå der fortsatt, mens han går bort til det døde dyret, kommer en kvinne. Aabø skriver:


"Status seks timer senere. Til min forbauselse ligger fortsatt katten i veikanten. Ja, jeg ringer Oslo Taxi igjen, og mens jeg gjør det skjer følgende: Kattens eier kommer gående og "knekker" sammen. Hun forteller at hennes tre barn fikk pusen i presang i februar. Så kommer hennes datter. Tårer renner. Katten løftes opp og sammen går mor og den lille jente hjem.

Har veldig lyst å legge ut bilde av drosjesjåføren som meiet katten ned, lovte å rydde opp og stakk av."



En mor stryker hånden lett over den døde katten som barna hennes hadde fått i gave i februar. En familie i sorg. (Foto: Jarle Aabø)

Etter det har det haglet med kommentarer på Aabøs profil. Noen mener at dette er en ubetydelig sak, andre gremmes over sjåførens opptreden og Oslo Taxi sin innstilling.


Hva er rett? Hva er galt? Hvor ofte blir ikke katter påkjørt og drept i trafikken. De har, i motsetning til de fleste kjæledyr, rett til å løpe fritt ute i tettbebygde hus. De fleste av oss som ferdes i trafikken har vært nær ved eller har kjørt på en katt. Eller andre dyr. Det er nesten ikke til å unngå. Men hva slags ansvar har vi? Hvordan bør Oslo Taxi og de andre som i kommersiell interesse ferdes på norske veier, opptre når det er dyr med i bildet i en påkjørsel?


Min innnstilling er klar: Har man respekt for liv og lidelser, har man evnen til å vise empati ovenfor dyr, har man evnen til å sørge over dyrs død, ja da har man  en fundamental menneskelig basis som gjenspeiler seg i sin omgang med mennesker. Alt annet blir unormalt.


Her skjedde påkjørselen. I Ankerveien i Oslo. (Foto: Jarle Aabø)

Nå må journalistene slutte å sutre

Frykten i pressen for store og uunngåelige omveltninger er store. Først og fremst ser vi redselen for omskolering av journalister. Deretter redselen for å miste jobben. Vi går en tid i møte hvor færre fagfolk må gjøre mer samt tilegne seg større kompetanse på flere felt . Betyr dette at det går på bekostning av innholdets kvalitet? På kort sikt, ja. På lengre sikt: Usikker. Som alle andre bransjer styres journalistikken av tilbud og etterspørsel i en kommersiell drift. Nå må journalistene slutte å sutre.

Mer og mer av nyhetsformidling foregår via nett. Her vil folk lese, høre og se gratis. Heldigvis begynner betalingsviljen for nyheter og innhold på nett å komme. Nett og bredbånd spiser papir enten man liker det eller ei. Billigere teknikk og nettløsninger gjør nå at nyhetsformidling er tilgjengelig for alle og trenger nødvendigvis ikke være basert på skyhøye investeringer. Distribusjon er ikke lenger forbeholdt de store mediebedriftene.

Den oppvoksende generasjon har ikke noe forhold til aviser, den utdøende generasjon har i større grad gått over til digital plattformer. Dette går ikke bare ut over papiraviser men på sikt etersendte medier som TV og radio. Vi er i ferd med å få en samling av all kommunikasjon via bredbånd. Medienes mainstream vil forvandle seg til i enda større grad å bli interaktiv. I dag kan vi i stor grad bestemme hva vi skal lese, se og høre når vi vil. Disse on demand-tjenestene vil videreutvikles i enda større kommersiell grad.  Redaksjonelle og kommersielle produkter vil integreres i større grad uten at det går ut over journalistenes troverdighet.

Dette er en realitet klagende journalister må forholde seg til enten man forstår seg på det eller ikke. Nye medier har flere muligheter for tekst, lyd og bilde både redaksjonelt og kommersielt.

Jeg er overbevist om at  magasiner og aviser forsvinner som papirutgaver , likeså distributører og  tv-tilbydere via satellitt og jordbaserte sendere. Vi ser tunge og dyre tekniske løsninger bli erstattet av billig bredbånd. Utviklingen går i fiberfart mot kompelette tekniske distribusjonsløsninger. Du og jeg kan lage vår egen distribusjon for eget innhold til en billig penge.

I dag er det nemlig særdeles enkelt for de fleste å få opp en nyhetsside på nett med god funksjonalitet som nyhetsformidler. Eller til og med få opp en full web-tv løsning. Tidligere millioninvesteringer i kostbare trykkerier, datamaskiner, videokameraer og redigeringer er ikke lenger nødvendig. Fokus er snudd. Vi kan ha fokus på innholdsskapelse før vi tenker på tilgjengeligheten av distribusjon og teknikk. Store mediebedrifter har ikke lenger monopol på å distribuere og derav skape innhold selv om de eier et trykkeri eller et videokamera. Distribusjon via blogger, nye nettsteder og tilgjengeligheten på billig produksjonsutstyr, styrker kreativiteten og den faglige utviklingen. En god idrettsmann blir ikke god hvis han ikke trener og har godt utstyr med muligheten for å konkurrere. Slik er det også med journalisten, fotografen og skaperne av levende bilder.

Dette betyr større interesse for å være utøvere i vår bransje. Vi får flere som tester sin egnethet. Men det betyr også større konkurranse. De beste innholdskaperne vil vinne og overleve. Slaget vil i enda større grad stå rundt menneskelig kompetanse, en kompetanse som må koste mindre enn tidligere. La meg forklare

Det blir flere selskaper som kjemper om de samme reklamekronene og folks betalingsvillighet. Tilbudet av distributører(reklametilbydere) øker mens reklamemarkedet er forholdsvis konstant og ditto prisbevisste. Reklamekjøpere vil trekkes mot distributører som kan levere et godt redaksjonelt produktet samt i størst mulig distribusjon mot definerte målgrupper. Samtidig spår jeg priskrig.

Mange av de tradisjonelle mediehusene sliter med faste og gamle kostnader. Jeg snakker ikke bare om tekniske kostnader men også menneskelige. Høye kostnader og mindre inntekter er en dårlig kombinasjon. Enten må man tjene mer eller kutte beinhardt. Her nytter det ikke for journalister som vil beholde jobben sin å si at de ikke vil, kan eller orker. En mediebedrift med mange slike folk på laget, spår jeg en dyster fremtid.

Jeg er overbevist om at færre personer må gjøre mer og de må ofte høyne sin kompetanse. Dette blir enkelt og greit en tøff verden med knallhardt arbeid. Kan en person på over 50 klare utfordringen? Svaret er ja. Vil det gå ut over kvaliteten? Mange mener svaret er et klart ja. Jeg er uenig. Dette handler mye om de enkelte individs innstilling til omstilling, vilje til omskolering og ønske om at bedriften de jobber i faktisk skal gå bra. Enten du er 50 eller 60 så har du fortsatt hjernen i behold. Du kan om du vil.

Jeg synes for øvrig det er et kollegialt hån mot de av oss som jobber som kombinasjons-journalister når enkelte skriker om at det å gjøre flere ting samtidig, går utover kvaliteten.  Dette kommer i all hovedsak fra de som kan bare en ting - og som neppe tør lære seg noe nytt. Jeg jobber som skrivende, stillsfotograferende, videofotograferende og videoredigerende journalist.  Påstår noen virkelig med hånda på hjertet at vi ikke kan levere gravejournalistikk, gode stillsbilder eller gode videosaker fordi vi opererer alene innefor flere avgrensede fagområder? For min del var jeg lei av å reise på jobb som fotograf med en journalist som ikke så vinklinger, eller en fotograf som ødela saken min med dårlige bilder. Jeg tror mange i de forskjellige faggrupper har opplevd akkurat den situasjonen. Jeg valgte å gjøre alt sjøl -og stortrives med det. Resultatet må andre vurdere, men jeg prøver å si at det går an for flere bare man er åpen for løsninger.

I tillegg til at jeg tror at en multi-tasking nødvendigvis ikke går ut over kvaliteten, er det selvfølgelig kostnadseffektivt for de jeg jobber for. Det er helt nødvendig å minske kostnadene i den mediehverdagen vi nå møter. Samtidig må effektiviteten opp. Vi snakker om større produksjon på færre folk. Det er alltid en utfordring. Jeg tror det er altfor mange journalister som har hatt gode dager og hatt altfor lite produksjon rundt om i norske mediehus. Jeg kan levere stoff til mange plattformer rett og slett fordi jeg har vært åpen og nyskjerrig på nye digitale medier. Jeg nærmer meg pensjonsalderen. Jeg er intet unikum. Dette er mulig for mange bare de vil. Og snart må?

Redselen for å miste jobb og posisjon blant hopen som ikke vil, er begrunnet. For de som vil forsøke, ser fremtiden bedre ut. Og for de som forstår, kan og ønsker, blir det morsomt.

Til de av dere som ikke skjønner sjefens mas om at du må ta et bilde med din Iphone eller kanskje ta opp en liten filmsnutt som tillegg til saken du skal levere om fire dager, få opp øynene. Hvis ikke: Skjerp dere eller ta sluttpakke. Ikke ødelegge fremtiden til de som vil, forstår og kan.

 

 

Hunden som ble skutt: En mulig sosiopatisk handling fra bonden

Saken om den skutte hunden Tønes og bondesønnen(heretter kallt bonden) som skjøt den, har fått enorm oppmerksomhet i alle typer medier. Det er jeg ikke overrasket over. Selv om begge individs liv, bade sau og hund, skal respekteres, er det ingen tvil om at en hund ofte er et familiemedlem som ved død fremkaller de samme sorgreaksjoner som når et menneske dør. Jeg kan neppe se for meg en saubonde i full sorgreaksjon under slakta. Man trenger ikke være psykolog for å forstå dette.

Det er motstridende opplysninger om hva som er fakta I denne saken. Påstandene er som følger: Hundeieren sier tydelig at hunden IKKE jaktet sau. At den gikk bonden i møte for å hilse fordi bonden oppsøkte mannen og hunden. Deretter tok bonden  frem geværet og skjøt hunden på kort hold. Fordi han mente den HADDE jaget sau tidligere.

Begge parter er enige om følgende: Etterpå tok bonden med sønnen sin, viste frem den skutte hunden, og leverte en sort plastikkpose til hundeieren for å samle sammen skrotten.

Eiendommen hundeeieren og hunde var på, var/er fri for ferdsel, som utmark ofte er og bør være. Noe far til bondesønnen har forklart at de aksepterte iflg reportasje i VG. Bonden påsto først at han hadde sett hunden jage sau tidligere. Deretter oppsøkte han hundeieren og hunden som da var ved hundeierens side. Det kan altså synes som om om bonden har forandret forklaring underveis. I mine øyne svekker dette hans forklaring. Han bruker som bevis en sau han fant en dag senere enn skuddepisoden. Sauen er ikke obdusert og dødsårsak foreløpig ikke fastslått. Det finnes derfor (foreløpig) ikke noe bevis for at hunden har sprengt en sau slik bonden påstår.

Hvis hunden gjetet sauen, er det innstinkt. Innstinkter skal holdes i bånd. Ingen tvil om det. Men en løs hund er IKKE ensbetydende med en farlig hund eller en jagende hund. Det er eieren som bestemmer det.

Hvis en person derimot skyter en hund på denne måten, viser han for meg INGEN respekt for liv og dette kan karakteriseres som en mulig sosiopatisk handling.

Rent menneskelig står det vel klart for de fleste at man får et nærere forhold til en hund, som ofte er et familimedlem, enn en sau. Jeg gjentar: Med det sier jeg IKKE at sauens liv er mindre verdt. Her handler det mer om å styre sitt sinne, frustrasjon og  aggresjon. Det har denne bonden tydeligvis ikke klart, ei heller føle empati med hundeieren. Jeg stiller også spørsmål om hva lsags syn på levenede liv han gir videre til sin sønn?

Jeg skal i høflighetens navn ikke nevne alle de titusenvis av sauene som bøndene Norge rundt påstår blir drept av en sterkt begrenset rovdyrstamme i Norge, og som de får erstatning for. Ei heller min mening om at de burde passe bedre på dyrene sine på inngjerdende områder eller i ytterste konsekvens gjete dem selv. Uansett: Denne saken kunne og burde vært løst helt annerledes fra bonden sin side, båndtvang eller ikke. Det ser ut til at et stort flertall av det norske folk er enig med meg i dette målt i den responsen denne saken har fått i media.

At bondeorganisasjonene støtter oppunder bondens handling, er merkelig. Sågar kjente SP-politikere går ut offentlig med generell støtte. Denne handlingen vil og bør få politiske konsekvenser for en bransje som i all hovedsak lever av subsidier. Småkongefølelsen lever tydeligvis I beste velgående hos altfor mange av bøndene, noe jeg i en pågående sak faktisk har fått oppleve på kroppen selv. De styrer og lever altfor ofte etter egne regler i mindre lokalsamfunn. Dette er forøvrig en sak jeg vil vurdere å komme tilbake til her på bloggen min avhengig av sakens utvikling. Men jeg kan også se en løsaktig omgang med jaktvåpen her, noe jeg personlig mener er for lett å få løyve til å få. Sjøl har jeg løyve til å inneha håndvåpen. Jeg holdt på med kurs og praktisk øvelse i sju måneder før jeg fikk lov til å handle mitt første våpen. På bakgrunn av denne skyteepisoden bør myndighetene se på adgangen til å inneha jaktvåpen.

Selvfølgelig er det mulig at hundeieren lyver. Jeg viser til påstandene fra partene i denne saken.

Uavhengig av det: Det er en unormal, og for meg, uakseptabel handling å skyte en hund på den måten.

Løsning: Hvis han mente hunden var løs og i jakt/gjeting, burde han ha anmeldt forholdet til politiet og forlange avlivning.

Konklusjon: Jeg håper at denne bonden får seg en skikkelig smekk. 

"Doodleoppdrett" av hunder - det glade vanvidd

Mannen som lagde den første doodle-blandingen, Wally Conrad, skapte en såkalt "labradoodle", blanding av labrador og puddel. I dag er han en sterkt angrende oppdretter. -Jeg har kreert en Frankenstein. For hver perfekte hund er det mengder av gale, sier han. I de siste årene har "doddle-oppdrett" av blandingshunder blitt en farsott her til lands. Men vet disse oppdretterne hva de gjør? Og hvorfor koster en blandingshund, en doodle,  mye mer enn vanlige rasehunder? Er denne skapelsen av nye hunderaser uansvarlig både for hunder og nye eiere? Mitt utgangspunkt: Det rene vanvidd!

Opprinnelig parret Conrad en puddel og en labrador for en familie i USA som egentlig ville ha en labrador. Imidlertid kan labrador fremkalle allergi hos allergiutsatte mennesker. Siden puddel går for å være allergivennlig, hadde Conrad derfor en filosofi om at blandingen nettopp ville bli det: allergivennlig. Det ble den ikke. Da andre fikk greie på dette, bredde samme type avl om seg. I Norge har denne type avl blitt enormt populær -  og sterkt kritisert fra de som oppdretter rasehunder. Er dette berettiget?

I Carolina Poodle Rescue i USA, sier Donna Ezell, en dame som har reddet puddeler i over 15 år, at de blandingene hun nå forsøker å redde verken samsvarer i størrelse, temperament eller i sykdomsbilde med den opprinnelige puddelen. Hun mener at disse blandingene er sykere og har et usikkert temperament i forhold til hva man gjennom raseavl på puddel har klart å få frem. Sammen med kollega Jaqueline Yorke påstår hun at hundene sliter med mye mer plager, både pels, hofteleddsdysplasi, allergiplager og andre plager enn renrasede puddeler. Er det virkelig slik?

Det som er sikkert er at man ikke får en allergivennlig hund ved skapelsen av  disse doodle-blandingene. Mange påstår også at de er befengt med sykdommer. Men er de sykere enn rasehunder?

I dag ser vi mikser av puddel med dobermann, schæfer, cocker spaniel, golden retriever, labrador, husky og vi vet ikke hva. I tillegg blander man doodler igjen. Bare på Finn.no ligger det hver eneste uke ute annonser for disse blandingshundene - med ofte identiske forklaringer på hundenes fortreffelighet. Felles for de fleste er høyere priser enn det man kan få kjøpt rasehunder for. Det siste eksemplet jeg så var en doodle-blanding av hollandsk gjeterhund og puddel. Valpene koste NOK 18.000,- pr stk. Ann-Cathrin Sved, som driver Kennel Aspehaugen i Hønefoss, er en av svært få oppdrettere av Hollandsk gjeterhund i Norge. Hun sier:

-Vi i vår klubb har oversikt over omtrent alle avlstisper i Norge og hvem som eier en slik hund. Tispen som det refereres til i annonsen på Finn.no, kjenner vi ikke til. Vi tar NOK 12.000,- når vi selger valper. En pris på NOK 18.000,- for en blandingsvalp er helt uhørt, sier hun.

Flere veterinærer vi har snakket med, sier at det ser ut som om de fleste doodle-blandinger er befengt med sykdommer og at avl ofte skjer på dyr som ikke er godkjent for avl i de respektive rasehundklubber. I redsel for å miste kunder samt støte godtroende valpekjøpere/hundeiere, vil ikke disse veterinærer stå frem med sine synspunkter. Som forfatter av denne bloggen, respekterer jeg det.

Men jeg kan bevise at avlen er tilfeldig. Her en tekst fra en annonse på finn.no:

"Jeg har en 5 år gammel Golden Doodle som jeg ønsker å bruke til avl. Han er helt sort, stor og flott, utrolig bra gemytt og utrolig lydig. Vi ønsker en hund til i familien, og håper å kunne få videreført hans flotte gener. 
Jeg søker en tilsvarende doodle som kan være en passende match, helst svart, med gode gener og godt gemytt. Må ikke bo i Oslo, men heller ikke på andre siden av landet." 


I en annen annonse selges såkalte Minidoodles til NOK 15.000,- De sier at hundene er etter høyt premierte foreldre, men det fremgår ikke hva slags raser som er parret, ei heller hva slags premier foreldrene har. Det står litt om bestefar, men er det relevant?

Og er dette seriøs hundeavl slik vi vil ha det? NEI!

Hvis noen kan kalle raseavl for useriøst, er det hypersuperuseriøst (for å skape et nytt ord) og samtidig det glade vanvidd. I de aller fleste tilfeller, vet man ingenting om sykdomsbildet til foreldre i generasjoner og omtrent hele bransjen som står bak doodles består av uerfarne og ferske oppdrettere. Fra mitt ståsted synes det, på bakgrunn av de priser som man oppgir på valper, at dette ofte er kun økonomisk basert uten å tenke på hundens eller nye eiereres ve og vel. Det finnes sågar et hundehotell i Norge som driver oppdrett av doodles i tillegg til innkvartering av hunder. De har langt over 60 valper pr. år til priser som langt overstiger prisene på de aller fleste rasehunder. 60 valper til NOK 15.000,- blir NOK 900,000,-. Jeg kan vanskelig tenke meg at det blir trukket skatt av dette beløpet siden hundeavl er regnet som hobby. Jeg kan heller ikke tenke meg at det er drivkraften om å skape den perfekte hund som ligger bak.

For øvrig vet jeg om raseoppdrettere som har over 250 valper registrert på sin kennel i Norge. Jeg sier ikke at dette rent økonomisk er noe bedre, men disse forholder seg stort sett til NKKs regler om avl.

Hva jeg forsøker å si? NKK, gjør noe. Nå! Nekt disse hundene registrering. Jobb mye mer med informasjon rundt denne former for useriøs oppdrett. Og til dere som vurderer å kjøpe en doodle. Tenk dere om. Og til dere som allerede har slike hunder. Ta vare på dem. De fortjener et godt og kjærlig liv. Men ikke bruk dem i avl. Vær så snill.

HVA MENER DERE?

En hundeutstilling uten respekt for grasrota

De kjefter åpenlyst på utstillere, utøver en utilbørlig maktarroganse, roper ut sin frustrasjon i ringen, står med pekefingeren formanende opp i ansiktet på andre voksne folk og truer med utestengelse hvis man svarer på tiltale. Jeg har vært på hundeutstilling, ja til og med en norsk vinnerutstilling.  Jeg følte at den var uten verdighet og respekt for grasrota i norsk hundesport.

Langt ute i skogen i Askim et sted: Et norsk utstillingsmesterskap for schæferhunder. Deilig vær. Varmt. Masse blide utstillere og oppdrettere. Men likevel litt klamt. Hvorfor? Kanskje fordi stemningen var merkelig? Jeg registrerte en tone fra "øvrighetea" som var streng og truende. Jeg opplevde det hele som ekkelt. Og jeg opplever samtidig at deltakerantallet og interessen for schæferhund er sterkt dalende. Kan det han en sammenheng?

En hundeklubb, et idrettslag, en sangforening skal og må ha medlemmene som sin hovedfokus. Det ville vært dumt hvis norsk hoppsport bare besto av stildommere, at sangforening kun hadde dirigenter -  eller at hundesporten kun besto av dommere og ringsekretærer. Og at jobben som ble gjort administrativt i hovedsak ble gjort for å styrke disses ego.

Spørsmål: Kan man virkelig føle det slik at schæferhundklubben i Norge er til for administrasjonen, for enkelte dommeres karriere - og at grasrota kommer helt i bakgrunnen? Mange føler det slik - og de kommer til meg fordi jeg som en av få har hatt mot til å ytre meg saklig om hundemiljøet via denne kommentatorbloggen tidligere. Jeg opplever stor frustrasjon hos grasrota i norsk hundesport. Og kanskje i schæferhundverdenen spesielt. Dumt. Jeg elsker schæferne mine. Og jeg digger å delta på utstilling.

Hva forteller fakta oss? Jo, at schæfer ikke lenger er landets største rase og at antallet schæfere på raseutstilling har minket radikalt. Norsk Vinnerutstilling for schæfere, som denne helga ble arrangert i Askim, har fått redusert deltakerantallet med 60% i forhold til for 10 år siden. Er det slik man vil ha det? Kan man med hånda på hjertet si at man ikke har gjort noe galt over en lang periode?

Hvorfor øker interessen for andre hunderaser samt at de store utstillingene hvor man har alle raser, øker i omfang? Jeg så forøvrig ikke en eneste journalist på dette norske mesterskapet. Og 10 timer etter at alt var ferdig, lå det ingen resultatlister tilgjengelig. Mediaomtale, og da positiv, er viktig for at schæferhunden ikke skal miste sitt fotfeste i Norge. Mindre avl fører til færre kapable brukshunder, en klar hodepine for blant andre forsvaret, politiet og vekterbransjen. Dette innlegget er altså ikke bare et rop på vegne av de som også setter pris på vakre hunder. Resultatet kan fort få negative samfunnsnyttige konsekvenser.

Jeg har skrevet før at hundefolk er en egen, og merkelig, rase. De bruker mye tid på telefonen til alle døgnets tider for å snakke om hunder - og mennesker. Å være leder i en hundeklubb med ambisiøse oppdrettere og utstillere, er ikke lett. Tankegangen blant hundefolk er egoistisk og i liten grad demokratisk, ja på grensen til primitiv.

Men likevel vet alle at det blåser på toppene. Å være leder i slike klubber, enten man er toppleder eller gruppeleder, er vanskelig og i altfor mange tilfelle utakknemlig. De som påtar seg frivillige verv, vet hva de hva går til. Noen ganger kan det sammenlignes med skjærsilden.

Når misnøyen kommer, noe den gjør uansett ser det ut til, gjelder det fra ledelsens hold ikke å personifisere hundehobbyen på en slik måte at man retter frustrasjon for motgang og argumentasjon mot enkeltpersoner. Og i alle tilfelle ikke offentlig under en utstilling. Det må være høyde under taket. En ledelse i en hvilken som helst klubb må oppføre seg med verdighet. Det er eneste måten å få respekt på.

Det blir ubehagelig når 99 prosent av medlemmene er redde for å si meningen sin. Resultat: En eksluderende klubb med rigide regler som ikke inkluderer og samler medlemmene. Hvis det virkelig ER slik, skjønner alle at det går kun en vei: rett utfor stupet . Det kan hende at blindveien allerede er nådd og man står på kanten av den ødelagte brua og leter etter de riktige ordene. La meg bidra med et par stikkord: Dannelse og verdighet. Vi KAN, MÅ og SKAL forlange mer av de som styrer enn de som stiller ut eller driver oppdrett.

Jeg ser at enkeltpersoner, som jeg før kjente som positive, har forandret personlighet. Jeg ser at de er leie, slitne og frustrerte. Jeg ser at de ikke synes dette er gøy lenger. Jeg ser aggresjon. Det gjør meg trist. Dette er i bunn og grunn veldig bra folk som bare har møtt veggen. De er utslitt av hundeelskende, egoistiske  menneskeetere. Det skjønner jeg veldig godt. Men skal man i en slik situasjon finne ei dør, må man også se sitt eget speilbilde. Hvis ikke, stanger man i den sorte veggen og blir innestengt i et rom uten synlige vinduer og dører, uten mat og vann - og til slutt uten luft. Resultatet må jo bli dårlig.

Henrik Ingerbigtsen: -Mer adrenalin enn blod i årene

Bislett Games er ikke hva det engang var. Det som for meg, en langt over middels friidrettsinteressert idiot, fortonte seg som middels kjedelig i flere timer, endte i en festforestilling i norske farger.  Jeg takker deg, Henrik Ingebrigtsen. Jeg takker. Min fasinasjon for deg er langt over middels sportslig sett. For en løper. For en pappadalt. Mannen avsluttet de siste 400 meterne på 54 sekunder på drømmemilen og satte norsk rekord med over tre sekunder. Dette er langt over middels imponerende. Og innmari fort.

3.50.72. Norsk rekord. Et langt over middels intelligent løp. Med piggsko på beina sprenger han IQ-tester og får ærestittel i sin egen Mensa-organisasjon. Tribunene våknet på Bislett da mannen med den merkelige frisyren akselererte i feltet. De reiste seg. Jublet. Skrek. Det fikk meg til å bli nostalgisk. Slik var det nemlig på annethvert løp i gamle dager da Store Stå var uten stoler og folk sto som sild i tønne. Den gang John Walker herjet på drømmemila, smågutter falt på kne foran Sebastian Coe og Audun Boysen var den store kongen. Neida, jeg glemmer ikke Vebjørn Rodahl. Ta det helt med ro. Jeg glemmer selvfølgelig ikke han! Men det var noe med stemningen som gjorde at en gammel, senil sportsjournalist våknet til liv og kjente følelsen av piggsko på beina. Jeg sier som Henrik sa på pressekonferansen:

-Jeg var så oppglødd etter løpet at jeg hadde mer adrenalin enn blod i årene.

Jeg for min del kjente at fettet rundt magen ble mektig irritert over at jeg beveget meg opp og ned i jubeldans over en fjerde plass. Nok om det.

Det er typer som Henrik Ingebrigtsen stevnedirektør Steinar Hoen trenger for at folk skal fylle mer en et halvfullt Bislett. Carl Lewis sa i et intervjue med VG at friidretten sliter. Jeg er helt enig. Dette blir for tynt. Det blir for lite fest. For lite underholdning. Er ikke Usain Bolt med på et stevne, har ikke folk interessen. Det hjelper ikke hvor fort all verdens kenyatter løper på 5000 meter når Sindre Buraas blir helt sist, når Andreas Thorkildsen kaster kortere enn verdens beste damer og Ezinne Okparebo løper 100 meteren på 11.40. Nordmenn vifter ikke orgasmisk med flagget av resultater under middels. De blir sittende rolig på tribunen uten nevneverdig trening av stemmebåndene. Det hjelper heller ikke at man kjører den kule arenastilen som man gjorde på Bislett med vokalbasert musikk som ligger under når speakerne snakker. Frustrerende. Irriterende.

Er det for mange øvelser i friidrett? I snart 100 år har de mikset kast, hopp og løp. Det blir jo som å ha fotball og kajakk på samme arena samtidig. Hva synes våre fremtidige friidrettsentusiaster? Hvor bra er friidrett for fremtidens TV-generasjon? Hva må man gjøre med arenaproduksjon for at dette skal bli en underholdende? Jeg vet en ting: Å mikse musikk med speakerne når en kvinnelig sangstemme skal konkurrere med speaker Jo Nesse, blir feil. Dette kan gjøres mye mer lekkert. Til å begynne med, bruk i alle fall instrumental musikk. For øvrig skal speakerne Jo Nesse & Co ha ros for god og informativ og proff jobb. Dette funket.

Men glem oppgulpet nå. Glem det, sier jeg. Det er kun som en kuriositet å regne. La oss juble for Henrik Ingebrigtsen. Jeg skal pinadø ta meg ei pølse i lompe i lutter glede i kveld siden Henrik tok seg en ekte Coca Cola på pressekonferansen. Så får magefettet mitt bli så irritert det bare vil.

Klokt av Cecilia Brækhus



Cecilia Brækhus gjorde det eneste kloke. Hun valgte å gå videre med Team Sauerland og fikk sporenstriks en tv-kamp i Tyskland. Som hun vant. Men jeg undrer: Var spillet hennes om feiden med Sauerland et spill for galleriet? Var det kun en brutal form for forhandlingstaktikk? Hadde hun en gyldig kontrakt med Sauerland eller hadde hun ikke? Hvem løy? Jeg skrev en kommentar om dette og mente at Cecilias norske team kunne for lite om boksing og at det var uklokt å bryte med Sauerland. Det fikk Brækhus sin kommersielle manager, Rune Brynhildsen, til å rase. Både i personlig mail til meg og i kommentatorfeltet.

Hva kan Brækhus teamet om boksing?

Sauerland Event er Cecilias tyske promotor. De har en ubestridt posisjon som Europas mektigste boksepromotor. Styrken måles i stallen av boksere og tv-rettigheter.  Skal man inn på Europas viktigste sportsmarked, nemlig Tyskland, er det direkte uklokt å krangle med Sauerland Event - i alle fall hvis man ønsker seg boksekamper vist på tyske TV-skjermer. Jeg skal ikke påstå at Cecilia hørte på hva jeg skrev, men faktum er jo at hun er tilbake der hun startet proffkarrieren. Hun er tilbake hos Sauerland, som hun kanskje har vært hele veien? Forskjellen er bare at hun tjener mer penger enn tidligere.

Sett i lys av dette, kan det unektelig synes som om Brynhildsens utskjellig av undertegnede i privat email, både faglig og faktamessig, er delvis uberettiget. Når Brynhildsen skriver at han både ble trist og medfølende på mine vegne etter å ha lest min kommentar, er dette rørende. En ting kan vi alle fall slå fast: Brynhildsen har et stort hjerte.

I ettertid kan det derimot synes som om essensen i det jeg skrev var helt korrekt. Mye tyder på at Sauerland virkelig hadde en gyldig kontrakt med Brækhus siden hun fortsatt er en Sauerlander.  Hva som har skjedd i kulissene, aner vi ikke, men at Brækhus-teamet, ledet av Brynhildsen, hadde en klar mediastrategi med formål om å legge press på Sauerland, hersker det neppe tvil om. Brynhildsen er en dyktig fagmann. Utad kan det nå synes som om Sauerland vant.

Etter sigende er det ingen, foruten partene, som har sett kontraktens innhold. Og her ligger kjernen til tvil. Både Sauerlands og Brækhus-teamets uttalelser kan derfor betviles. For øvrig synes jeg formuleringene i media var uklare. Snakket vi om et påstått kontraktsbrudd fra Sauerlands side eller en rett og slett en utløpt kontrakt? Faktum er at dette forblir en vel bevart hemmelighet. At Sauerland var de store løgnhalsene her, synes i ettertid veldig rart all den tid situasjonen pr. dags dato er slik den er.

På bakgrunn av hva jeg vet om internasjonal boksing samt research og samtaler med de som kan sporten, var det god grunn til å stille spørsmålstegn ved Brækhus-teamets kunnskap om internasjonal boksing. Teamet består for øvrig av, foruten Brynhildsen, advokatene John Christian Elden og Morten Andreassen. Heldigvis kan Brynhildsen bekrefte at de ikke kan noe om boksing. Han skrev til meg om boksekompetansen:

"Hvis du mener Cecilias tre, norske medhjelpere, er svaret: Ganske lite. Men sjefen i Team Brækhus er Cecilia selv. Hun kan mer enn de fleste. Du tror vel ikke at hun ikke har en egen mening om alle valgene som tas? Cecilia er sjefen. Vi andre hjelper til. Og så kan det - teoretisk sett - kanskje hende at det finnes flere "ukjente" medhjelpere der ute også, som kjenner boksingens irrganger adskikklig bedre enn oss? Så får du og andre bare vente i spenning for å se hvor dette ender."

 La meg korrekt slå fast: Jeg har ventet I spenning og jeg har sett den foreløpige enden på denne saken.

Jeg står fortsatt på de uttalelsene om at Brækhus ikke hadde fått tv-tid I Tyskland uten Sauerland. Nå fikk hun det, selv om det ble sendt I opptak på sen nattetid. Uansett: Dette er en god start. Jeg håper det fortsetter. Når sant skal sies, forstår jeg Cecilias frustrasjon over kun å bokse kamper I Danmark. Hennes suverenitet som verdens aller beste kvinnelige proffbokser fortjener så mye mer.

Imidlertid skal jeg rette opp en grov feil i kommentarer jeg skrev tidligere i vår.

Jeg stilte meg tvilende til Rune Brynhildsens troverdighet i og med at jeg oppfattet at han fortsatt var tilknyttet TV-kanalen Max som profilert programleder samtidig som han skulle forhandle om Brækhus sine TV-rettigheter. Jeg får skylde på mine fire år i utlendighet, men Brynhildsen sa i fjor høst opp sin kontrakt med Max. Dette hadde gått meg hus forbi. At jeg i det hele tatt stilte spørsmål ved hans troverdighet er derfor helt ubegrunnet. Dette er enkelt: Unnskyld Rune Brynhildsen. Jeg bør og skal ikke gjøre slik feil.

 

Jeg blir kvalm av Coops hersing med Petter Northug Jr

Petter Northug Jr. er fange i sitt eget kaos og han har skapt det sjøl. På den ene siden har han Coop som totalt bestemmer og herjer med idrettskarrieren. De bygger fremtidens samarbeid på rene trusler med påfølgende krav om hvem som skal være manager(forhandlingspart), trener og generelt støtteapparat. Jeg blir kvalm av hvordan Coop takler denne saken. På den andre siden har vi Norges Skiforbund som, via sine rigide regler, vingeklipper Petters private sponsormuligheter. Petter Northug Jr er ikke lenger idrettsutøver. Han er en kommersielt fanget fyllekjører i sitt eget kaos. Dette kan da umulig gå bra?

En ting er at Petter har kjørt i fylla, smadret en bil, satt eget og andres liv og helse i fare. Gjerningen er forkastelig men IKKE utilgivelig. Men det som skjer rundt han nå må da vitterligen gå på helsa løs for Petter Northug Jr?

Jeg har aldri, jeg gjentar ALDRI, etter å ha jobbet som journalist med toppidrett i 25 år, sett makan til oppførsel og styring fra en sponsor som det Coop oppviser nå.  De opptrer i ren diktator-stil, fronter stilen tydelig i media, forteller åpent hva de snakker med Petter om i personlige møter, og har en stil som irriterer mer enn den reparerer. De opptrer som moralens voktere med en klar pr-strategi hvor de gir inntrykk av at de sitter med kompetanse både kommersielt og sportslig. Mulig de har kommersiell forståelse, men som livsstils-coacher, idrettspsykologer, trenerkompetanse og som moralister kommer de til kort. Kan de ikke rett og slett bare trekke seg og bli ferdig med denne saken? Sorry Coop, men jeg blir faktisk  kvalm av dere.

Det er greit at Petter har gjort det han har gjort, men hvordan i hule heiteste finner han seg i å bli herset med på denne måten? Det er måte på å legge seg flat. Betyr disse skarve millionene mer enn idrettskarrieren? Petter: kutt avtalen med Coop. Ikke finn deg i det. I den grad du kan miste mer troverdighet, gjør du det i alle fall her.

På den andre siden har vi Skiforbundet som legger opp til regler som i prinsippet nekter Petter Northug å utføre sitt arbeid internasjonalt hvis han ikke går med på deres regler. Jeg forstår alt det der med interessekonflikter, sponsoroppmerksomhet og andre argumenter. Men å nekte folk å jobbe hvis en utøver ikke følger skiforbundets regler, stiller jeg meg tvilende til. Her ligger det en juridisk nøtt som KAN bli prøvet for en domstol. I så henseende er jeg særdeles usikker på om en dommer vil dele skiforbundets regelsetting.

Når det er sagt: Skiforbundet stilte virkelig opp for Petter når det smalt. De gjorde det til tross for at de ikke hadde noen forpliktelser til det. De var faktisk av de første han kontaktet - og de stilte opp for han. Skulle bare mangle. Han er jo i skiforbundets familie samme rakkeren hva som blir sagt. Og nettopp her ligger kanskje svaret:

Selv om jeg er en tilhenger av private lag og at jeg tror at dette er et flott supplement til skiforbundets eget opplegg, mener jeg faktisk at Petter nå bør returnere til sin egen familie, til skilandslaget. Han bør ikke og må ikke la seg true og dikteres av Coop til å gå for opplegg som vil ødelegge idrettsgleden. En sponsor må aldri få en slik makt over utøverne. Akkurat nå ser det ut til at hodet fylles av utenomsportslige ting, og selv om det blir mange treningstimer i uka på Petter, er og blir dette en dårlig kombinasjon for en eliteidrettsutøver.

La en ting være klart: Uten gleden i arbeidsoppgavene, kommer Petter ALDRI tilbake på toppnivå. Han må innse at han ikke lenger er Norges mest attraktive  sponsorobjekt men at han kun er Norges mest attraktive medaljekandidat til internasjonale triumfer. Og slik ståa er akkurat nå, har jeg blitt overbevist om at landslaget er det rette for Petter. Systemet, opplegget, støtteapparatet ligger der og venter. Han slipper å finne nye folk og bruke tid på uvesentlige ting. Han trenger og får ro. Så for pengene komme i annen rekke.

Får lyst til å gi Petter en skikkelig gutteklem

Hørte på TV2 intervjuet med Northug. Glimrende journalistisk arbeid med direkte spørsmål verbalt gjort med omtanke og medfølelse. Jeg både ser og hører et menneske. Det var egentlig på tide...

Jeg får vondt av Petter. Får lyst til å gi han en klem. En skikkelig medfølende gutteklem. Han er vel den eneste fyllekjøreren i landet som har måttet stille opp på denne måten. Det er prisen man betaler ved å være superstjerne i lille Norge. 

 Jeg håper bare han forstår hva han har gjort, at han lærer, at den tøffeste vinnerskallen i Norge kan bevilge seg det privilegium å bli mer ydmyk og meneskelig - og at dette faktisk handler om mye mer enn å "komme tilbake". Til syvende og sist er ikke det det viktigste nå, Petter.

 Jeg er ikke i en posisjon hvor jeg kan dømme, men jeg kan forstå. Forstå hans reaksjon, panikk, flukten. Plutselig ble Petter Northug et menneske. Dumskapen som alkohol og andre rusmidler fører med seg gir ingen relavante unnskyldninger for noe som helst. Men jeg kan forstå og jeg kan føle. Jeg kan føle sympati eller håpløshet uttrykt i fordømmende ordlag. Joda, jeg er avholdsmann og har nulltoleranse for dumskap utført i fylla. Men samtidg er du, jeg og alle vi andre mennesker - bare enkle mennesker. 

 Derfor: Det viktige for meg blir derfor ikke om Petter "kommer tilbake" som verdens beste skiløper. Det er irrelevant og har ingen annen verdi enn selvdyrking og kommersiell tilfredstillelse. 

 Det viktige for meg er jo om han går ut av dette som et bedre og klokere menneske med intern visshet om at det er det som virkelig teller mer enn gull og heder. Medaljer og titler får i så tilfelle både han og vi ta som en ren bonus. 

 Dessverre  vil alle hånlige gni seg i hendene og smile selvsikkert i grådigheten over en annen persons sportslige tragedie HVIS han ikke lykkes med ski på beina i årene som kommer. Sånn fungerer ondskapen hos oss mennesker. Da er det bare Petters indre og godartede styrke som vil gjøre han til en mester uansett hvordan skiene glir. 

 Jeg sender derfor Petter Northug positive tanker i kveld med ønsker om alt godt. Det hadde jeg IKKE trodd jeg noengang skulle gjøre da jeg sto med snø til livet utenfor ei brakke i et febrilsk forsøk på å få noen ord ut av han under Tour de Ski for noen år siden. Dengang han behandlet pressen som rådyr i dyp snø. Men nå gjør jeg det - sender han positive tanker -  i ren medfølelse. Jeg er usikker på om noen av de andre kolleganene mine i dypsnøen gjør det samme...

 Du trenger ikke komme tilbake, Petter. Du trenger bare å bli litt sånn som oss andre. Og hvis du kommer til å gå fort på ski, er det bare fint.

Hva kan Brækus-teamet om boksing?

Cecilia Brækhus lever tøft men farlig.  Boksepromotoren Sauerland er Europas mektigste boksepromotor og styrer store deler av boksesporten på Europeiske TV-kanaler. Nå har hun brutt med Sauerland og alliert seg med et komplett norsk team som har liten innsikt i internasjonal proffboksing og som har liten eller ingen innflytelse på verken norske eller utenlandske TV-kanaler. Dette kan være slutten på Brækhus karriere. Det vil være synd.

Cecilia lever farlig, men hun skal ha ros. Hun tør å si "stormakta" rett i mot. Dette er Davids kamp mot Goliat i ordets rette forstand. Jeg liker sånt. Hadde hun bare hatt sterkere skyts i ryggen....

Uten å si så mye galt om kompetansen til temaet rundt henne med kommersiell manager Rune Brynhildsen og advokatene John Christian Elden samt Morten Andreassen i spissen, tillater jeg meg å stille spørsmålet: Hva kan denne gjengen om internasjonal boksing? Hverken juridisk og kommersielt har de noen fartstid i boksingens verden. Jeg er redd det hele vil baseres på synsing om temaer de rett og slett ikke vet noe om. Som i all annen idrett er det en stor kontaktflate som gjelder. I boksingens verden er dette avgjørende. Det er utenfor min fatteevne å kunne se akkurat dette.

I de siste årene er det VIASAT som har betalt lønna til Cecilia Brækhus i tillegg til norske sponsorer. Uten kamper, ingen TV-opptredener, og dermed mye mindre penger i kassa for Brækhus. Utover Norden sier fakta er det ikke stor interesse for kvinnekamper i boksing. I Tyskland, hvor jeg selv har bodd i en årrekke, er det ikke mange som vet hvem Cecilia Brækhus er. Hun er ingen boksekjendis for det store publikum annet enn i Norge. Det er i de store TV-markedene ute i Europa hvor de store pengene ligger.

Ved å bryte med styrtrike Sauerland, ser det neste ut som om Brækhus & Co satser på at proffboksing skal bli lov i Norge og at en kamp på hjemmebane vil innbringe store penger. Mao: de satser på hjemmemarkedet. Men det er lenge til vi får se proffboksing på hjemmebane. Regjeringen kan IKKE bare knipse med fingerne og forandre loven. Det krever et stortingsflertall.

Det er helt tydelig at forhandlingstonen mellom Sauerland og Cecilias team ikke har vært hjertelig . Brynhildsen postet sogar en status på Facebook hvor han kallte Nisse Sauerland for "Skikkelig badass". Jeg tror det, verbalt sett, er å undervurdere Sauerlands makt i internasjonal boksing. I Norge blåser norske potensielle rettighetshavere(les: TV-kanaler, websites) i Sauerland, men ikke utenfor våre grenser. Ja, sogar VIASAT vil tenke seg godt om hvis de føler de kommer på kant med Sauerland . Og her handler det ikke bare om penger men også det å arrangere boksestevner. Sauerland sitter ikke bare på den beste stallen av boksere i Europa men også på de beste folka til å arrangere stevner samt tilrettelegge for TV. TV-produksjoner  og boksestevner i regi av Sauerland er rett og slett djevelsk gode.

Ikke aner jeg hvem som lyver. Sauerland sier de har en gyldig kontrakt med Brækhus, Brynhildsen & Co sier at den er avsluttet og at kontraktstiden har gått ut. Om den kontrakten hjemler en potensiell rettssak her i Norge eller i Tyskland, er jeg usikker på, men jeg formoder Tyskland. Jeg kan med en gang fastslå at det tyske rettssystemet fungerer annerledes enn det norske.  Kan det leses mellom linjene at Brækhus forventer en rettssak siden hun har to(2) advokater med på laget? Skulle det vært nødvendig hvis det ikke lenger eksisterer en kontrakt?

Samtidig ser jeg et problem her. Brynhildsen er på den ene siden profilert programleder på Max sine sportssatsinger på fotball og har derfor et nært forhold til en TV-kanal som BØR ha interesse av å kjøpe rettigheter til Brækhus-kamper i fremtiden. På den andre siden er han kommersiell manager for Brækhus. Vil TV2, VIASAT, NRK eller andre ha tillit til Brynhildsen i en eventuell forhandling? Her bør Brynhildsen (eller TV-Norge) ta et valg for på den måten å ha troverdighet i det spillet som tydeligvis er i gang.

Dessverre er jeg derfor skeptisk til om Cecilia Brækhus har gjort riktige valg, men for hennes del, håper jeg det. 

Slutt med sutringen, Kjell Erik Kristiansen

Til Kjell Erik Kristiansen og alle dere andre som ikke forstår: Variable kostnader kan justeres. Frilansere kan skiftes ut. At man har hatt et oppdrag i 22 år betyr ikke at man har monopol på speakeroppdrag i Holmenkollen. Ole Kristian Stoltenberg er rasende flink og vil gjøre jobben like godt som Kjell Erik Kristiansen. Slutt med sutringen, Kristiansen! Det er Aftenpoisten som er Kristiansens mikrofonstativ i denne saken.

Det er sjelden eller aldri at jeg har sett en person sutre mer i media etter at han har mistet en speakerjobben, denne gangen i Holmenkollen, som det Kjell Erik kristiansen nå gjør. Superspeakeren må finne seg i at han ikke lenger er i et marked hvor han er alene og hvor han har opsjon og monopol på samtlige jobber. Ole Kristian Stoltenberg jobber også frilans. Det kan da ikke være slik at han skal la vær å både ta samt søke på jobber fordi han skal tenke på Kjell Erik Kristiansens ego og inntjening?

Konkurranse er bra, Kjell Erik Kristiansen. Det betyr bare at du og dine må levere enda bedre i fremtiden enn det dere gjør i dag. Verden går fremover og du kan ikke forvente at andre i samme markedet skal ta hensyn til deg når det gjelder å skaffe seg jobber. Noe du heller ikke gjør i forhold til andre når du kommer med dette utspillet som kan sees på som særdeles egoistisk.

At Aftenpostens Mette Bugge lager en sak av dette og blir Kristiansens mikrofonstativ, kan jeg forstå fordi det er en god nettsak i og med Kristiansens kjendis-status som speaker. Men at hun er relativt ukritisk i sin skriveform, overrasker mer: Kristiansen sier videre i Aftenposten:

-Ja, når man har skjøttet jobben sin og fått gode tilbakemeldinger som en profesjonell leverandør til den frivillige idretten i Norge, er man uten sikkerhetsnett og en vakker dag uten jobb. Da går det jo ikke an å være speaker i idretten, sier han til Aftenposten.

Dette er en totalt misoppfattet argumentasjon fra Kristiansens side - hvis han da er sitert riktig. Er dette hans virkelig mening, bør han sporenstriks finne seg noe annet å gjøre. I det private markedet hersker tilbud og etterspørsel. Denne gangen tippet verken tilbudet og etterspørselen i Kristiansens favør. Så enkelt. Så greit.

Jeg hørte Stoltenberg under verdenscuprennene I langrenn på Lillehammer denne sesongen. Han leverte som ei kule og fullt på høyde med Kjell Erik Kristiansen som speaker, ja kanskje til og med et hakk bedre. Hvorfor skulle han egentlig ikke være det? Stoltenberg er en av de mest lovende sportskommentatorene i norsk TV. Han har jobbet 11 år som speaker både på langrenn, skiskyting og sykkel i tillegg til å være kommentator både på Eurosport og nå TV2.

Kristiansen skjønner ikke hvorfor Stoltenberg er valgt:

-Jeg skulle ikke ha sagt noe om det kom tilbakemeldinger om at det var misnøye med det som ble levert. Men i alle rapporter fra de siste årene får arenaproduksjonen og spesielt speakertjeneste skryt. Sier Kristiansen. Poenget er jo ikke at du er dårlig, Kristiansen. Poenget er jo at det er i ferd med å komme opp andre som også leverer god kvalitet.

Sammen med sin faste makker Erik Marthinsen hadde Kristiansen ansvaret under det siste VM i Val di Fiemme, i Holmenkollen 2011, Liberec 2009 og Oberstdorf 2005. Kristiansen har dessuten gjort ski-VM 1993, 1997, 1999, 2001 og 2007. Han sier sågar at han er fullbooket med speakerjobber på idrettsarrangementer her hjemme og I utlandet i tiden som kommer. Da skjønner jeg i hvertfall IKKE hvorfor han klager. Mannen har jo tydeligvis nok å gjøre.

Når han avslutningsvis sier i Aftenpostens artikkel at han nå skal gi jernet slik at folk merker forskjellen, er jo det det eneste riktige. Det kan imidlertid tolkes på to måter: Enten at han ikke har gitt jernet skikkelig så langt eller at han skjønner at han må utvikle konseptet sitt slik at han kan møte den nye konkurransen.

Også NRK samt svenske Expressen har lagd sak om Kjell Erik Kristiansen og at han ikke denne sesongen fikk speakerjobben i Holemnkollen.



En samling av mine videoreportasjer

Som noen av dere kanskje vet, jobber jeg i hovedsak med videoreportasjer og har levert forskjellige reportasjer til alle de norske TV-kanalene. Noen av disse, men på langt nær alt, ligger på YouTube. Og ikke bare reportasjer - også noen musikvidoes som jeg har produsert ligger der. Jeg jobber i enmanns-team, dvs jeg gjør alt selv: Foto, redigering og stemme. Dere kan jo ta en kikk. God fornøyelse.

Denne er om sexindustrien i Tyskland:

Gunn Rita Dahle Flesjå, verdensmester på sykkel under hennes treningsleir i Livigno, Italia

Elling Hem er en talenfull musiker fra Tønsberg. Denne musikkvideoen lagde jeg i et hønsehus, tro det eller ei...


Olaf Tufte og treningskompisen og kappgjengeren, Trond Nymark, på treningssamling i Seiser Alm i 2009.


Norske alpinjenter blir bedre og bedre. jeg besøkte dem i Saas Fee sommeren 2012


Alexander Stöckl er en dyktig musiker. Her gjorde han en intimkonsert kun for meg.


Min aller første reportasje på Cecilia Brækhus ikke mange måneder etter at hun kom til berlin i 2009.


Rune Rudberg var jeg med på spillejobb i Engerdal og på Racingbanen for tre år siden.




 

Skjer det samme med Solskjær som med Solbakken?

Ståle Solbakken kom til den slitne storklubben FC Köln i Tyskland i sin første store trenerjopbb. Ole Gunnar kom til den like slitne storklubb Cardiff i England. Ingen av dem lykkes i de store klubbene. Solbakken fikk sitt livs største nedtur. Solskjær kan få det samme. Hvorfor?

Det er alltid lett å skylde på trenerne når det ikke går bra sportslig i fotball. Trenere kan få sparken. Det kan tydeligvis ikke spillere. Både Solbakken og Solskjær kom fra suksess. Solbakken med FC Köbenhavn, Solskjær med Molde. Begge skrytt opp i skyene. Begge geniforklart. Begge har så langt en parallell trenerhistorie, men det slutter ikke her.

Begge kom nemlig til klubber som sleit like mye med spillermaterialet som internt. Da blir utfordringene ekstra store. Ikke bare skal man få spillerne til å fungere på treningsfeltet men man skal få ledelsen til å fungere også.

FORNORSKING: Tyskerne hadde store forhåpninger til Solbakken. Han etablerte et komplett norsk treningsteam med Bård Wiggen pluss en norsk fysisk trener i spissen. Solskjær har hentet tre norske spillere til sin klubb. Det er ingen ting å si på kvalifikasjonene til de menneskene som Solskjær og Solbakken har brakt med seg. Spørsmålet er mer hvordan de respektive land ser på denne fornorskingen? Jeg tror både ledelse og supportere samt presse har blandede følelser og at dette raskt kan bli brukt mot dem. Det skjedde med Solbakken. Jeg tror også det kan skje med Solskjær.

VANSKELIGE FORHOLD: Jeg hadde selv muligheten til å følge Solbakken tett i Tyskland. Det var mange ting som aldri kom frem i pressen, men Solbakken ble rett og slett utsatt for en direkte bakvaskelse fra enkeltspillere i spillergruppa. Jeg tror det reiste seg en motvilje mot han allerede fra dag en. Til det ble den tyske tabloidavisen Express brukt som et effektivt våpen. Spillergruppa hadde muldvarper som etter sigende fikk betalt for tips. Jeg fikk fra sikkert hold servert en historie om en krangel som skjedde mellom daværende president i klubben og en av spillerne på spillerbussen på vei hjem fra kamp. Før spillerbussen var på plass hjemme i Køln, var historien gjengitt på Express sin hjemmeside. Da sier det seg selv at man må være veldig forsiktig med hva man gjør og hva man sier. Å leve under en slik visshet, skaper ingen god atmosfære.

ALKOHOLPROBLEMER: Samtidig var enkelte av spillerne ufokuserte og levde et utsvevende natteliv med mye alkohol. Dette likte Solbakken særdeles dårlig. Jeg var selv vitne til treninger på Geisbochheim, Kölns treningsfelt, hvor enkelte spillere hadde en innsats på linje med en blyg lilleputtspiller her hjemme. Det var en slags stille protest mot Solbakken. Samtidig var det kvelden derpå midt i uka. Hvordan skal man kunne skape resultater med slike spillere på laget? Solbakken hadde i hovedsak en ganske råtten spillerstall. Ingen kan gjøre gull av gråstein.

TRENINGSMETODER: I etterkant har det kommet frem kritikk mot Solbakkens treningsmetoder fra sentrale kilder i Köln. Tyskland har i lang tid trent mye og hardt i forhold til mange andre land. Solbakkens treningsfilosofi er mer leken og teknisk. Å innføre denne filosofien i et land med helt andre praksis, var vanskelig. Spillerne var rett og slett redde for ikke å ha god nok kapasitet på banen. Vi må huske på at fotballspillere, etter min mening, i for stor grad trener i flokk og har for liten fokus på egentrening.

ENORMT PRESS: Mediapresset er enormt i mange andre land kontra Norge. Til tross for at Solbakken taklet pressen veldig bra og var, spesielt i begynnelsen, veldig populær hos journalistene i Tyskland via sin åpne dialog, hersket og hersker det en helt annen holdning til fakta hos tabloidavisene i Tyskland. Det samme er tilfelle i England. Får man for det første en negativ trend mot seg i disse avisene, er spiralen i gang.

EGNE REPORTERE: I Tyskland har både Express og Bild Zeitung samt TV-stasjonene egne reportere og fotografer som kun hadde som oppgave å følge Köln. Alle klubber, sine reporter for å si det enkelt. De er på hver eneste trening, hver eneste pressekonferanse, hver eneste kamp uansett hvor laget måtte befinne seg. Konkurransen internt hos disse journalistene er stor for å finne gode saker. Det går ut over troverdigheten. De produserer tynne historier og rykter som sannheter.

I Norge er situasjonen helt annerledes både på godt og ondt. Journalistikken er mer faktabasert, det er få journalister som skal dekke mange klubber samtidig som det stilles høyere krav til de fakta som presenteres. Norske idrettsutøvere har ingen grunn til å klage hvis man ser på hva andre lands idrettsutøvere har å slite med av sensasjonslystne journalister.

IKKE MED: De som følger med i England, ser nå at Solskjær ikke lenger har pressen med seg slik han hadde det i starten. Han vinner ikke fotballkamper. Det er det eneste som teller i fotball. Han har en eksentrisk eier, han må hanskes med et utålmodig styre. Fortsetter dette, er ikke Solskjær manager i Cardiff om to måneder.

BRA MED KÖLN: I Köln tok man etter hvert nedrykket som en mulighet til å renske opp i klubben. Flere av spillerne ønsket ikke å være med ned siden det ble kutt i lønninger i klubben. I 2 Bundesliga har Köln blomstret, stadion er fortsatt full og fansen jubler. Det kan bli opprykk til 1 Bundesliga igjen for Köln og da forhåpentligvis med større suksess. Jeg mener at Solbakken kom inn på et veldig uheldig tidspunkt i klubben som i årevis hadde vært regjert i kaos. Men på den andre siden: Han fikk jo en ubetalelig sjanse.

SNUDD PÅ HODET: All praksis viser nemlig at en bombesikker uttalelse fra president og eier den ene dagen om at treneren sitter godt i stolen, kan bli snudd helt på hodet den andre dagen og treneren får sparken. Det var dette Solbakken opplevde. Han hadde støtte den ene dagen og fikk beskjed om å gå den andre.

Det samme kan også skje med Solskjær. Han har ingen grunn til å stole på et eneste ord fra ledelsen slik situasjonen er nå. Når panikken brer seg i en nederlagsdømt fotballklubb, gjøres mye dumt og ikke minst på en særdeles uredelig måte.  

Jeg skal ikke nevne Solbakkens opptreden på andre nivå i engelsk fotball. Også her tok han på seg en nederlagsdømt klubb og en omtrent umulig oppgave. Men vi ser, utifra mine tanker over, en besynderlig likhet mellom to norske treneres historie. Solbakkens historie er satt, Solskjærs kan bli det om kort tid.

Skjer det samme med Solskjær som med Solbakken?

Ståle Solbakken kom til den slitne storklubben FC Köln i Tyskland i sin første store trenerjopbb. Ole Gunnar kom til den like slitne storklubb Cardiff i England. Ingen av dem lykkes i de store klubbene. Solbakken fikk sitt livs største nedtur. Solskjær kan få det samme. Hvorfor?

Det er alltid lett å skylde på trenerne når det ikke går bra sportslig i fotball. Trenere kan få sparken. Det kan tydeligvis ikke spillere. Både Solbakken og Solskjær kom fra suksess. Solbakken med FC Köbenhavn, Solskjær med Molde. Begge skrytt opp i skyene. Begge geniforklart. Begge har så langt en parallell trenerhistorie, men det slutter ikke her.

Begge kom nemlig til klubber som sleit like mye med spillermaterialet som internt. Da blir utfordringene ekstra store. Ikke bare skal man få spillerne til å fungere på treningsfeltet men man skal få ledelsen til å fungere også.

FORNORSKING: Tyskerne hadde store forhåpninger til Solbakken. Han etablerte et komplett norsk treningsteam med Bård Wiggen pluss en norsk fysisk trener i spissen. Solskjær har hentet tre norske spillere til sin klubb. Det er ingen ting å si på kvalifikasjonene til de menneskene som Solskjær og Solbakken har brakt med seg. Spørsmålet er mer hvordan de respektive land ser på denne fornorskingen? Jeg tror både ledelse og supportere samt presse har blandede følelser og at dette raskt kan bli brukt mot dem. Det skjedde med Solbakken. Jeg tror også det kan skje med Solskjær.

VANSKELIGE FORHOLD: Jeg hadde selv muligheten til å følge Solbakken tett i Tyskland. Det var mange ting som aldri kom frem i pressen, men Solbakken ble rett og slett utsatt for en direkte bakvaskelse fra enkeltspillere i spillergruppa. Jeg tror det reiste seg en motvilje mot han allerede fra dag en. Til det ble den tyske tabloidavisen Express brukt som et effektivt våpen. Spillergruppa hadde muldvarper som etter sigende fikk betalt for tips. Jeg fikk fra sikkert hold servert en historie om en krangel som skjedde mellom daværende president i klubben og en av spillerne på spillerbussen på vei hjem fra kamp. Før spillerbussen var på plass hjemme i Køln, var historien gjengitt på Express sin hjemmeside. Da sier det seg selv at man må være veldig forsiktig med hva man gjør og hva man sier. Å leve under en slik visshet, skaper ingen god atmosfære.

ALKOHOLPROBLEMER: Samtidig var enkelte av spillerne ufokuserte og levde et utsvevende natteliv med mye alkohol. Dette likte Solbakken særdeles dårlig. Jeg var selv vitne til treninger på Geisbochheim, Kölns treningsfelt, hvor enkelte spillere hadde en innsats på linje med en blyg lilleputtspiller her hjemme. Det var en slags stille protest mot Solbakken. Samtidig var det kvelden derpå midt i uka. Hvordan skal man kunne skape resultater med slike spillere på laget? Solbakken hadde i hovedsak en ganske råtten spillerstall. Ingen kan gjøre gull av gråstein.

TRENINGSMETODER: I etterkant har det kommet frem kritikk mot Solbakkens treningsmetoder fra sentrale kilder i Köln. Tyskland har i lang tid trent mye og hardt i forhold til mange andre land. Solbakkens treningsfilosofi er mer leken og teknisk. Å innføre denne filosofien i et land med helt andre praksis, var vanskelig. Spillerne var rett og slett redde for ikke å ha god nok kapasitet på banen. Vi må huske på at fotballspillere, etter min mening, i for stor grad trener i flokk og har for liten fokus på egentrening.

ENORMT PRESS: Mediapresset er enormt i mange andre land kontra Norge. Til tross for at Solbakken taklet pressen veldig bra og var, spesielt i begynnelsen, veldig populær hos journalistene i Tyskland via sin åpne dialog, hersket og hersker det en helt annen holdning til fakta hos tabloidavisene i Tyskland. Det samme er tilfelle i England. Får man for det første en negativ trend mot seg i disse avisene, er spiralen i gang.

EGNE REPORTERE: I Tyskland har både Express og Bild Zeitung samt TV-stasjonene egne reportere og fotografer som kun hadde som oppgave å følge Köln. Alle klubber, sine reporter for å si det enkelt. De er på hver eneste trening, hver eneste pressekonferanse, hver eneste kamp uansett hvor laget måtte befinne seg. Konkurransen internt hos disse journalistene er stor for å finne gode saker. Det går ut over troverdigheten. De produserer tynne historier og rykter som sannheter.

I Norge er situasjonen helt annerledes både på godt og ondt. Journalistikken er mer faktabasert, det er få journalister som skal dekke mange klubber samtidig som det stilles høyere krav til de fakta som presenteres. Norske idrettsutøvere har ingen grunn til å klage hvis man ser på hva andre lands idrettsutøvere har å slite med av sensasjonslystne journalister.

IKKE MED: De som følger med i England, ser nå at Solskjær ikke lenger har pressen med seg slik han hadde det i starten. Han vinner ikke fotballkamper. Det er det eneste som teller i fotball. Han har en eksentrisk eier, han må hanskes med et utålmodig styre. Fortsetter dette, er ikke Solskjær manager i Cardiff om to måneder.

BRA MED KÖLN: I Köln tok man etter hvert nedrykket som en mulighet til å renske opp i klubben. Flere av spillerne ønsket ikke å være med ned siden det ble kutt i lønninger i klubben. I 2 Bundesliga har Köln blomstret, stadion er fortsatt full og fansen jubler. Det kan bli opprykk til 1 Bundesliga igjen for Köln og da forhåpentligvis med større suksess. Jeg mener at Solbakken kom inn på et veldig uheldig tidspunkt i klubben som i årevis hadde vært regjert i kaos. Men på den andre siden: Han fikk jo en ubetalelig sjanse.

SNUDD PÅ HODET: All praksis viser nemlig at en bombesikker uttalelse fra president og eier den ene dagen om at treneren sitter godt i stolen, kan bli snudd helt på hodet den andre dagen og treneren får sparken. Det var dette Solbakken opplevde. Han hadde støtte den ene dagen og fikk beskjed om å gå den andre.

Det samme kan også skje med Solskjær. Han har ingen grunn til å stole på et eneste ord fra ledelsen slik situasjonen er nå. Når panikken brer seg i en nederlagsdømt fotballklubb, gjøres mye dumt og ikke minst på en særdeles uredelig måte.  

Jeg skal ikke nevne Solbakkens opptreden på andre nivå i engelsk fotball. Også her tok han på seg en nederlagsdømt klubb og en omtrent umulig oppgave. Men vi ser, utifra mine tanker over, en besynderlig likhet mellom to norske treneres historie. Solbakkens historie er satt, Solskjærs kan bli det om kort tid.

Ekstremt bra av annerledes TV2

Jeg sa i starten av OL at det kun var snakk om seervaner. Jeg har kost meg med TV2s OL-sendinger fra dag to. Når jeg ble vant med TV2s kommentatorer på vintersport har de gjort det de kom for: Å lage sin egen vri på OL-sendingene, være seg sjøl og ikke bli en dårlig kopi av NRK. TV2 har lykkes til de grader og har levert den mest moderne og komplette TV-produksjon av en norsk TV-kanal fra et stort idrettsarrangement noensinne. Sosiale medier gratulerer i dag og gir TV2 toppkarakter. Jeg likeså.

Store deler av de kritiske stemmene har forstummet. Det har vært en myte i Norge at det kun er NRK som kan servere norske TV-seere store mesterskap. De har hatt rettighetene til sommer og vinter OL i alle tider. Ramaskrik og kritikere ropte i kor at dette ville ikke TV2 klare. Jeg så dessverre ikke en eneste NRK-medarbeider som ga TV2 et kvalitetsstempel i forkant av disse lekene, den aller største utfordringen rent produksjonsmessig for TV2. Trodde virkelig ikke NRK at TV2 ville klare det?

GRUNNLAG FOR SUKSESS: TV2 har ikke dårligere kommentatorer enn NRK. De er bare annerledes. TV2 har ikke dårligere teknikk enn NRK, snarere tvert i mot. TV2 har overhodet ikke dårligere reportere, fotografer og journalister enn NRK. De har bare færre. På alle plan er TV2 smartere i sin produksjonsplanlegging, noe de må være fordi fordi de er færre. Disse lekene har vist at TV2 kan levere ekstremt god kvalitet på en ANNEN MÅTE enn NRK. TV2 er og skal være et annerledes alternativ. For svingende, folkens: Vi trenger da ikke en dårlig kopi? NRK er glimrende på sin måte, TV2 likeså. Hvor ligger så forskjellen?

UNDERHOLDENDE: La meg først ta kommentatorene. De er kjappere i stilen, har mer humor og har et annet stemmeleie. Jeg sier IKKE at de er bedre enn NRK, men de er annerledes og legger an til en mer underholdende kommentering. Dette er alltid en vanskelig balansegang og det er fort gjort å plumpe ut i det. Det har riktignok vært litt mye skriking enkelte ganger, men det bærer vi over med nå. Jeg mener at TV2 samtidig klarer de å beholde troverdigheten i det faglige.

SUPERKVARTETTEN: De som kanskje har imponert meg mest når jeg ble vant med dem, er superkvartetten i langrenn: Paasche, Aukland, Hjelmeseth og Samdal. Paasche kjenner vi godt fra sykkel. Han har tatt med seg stilen inn i langrenn. I starten synes jeg det ble vel mye falsett av den godeste Paasche, men når han fikk roet seg etter et par dager, fungerte kommenteringen mellom de fire ekstremt godt. Det ble dynamisk og informerende i tillegg til underholdende på en måte som i alle fall tilfredstilte mine behov. Vurderingene og diskusjonen av eksperttrioen underveis honoreres med klappsalver fra undertegnede. Sammenlignet med meget dyktige Post, Bjørn og Alsgaard på NRK, var dette annerledes, noe som TV2 scorer på.

I skiskyting hadde vil Stoltenberg og Bredeli. Også her høy kunnskap og underholdende kommentering. Litt skuffet var jeg over vår franske spesialist, men jeg tror at språkproblemer satte litt begrensninger for han. Stoltenberg, som kom fra Eurosport for et drøyt år siden, er TV2s nye kommentatorfunn. Ikke bare er han god i research men han har en stemme og timing som overgår de fleste. Noen ganger kunne jeg faktisk ønsket meg mer Stoltenberg når Bredeli ble litt for taletrengt.

La meg også nevne Langli i hockey, Alsaker i alpint, Sundby i hopp og kombinert i tillegg til langrenns og skiksytinggjengen som utgjør TV2s ubestridte stjernelag. Disse folka har vært med på å gi TV2 et hinsides løft på sportsfronten. Jeg skal unngå å si så mye om Dorthe Skapell. Det var synd at hun fikk så mye riktig negativ fokus helt i starten som ødela for alle de andre som leverte fra dag en. Men det tror jeg de fleste folk har forstått i etterkant. Skapell var en feilvurdering av de som ansatte kommentatorer.

I STUDIO OG PÅ ARENAEN: Programlederne inne på stadion har også fungert godt. Davy Wathne har et tusentalls ganger bevist sin kompetanse, intervjuerne i mixed zone var helt greie og gjorde jobben sin uten å overraske. I de forskjellige studioene i Sotsji var Arild Riise meget god med en troverdighet og selvtillit som til tider satte Anne Marte Giske litt i bakgrunnen. Skjelbreid & Co i det andre studioet også strålende selv om den kvinnelige halvdelen enkelte ganger blir litt pompøs. Senkveld-gutta overrasket i en sportssending med å få frem det folkelige hos utøverne. Det var helt tydelig at samtlige utøvere koste seg i Senkveld-guttas selskap. FC Sotsji var for de spesielt interesserte og kunne til tider ble litt, ja skal vi kalle det, nerdete? Jeg må innrømme at dette ikke var min favoritt, men, men?

Men min favoritt har dog blitt Johan Kaggestad. Jeg har kjent Johan siden jeg var 16 år og en lovende friidrettsutøver hvor Johan var gjestetrener noen kalde vinterkvelder på Jevnaker. Nå fremstr han som er orakel med en enorm oversikt og forståelse for mange idrettsgrener. Samtidig har han en formidlingsevne som smitter og engasjerer. Han blir liksom sjuende far i huset i TV2 - og det funker. Dette beviser at man ikke bare skal ha unge, vakre og karriererkåte folk i fremadstormende redaksjoner.

SUMMA SUMARUM:  TV2 har lykkes til de grader. De har vært strålende annerledes. Rent profileringsmessig har det vært ekstremt viktig for TV2 og ikke minst gjennombrudd for plattformer som TV2 Sumo samt TV2 sport. Konklusjon: Man må være dyktig for å få til dette her. Det har TV2 vært. GRATULERER!

Hvorfor skrive om OL-gull når folk sulter og dør?

I Sotsji har sola gått ned. Regneværet har tatt over og kjemper for å bli snø. Vi, dvs Norge og meg,  vinner endelig gull etter at smøreskandalen har gitt oss strafferunder både i langrenn og i skiskyting samt som mennesker. Norge jubler igjen. Millioner samler seg foran TV-skjermene. På Facebook syntes derimot en person at sportsjournalistenes krigstyper med katastrofe, skandale og fiasko var totalt ute av proporsjoner. Hvordan kunne man skrive slik når mennesker ute i verden ikke har mat?

Har denne personen rett?

-Hvorfor snakke om katastrofe, skandale, fiasko og hoder som skal rulle når det fortsatt er mennesker som sulter i verden, skrev denne personen. Jeg ble irritert. Kalte dette for patetisk og platt. Jeg engasjerte meg i diskusjonen.-Hvorfor kan ikke folk få glede seg, tenke på noe annet enn det som gjør vondt i verden, sa jeg. Og mente for så vidt det jeg sa. Jeg er bare så lei av utsagn som skal gi oss ustanselig dårlig samvittighet for at vi faktisk kan ha et godt liv. -Hvordan glede seg over et godt måltid når barna i Afrika ikke engang har rent vann?

LIKER IKKE: Men samtidig har denne personen så altfor rett. Jeg liker bare ikke bli minnet på det. Og hvordan kan man snakke samt skrive om skandale, katastrofe eller svenskekrig når det gjelder skisport. Det kan aldri bli en krig. Det kan aldri bli en skandale. Det kan aldri bli en fiasko. Det er idrett, for svingende. Det er i utgangspunktet en hobby som har blitt et levebrød for noen få. Idrett: egentlig ikke viktig i det hele tatt...

Fordi det bare er idrett?

TOTAL HENGIVENHET: Jeg har vært mange ganger forundret når jeg ser fotballfans brake sammen i slåsskamper før et lokalderby. Idretten rommer følelser og et engasjement som overskygger virkeligheten. Det er et øyeblikks triumf som ender i glede eller tårer. Det er følelser som folk må få ut. Der og da det mest viktige av i hele verden.  Det er den totale hengivelsen til sportstjernenes fiasko eller jubel.  Det overgår alt annet i livet. Jeg skjønner det ikke.

Samtidig kan jeg også skjønne det. Denne øyeblikks glede eller sorg på en annens vegne får også meg en stakket stund til å glemme meg selv og mitt eget. Jeg er avholdsmann, men tror det kan sammenlignes med en rus, en "utenforsegsjøl-opplevelse", en slags flukt.  Men bare for en stakket stund. Ikke hele tiden.

PERSPEKTIV: Likevel er det viktig å sette disse følelsene i perspektiv. Det skal og MÅ aldri bli altoverskyggende. Det skal bare være det det er: en real idrettskamp. Så må livet gå videre. Dessverre er det ikke slik for så altfor mange.

HATMELDINGER: Den norske smøresjefen til langrennsløperne har fått hatmeldinger på SMS, på mail og på fjeseboka. Hatmeldinger med fullt navn, adresse og telefonnummer fra avsender. Til og med datteren hans blir mobbet på skolen fordi pappa har satt hele nasjonen i vanære. Hva skjer? Det eneste han har gjort er å ha litt for godt feste men altfor dårlig ski. Herregud. Er dette noe å ta på vei for?

Nei. Det er ikke det. Det er ikke viktig. Det er for jævlig at folk skal oppføre seg sånn. Det er for dumt at vi journalister nyter å bruke krigstyper som neppe vil være større om fjerde verdenskrigen skulle bryte ut. Det er for jævlig at vi ikke tenker på de som ikke har mat, de som kriger i Syria, barna som dør i Afrika fordi de ikke har vann eller gatekampene i Kiev.  Jeg vet det. Du vet det. Alle vet det. Det er for jævlig.Men likevel...

TRENGER GLEDE: Det er bare det at vi trenger glede i livene våre. Sport er underholdning og et slags blodig alvor på en gang. Jeg skal innrømme at jeg gråter når jeg ser norske skijenter holde rundt hverandre i sorg for at lagvenninnen har mistet sin kjære bror. Jeg gråter ikke når jeg ser bildene fra en flyulykke i Afrika hvor det er 100 døde. Jeg får tårer i øynene når Emil Hegle Svendsen får sin revansj, når Kjetil Jansrud jubler i ekstrem lykke på sletta etter super-G seieren. Jeg gråter ikke når jeg ser reportasjer i nyhetene om utbomba hus og kjemiske våpen i Syria. Er jeg en følelseskald djevel? Jeg verken tror eller håper det.

I mitt eget liv, som på mine premisser og forutsetninger ikke alltid er like lett, er det godt å kunne vise empati og medfølelse for andre enten det er i sorg eller glede.  Det er noe med utsagnet om at "alt er relativt". I slike stunder er en idrettsbegivenhet som OL med norske idrettsutøvere i gullkamper noe jeg lever tett på og som engasjerer. Det føles mye nærmere akkurat nå enn menneskers ufattelige lidelser et sted der ute i den store verden, enten det er Afrika, Syria eller Ukraina. Men jeg føler jeg trenger denne åndelige påfylling av glede og engasjement. Jeg, som så mange andre av oss. Og jeg ser ikke så mye galt i det.

Jeg tror at hvis vi bare skulle grave oss ned i elendigheten og bare leve for og med dem som har det vondt, ville vi aldri få overskudd til å gjøre noe med den. Vi er mennesker. Vi har rett til å være glade uavhengig av hva som skjer med andre. Glede gir energi. Glede gir et samfunn som gir oss energi til å gjøre noe med det vonde i verden. Mange får denne gleden via sport enten som aktiv eller som passiv.

Nettopp derfor er sport og idrett med sportsjournalistikkens ditto dustete krigstyper viktig for folkehelsa enten man sporter selv eller bare gleder seg på sofaen. Unnskyld. Jeg bare tror det er slik.

Hvem er denne Graabak? Kombinert?

Det er outsiderne som tar gull: Maiken Kaspersen Falla, Ola Vigen Hattestad, Ole Einar Bjørndalen, Kjetil Jansrud og i dag Jørgen Graabak. Ingen av disse har hatt smøreproblemer og har truffet med toppformen i Sotsji. Se på Graabak folkens. Den største outsideren av dem alle. Som ble satt inn i 12.time istedenfor Mikko Kokslien. Kombinertgutta, uten hovedsponsor og uten interesse i pressen, har fått en OL-suksess som gleder langt inn i hjerterota. Kombinert er for øvrig kåret til OLs hardeste idrett. Jeg tror de vinner lagkonkurransen torsdag også. JUBEL!

Har du hørt navnet Jørgen Graabak før disse lekene? Visste du at han drev med kombinert? Jeg tror søren meg ikke at selv folk på Byåsen i Trondheim kjenner navnet Graabak heller. Dette er OLs største overraskelse. Og kanskje den mest gledelige.

IKKE PRIORITERT: Kombinertsporten er ikke det som blir prioritert i norske sportsredaksjoner. Jeg har sjøl vært på flere kombinertrenn nede i mellom-Europa de siste årene. Hver gang har det vært et mas for å få lov - og hver eneste gang har jeg vært alene foruten en gang da NRK hadde en journalist der. Lite oppmerksomhet i media betyr liten interesse fra sponsorene. Disse gutta har ikke silkeputer under armene. De er sin egen manager, er sitt eget sponsorselskap i privatmarkedet og sin egen lykkes smed. Men for en herlig gjeng. Får de sjansen, byr de på seg selv på alle måter. De er blide, positive, ja rett og slett en gjeng med ekstremt hyggelige mannfolk. Som atpåtil driver med lekenes hardeste idrett. (Tror det var Sports Illustrated som hadde den rankingen)

KOMBINERT: Hva er så kombinert? Kan du egentlig forstå hvor forskjellig skihopp og langrenn er? Sammenlign med at en person skulle konkurrere i turn og maratonløp i kombinasjon. Eller at en amerikanske fotballspiller skulle drive parallelt med sykling. Kombinert er ekstremt krevende og på gode dager kan utøverne både matche spesialhoppere og langrennsløpere i sine respektive grener.

TÅRER: Tilgi meg, Emil Hegle Svendsen, men selv om du virkelig fortjente gullmedaljen i dag, var det kombinertguttas suksess som fikk frem tårene i øyekroken. Emils gull var ventet. Jørgens gull totalt uventet. Det er slike idrettsøyeblikk som treffer meg i hjertet. Det uventede. Det overraskende. Den suverene mangelen på respekt for andre idrettsutøvere i et øyeblikks kamp om gull.

EN SKAM: At kombinertlandslaget står uten hovedsponsor, er en skam. Det er også beklagelig for det norske folk at de ikke har fått stifte nærmere bekjentskap med kombinertgutta. Jeg håper at gullet til Jørgen Graabak og sølvet til veteranen og det frie ords forkjemper, Magnus Moan, gjør at en  selvbevisst bedrift ser en oppgave om å verdisette disse gutta med formål om egen fortjeneste og derfor går inn som sponsor. 

Hvem er Petter Northug?

-Vilje og sterk tru. Da får man kraft, sier "Snåsamannen" og røper at han har blitt godvenn med Petter Northug Jr som han synes er en fantastisk kar. Når skiforbundet nå har tatt ut Petter og Ola Vigen Hattestad til teamsprint trenger vi Snåsamannens oppskrift: vilje, tru og kraft i tillegg til noen skipar som er riktig smurt. Men når sant skal sies: det er jo bare vi nordmenn som er opptatt av langrenn... -Hvem i hule heiteste er Petter Northug?

Skiforbundet har gjort det riktige. De har tatt ut Petter Northug Jr til teamsprinten. Noe sier meg at Petter er i ferd med å finne formen. Jeg har lagt merke til spurttreningene inne på stadion samt en brukbar sisteetappe på stafetten. Tror ikke bare det er jeg som unner Petter suksess i dette mesterskapet. Ola har vist at han er i form med sitt ekstremt velfortjente gull. Folkens: jeg tror derfor vi har funnet gulloppskriften.

PETTER-HETSEN: Skulle det bli gull, tror jeg svenskene får så hatten passer. Som jeg har skrevet før: jeg synes tabloidavisene Expressen og Aftonbladet har dratt Petter-hetsen for langt. SVENSKEFAEN!

Ingvild Flugstad Østberg og Marit Bjørgen utgjør det feminine teamsprint laget. Jeg er overrasket over at gullmedaljør på sprinten, Maiken Kaspersen Falla, er utelatt. Dog regner jeg med at dette begrunnes i kapasitet og utholdenhet, men å utelate en OL-vinner, er sterk kost. Og ekstremt modig

HVORFOR LANGRENN? Men noe forundrer meg: hvorfor har vi så enormt fokus på langrenn her til lands? Det ser nesten ut som om vi til og med glemmer et alpint gull midt oppe i den katastrofale, fiaskonære og bedritne smørekatastrofen. Hva slags folkeslag er vi? En ting er at vi står utenfor EU og tror vi er verdens beste (sitat Heiberg og norsk arroganse). Men når sant skal sies: internasjonalt er konkurranselangrenn ikke den idretten folk snakker om.

Det er tydelig at svette idrettsutøvere i kondomdress og tynne ski under beina er grenen som ligger folk nærmest brystet her i Norge. Det er også den grenen som samler flest folk i mosjonsaktiviteter og foran TV. På en eller annen måte har det blitt in å gå langrenn  også blant næringslivstopper. "Oksygensnappere" diskuterer like mye smørning og skivalg på forretningsmøter som de diskuterer finans. Taktikk og treningsgrunnlag diskuteres og legges opp til Vasaloppet og Birkebeineren som en fin intro til viktige møter. Jeg tror pinadø dette er helt spesielt for Norge. Noen blir supermosjonister på sine bedre dager. Mon tro om det ikke har blitt kontrahert verdifulle forretninger under rolige langturer i Nord-marka.

TAPER PENGER: Sånn er det også foran TV. Etter det jeg erfarer satt det på dagtid over 1.6 millioner seere og glodde på den firkanta kassa under herrestafetten. Vi snakker om altså om30 prosent av den norske befolkning. Jeg tror det gikk særdeles dårlig med omsetningen på samtlige bensinstasjoner og fast-food restauranter mellom kl. 11og 13 sist søndag. Norge taper penger på den enorme interessen rundt skismørning. Snakk om å være en sær nasjon...

Og tro det eller ei: norske mosjonister er de som holder omsetningen oppe i bedrifter som Swix og Odlo. Det er IKKE Petter Northug, Ole Einar Bjørndalen & Co som får alt de peker på av utstyr gratis og samtidig får betalt for å bruke det. Våre topputøvere er skiutstyrs-fabrikantenes spydspisser. Ekspertisen er høy blant norske mosjonister og derfor er engasjementet rundt smørebommen i OL så høy. Rett og slett fordi folk i mange tilfeller vet hva de snakker. Jeg tror faktisk at diskusjonene rundt smørning er bra for produsentene. Det øker jo bare fokus på denne delen av skisporten.

ET PROBLEM: Det er bare et problem. Ute i den store verden er langrenn en pygmeidrett i forhold til andre vinteridrettsgrener. Jeg har bodd i Tyskland i en årrekke og har reist Europa rundt. Å komme fra Norge er gjevt og vekker alltid folks interesse. Men langrenn? Nei!

-Dere er jo bra i vintersport, sier folk. -Ja, sier jeg. -Vi er jo gode til å gå på ski. Kjenner dere Petter Northug? spør jeg.

-Petter hvem?

-Han som er verdens beste skiløper, sier jeg og prøver å si at han er norges største kjendis. Han som elsker å plage svenskene. Som regel får jeg et hoderystende svar tilbake.

-Men vi kjenner jo Ole Einar Bjørndalen, sier de.

Jeg har ikke truffet en person som IKKE vet hvem Ole Einar Bjørndalen er.

 

SÆRSTILLING: Dette forteller litt om hvilke særstilling langrenn har i den norske folkesjela. Petter er verdenskjendis i Norge men får gå i fred på gata i München. Sånn er det ikke for Ole Einar. Skiskyting er stort over alt hvor jeg har ferdet i Europa. Posisjonen Ole Einar har i folks idrettshjerter ute i den store verden er mye større enn vi nordmenn forstår. Han får ikke gå i fred på gata i Tyskland for å si det sånn. Jeg vil faktisk påstå at både kombinert, alpint, hopp og skiskyting blir utsatt for større interesse uten i den store verden enn langrenn.

 

Nettopp derfor burde vi egentlig være glade for at sveitsere, østerrikere, tysker, amerikanere, polakker, russere  og alle de andre gjør det bra i langrenn. Det er viktig for sporten. Den norske dominansen de siste årene har vært FIS sitt største mareritt. Foruten Norge og Sverige, har langrennsrettigheter på TV blitt solgt billig i forhold til potensialet hvis flere nasjoner kunne vært innblandet i tetstriden.

 

Men akkurat nå blåser jeg i det. Jeg håper at langrennsfolket, på lik linje med skiskytterne, endelig får orden på smøreproblemet. Smørebussene står ikke så innmari langt unna hverandre på skistadion så det bør gå an å snakke sammen. Skiskytterjentene hadde gode ski i siste konkurranse, noe Tirill Echoff beviste med sin bronse. Jeg er en av de få som har påstått at våre distanseløpere heller ikke har funnet toppformen, men jeg har som sagt tro på Petter i par med Ola Vigen Hattestad. Marit har et gull. Hun fikser dette her. Ingvild viste godform på sprinten og overrasket ikke bare meg, men alle som følger med på langrenn.

 

Det jeg vet er at dette blir spennende. Og jeg tror ikke vi går på smørebom en gang til. Den forklaringen holder liksom ikke lenger...

 

 

Dette skyldes ikke bare skismørning

Jeg nekter å tro at dette bare er skiene. Det begynner å stå klarere at det også har vært bom på formen for langrennsgutter og jenter på distanseløp. Dette er en kollektiv fiasko for det meste rundt norsk langrennssport under dette OL foruten for sprinterne. Jeg vifter derfor med gult og blått. Fantastisk av Sverige som i motsetning til oss, har truffet med alt. Gratulerer. Og for langrennssportens populæritet ute i den store verden er fordelingen av detaljer og prestasjoner veldig positivt.

For vår egen del, viste Petter Northug Jr at det ikke bare er vandring i mørke tuneller. Han fikk god respons på kroppen sin og ser ut til å bli en godt kort hvis han får gå teamsprinten hvis han blir uttatt. I den siste bakken, utenfor tv-bildet, hadde Petter en sterk frekvensøkning og vi skal ikke glemme at han gikk betydelig raskere enn både Russland og Frankrike på den siste runden samt at han holdt tempoet til Hellner.

Uansett: Dette bør føre til diskusjoner internt i NSF samt på Olympiatoppen. Tidligere har NSK selv styrt alt før store mesterskap. Nå har Olympiatatoppen også ønsket å bidra i både teknisk utvikling samt fysisk trening av våre distanseløpere. En ting kan vi slå fast: det har ikke vært vellykket.

Sverige derimot har satt olympisk rekord i sanking av medaljer. Det gleder meg!

Sjukt rå skikjøring. Sinnsykt fett kjørt.



-Sjukt rå skikjøring, sinnsykt fett kjørt. Dette var digg, sa Aksel Lund Svindal og snakket om lagkompis, Kjetil Jansrud. Det ble GULL, GULL, GULL!!! Samtidig sitter jeg her og lurer på hvorfor vi nordmenn er så sjukt opptatt av disse folka som lukter vondt, som svetter og som opererer med tynne ski under beina når vi har slike folk som Jansrud.

Jeg satt med henda over hodet allerede midtveis. Jeg er enig med Aksel. Dette var rå kjøring. Han hadde en innstilling i dag som jeg ALDRI noen gang har sett fra Jansrud. Tenk at han kom i form til OL. Den viktigste konkurransen i livet. Og det etter en skadeperiode som mange trodde han aldri ville komme over.

Akkurat nå blåser jeg i norske smøreproblemer i langrenn. Akkurat nå får den svettegjengen seile sin egen sjø - i alle fall frem til herrestafetten. Akkurat nå kan sjuke svensker mobbe oss nordmenn så mye de vil. Det betyr INGENTING. Vi har Kjetil Jansrud og vi har tatt et av de mest fortjente OL-gull siden jeg jublet for Ole Einar Bjørndalen sist helg. Våkne opp, Norge. Det er ikke langrenn som teller. Det er super-G! Det er DIGG, DIGG, DIGG!

Nå skal hele Vinstra feste. Alle Gudbrandsdøler kan glede seg. Til og med sossete Lillehamringer tar sin del av gleden i dag. Jeg også. Selv om jeg kun er fra Hadeland. SINNSYKT, SINNSYKT, SINNSYKT!

I flere dager nå har OL handlet om langrennsløpernes smøreproblemer eventuelt formsvikt. Det er ikke viktig. Jeg vil heller glede meg. Være glad sportskommentator. Det er sånn noen ganger at enkelte idrettsutøvere fortjener suksess mer enn andre. Jeg har hatt gleden av å treffe Jansrud noen ganger. Han er en særdeles sympatisk mann. Norge er mer enn Aksel Lunds Svindal. Vi har også unggutten Henrik kristoffersen. Og mange som dytter på bak. Dette lover godt.

Når jeg ser Kjetils mamma gråte på TV og sier at det er vanskelig å sette ord på dette, skjønner man hva dette betyr. Erna Solberg sa det på følgende måte.

-Det er sprut fra første sekund....

Nå skal vel ikke statsministeren være den som tidligere har vært tribunesliter på idrettsarrangementer, men det er utrolig hva man må gjøre når man er statsminister. Jern-Erna var i et lite øyeblikk gull-Erna oppe i alpinanlegget i Sotsji da hun snakket med Jansrud som slo over til Vinstra-dialekt og hilste til mamma og pappa.

Ros til TV2 som var på plass i Vinstra da Jansrud tok gull. Snakk om timing. Og for en TV-sening det blir av sånt.

-Det ble litt slagete under løpet og jeg følte ikke at det satt helt, sa Jansrud som forsiktig la til at det kanskje er slikt som skjer når alt klaffer. He-he. Makan til beskjedenhet. Gratulerer, Kjetil. GULL. GULL. GULL!!!

OL-mysteriet som kan få hoder til å rulle

OL-mysteriet kan ende med fiasko for de med langrennsski under beina enten det er langrennsløpere eller skiskyttere. At norske stafettjenter bommer så til de grader i stafetten, er ikke bare et mysterium men også en skandale. Når mildværet inntok skistadion i Sotchi, ble det tungt både for de som konkurrerte og for oss som ser på. Er det smøreproblemer? Har opplegget i forkant vært skivebom? Klarer de ikke av høyden? Hva skjer? Jeg er redd for fortsettelsen. Jeg vil ha flere gull og "Ja vi elsker". Blir det fortsatt fiasko kommer hodene til å rulle når idrettssjefene igjen inntar kontorene på olympiatoppen og på Ullevål stadion. 

Verdens beste langrennsnasjon på kvinnesiden de siste årene har vært suverene Norge. Det umulige har skjedd. Norge ble uten medalje på damestafetten. Bjørgen ble slått i spurten av Frankrike og ble nr.5.  Jeg skjønner ingenting. Weng, Johaug, Jacobsen og Bjørgen. Hvor er formen? Dette kan da umulig bare være skiene?

Før snakket alle om at Norge hadde sperrer mot å vinne åpningsdistansene i store mesterskap. Det er en sagablott. Nå vant Marit Bjørgen åpningsdistansen og Falla vant sprinten. Gulljubel. Glede. Martin Johnsrud Sundby tok bronse på 3 mila med skibytte. men i mine øyne har Martin vært mye piggere tidligere i sesongen enn det han fikk vist her. Heidi Weng overrasket med sin bronse på 20 km med skibytte. Deretter ble det blytungt. På 10 km klassisk fikk Therese bronse men ble uklasset av Justyna Kowalzyk. Marit Bjørgen falt på sprinten og gikk med slalåmstøvler på 10 km. Sakte men sikkert sto det klart for meg at den norske langrennsdominansen uteblir i Sotsji.

På skiskytterstadion vant Ole Einar Bjørndalen åpningssprinten og Tora Berger slet seg inn til sølv. Kun Ole Einar har vist langrennsform. Tora er langt unna pari.  Se på brødrene Bøe, Emil Hegle Svendsen og de andre. Det fungerer jo ikke! Hva skjer?

I langrenn dreier alt seg om Dario Cologna. Dario bor og trener i Davos. Å konkurrere i høyden i Sotsji er for han intet problem. Det er i slike høyder han tilbringer 8-9 måneder i året. Det norske laget har en helt annen høydefilosofi. Dessverre kan ikke Norge by på høye nok fjell og derfor begynner de første høydesamlingene i mellom-Europa i sommermånedene. Det er, både av praktiske og økonomiske årsaker, ikke mulig for de norske løperne å oppholde seg i høyden kontinuerlig. Er det en ulempe?

Før Sotsji var landslagenei langrenn i Seiser Alm. Normalt sett kommer formen fem til sju dager etter at løperne har vært i høyden. I Sotsji er alt unormalt idet de faktisk oppholder seg på omtrent samme høyde som i Seiser Alm. De får ikke den boosten de ville fått ved konkurranser i lavlandet. Høydeeffekten ser ut til å ha uteblitt. Kun Marit Bjørgen viste superform i starten av OL og under verdenscuprennene i Toblach uka før Sotsji. Både på sprinten og på 10kilometeren så storformen å ha blitt borte med sola som inntok OL-byen. Selv om Therese Johaug jublet for sin medalje, var hun sjanseløs mot Justyna Kowalzyk. Det så ikke lett ut. Det var ikke så teknisk bra ut med det overskuddet og den energien som vi er vant med.  

Det ble en sterk psykisk belastning rundt langrennsjentene våre vedrørende dødsfallet til Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror. Saken om sørgebåndet fikk mye oppmerksomhet. Det var sterke scener som vi fikk være vitne til under lekenes første dager. Marit Bjørgens  tårer på seierspallen og måten jentene kollektivt sto sammen på, er noe jeg for alltid vil huske. Slike ting er tappende men neppe en årsak til at det ble en kollektiv formsvikt.,

For skiskytterne er det minst like ille. Ole Einar var super i sporet på åpningsdistansen. På siste distanse så han imidlertid relativt energiløs ut. Tora Berger ble nr. 16 i siste individuelle konkurranse og med det beste norske skiskytter i kvinneklassen. Tora? Uten energi? Merkelig.

Skiskytternes trener, Egil Gjelland, sa det man ikke snakker om. Norge har dårlige ski. Han vil ha et alvorsord med smørerne - som ikke sånn uten videre går med på at det er problemet. Dette er første gang jeg har sett en offentlig splid mellom trenere og smørere. Det er første gang man bryter eden om at dårlige ski ikke finnes. Mange ting tyder på at norske skiskyttere og langrennsløpere har god kommunikasjon, i alle fall når vi ser på smøring. Smørebussene er naboer på langrennsstadion. Landslagtrener Trond Nystad sa det på følgende måte: -Er det skia, kan vi gjøre noe med det, er det formen, er det verre.

Det har han rett i. Spørsmålet er jo om dårlige ski alene får våre utøvere til å se helt døde ut. Jeg tror dessverre det er en kombinasjon. Noe må også være galt med det fysiske opplegget før disse lekene. Dog er det et annet, for oss kanskje ubehagelig spørsmål,  som plager meg mer:

Hvorfor går alle de andre så vanvittig fort?

Ikke så vanskelig å svare på det. De har truffet bedre med formen. De har bedre ski. Og dette med færre ressursen i forhold til supernasjonen Norge. Hva med Norge og våre ambisjoner?

Vi skal ha de beste trenerne, de beste smørerne, det beste støtteapparatet, det beste utstyret. Det har vi også. Selv om det ikke ser slik ut. Dette er hva Olympiatoppens hadde som ambisjon i 2014. Sitat:

Ski 2014 er et samarbeidsprosjekt mellom Olympiatoppen, Norges Skiforbund (langrenn og kombinert), og Norges Skiskytterforbund. Prosjektet Ski 2014 er inne i sitt tredje år. Det er noen få måneder igjen til OL i Sochi begynner i februar 2014. Prosjektet er et av de største OLT noen gang har gjennomført. Målene i prosjektet er:
1. Være ledende og utvikle ny kunnskap og erfaringer om skiegenskap, struktur, produkt (relatert til vær og føreforhold) og beslutningsprosesser.
2. Implementere ny kunnskap i smørebuene og hos den enkelte smører, slik at kunnskapen blir anvendt og bedrer skiene til utøverne i konkurranser frem til, og gjennom Sochi 2014, med OL som hovedmål.
3. Best ski i Sochi

Svenske langrennsløpere sier rett ut at de merker de har bedre ski enn de norske under løpet. I kvinnestafetten var det helt tydelig. Dette holder rett og slett ikke og må få konsekvenser. Det ryktes fra Sotsji at Norge i dette mesterskapet er blitt pålagt å bruke den flytende glideren fra hovedsponsor Swix mens at de andre nasjonene har brukt Gallium. Er dette et faktum, er det i så tilfelle helt uakseptabelt. Men jeg tror ikke på at det bare er skiene som har skylda. Formen kan heller ikke være på topp.

Et fellestrekk for de som gjør det bra i langrennssporet, er at de ikke var med på Tour de Ski. Er etappeløpet med start i romjula så hardt at man ikke rekker å komme seg etter belastningen? Ser vi på løpere med suksess (Cologna, Bjørgen, Kowalzyk) etc, var de ikke med på Touren. Og de har alle sine gull. 

Også de norske skiskytterne var i god form før lekene i Sotsji. Emil var i toppslag og selvtilliten ditto. Tora har vært vår suverene ener i dameklassen. Toras sølvmedalje var en arbeidsseier uten at hun viste storform. Hadde hun vært i toppslag, hadde hun vunnet. Til og med vår gullmedaljør, overraskelsen Ole Einar Bjørndalen, ser ut til å ha mistet formen etter gullet. Vi står rett og slett foran et idrettsmysterium hvor selve plottet så langt er særdeles uklart. Vi vet kun en ting: Farten i skisporet har minsket ekstremt i løpet av en dag eller to.

Se også min blogg om Jansruds Triumf: Sjukt, sinnsykt og digg av Jansrud

Hva så med Petter Northug Jr? Har det vært for mye støy rundt han etter at han valgte å stå utenfor landslaget og bli Coop-løper? Petter har, på lik linje med Cologna, hatt en lang sykdomsperiode. Dette har selvfølgelig satt han tilbake og jeg tror heller ikke all støyen har vært god for Petter uansett hva han sier. Hvorfor skulle ikke Petter takle et langt avbrekk når Cologna har gjort det? Nå må Northug Jr ut i en test for å vise seg skikket til stafetten. Det skjønner jeg. Vi kan ikke anklage herretrener Løfshus for at han vil se hvor Petter står. Petter må underlegge seg de samme krav til form som alle de andre. Han har bevist så langt i mesterskapet at gamle medaljer ikke teller når nye skal deles ut.

Den kanskje største nedturen i disse lekene var at  det norske stafettlaget i langrenn for kvinner skulle stå uten gullmedaljene.  Men akkurat nå ble det umulige bli en realitet. .

Jeg sier som Nystad: -Er det skia, kan vi gjøre noe med det, er det formen, er det verre. Jeg tror det er verre. Og skulle det bli fiasko i medaljesankingen i avslutningen av disse lekene, vil det måtte bli en intern evaluering fra Olympiatoppen og ned som kan få hoder til å rulle. Sett med patriotiske norske øyne så langt: Dette er ikke bra nok. Beklager.

Jeg er nyforelsket i Andreas Håtveit



Han er 27 år og kaller seg selv pensjonist. Nå skal han legge skiene på hylla. NEI! NEI! NEI! Hvordan har vi norske sportsjournalister klart å gjemme denne juvelen av et menneske som sprer idrettsglede, overskudd og energi i så stort monn at selv jeg, en overvektig, stiv gammel mellomdistanseløper LANGT over middagshøyden, får lyst til å spenne på meg twintip-skia og sette utfor det første rekkverket jeg finner. Jeg, en heterofil enkel hadlending fra Jevnaker, er nyforelsket i Andreas Håtveit.

 

Han ble nummer fire i torsdagens freestyle slopestyle-finale. Han synes bare det var sååå digg å få delta. Å få lov til å kjøre i et slikt anlegg i Sotsji var for han den store opplevelsen. Svært få i Norge vet at 27 åringen er en legende innenfor sin gren, han har vunnet X-games og det som vinnes kan uten at navnet hans ble nevnt på norske tv-skjermer. Han er kristen, familiemann - og var proff skiløper frem til torsdag 13. februar 2014. Han har aldri smakt alkohol, han røyker ikke og han elsker kona si og ungen. Nå legges skiene på hylla. Nå skal familien prioriteres. Respekt.

 

Denne karen står i stor kontrast til alle de som blir depressive og ditto grinebitere av tap i sin idrett, de som hele tiden er så fokusert på seier at de knapt har tid til menneskelige verdier i et liv kun bestående av trening og soving. I Norge dyrker vi vinnerne uansett hva de egentlig står for. Midt i eller etter karriereslutt kan de reise land og strand rundt for å fortelle om hvor målrettet, fokuserte, innesluttet og A-sosiale de har vært for å nå toppen til priser opp mot 100.000 kr pr. timen. Næringslivet betaler for å høre om alt det uoppnåelige. Etter OL i Sotsji skal markedskontoene hos norske bedrifter åpnes. 

 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor. Jeg har hørt mange av dem. For meg forteller de alle samme historien - bare på forskjellige måter. Håtveit derimot har begeistret kun ved å være seg selv, sitt smil, sitt humør, sin elleville glede over at han er en heldig mann. Han har ekte verdier som gjør livet morsomt å leve. Han elsker idretten sin. Det er jo sånne folk vi skal lytte til. Ikke grinebiterne, disse usosiale vesener som plutselig skifter personlighet når de en gang slutter med aktiv toppidrett. Da skal de plutselig være hyggelige, sosiale, glade og sympatiske. Klart det. De tjener jo penger på det.

 

Se også min siste blogg om Kjetil Jansrud: Sjukt, sinnsykt og digg av Jansrud

 

Jeg elsker idrett. Jeg elsker konkurranse. Jeg har stor respekt for gode toppidrettsutøvere. Som journalist ser jeg alltid etter menneskene bak skibrillene, under hjelmen eller inne i kondomdressen. For meg er det det som teller. Jeg har møtt de fleste. Jeg har snakket med de fleste. Tro meg: noen av de som blir hauset opp i pressen har en personlighet som ikke holder menneskelig mål, mer som en ål. Men noen er unike både på og utenfor idrettsarenaen. Det er de jeg digger. Menneskene. De med empati. De som har evnen til å bry seg om andre.

 

Etter OL skal jeg i flere blogger fortelle om mine møter med de store menneskene innenfor idretten. Drittsekkene skal få seile sin egen sjø. Men en person har jeg aldri møtt. Det er Andreas Hårtveit. Jeg har følelsen at han er av hel ved. 

Katastrofal TV-produksjon fra langrenns-OL

Vegard Ulvang, nå må du reagere. Dette er ikke bra nok. TV-produksjonen fra damenes 10km klassisk i dag var en katastrofe. De hadde hadde jo kun to passeringer i TV-ruta underveis. Første passering var etter 2 km, deretter måtte vi vente i 6 km før vi fikk jentene inn i bildet igjen. Vi ble reddet av TV2s kommentatorer som holdt oss oppdatert etter fem km. Men det er ikke radio vi driver med, det er TV!

Vegard Ulvang, dette holder ikke mål. Dette må du klage på så vi ikke ser dette igjen. Det er din jobb i FIS å sørge for at TV-bildene holder mål. Dette er en langrennsproduksjon med dårlige bilder og alt for lite informasjon.  Å vente i seks kilometer før vi ser jentene igjen til passering, er en katastrofe. NRK hadde bedre langrennsproduksjoner på 60-tallet! At det skulle skje under et olympisk mesterskap, forundrer meg stort. Heldigvis skjønte kommentatorene hva som holdt på å skje. Det var helt riktig av dem å bedrive radio når tv-bildene manglet.

For internasjonalt langrenn var det gledelig at Justyna Kowalzyk vant. For de norske jentene ble det smørebom og langt under pari. Det er sjelden jeg har sett så slitne norske jenter i sommerskirennet i Russland. Jeg tror ikke på formsvikt. Therese Johaugs bronsemedalje var således en fantastisk prestasjon. Men også her må det refses. Norge har det aller beste støtteapparatet av alle nasjoner. En smøreglipp som dette skal unngås.

For øvrig et lite tips til lydfolka som mikser lyden ut på TV2. Det er for mye bakgrunnslyd. Kommentatorene kan bli vanskelig å høre. Demp i-lyden(bakgrunnslyden).

Stopp mobbingen av Northug



Jeg liker ikke mobbingen av Petter Northug. Ikke i de svenske tabloidavisene og ikke den norske hetsen som florerer i sosiale medier. Vi har med å gjøre en av Norges aller beste og mest markante skiløpere gjennom tidene. At han så langt har bommet på formen og sett direkte hjelpesløs ut i Russland, fornekter ikke hvem han har vært og hva han har gjort. Jo da, jeg vet. Han har bedt om det sjøl. Men søren heller. Jeg hater janteloven!

Jeg håper og tror at hetsen tenner Petter. At han kommer sterkt tilbake. At formen er i anmarsj. Han kan bare ikke snakke på seg form. Alle med et litt øvet øye, ser at svært lite fungerer. Teknisk ser vi at kreftene går ut i tomme lufta, at han vil men ikke får det til.  Han skulle bli OL kongen. Mannen som lagde show. Mannen som lagde overskrifter. Det siste gjør han fortsatt,  men for Petter-fans er dette dyster lesning. At han nå ble vraket fra 15km er en helt riktig vurdering av landslagsledelsen. Men likevel, folkens...

Svenske journalister og tabloider grafser i fiaskoen til Northug. Jo da. Det er morsomt. Vi ler. Vi skjønner svenskene som har fått så innmari my pepper av Petter de siste årene. Nå er det pay back tid. Men i infernoet av snedige titler og ondsinnet ordlek, glemmer de en ting: Svenskene får  sportslig knock out av Hattestad, Falla, Østberg, Bjørgen og Sundby, utøvere som presterer, ikke snakker.

Hallo Sverige! Petters manglende form er da vel ikke viktigere enn manglende gullmedaljer i langrennsporet? Jeg tror dette bunner i grenseløs misunnelse. Å drive ordkrig med Petter er morsomt bare litt, ikke hele tiden. Jeg tror dere må suge på kjærligheten til Northug. (Ikke misforstå denne uttalelsen, kjære lesere?) Han kommer nemlig tilbake. Jeg hadde ledd meg glugg i hjel om det skjedde i Sotsji. Dessverre tror jeg ikke det. Jeg tror heller ikke på julenissen.

Dette kan slå begge veier. Petter Northug Jr er en spesiell mann. Hvis fiaskoen fortsetter, kan han miste inspirasjonen. Han kan gi seg. Han kan legge skiene på hylla og bli aktiv fotballspiller i fjerde divisjon. Det er det siste norsk og internasjonal langrenn trenger. Og for den saks skyld det siste fotballen trenger. Hva vet jeg? Men det er nå vi ser hva som bor i Petter Northug Jr. Takler han motgangen?

Norge kan vise fingeren til IOC

Har Gerhard Heiberg et poeng når han sier at vi nordmenn er arrogante? Er det virkelig slik at vi tror vi er bedre enn andre? Jeg er redd han har et godt poeng. Heiberg føler seg feilsitert i saken om sørgebånd og Ludosaken. Hans største feilgrep er at fremstår som den lojale forsvarer IOC. På den måten viser han for alle at IOC er en politisk organisasjon enten de vil eller ikke. I all vår arroganse kan resultatet kan være at Norge viser fingeren til IOC og OL i 2022. For motstanderne av OL er Heiberg en gavepakke.

Heiberg presiserer at utsagnene om nordmenns arroganse ikke har noen ting med sørgebånds og Ludo-saken å gjøre. Han mener generelt at vi som nasjon og nordmenn i vår opptreden internasjonalt gjerne kunne vært litt mindre arrogante. Jeg tror på hans presisering men ikke på utgangspunktet.

HAR ET POENG: Jeg mener faktisk at Heiberg har et poeng. Er det slik at vi har av de dårligste skolesystem i Europa, vårt helsesystem er basert på køer, vi har skyhøye priser på matvarer og vi er ikke verdens beste idrettsnasjon sett under et. I tillegg er våre veisystemer er av de dårligste i Europa. Målt pr innbygger har vi færrest politifolk og tar man seg en vandretur i Oslo på kveldstid, er det rett og slett usikkert. Eller er dette totalt feil? Har vi grunn til å være stolte av oss selv? Har vi noen grunn til arroganse?

Etter å ha vært konstant på reise rundt om i Europa de siste fem årene, har jeg oppdaget mange elementer med våre naboer som forteller meg at Norge på langt nær ikke er et perfekt samfunn. Jeg spør:

Hva hadde Norge vært hadde vi ikke hatt enorme oljeressurser?

ET BRA LAND: La meg slå fast en ting: Norge er et bra land, vi er rett og slett bra folk med gode holdninger. Men jeg også, som Heiberg, føler vi kan bli oppfattet som arrogante der ute. Det er jo et par andre land i verden som ikke er så aller verst heller?

Samtidig er det ikke slik at Heiberg tar sine utsagn helt uanfektet av hva som skjer i Russland i disse dager. Når han nevner arroganse, kan han gjerne unnskylde seg med at dette er et generelt utsagn. Jeg har problemer med å tro han på det. Norsk arroganse oppleves ofte som herskseteknikk i vinteridrettsverdenen. Norge som vinteridrettsnasjon har makt og vi bruker den. Det var det som ga grobunn for Heibergs generelle utsagn.

SØRGEBÅND OG REGLENE: Arrogansen ble brakt på bane av Heiberg i lys av sørgebånds-saken hvor de norske utøverne tok seg til rette uten å spørre om lov. Derom hersker ingen tvil. Hvis man leser reglene som fanden leser bibelen, kan man fort tolke de dit hen at dette var et klart brudd.

Rent juridisk er imidlertid ikke alle lover og regler utviklet for å hindre overtramp som i seg selv kan virke støtende. Den er nok først og fremst laget for å hindre politiske og kommersielle markeringer under lekene.

Jeg er usikker på om det foreligger såkalte forarbeider til IOCs regler, men vi har hatt sterke politiske markeringer med svarte hansker til støtte for frigjøringsorganisasjonen Black Panthers på seierspallen i tidligere mesterskap. Som en ?ikke politisk? organisasjon forstår jeg det dit hen at det først og fremst slike episoder IOC-reglene ønsker å forby.

At noen norske jenter viser sin private sorg er en helt annen sak og kan vel i ytterste konsekvens ikke rammes av denne regelen? Det blir rett og slett for dumt og er en stor misforståelse fra IOCs dommere. Heiberg sier at regelen trenger oppmyking og presisering. Det lyt skje fort.

FEILSITERT: Samtidig må vi høre på hva Heiberg sier. Han føler at han har blitt feilsitert og han mener det. Når han sier at Marit Bjørgen i ytterste konsekvens kan miste medaljen sin fordi Ludo har brukt et bilde av henne under lekene, har han faktisk rett. Reglene kan hjemle en slik reaksjon. Han sa sågar på TV2 i dag tidlig at reglene burde bli enda strengere for at IOC ikke skal lide eventuelle økonomiske tap.

VERNE INTERESSER: Sett fra IOC sin side, kan jeg forstå at de vil ivareta sine interesser, sin eiendom. Men rettferdigheten i reglene, hvis de virkelig er slik at en utøver som uforskyldt blir brukt i reklame under lekene, kan miste sine medaljer, er absurd. Vi lever i en digital verden. Total kontroll er umulig. Imidlertid er det en ting som slår meg her jeg sitter og ser tv-sendingene. Jansrud, Bjørgen og flere andre blir brukt i sponsorplakatene til Tine før TV2s sendinger. Rammes ikke  det av de samme reglene?

VISE FINGEREN TIL IOC: Når sant skal sies: Med god hjelp av tittel-sugne journalister, har nok Heiberg blitt fremsatt i et uheldig lys. I oss arrogante nordmenn, ligger det en iboende vegring mot autoriteter. Vi liker ikke at gubbeveldet i IOC skal komme hit for å fortelle oss om livets realiteter. Uansett hva Heiberg sier: Jeg tror han har klart å skape en skepsis til OL i Norge i 2022 både hos oss vanlige nordmenn samt hos politikere og myndigheter som KAN ende med at Norge i sin rettmessige arroganse viser fingeren til IOC. Kanskje Heiberg hadde vært tjent med å holde kjeft i disse sakene? Han har jo vært en gavepakke for norske OL-motstandere.

 

 

 

 

 

 

 

TV2 leverer og selvfølgelig reklame under OL-sendinger

"OL-sendinger tilbake til NRK" er slagordet. Nå også med egne Facebook-grupper. Argumentet er at TV2 sender for mye reklame under konkurransene. Det andre argumentet er at TV2 ikke har gode nok kommentatorer. Dette vitner for meg om særdeles liten forståelse for hva som kommer til å skje i mediemarkedet i tiden som kommer. Og ikke minst frykten for det nye. Diskusjonen er etter min mening håpløs og uten faglig innsikt. TV2 leverer så det holder og vi vil aldri mer få store mesterskap uten reklame, ja selv ikke på NRK hvis de skulle få kjøpt fremtidige rettigheter.

I Norge har vi mange store reklamefinansierte kanaler innenfor MTG, SBS TVNorge og TV2-systemet i tillegg til lisensfinansierte NRK. Saken er enkel: IOC forhandler med de som kan betale nok penger samt har et kanaltilbud og kompetanse som tilfredsstiller kravene IOC stiller. TV2 er i besittelse av både penger og kompetanse. De vant kampen om vinter og sommer OL de neste årene. La meg først ta de omstridte reklamepausene og forklare hvorfor vi for alltid vil ha reklame under store mesterskap uansett kanal.

REKLAMEPAUSER: Tidligere har NRK og Eurosport hatt rettighetene til OL i Norge. NRK har høy kompetanse og masse erfaring i gjennomføringen av slike mesterskap. De har sendt uten reklame. Eurosport har kjørt OL med reklamepauser siden oppstarten av sin pan-europeiske kanal. Ikke en eneste gang har jeg hørt klager på reklamepausene når det gjelder Eurosport. Hvorfor? Fordi seerne er vant med det gjennom mange år. Dette handler om seervaner, i fremtiden brukervaner.

Hovedtyngden av kanalene som har sendt og sender OL verden over, opererer med reklame. La meg stille spørsmålet: Hvor skulle de ellers får penger til å kjøpe rettighetene?

Etter det jeg erfarer, diskuteres det hvorvidt OL må tilbake til NRK fordi reklamepausene på TV2 forstyrrer. Dette er en helt spesiell og sær diskusjon for Norge og til dels Sverige. Det har vært en tradisjon at SVT og NRK skal ha store mesterskap. Men tidene har forandret seg og vil forandre seg radikalt i mediemarkedet i årene som kommer. Det vi ser nå er bare begynnelsen. Eter og satellittsendte TV-kanaler, slik vi kjenner dem i dag, og som kun sender i realtime, vil om noen år være en saga blott. Dere er med på revolusjonen av TV-markedet.

Derfor er diskusjonen om for eller i mot reklame under store idrettsbegivenheter allerede avlegs. La meg forklare:

 FREMTIDEN: Alt vil foregå på bredbånd i fremtiden. Det gjelder etersendt, satelittsendt eller jordbundet kabelbredbånd/fiber via kabel distribuert til mobiler, nettbrett, PC´s eller tradisjonelle TV-skjermer. Vi ser det allerede: TV-kanaler, radiostasjoner, aviser, magasiner, bedrifter, privatpersoner er med på utviklingen. Alle kan og mange vil. Og alle MÅ!

I dag har vi de nødvendige løsningene for tilfredsstillende distribusjon av bilde og lyd i realtime på alle typer bredbånd. Vi har 4G og fiber som sammenliknet med gammeldags satellittkommunikasjon er særdeles billig og ikke minst raskt. Dette vil bare bli bedre.

Teknikken til å produsere tilfredsstillende levende bilder er også billigere. Dette gjelder ikke minst på kamerasiden hvor billige enheter leverer gode bilder fra mobiltelefoner med videoopptaksmuligheter til store tunge kamerakjeder i HD, 3D og 4K ja snart 6K

 IKKE MONOPOL: De tradisjonelle TV-kanalene har ikke lenger monopol på levende bilder. I fremtiden tror jeg  at Dagbladet/VG/Aftenposten og andre store mediehus med penger og muskler vil utvikle godt innhold og kjempe om rettigheter på sport og underholdning side om side med TV2, TVNorge, MTG og NRK. Forskjellen er at disse aktører kun retter seg inn mot nett-distribusjon kontra de TV-stasjonene som i dag er i en miks med ditto kostnader. Midt opp i dette, sier det seg selv at reklame eller pay pr.view ikke er å unngå er for å finansiere oppkjøp av rettigheter.

Fordelen for deg som bruker, er jo at du kan se idrett hvor og når du vil enten du vil ha det live eller i opptak. Samtidig vil tilfanget på innhold bli mye mer omfattende. Innen idrett kan du i fremtiden se alt fra store mesterskap, breddearrangementer samt ungdoms og barneidrett. Alle rettigheter vil ha en verdi. Eierne av rettighetene vil finne løsninger med distributørene for å tjene penger. Eller de distribuerer selv. Du som bruker kan velge hva du vil når du vil. Men du må betale.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke i OL-sendingen til TV2, håpløs.

 NRK, ALLTID LISENSFINANSIERT? Derfor er det jo betimelig å stille spørsmålet om NRK for alltid vil være lisensfinansiert. Jeg er sikker på svaret: Nei!

Først en forutsetning ikke mange tenker på eller vet om. NRK har en større oppgave i samfunnet vårt enn å lage TV og radio. Som mediehus er NRK en grunnpilar i vårt samfunn hvis vi skulle komme opp i en krise for landet. De kommersielle kanalene har ikke en sådan forpliktelse. På bakgrunn av dette tror jeg derfor at NRK vil bli delvis finansiert av staten i lang tid fremover. Legg merke til hva jeg skriver. Delvis. Men som bestående TV og radiokanal, slik vi ser NRK i dag, vil den selvfølgelig ikke bestå.

Kloke hoder i NRK har for lengst forstått at de må være med på utviklingen inn mot bredbånd samt distribusjon på alle tilgjengelige plattformer. Når de kommersielle kanalene kritiserer nettsatsingen til NRK i redsel for å miste markedsandeler, er dette kun et spill for galleriet og om penger. Selvfølgelig skal NRK være med på denne utviklingen, ja jeg vil si det såpass sterkt som at de bør være ledende i denne utviklingen med tanke på den funksjonen NRK skal ha i vårt samfunn. Men jeg tror samtidig at NRK må drives billigere og at den som mediehus vil måtte bli en del av det kommersielle markedet. Og blir NRK det, får vi ikke et reklamefritt NRK.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke under OL-sendingene på TV2, håpløs.

 NYE AKTØRER OG KOMPETANSE: Utstyr, web-løsninger og bruk av bredbånd og fiber er som nevnt billig.

Oppstartskostnader er en brøkdel av hva som var tidligere. Mange mediebedrifter sliter med store utgifter på eldre teknikk, en tung ryggsekk å dra med seg. Dette gjelder alle dagens tradisjonelle TV-stasjoner.

Grunnet lave oppstartskostnader vil vi få flere aktører på nett-TV som igjen betyr større konkurranse. Bransjen kan fort bli en slags cowboybransje. Kompetanse kombinert med lave driftskostnader vil være utslagsgivende. Jeg tror det ikke vil florere av nye nasjonale aktører med full nasjonal satsing, men den lokale, der hvor lokalaviser samt lokal-tv har herjet og hatt monopol, vil det komme mange nye aktører.

Jeg tror at rene skrivende journalister, rene fotografer vil i fremtiden kun være ekslusive og skjeldne. Grunnet knallhard konkurranse må flere må gjøre mer: Kombinasjonsmennesker vil dominere mediebedrifter. Samtidig vil teknikk i større grad bli robotisert.

 MEDIENES GULLRUSH: Vi er vitne til medienes gullrush. Tiden er her! Mulighetene er her. De som ikke følger med på utviklingen NÅ kan tape kampen om brukerne. De store avisene og nettstedene MÅ bli levende! Da er det bruk av tjenester og reklame som blir finansieringsgrunnlaget.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om reklame eller ikke under OL-sendingene på TV2, håpløs.

 TV2 LEVERER: Hvis vi ser bort fra Dorthe Skapells kunstløpskommentering, leverer TV2 så det holder under disse olympiske leker. Flesteparten av produsentene, programlederne, kommentatorene og reporterne, har minst like stor erfaring som NRK sine. TV2 går inn i sitt 22 år som TV-stasjon og har hatt mange, store, omfattende produksjoner over to ti-år.

Dette handler om vaner. Vi er vant med å høre NRKs glimrende folk siden OL første gang ble sendt på TV her i Norge. TV2 er forskjellig, de prøver å gjøre ting annerledes, ikke bli en blåkopi av NRK. Hvorfor skulle de det? Og kan noen med hånda på hjertet si at Davy Wathne, Arild Riise, Ole Christian Stoltenberg, Harald Bredeli, Paasche, Kaggestad, Skjelbreid, Blipp og alle de andre ikke holder mål? Tullsnakk. Vi er bare ikke vant med å høre de i disse rollene. Men kompetansen, erfaringen og kunnskapsnivået går det ikke an å si noe galt om.

Sett i lys av dette, blir diskusjonen om at TV2 ikke leverer under OL-sendingene, håpløs.

 

 

Ekkelt blodbad i Brækhus-fest

Blodbadet i Nordic Fight Night i Fredrikshavn i går kveld, der svenske Erik Skoglund grisebanker spanske Adaset Rodriguez, burde i klokskapens navn blitt stoppet. Dette gir blod på tann for motstanderne av proffboksing i Norge som glatt overskygger tre store norske bokseprestasjoner i går. Selvfølgelig gjelder det  "The first lady", Cecilia Brækhus. Men også Kim Robin Lihaug og Aleksander Hagen imponerte. I går var danske Fredriskhavn norsk festlokale dynket i ekkel blodstenk.

Mange som så på Viasat Sport i går, minnes med skrekk og gru blodkampen mellom Skoglund og Rodriguez. Det gikk så langt at Viasats kommentatorer, Ole Petter Westereng og Thomas Hansvoll, som sitter ringside, fikk blod på seg. Det samme skjedde flere av journalistene som satt der med sine PC´r. De fikk blod på utstyret sitt. Slikt er unødvendig, ja i mine øyne direkte forkastelig. Dette er øyeblikk som gjør "The noble art of self defence" til en brutal voldssport. Trenger vi dette? Hvorfor skjer det? Og er det underholdende? Svaret er enkelt: NEI!

Dommerne burde stoppet en slik kamp før blodsprutet gikk så langt. Samtidig burde apparatet rundt Rodriguez kastet inn håndkleet. For Skoglunds del, som ble dynket i motstanderens blod, må det jo oppleves som særdeles ekkelt. Dette er kun dumskap med et farlig tilsnitt. For motstanderne av proffboksing i Norge er dette rene julegaven i januar. La meg dog understreke: Jeg er ikke en av dem. Jeg drømmer om Brækhus, Lihaug og Hagen i Oslo Spectrum. For en fest det ville blitt. Hørte dere ikke stemningen i går med om lag 200 tilreisende nordmenn? Fantastisk. Jeg vil ha en slik idrettsfest uten blodsprut i Norge. Men som jeg har sagt og skrevet tidligere: Dette vil ta tid, mye lengre enn politikerne har gitt uttrykk for i valgkampens hete.

Når det er sagt. Jeg likte det jeg så av de norske. Kim Robin Lihaug og Aleksander Hagen imponerte og gledet. Det var en snert og aggressivitet fra to veltrente utøvere som atpåtil møtte to gode motstandere. Det var morsomt å se på. Lihaug/Hagen er to relativt ukjente navn for de fleste nordmenn. Men de forblir ikke ukjente. Fortsetter dette, har vi to nye stjerner som fortjener oppmerksomhet for sine prestasjoner.

Hun har vunnet 24 kamper på rad nå. Gårsdagens kamp var hauset opp som kanskje den vanskeligste for Cecilia Brækhus. Det var den ikke. Kampen mot franske Mathis er så langt den som har sittet lengst inne  for Cecilia. Det sa hun egentlig selv også. Lamare fikk seg en betydelig mer eksplosiv Brækhus enn hun nok hadde regnet med. Etter kun seks uker med ny trener, ser jeg forbedringer. hos Frk. Brækhus. Hun bokset med mer energi, var tøffere i nærkampene og hadde betydelig mer snert. Vi snakker altså om en 32 åring som er i utvikling som bokser. Imponerende. I dag er hun verdens aller beste. Glem Holly Holmes, Glem alle andre. Det finnes kun en "The First lady."

Samtidig må vi se i øynene at boksing for kvinner er en relativt fersk idrett. Derfor er det vanskelig å finne gode nok motstandere for Cecilia. Kvinneboksing er ingen kjendisidrett. Eller for å si det på en annen måte:  Cecilia blir ikke akkurat gjenkjent på gata når hun vandrer rundt i hjembyen Berlin.  Men i Norge er hun verdenskjent. At Cecilia Brækhus kom inn i Sauerland-systemet har vært helt avgjørende for hennes karriere. Bedre management finnes ikke i Europa. De har de beste trenerne, de beste folkene i bransjen og de lager de beste boksestevnene spesialdesignet for TV-ruta. Jeg mener Visat har gjort et kommersielt kupp ved å kjøpe rettighetene til Brækhus & Co. I sportssammenheng er Visat en pygmekanal i forhold til NRK, TV2, ja også i forhold til TVNorge. Men rammen rundt TV-produksjonen i går var veldig bra foruten noen tynne reportasjer underveis.

Studiosettingen er lekker. Ikke bare er scenografien bra ut men programleder og eksperter fungerte særdeles godt. Høyt nivå på vurderinger dog presentert på en enkel og forståelig måte. Ole Petter Westereng gjorde en god kommentatorjobb. Han har et godt språk med god forståelse for boksing. Likevel bør han lære seg til å bruke sidekommentator Thomas Hansvoll mer underveis. Hansvoll har høy troverdighet og bør ikke bli overkjørt på den måten Westereng gjorde i går. Min filosofi med co-kommentatorer er at man må spille den andre god for å bli bedre selv. Et godt eksempel på akkurat det er Jann Post og Torgeir Bjørn som kommenterer langrenn på NRK.

Derfor: For det norske folk som ønsker å se norske toppboksere, er det bare å kjøpe seg tilgang til Viasat. Dere får en god tv-produksjon som ikke står tilbake for noen av de andre tv-kanalene i Norge. Ja, med litt bedre reportasjer i sendingene vil jeg gå så langt som å si at dette har potensiale i seg til å bli i skandinavisk toppklasse. Bra jobba!